personskadesiden

Fra 80.000 til 5,5 millioner
i yrkesskadeerstatning

Yrkesskade ga 5.5 millioner i erstatning

En kvinne skadet seg i en arbeidsulykke og krevde yrkesskadeerstatning. Forsikringsselskapet mente kvinnen bare hadde krav på ménerstatning, og nektet å betale erstatning ut over dette. Kvinnen saksøkte selskapet med hjelp av advokat Nora Løvøi Bjørnstad, og fikk til slutt tilkjent over 5,5 millioner mer enn selskapet ville betale henne.

Arbeidsulykken skjedde på kveldsskift, da hun skulle løfte en felg opp på et motorisert samlebånd. Kvinnen skled og høyre erme satte seg fast i en roterende del på samlebåndet, slik at hun måtte bruke kraft for å få dratt armen løs. Etter ulykken slet hun psykisk, og hadde også plager i arm og skulder. 

Forsikringsselskapet, If, erkjente ansvar for skaden, men ville bare betale ménerstatning til kvinnen. Kvinnen oppsøkte da advokat Nora L. Bjørnstad i Advokatfirmaet Robertsen som bragte saken inn for retten. Tingretten ga kvinnen ytterligere kr 600.000,- i erstatning, men saken ble anket videre til Borgarting lagmannsrett. Etter en grundig behandling i lagmannsretten, kom domstolen til at forsikringsselskapet måtte betale over 5,5 millioner til i erstatning.

Vi har inntatt dommen fra lagmannsretten i sin helhet nedenfor, slik at du kan se hva domstolen la vekt på da den tilkjente kvinnen erstatning for yrkesskaden.

Hvis du lurer på noe i din sak, kan du kontakte oss og våre advokater, som har lang erfaring med yrkesskadesaker. Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Hør med oss idag hvordan vi kan hjelpe deg i din sak.

Dommen fra Borgarting lagmannsrett:

Saken gjelder krav om erstatning for inntektstap og økt ménerstatning etter reglene i lov om yrkesskadeforsikring. If Skadeforsikring NUF (If) har erkjent erstatningsansvar for en arbeidsulykke 14. februar 2008 og har utbetalt ménerstatning for et varig medisinsk mén på 15 prosent. Tvisten gjelder om den yrkesskadde har krav på ytterligere erstatning.

Kort om sakens bakgrunn

A er født i 1981 i Polen. Hun har opplyst at hun innvandret til Norge i 2002/2003 sammen med sin datter, født i 1999, og daværende samboer. Hun og samboeren giftet seg i 2003/2004, men ble skilt etter kort tid. De har en sønn sammen. Han ble født i 2005, etter samlivsbruddet. A ble utsatt for vold i ekteskapet, og i tiden rundt samlivsbruddet var datteren i en periode på om lag seks måneder under barnevernets omsorg før hun ble tilbakeført til A i mai 2005. A flyttet sammen med sin nåværende ektemann etter sommeren 2008, og de har ett barn sammen.

Da A flyttet til Norge, bosatte hun seg i [sted]. Hun arbeidet blant annet med renhold og som pleieassistent på en sykehjem før hun i januar 2007 ble fast ansatt som operatør i full stilling ved [virksomhet] AS. Fabrikken produserte felger som veide mellom 15 og 25 kg. A arbeidet ved renseriet, der felgene kom fra støping for rensing, røntgenkontroll og herding før de gikk videre for såkalt maskinering og lakk og deretter sluttkontroll.

Arbeidsulykken og legekontakt den første tiden etter hendelsen

Om kvelden den 14. februar 2008 ble A utsatt for en arbeidsulykke. Da hun skulle løfte en felg opp på et motorisert samlebånd, skled hun og høyre erme satte seg fast i en roterende del på samlebåndet. A måtte bruke kraft for å få dratt armen løs. Partene er enige om at A fikk en skade i skulderen/armen, men er uenige om detaljene i hva som skjedde, hvilke arbeidsoppgaver hun hadde den første tiden etter ulykken og hvilke fysiske og psykiske plager ulykken har ført til.

Dagen etter arbeidsulykken dro A til sin fastlege. I journalnotat 15. februar 2008 står dette om ulykken og As tilstand:

I går natt fått ermet på genseren trukket langs rullebånd på [virksomhet] under arbeid, samlebånd. Løfter felger, klarte å løfte felger resten av natten uten besvær, men har hatt litt vondt i hø.skulder ettertid. Klin.us: Fulle bevegelsesutslag i alle retninger. Lett palp. øm subscapulært. Normal kraft og sens. i alle gebeter. Ikke mistanke om seneruptur eller brudd. (...) D: Oppfattes som lett bløtdelsskade. (...) rekontakt ved manglende bedring.

A ble ikke sykemeldt i forbindelse med dette legebesøket. A har forklart at hun ut skiftet på ulykkesdagen og videre utover våren og sommeren 2008, bare hadde lettere arbeid når hun var på arbeid, som overvåkning av røntgenkontroll av felger og overvåkning av en robot. To uker etter ulykken oppsøkte A fastlegen igjen. I journalnotat av 28. februar 2008 står følgende:

Smerter passiv utadrotasjon, innadrotasjon ok, klarer ikke legge hø arm bak på ryggen, kommer hun til LS columna, normal elevasjon. Uklart om hele armen eller kun genser som hang fast, dersom hele armen må man i så fall være obs på kapselskade ved vedvarende problematikk. (...)

A ønsket på dette tidspunktet sykemelding, og hun fikk aktiv sykemelding i fem dager.

Den 3. mars var A tilbake hos fastlegen, som blant annet noterte «smerter og varmefølelse i høyre skuler [...] innskrenka bevegelse» og at A ikke ønsket sykemelding. A fikk resept på tre ulike smertestillende medikamenter. Hoveddiagnosen ved konsultasjonene 15. og 28. februar og 5. mars 2008 var «skulder symptomer/plager L08».

I april ble det klart at A var gravid, og fastlegen skrev attest i den forbindelse. Av saksrapport fra NAV går det fram at A fra 8. april til 12. mai 2008 mottok svangerskapspenger, en ytelse som gis når en arbeidstaker må «slutte i sitt arbeid fordi hun er gravid, og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften», jf. folketrygdloven § 14-4.

Den 5. mai 2008 oppsøkte A på nytt fastlegen. I journalnotatet står blant annet følgende:

Forteller hun føler seg doven i høyre arm, noe rar i ansiktet høyre side, muligens noe rart med synet på høyre øye. Svimmel, en liten stund føltes det vanskelig å puste. Symptomer som enkeltvis forsåvidt har vært tilstede før i ikke så uttalt grad, men ganske diffus sykehistorie. Ingen lokalisert smerte. Gravid, ifølge gyn pol en missed abortion, men pas [...] mener de tar feil på svangerskapslengden, og at det bare var for tidlig å finne noe ved UL. [...]
Normale funn ved nevrologisk undersøkelse. BT 115/70, Saturasjon 99%. Puls 82 rgm. Kan ikke sikkert utelukke cerebrovaskulær hendelse, men mer sannsynlig er stressrelaterte symptomer, evt uvelhet i forbindelse med infeksjon. Anbefaler innleggelse for overvåkning og vurdering, men pas ønsker ikke dette. Ved manglende bedring kommer hun på kontoret på dagtid. Ved nye symptomer rekontakt før det.
Visus hø: 0,8, venstre 1,0. 1 uke siden dobbeltsyn, nå diffust syn høyre øye. Var hoven rundt øyet ved debut, Føler seg fortsatt noe hoven. Ved palpasjon gjør det vondt bak i hodet. Nedsatt kraft høyre arm, men følelsen er tilbake, Fortsatt vanskelig bedømbare symptomer.
Hoveddiagnose: UVELHET A05

Senere i mai aborterte A, og hun ble sykemeldt fra 13. mai, dagen etter at svangerskapspengene opphørte, og fram til 22. mai.

I juni 2008 oppsøkte A på nytt sin fastlege og ble sykmeldt fra 3. juni til 4. juli 2008. I journalnotat av 3. juni 2008 står følgende:

Kommer da hun har hatt litt magesmerter i det siste, nylig gjennomført en abort ved FSS. Klin.status: I god AT, Kommer gående ubesværet til us. Ingen aktuelle smerter. Bløt og uøm i buken, ikke hatt blødninger etter aborten. Tar s-Hcg og u-stix samt CRP. 2. Skuldersmerter og armsmerter bilat. Jobber på [virksomhet] som operatør, tungt fysisk. Palp.øm i muskulaturen over det hele, normale bevegelsesutslag og normal kraft. Oppfattes som rene muskulære smerter. Ingen tiltak aktuelt. Hoveddiagnose: SKULDER SYMPTOMER/PLAGER L08

I journalnotat av 26. juni 2008 står følgende:

Ytterste del av 3. finger venstre hand er hoven og varm. Ikkje misfarging Mulig klemskade ca 2 veker sidan. Arbeider på [virksomhet] med bl.a. løfting av felg. Ved undersøkelse trykkom distalt for DIP. Betydeleg redusert fleksjon for DIP-leddet. Ikkje feilstilling. 100 % sjukmelding. [...]
Hoveddiagnose: FINGER/FINGRE SYMPTOMER/PLAGER L12

Den 1. juli 2008 beskrev A «smerter over biceps-festet høgre skulder» til fastlegen. I samme journalnotat står det videre «hevelse og rødme ved basis av negla på 3.finger venstre hand».

Den 15. august 2008 var A tilbake hos fastlegen. Uken før hadde hun falt og blant annet slått høyre albue. Fastlegen noterte at A «har igennem ½ år haft sovende fornemmelse i hø hånd». En uke senere, 23. august 2008, ble hun sykmeldt et par dager i forbindelse med hodepine. Hoveddiagnosen var fortsatt «Skulder symptomer/plager L08».

I nytt journalnotat av 25. august 2008 står følgende:

Er træt, svh og udkørt. Kommer til kons med hendes 3 børn der er over det hele og meget forvirrende. Meget urolige og roder i alt de kan komme i nærheden af. Pt klager over ømhed i muskler og træthed. O: er øm i m.trapezius. Træt og udkørt. V: Ønsker ikke SM ej heller mere medicin. [...]

A ble henvist til fysioterapi på grunn av smerte i nakke og skulderområde og i høyre arm. I notat fra konsultasjon hos fysioterapeut 2. september 2008 står det blant annet følgende:

Skildrar at hø arm til tider kjennest slapp og kraftlaust ut. Ho har vanskar med å gjennomføre arbeid med armane over skulderhøgd. Ho skildrar at ho innimellom misser ting. Plagene ut i hø arm skildrar ho som mauring, skjelvingar og stråling om strøm. Nakkesmertene er blitt relativt konstante. Plagene debuterte for ca ½ år sidan. Rundt tidspunktet då plagane auka på hekta skjorta hennar seg fast i samlebandet på jobb. Ho hadde svært vondt etter dette. Desse smertane forbetra seg så gradvis for å gå over i dei plagana ho slit med i dag. Ho seier ho har vanskar med å slappe av pga smertene. [...] Har tidlegare hatt opp til 3 jobbar på ein gang, siste 2 mnd har ho kun arbeidd ved [virksomhet]. Har arbeidd ved [virksomhet] i snart 2 år, aktiv sjukmeld i 2 perioder grunna dei aktuelle plagene.

I nytt journalnotat hos fastlegen, 10. september 2008, står blant annet følgende:

Smerter hovud, høgre side av nakken, høgre skulder, høgre alboge. Nakke: uttalt palp.øm paravertebralt høgre side. Innskrenka bevegelse. Høgre skulder: Palp. øm subacromialt, over proc.coraco. og over muskelsener proximale humerus. Innskrenka bevegelse. Høgre alboge: palp.øm over begge epicondyier. Sjukmelding. Fysikalsk behandling. Ikkje hatt effekt av Voltaren-kur. Det er i dag møte på [virksomhet] vedr. bedriftsintern omplassering. Pas. har i tillegg søkt anna arbeid.

A ble sykmeldt med virkning fra 9. september 2008. Denne sykmeldingen ble senere forlenget, og A har ikke vært tilbake i ordinært arbeid siden.

I notat fra konsultasjon hos fysioterapeut den 30. september 2008 går det fram at A fortsatt hadde en del plager fra armen, som hun skildret som kraftløs. Hun «er svært frustrert over å ikkje kunne jobbe, seier at det ikkje gir meining å sitte heime. [...] skulder og arm fortsatt gir mykje plager.».

Den 7. oktober 2008 var A til konsultasjon ved nevrologisk avdeling på [sykehus1]. Hun var blitt henvist dit «til vurdering p.g.a. smerter og nummenheit i høgre arm og skulder». Av journalnotatet går det fram at A blant annet opplyste følgende:

Ho har ikkje hatt alvorlege nakke- eller hovudtraumer, men har hatt mindre skader, også i høgre arm/ alboge for ca. 3 månader siden.
Har smerteutstråling i høgre armen, og armen føles tung heile tida. Har nattlege symptom med nummen kjensle i høgre arm, føler det hjelper å massere litt. Nemner at ho siste to vekene også har hatt vondt når ho skal trø på høgre fot, dette kom nokså plutseleg.
Under vurderingen står det at det ved «klinisk nevrologisk undersøking er der ingen eintydige nevrologiske utfall frå det sentrale- eller perifere nervesystem. Der kunne likevel være mistanke om perifer nervekompresjon i høgre handledd eventuelt også irritasjon i albogen.». I journalnotat 16. januar 2009 fra samme avdeling står det at «rekvirert cervical og cerebral MR med normale funn, har dessuten senere fått tatt MR av høyre skulder uten patologi. [...] Dagens nevrografi gir ikke holdepunkt for perifer nervekompresjon verken i albue eller håndledd. EMG av C6- og C7-inervert muskulatur avdekker ingen distinkte denerveringforandringer. Samlet vurdert finner jeg ikke overbevisende holdepunkt for affeksjon av perifere nervesystem til høyre arm.».
I journalnotat av 9. januar 2009, er følgende notert: «Fortsatt ein god del smerteplager på høgre side av nakke, lateralt høgre skulder, høgre alboge. [...]», og i journalnotat av 14. januar 2009 står det at A «har en kjent hodepineproblematikk fra 5 år tilbake. Har jevnlig hodepine. Har fått en noe usikker migrenediagnose [...]. Hun har også kroniske skulder og nakkesmerter. [...] Sier smerte er i hele hodet. Er meget stiv i nakkemuskulatur.».

Den 25. januar 2009 var A hos fysioterapeut, og hun ytret da «mykje frustrasjon og er lei seg pga alle smertene ho har i skulder og rygg. Ho føler ikkje ho har blitt noko betre siste halve året.». A mottok omfattende fysioterapibehandling i perioden september 2009 til januar 2010, uten tydelig effekt.

Den 17. juli 2009 ble skulderen operert ved [sykehus2]. Hun ble ikke bedre etter operasjonen.

Oppsummert var A dels i arbeid og dels sykmeldt/mottaker av svangerskapspenger det første halve året etter arbeidsulykken. Hun har ikke vært i ordinært arbeid siden 9. september 2008. Lengstedato for sykepenger fra NAV var 20. juli 2009.

Senere behandling og status vedr. skulder/arm

A har vært til en rekke undersøkelser siden 2010. Her nevnes at hun i desember 2010 var til vurdering ved [sykehus3], der man anbefalte nevrofysiologisk kartlegging av plagene i arm/skulder. I 2011 var A til rehabiliterende behandling i regi av [rehabiliteringssenter]. Hun har vært til undersøkelser og rehabiliterende tiltak ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved [sykehus1]. Det har også vært gjennomført utredning av tilstanden ved Nevrologisk avdeling, [sykehus4]. I fastlegens legeerklæring 5. oktober 2018 til NAV er diagnosene «Agorafobi med panikklidelse (P79, Skuldersmerte INA (L08)» oppført. Under punktet «Aktuelle tiltak ut fra medisinsk vurdering» står blant annet dette:

Pasienten fekk skade høgre skulder i 2008. Ho har sidan ikkje blitt bedre, snarare verre. Det er prøvd mykje ulik behandling inkl. kirurgi. Pas. har smerter og kraftnedsetting i høgre skulder/arm/hand. [...] Desse plagene utelukker henne frå fysisk arbeid.
Pasienten har sidan 2010 hatt panikkangst samt generell angst og ho har og hatt depresjon. Det er prøvd betydeleg behandling for dette med kun lett og forbigåande effekt. Pasienten måtte avslutte arbeidstiltak pga. panikkangsten.
Underteikna ser ikkje for seg at pasienten vil kunne delta i yrkeslivet.

I legeerklæringen er det videre opplyst at A ikke har vært i arbeid siden 2008. A har mottatt blant annet arbeidsavklaringspenger, og hun mottar denne ytelsen også nå i påvente av eventuell ytterligere behandling for psykiske plager. Hun har vært i arbeidsutprøving ved en skole og har tatt en ettårig nettstudium (pedagogisk fagarbeider) i perioden 2014-2016 år. Dette har ikke ført til at hun har kommet tilbake i arbeid.

Melding om yrkesskaden og den videre behandlingen hos forsikringsselskapet

Melding om yrkesskade ble sendt til NAV først den 6. april 2009. På dette tidspunktet var [virksomhet] AS under avvikling etter å ha gått konkurs på nyåret 2009. A oppsøkte den gamle arbeidsplassen og fikk bistand til å fylle ut meldingen, der hendelsen er nærmere beskrevet. Det er ikke avklart hvem som hjalp henne.

Yrkesskaden ble meldt til If skadeforsikring NUF noe over én måned senere, den 14. mai 2009. Arbeidsulykken er ikke beskrevet i denne skademeldingen, men i oversendelsesbrevet er det vist til skademeldingen til NAV.

Etter oppdrag fra If utarbeidet Eirik Vikane, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, og Hanne Langseth Næss, lege i spesialisering, spesialisterklæring av 29. september 2010. Vikane/Næss baserte erklæringen på egen undersøkelse av A samt As helsejournaler og noe annen skriftlig dokumentasjon. De konkluderte med at As symptomer fra skulder og nakke mest sannsynlig skyldtes arbeidsulykken, og fastsatte den medisinske invaliditeten til 15 prosent.

På bakgrunn av erklæringen utbetalte If ménerstatning i gruppe 1. Selskapet har ikke utbetalt ytterligere erstatning. Selskapet har vist til at det er dokumentert at A i 2010 og senere har hatt psykiske plager som uansett ville ført til uførhet. Selskapet mener at arbeidsulykken ikke har vært en nødvendig betingelse for at A har fått psykiske plager som har gjort henne arbeidsufør, og at slike plager uansett ikke er erstatningsmessige. Standpunktet ble formidlet i brev 6. september 2011 til As daværende advokat. Selskapet meddelte i 2013 at saken ble avsluttet, og A tok gjennom ny advokat kontakt igjen først fem år sendere, i 2018. Lagmannsretten nevner at partene er enige om at krav om ytterligere erstatning ikke er foreldet.

Psykiske plager

I oktober 2010 fikk A behandlingstrengende angstanfall. I fastlegens journalnotat fra angstanfallet 11. oktober 2010 står det at helsepersonellet ble «[t]ilkaldt over radioen til pasienten i hjemmet grunnet respirationsbesvær. Udrykning med ambulance til pasientetens adresse, hvor pasienten findes i en stole på altanen. Pasienten er bleg, angst og sidder med kramper i ekstremiteterne.». Fastlegen antok anafylaktisk sjokk etter inntak av smertestillende medisin mot plagene fra høyre side av kroppen. Det står videre at A «tidligere har oplevet lignende symptomer dog i mindre omfang uden relation til medicin indtagelse». A har forklart at hun har hatt angstanfall siden 2009. A ble fraktet i ambulanse til sykehus, der man vurderte at «dette er et overbevisende hyperventilasjons anfall med distale paresier, prikking rundt munnen, akroparetestier også dyspnéfølelse». Hun var symptomfri ved undersøkelse noen timer etter innkomst og fikk etter eget ønske reise hjem.

I journalnotat 22. oktober 2010 beskrives at A har hatt episoder med ubehag i brystet og pustebesvær, og at dette «begynner med nakkeplager og ubehag i hele kroppen». Noe under en uke senere, 28. oktober 2010, står det at A opplyser om «plutselig prikking og kraftsvikt i armene, fikk muskelkramper i hendene og vondt i brystet/øvre del av magen». Tilstanden ble oppfattet som panikkangst/angstanfall med hyperventilering, og A ble behandlet med Stesolid. Etter et nytt anfall dagen etter ble diagnosen «angst panikklidelse P74» satt, og fra 17. desember 2010 ble A også behandlet med Cipralex. Hun har senere også blitt behandlet med andre psykofarmika.

A startet i 2011 opp med kognitiv terapi og eksponeringsterapi og tidvis medikamentell behandling med Cipralex. Den 21. september 2012 gjorde spesialsykepleier ved Psykiatrisk klinikk [sykehus1] kartlegging av eventuell PTSD i forbindelse med gjennomgang av arbeidsulykken. A scoret 54 på Impact of event scale (IES), «som blir rekna som sterkt behandlingstrengande». Hun var frivillig innlagt ved Psykiatrisk klinikk [sykehus1] i perioden 12. desember 2012 til 26. februar 2013. Sjefspsykologen vurderer 12. desember 2012 at det «må utgreiast om pas. kan ha en bakenforliggende PTSD-tilstand». Slik utredning ble ikke gjennomført under oppholdet. Tentativ diagnose ved utskrivingen var som tidligere F.40.01 agorafobi – fobisk angst for å ferdes alene utenfor hjemmet. Deretter ble hun på nytt fulgt opp av psykiatrisk sykepleier fram mot august 2013.

I september 2017 ble A igjen henvist til Psykiatrisk klinikk [sykehus1]. I journalnotat fra vurderingssamtale med overlegen står det at det i henvisningen «beskrives blant annet alvorlig angst, siste 5-6 år i forbindelse med en ulykke på arbeidet, panikkatakker, kan ikke leve et normalt liv med å jobbe og ta hånd om barna, slik hun selv vil». Overlegen vurderte at han måtte utelate deler av kartleggingen ved bruk av MINI-Plus, blant annet PTSD-delen, fordi A «reagerte så sterkt hver gang jeg nevnte ulykken på [virksomhet]». Behandling med kognitiv terapi og eksponering ble startet opp for «F.40.01- agorafobi med panikklidelse». Behandlingen ble avsluttet 31. juli 2018.

Konflikt med eksmannen

As tidligere ektefelle er straffedømt for vold mot henne i 2004 og for brudd på besøksforbud i tiden etter bruddet. Eksmannen skal etter et brudd på besøksforbud i 2007 ha blitt utvist fra Norge, og skal ha kommet tilbake igjen i mars 2010.

Fjordane tingrett avsa 4. oktober 2011 kjennelse om besøksforbud for eksmannen. Der går det fram at det noe tid etter at eksmannen var tilbake i Norge, oppsto konflikt rundt samvær, og As eksmann ble i august 2011 ilagt besøksforbud. Tingretten viste blant annet til at eksmannen utover vinteren 2011 begynte å true A om å «starte en langvarig krig» mot henne, og han brukte skjellsord på telefon og i meldinger. På sønnens skolestart 17. august 2011 fulgte eksmannen etter A i skolegården og sa ukvemsord.

A har opplyst at hun og eksmannen har et avklart forhold og samarbeider om sønnen i dag.

Spesialistuttalelser vedr. As plager

Som nevnt, innhentet If sakkyndig erklæring fra spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering i 2010 (Vikane/Næss).

På oppdrag fra NAV utarbeidet spesialist i generell kirurgi og ortopedi, Knut Rokstad, spesialisterklæring av 10. juni 2020. Rokstad sa seg enig i Vikane/Næss' vurderinger og konkluderte med at «ut ifra journal og personlig vurdering av I.C [...] dagens foreliggende sykdomsbilde å være forårsaket av den aktuelle skadehendelse [...]. Dette med en sannsynlighet på over 50 %. Skjønnsmessig i dag en VMI til 24 %.». I en kort tilleggserklæring av 14. november 2021 vurderte Rokstad at arbeidsulykken mest sannsynlig har ført til at A har utviklet Thoracic outlet syndrome (TOS), og at tilstanden har medført en varig medisinsk invaliditet på 24 prosent.

Saksgang for domstolen

A tok 24. mars 2020 ut stevning mot If Skadeforsikring NUF for Oslo tingrett med krav om ytterligere erstatning.

Tingretten oppnevnte spesialist i nevrologi, professor dr.med., Ole-Bjørn Tysnes, som sakkyndig. Tysnes konkluderte i sin erklæring 10. oktober 2020 med at det mest sannsynlig er årsakssammenheng mellom «en smertetilstand av kronisk karakter og skadehendelsen A var utsatt for den 14. februar 2008». Den medisinske invaliditeten satte han «til 15%. Av dette knyttes l2% til aktuelle skadehendelse, mens 3% knyttes til tendens til smerter som hun hadde hatt forut for aktuelle skadehendelse.». Tysnes konkluderte videre med at A «har hatt redusert funksjonsnivå i arbeidslivet etter aktuelle skadehendelse. Etter undertegnedes syn, er hennes funksjonsreduksjon i forhold til arbeidslivet mest sannsynlig relatert både til smerter av kronisk karakter og hennes angsttilstand. For undertegnede er det ikke mulig å skille disse tilstandene hva angår redusert funksjonsnivå i arbeidslivet.».

Oslo tingrett avsa 15. desember 2020 dom med slik domsslutning:

  1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 600 000 – sekshundretusen – kroner til A innen to uker fra forkynnelse av denne dom, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra to uker dager etter domsavsigelse til betaling skjer.
  2. Hver av partene bærer egne sakskostnader.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. If Skadeforsikring NUF har sendt inn avledet anke.

Ole-Bjørn Tysnes ble reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Lagmannsretten oppnevnte i tillegg overlege og professor dr.med., spesialist i psykiatri, Tor Ketil Larsen, som sakkyndig. I sin spesialisterklæring av 7. november 2021 konkluderte han med at A mest sannsynlig lider at PTSD/panikkangst, som har ført til «en varig medisinsk invaliditet (VMI) på 30% og at 30% av dette skyldes andre stressorer enn ulykken i 2008; dvs at skaderelatert VMI tilsvarer 30% minimum 9%, som er lik 21%».

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling er holdt 8.-10. desember 2021 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. If Skadeforsikring NUF møtte ved prosessfullmektigen. Til stede var også saksbehandler i selskapet. Det ble avhørt fire vitner. To av vitnene var sakkyndige. De to rettsoppnevnte sakkyndige ga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes argumentasjon og påstand

A har i hovedtrekk anført at arbeidsulykken er en nødvendig betingelse for As somatiske og psykiske skader, som har ført til varig uførhet.

De sakkyndige – Vikane/Næss, Tysnes og Rokstad – har alle konkludert med at smerteplagene i høyre skulder/arm og nakke samt hodepinen, mest sannsynlig skyldes arbeidsulykken 14. februar 2008. Det anføres at A mest sannsynlig er påført TOS, slik Rokstad har kommet til. Skadelidte er erstatningsrettslig vernet også ved utvikling av sjeldne tilstander, jf. Rt-2000-915.

Vurderingen av om ulykken er en nødvendig betingelse for skaden, skal skje etter en vanlig bevisvurdering, jf. Rt-2007-1370. Eventuell tvil om hva som skjedde under ulykken og den nærmeste tiden etterpå må gå ut over If, jf. Rt-2009-920 avsnitt 38. If skal identifiseres med forsikringstaker, som fikk beskjed om ulykken umiddelbart etter hendelsen og kunne sikret bevis, jf. forsikringsavtaleloven § 19-9 første ledd, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 18.

A er blitt ufør som følge av smertetilstanden. En eventuell inngangsinvaliditet på tre prosent, som Tysnes har kommet til, har ikke betydning for arbeidsevnen.

Også de psykiske skadene etter ulykken har ført til varig medisinsk invaliditet og uførhet. Den rettsoppnevnte sakkyndige har foretatt en grundig undersøkelse av A over flere dager, og han har hatt tilgang til helse- og trygdeopplysninger. Det må legges stor vekt på hans konklusjon om årsakssammenheng mellom ulykken og symptomer på PTSD med panikkangst. Det er ingen andre kjente utløsende årsaker enn ulykken. A har ikke reagert med psykisk sykdom etter belastninger i forholdet til eksmannen og/eller barnevernets inngripen i 2005.

Ved eventuelle samvirkende årsaker er det uansett tilstrekkelig at ulykken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden. Selv om symptomene på PTSD ikke ble fanget opp den første tiden etter ulykken, kan man i retrospekt se spor blant annet i fastlegejournalen. A har hatt unnvikelsesatferd, flashbacks og angst for ting som minner henne om ulykken.

Det er for øvrig ikke nødvendig at lagmannsretten tar stilling til diagnosen så lenge den psykiske skaden mest sannsynlig skyldes ulykken, se LB-2019-87069. Det er If som har bevisbyrden for at psykisk skade ville ha oppstått uavhengig av arbeidsulykken, se Rt-1999-1473. Det kan ikke legges vekt på psykiater Lars Weiseths vurdering. Han har ikke undersøkt A og har ikke hatt tilgang til sakkyndigerklæringen i barnevernsaken i 2005.

As forklaring og tidsnære bevis tilsier at panikkanfallene kom uten noen spesiell foranledning. Dette går fram av fastlegejournal og epikrise 11. oktober 2010 fra [sykehus1] samt journalnotat 22. mars 2011 ved oppstart av behandling ved Psykiatrisk klinikk [sykehus1]. As og hennes ektemanns spekulasjoner i journalnotat 3. januar 2013 ved Psykiatrisk avdeling [sykehus1], om at panikkangstanfallene startet etter at eksmannen hadde dukket opp i nærmiljøet, er ikke tidsnære og har lav bevisverdi. As pasientjournaler tilbake til 2004 beskriver ingen tegn til PTSD eller angst i forbindelse med noe hun har vært utsatt for av eksmannen.

As erstatningsrettslige vern kan ikke avgrenses til fordel for skadevolder etter uvesentlighets- eller adekvanslæren. Ulykken er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Sårbarhetslæren har betydning både for betingelseslæren og adekvanslæren, jf. HR-2018-2080-A avsnitt 42 og 43.

If har under enhver omstendighet forpliktet seg på avtalerettslig grunnlag til å erstatte den uførheten som skaden beskrevet av Vikane/Næss, har ført til. I brev 18. oktober 2010 utbetalte If ménerstatning under henvisning til at selskapet «finner å legge erklæringen til grunn for videre behandling av saken». På dette tidspunktet var A ufør, og selskapet startet innhenting av inntektsopplysninger med tanke på utmåling av inntektstapserstatning. Det foreligger ikke bristende forutsetninger. Psykiske plager i form av angst er beskrevet av Vikane/Næss, og det var indikasjoner på at A ikke ville få arbeidsevnen tilbake, heller ikke delvis.

Ved utmålingen bør det legges til grunn inntekten året før skaden med tillegg for tre prosent årlig lønnsøkning. Dette stemmer med hvordan gjennomsnittlig inntekt for operatører i industrien har utviklet seg fram til i dag. A var bare 26 år da ulykken skjedde og hadde stor arbeidskapasitet. Hun hadde deltidsarbeid i tillegg til fulltids stilling ved [virksomhet] AS. Hun har ikke hatt reduserte utgifter med 10 000 kroner i året ved ikke å være i arbeid, slik If har lagt til grunn i sine beregninger. Lidt inntektstap til og med 2021 utgjør 2 073 188 kroner, og grunnerstatningen er på 2 750 414 kroner. På det lidte inntektstapet har A krav på forsinkelsesrente fra to måneder etter at skaden ble meldt til If, jf. forsikringsavtaleloven § 18-4 første og andre ledd, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 18. Dette er også etablert oppgjørspraksis, som beregningsprogrammet Compensatio bygger på.

Ménerstatningen skal utmåles etter en invaliditet på 30 prosent for psykisk skade og 24 prosent for fysisk skade. Etter reduksjonsmodellen blir samlet invaliditet 47 prosent (gruppe 4). Det skal gjøres fradrag for allerede utbetalt ménerstatning i gruppe 1 og legges til forsinkelsesrenter.

Øvrig tap er utgifter til juridisk bistand forut for stevningen med 71 000 kroner. Alt i alt er tapet inkludert renter på 5 749 525 kroner. Det skal gjøres fradrag med 78 289 kroner i utbetalt ménerstatning.

A har lagt ned slik påstand:

  1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale yrkesskadeforsikring til A, fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra to uker etter domsavsigelse til betaling skjer.
  2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett til A.

Uttrykket «yrkesskadeforsikring» i påstanden punkt 1 er en åpenbar skrivefeil for «yrkesskadeerstatning».

If Skadeforsikring NUF har i hovedtrekk anført det ikke er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og annet enn en forbigående bløtdelsskade i skulderen/armen. Denne skaden er oppgjort ved selskapets utbetaling av ménerstatning i gruppe 1 i 2010.

Det er A som har bevisbyrden for at vilkårene for ytterligere erstatning er oppfylt. Selskapet trenger ikke å påvise alternative årsaker til As plager, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 71, men har bevisbyrden for avskjærende skadeårsaker.

Den fysiske skaden må vurderes etter firetrinnsmodellen utviklet i saker om nakkeslengskader, jf. blant annet LB-2018-171251. Det må stilles strenge krav til dokumentasjon for at vilkårene er oppfylt. Det aksepteres at arbeidsulykken 14. februar 2008 hadde tilstrekkelig skadevoldende evne til å gi en skade i skulderen. Akuttsymptomene er imidlertid beskrevet som beskjedne i fastlegejournalen, og A var ikke sykmeldt i månedene etterpå, med unntak for en kort sykemelding to uker etter ulykken. I tillegg arbeidet hun ekstra for et renholdsfirma. A opplevde etter hvert en forverring av smertene, både i intensitet og omfang. Dette er ikke forenlig med hvordan bløtdelsskader vanligvis utvikler seg. Smertespredning er ikke erstatningsmessig, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 63, 64 og 68. Det kan ikke legges til grunn at A har utviklet TOS.

Det er ikke grunnlag for ytterligere erstatning selv om lagmannsretten skulle komme til at skaden i skulderen og armen fortsatt gjør A helt eller delvis ufør. Fra høsten 2010 har A hatt psykiske plager i et omfang som gjør at hun uansett er ufør. Det er ikke mest sannsynlig at disse psykiske plagene skyldes arbeidsulykken. Psykiske plager er utbredt i befolkningen og kan ha ukjente og komplekse årsaker. De fire kriteriene som Høyesterett har etablert ved vurderingen av nakkeslengskader har derfor overføringsverdi også til psykiske plager. Tidsnære bevis og skriftlig dokumentasjon må stå sentralt i bevisvurderingen, se blant annet LA-2013-90154, LB-2014-200804, LB-2008-71310, LB-2008-69879 og Rt-1998-1565. Den rettsoppnevnte sakkyndige, Tor Ketil Larsen, har lagt for stor vekt på As forklaring i ettertid, og han har strukket de tidsnære, skriftlige bevisene når han har kommet til at det foreligger symptomer på PTSD innenfor en tidshorisont på seks måneder og deretter brosymptomer over til dagens tilstand. Lars Weiseth, som er svært kompetent på området og som har vurdert saken ut fra dokumentene og inntrykket av A under ankeforhandlingen, har konkludert at hun ikke fyller diagnosekriteriene for PTSD i ICD-10. Det anføres at det er tvilsomt om selve ulykken var av «usedvanlig truende eller katastrofal art».

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at det er faktisk årsakssammenheng, anføres at ulykken er for uvesentlig i årsaksbildet til at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-2007-172 avsnitt 62-63 og 69.

Endelig anføres at selskapet ikke har bundet seg på avtalerettslige grunnlag til å erstatte inntektstap som følge av den skulderskaden Vikane/Næss beskrev i 2010. Selskapets brev 18. oktober 2010 ble skrevet som ledd i en fortløpende skadesaksbehandling. Det kan ikke ha gitt A en berettiget forventning om å bli tilkjent erstatning utover den utbetalingen som fulgte med brevet. A kan rent faktisk heller ikke ha hatt noen slik forventning, ettersom hun ikke fulgte opp selskapets avslag før i 2018.

For det tilfellet at lagmannsretten kommer til at vilkårene for erstatning for inntektstap er oppfylt, anføres at snittinntekten mellom 2007 og 2008 må legges til grunn ved utmålingen av lidt tap. Det må også gjøres et standardmessig fradrag med 10 000 kroner for sparte utgifter ved ikke å være i arbeid. Bare deler av fremtidstapet skyldes yrkesskaden. Det må derfor gjøres et skjønnsmessig fradrag i kravet om grunnerstatning. Det er ikke grunnlag i de sakkyndige erklæringene for ménerstatning utover gruppe 2.

Det er ikke grunnlag for forsinkelsesrente før 30 dager etter at stevningen med dokumentasjon for inntektstapet ble inngitt, jf. LG-2006-56767.

Når det gjelder sakskostnader, viser selskapet til at det har tilbudt erstatning tilsvarende 30 prosent av grunnerstatningen i tillegg til beløpet tilkjent i tingretten.

If Skadeforsikring NUF har lagt ned slik påstand:

  1. If Skadeforsikring NUF frifinnes.
  2. If Skadeforsikring NUF tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett.


Lagmannsretten ser slik på saken:

Partene er enige om at A var utsatt for en arbeidsulykke 14. februar 2008, og at If Skadeforsikring NUF er ansvarlig selskap etter yrkesskadeforsikringsloven. Saken er bedre belyst for lagmannsretten gjennom sakkyndig utredning av As psykiske plager. Dr. Tysnes og dr. Rokstad har også utdypet sine vurderinger blant annet sett i lys av begrunnelsen i tingrettens dom.

Lagmannsretten er i hovedtrekk enig i tingrettens vurdering av As fysiske plager. Lagmannsretten har under betydelig tvil kommet til at det også er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As psykiske plager, og at vilkårene for erstatning for inntektstap og økt ménerstatning er oppfylt.

Spørsmålet om årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As arbeidsuførhet i dag

Det første spørsmålet for lagmannsretten er hvilke skader arbeidsulykken har ført til.

Skadehendelsen

A har forklart at hun var alene da ulykken skjedde, og at hun umiddelbart etterpå meldte fra til skiftformannen. Skiftformannen skal ha bagatellisert hendelsen og bedt henne gå tilbake til arbeidet. Det ble ikke skrevet rapport om hendelsen, selv om bedriften – ifølge vitnene C og B – hadde et HMS-system som tilsa at denne typen avvik skulle rapporteres og følges opp. Til tross for blant annet oppfølgingsmøter med NAV i anledning langtids sykefravær høsten 2008, ble det heller ikke da sendt melding om yrkesskade til NAV eller til forsikringsselskapet. Da dette ble oppdaget i 2009, fikk A hjelp til å fylle ut melding om yrkesskade til NAV, som ble sendt 6. april 2009. NAV godkjente «klemskade i høgre arm» som yrkesskade i vedtak 8. juli 2009.

Bedriften sendte melding til forsikringsselskapet den 14. mai 2009. I meldingen er det ikke redegjort for hendelsen, men det er oppgitt navn og telefonnummer til As arbeidsleder og til avdelingslederen, og meldingen til NAV lå vedlagt. I punktet for utfyllende beskrivelse beskrev A arbeidsulykken på denne måten:

Skulle rydde opp i felger som lå på gulv etter driftsproblemer foregående skift. Gulvet var glatt av olje. Under løfting av felg sklei jeg og datt mot rulleband for transport av felger. Arbeidsskjorte viklet seg inn i en av rullene, og dro meg mot rulleband. Kjempet for å komme meg løs mens jeg holdt igjen felg som strømmet mot meg. Armen kom etter hvert i klem, og jeg måtte slite den løs med stor kraft.

A har for lagmannsretten forklart at hun klarte å komme løs etter å ha fått stanset rullebåndet ved bruk av en nødstopp hun nådde fram til med foten.

Lagmannsretten har sett bilder av et tilsvarende rullebånd og har fått forklart at rullebåndet besto av en rekke roterende ruller som ble drevet av et motorisert kjede. Ermet har mest sannsynlig viklet seg inn en rulle ved kjedet slik at armen ble trukket mot rullebåndet. Rullebåndet var kraftig; vitnet B, som var direktør ved bedriften på den aktuelle tiden, anslo at felgene på båndet beveget seg i en hastighet på ca. 1 meter i sekundet. Felgene ble ført inn på rullebåndet fra støperiet i ujevne puljer, og de veide fra 15 til 25 kg hver.

Hendelsen er beskrevet på noenlunde samme måte til de sakkyndige i 2010, 2020 og 2021 som i skademeldingen.

Til Vikane/Næss har A beskrevet hendelsen slik under undersøkelsen 20. august 2010:

A forteller at hun 14.02.08 var på arbeid på [virksomhet] da hun sklei på glatt gulv og fikk ermet på arbeidsskjorten (høyre arm) kilt fast i transportbånd for felger. Hun bar på en tung felg da ulykken skjedde. Transportbåndet var på, det kom stadig vekk felger mot henne som hun forsøkte å skyve vekk med venstre arm mens hun dro i høyre for å få løs ermet. Fingrene på høyre hånd kom i klem i transportbåndet og hun måtte slippe felgen hun bar på for å få venstre arm fri til å hjelpe til å dra løs høyre arm. Felgen hun bar på slo da mot høyre underarm/hånd. Hun klarte å dra løs høyre arm (erme på genser og fingre i klem), kjente umiddelbart smerter i høyre skulder. Fingrene var ømme, men ikke skadet ellers. Hun fikk kort tid etter en stor hevelse rundt høyre skulder og overarm. Angir sterke smerter.

Vikane/Næss konstaterte at As beskrivelse av hendelsen stemte med beskrivelsen i meldingen til NAV om yrkesskade av 6. april 2019, og de la beskrivelsen til grunn.

Rettsoppnevnt sakkyndig Ole-Bjørn Tysnes, spesialist i nevrologi, har i rapport 10. oktober 2020 beskrevet at A til ham forklarte følgende om arbeidsulykken:

Hun betjente en datamaskin som røntgenanalyserte felgene. Det oppsto en feil på båndet som transporterte felger og hun skulle gå ned for å sjekke hva som var galt. Hun forteller at det lå felger på gulvet. Det var glatt på gulvet på grunn av oljesøI. Hun skulle løfte en av felgene opp på rullebåndet da hun gled og falt med armer og overkropp ned på rullebåndet. Hun beskriver at arbeidsskjorten hektet seg fast i rullebåndet, høyre arm satt seg fast og hun dro alt hun kunne for å komme seg løs. Hun forteller at hun klarte med en kraftanstrengelse å sparke i nødstoppen slik at båndet stoppet. Hun kom seg da løs. Hun forteller at hun kjente at høyre hånd ble klemt mellom rullene i båndet da hun endelig fikk stoppet båndet. Det var en svært skremmende opplevelse. Hun beskriver at hun hadde smerter og hevelse i høyre hånd og i høyre skulder. Hun gikk til arbeidsleder og forklarte hva som hadde skjedd. Hun fikk beskjed om at dette ville gå bra og at hun bare skulle fortsette arbeidet. [...]
A forteller at hun arbeidet ut dagen hun skadet seg, men at hun fikk hjelp av kolleger til å løfte felger. Hun hadde således lett arbeid.

Rettsoppnevnt sakkyndig Tor Ketil Larsen, spesialist i psykiatri, har hatt som mandat å vurdere eventuelle psykiske skader etter hendelsen. Han har skrevet at A har beskrevet arbeidsulykken slik til ham i samtaler 13.-15. oktober 2021:

[...] Hun begynte skiftet ved å jobbe på røntgen og ulykken skjedde da hun kom ned til samlebåndet for å rydde felgene. Hun var alene da ulykken skjedde, hun sier at det var olje på gulvet og at hun skled slik at skjorten ble dratt inn i rullebåndet hvor de tunge felgene ble transportert. Hun satt fast og armen ble dratt inn mot et område som kunne kveste henne og eventuelt skade henne alvorlig. Hun husket at hun ble livredd for å miste armen og hun ropte på hjelp. Det var mye bråk i hallen og hun fikk ikke kontakt med noen. [...] Hun sier at hun klarte å stoppe transportbåndet ved å trykke på nødstoppen med foten. [...]

Fastlegen har imidlertid under konsultasjon dagen etter hendelsen notert dette:

I går natt fått ermet på genseren trukket langs rullebånd på [virksomhet] under arbeid, samlebånd. Løfter felger, klarte å løfte felger resten av natten uten besvær, men har hatt litt vondt i hø.skulder ettertid.

Som sitatene viser, er det et visst misforhold mellom beskrivelsen av hendelsesforløpet i fastlegens journalnotat dagen etter hendelsen og i skademeldingen til NAV og til de ulike sakkyndige i saken. A har forklart at selve hendelsen i liten grad ble berørt under konsultasjonen hos fastlegen, og at hun var redd for å miste jobben dersom hun fikk sykefravær. Hun forklarte at det kunne ha skjedd i hjemlandet Polen.

Partene er enige om at As erme på et tidspunkt satt fast i en roterende del på rullebåndet. Slik rullebåndet er beskrevet, kan fastlegens nedtegning om at ermet ble trukket «langs» rullebåndet ikke være riktig. Det er mest sannsynlig heller ikke riktig at A klarte å løfte felger uten besvær ut skiftet, men at hun derimot ble satt til annet arbeid slik hun har forklart. Det vises til at hun hadde så vidt store smerteplager at hun dagen etter oppsøkte lege til tross for at hun ikke ønsket sykemelding. Dette indikerer at As forklaring om at selve hendelsen i liten grad ble berørt under konsultasjonen, stemmer.

Dr. Tysnes og det sakkyndige vitnet Knut Rokstad, spesialist i generell kirurgi og ortopedi, har begge forklart at A mest sannsynlig har brukt muskler i armen, skulderen og nakken for å dra seg løs fra rullebåndet. Tysnes og Rokstad, og de sakkyndige innen fysikalsk medisin og rehabilitering som If engasjerte i 2010, har konkludert med at skadehendelsen hadde krefter i seg til å kunne utløse en smertetilstand på kort og lengre sikt. Tysnes og Rokstad utdypet dette under sine forklaringer for lagmannsretten, og forklarte at armen kunne blitt alvorlig kvestet og i verste fall blitt revet av i overarmen, dersom A ikke hadde klart å nå stoppknappen og komme seg løs.

Lagmannsretten er kommet til at den tvil som er oppstått om hvor lenge påkjenningen på muskulatur i armen/skulderen/nakken varte, hvor mye kraft A brukte for å forsøke å komme løs og hvilken påkjenning armen/overkroppen ble utsatt for fra felger på rullebåndet, må gå ut over forsikringsselskapet. Det er ingen grunn til å tvile på at A meldte fra om hendelsen til arbeidsformannen umiddelbart etter hendelsen, slik hun forklarte. Bedriften har ikke hatt innvendinger til hvordan hendelsen er beskrevet i skademelding til NAV, som bedriften også har meddelt til If. If fikk kontaktinformasjon til As nærmeste leder og til avdelingslederen. Dersom selskapet var i tvil om hendelsesforløpet og tilrettelegging i arbeidet våren 2008, kunne tvilen vært søkt avklart gjennom å kontakte disse personene.

Lagmannsretten baserer de videre vurderingene på den beskrivelsen A har gitt i meldingen til NAV om yrkesskade og til de sakkyndige, og på de sakkyndiges redegjørelse for at A naturlig har brukt stor kraft for å komme løs.

Fysiske skader etter arbeidsulykken

Spørsmålet er så for det første hvilke fysiske plager arbeidsulykken har ført til.

Skaden er en såkalt bløtdelsskade, uten objektivt konstaterbare skader på nerver eller skjelett. Smerter fra muskel-/skjelettsystemet er nokså vanlig og kan oppstå uten noen bestemt enkeltårsak. Det kan derfor være vanskelig å bedømme hva som har forårsaket slike plager. If har anført at denne typen skader i skulder/arm skal vurderes etter de fire kriteriene ved nakkesleng, slik disse er utviklet særlig i Rt-1998-1565 og i HR-2018-557-A avsnitt 28:

[...] For det første må det aktuelle traumet ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer på skade i form av nakkesmerter innen to til tre døgn. For det tredje må det foreligge brosymptomer, altså sammenhengende plager fra traumet inntraff til en eventuell kronisk senfase. Og for det fjerde må det foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

De sakkyndige har langt på vei benyttet disse kriteriene. Tysnes har presentert dem slik i sin erklæring:

  1. Et adekvat traume,
  2. Relevante akuttsymptomer,
  3. Symptomer av kronisk karakter over tid, og
  4. Det skal ikke foreligge annen mer sannsynlig årsak.

Til det fjerde kriteriet ved nakkesleng – forenlighetskriteriet – har Tysnes presisert at kriteriet må tilpasses den aktuelle skademekanismen og medisinsk kunnskap om hvordan den aktuelle typen skade utvikler seg. Lagmannsretten er enig i dette, og viser til at kriteriene ved nakkesleng er utviklet på bakgrunn av medisinsk konsensus for nettopp denne skademekanismen og ikke uten videre kan overføres på andre diagnoser, se Rt-2007-1370 avsnitt 38. For øvrig kan mer atypiske eller sjeldne forløp også ved nakkesleng oppfylle forenlighetskriteriet hvis forløpet likevel kan forklares med basis i anerkjent medisinsk viten, se HR-2018-557-A avsnitt 29. Avgjørende i saken lagmannsretten skal ta stilling i, er derfor om As plager i dag er forenlig med anerkjent medisinsk viten ved strekk av muskler, sener og kapsel i skulderleddet og videre oppover i nakken og nedover i armen. I dette spørsmålet vil de medisinsk sakkyndiges vurderinger nødvendigvis måtte veie tungt.

Akuttsymptomer er sannsynliggjort gjennom journalnotat dagen etter ulykken, 15. februar 2008, der det er beskrevet at A hadde «litt vondt i hø skulder». A oppsøkte lege igjen 28. februar 2008 med «smerter passiv utadrotasjon, innadrotasjon ok, klarer ikke legge hø arm bak ryggen», og hun ble sykmeldt. Den 5. mars 2008 var hun igjen hos fastlegen med «smerter og varmefølelse høgre skulder» og fikk resept på smertestillende medisin.

Ved den videre vurderingen av om A hadde brosymptomer over i en kronifisert tilstand, tar lagmannsretten utgangspunkt i den sakkyndige erklæringen fra dr. Tysnes av 10. oktober 2020, med utdypninger under forklaringen for lagmannsretten. Tysnes har vurdert at A har fått forstrekning av muskler i arm, skulder og nakke som har ført til «en smertetilstand av kronisk karakter utgående fra muskel- og skjelettsystemet». Dette støttes av dr. Rokstad. Tysnes har videre vurdert at det forelå akutte symptomer, og at det er vanlig at smerter kan spre seg ut til andre deler av kroppen enn den som er blitt direkte påvirket av traumet, såkalt referert smerte. Etter Tysnes' og Rokstads vurderinger er det mest sannsynlig at smerte i arm, skulder, nakke og hode skyldes belastningen da A satte ermet fast og armen ble forstrukket.

Lagmannsretten er enig med de sakkyndige i at A mest sannsynlig har hatt vedvarende plager fra skulderområdet og videre nedover i armen og oppover i nakken og hodet fra hendelsen skjedde. Som nevnt var hun til lege to ganger i februar og én gang i mars med smerteplagene. I april 2008 var hun hos legen i forbindelse med graviditet og behov for attest for omplassering til annet arbeid, og hun mottok svangerskapspenger og var deretter sykmeldt i den forbindelse i mesteparten av april og mai.

Den 5. mai var hun på nytt hos fastlegen der hun skal ha fortalt at «hun føler seg doven i høyre arm, noe rar i ansiktet høyre side, muligens noe rart med synet på høyre øye. Svimmel, en liten stund føltes det vanskelig å puste. Symptomer som enkeltvis for så vidt har vært tilstede før i ikke så uttalt grad, men ganske diffus sykehistorie. Ingen lokalisert smerte.». Under undersøkelsen gjorde det vondt bak i hodet ved palpasjon, og hun hadde nedsatt kraft i høyre arm, «men følelsen er tilbake». Fastlegen konfererte med vakthavende nevrolog ved [sykehus1], som anbefalte poliklinisk vurdering der innen relativt kort tid.

A var igjen til lege 3. juni og 1. juli 2008 med skuldersmerter. Den 15. august er A tilbake hos legen etter å ha falt og slått blant annet høyre albue. I journalnotatet er det videre notert at hun det siste halve året har hatt «sovende fornemmelse i høyre hånd». Den 25. august 2008 er diagnosen fortsatt «skulder symptomer/plager L08». Den 10. september 2008 har fastlegen notert smerter i hodet, høyre side av nakken, høyre skulder og albue og at A ikke er blitt bedre av kur med smertestillende medisin (Voltaren). Hun ble sykmeldt og henvist til fysikalsk behandling. Det er deretter jevnlige journalnotater fra fastlegen og andre behandlere om ulike behandlinger og undersøkelser, uten at A ble bedre.

Både Tysnes og Rokstad har konkludert med at symptomutviklingen med en forverring utover våren og sommer 2008 over i en kronifisert fase, er forenlig med hvordan denne typen skade utvikler seg. Det samme har Vikane/Næss konkludert med. Lagmannsretten konstaterer at de sakkyndige representerer flere ulike spesialiteter – nevrologi (Tysnes), fysikalsk medisin og rehabilitering (Vikane/Næss) og generell kirurgi og traumatologi og ortopedi (Kokstad), og tillegger deres faglige vurderinger stor vekt. Lagmannsretten kan ikke se at vurderingene er basert på uriktige faktiske forutsetninger.

De sakkyndige har kommet til at det heller ikke er noen annen mer sannsynlig årsak til plagene. Journalopplysningene viser at A i all hovedsak var frisk i årene før ulykken, og at plagene kom akutt i forbindelse med arbeidsulykken 14. februar 2008. Tysnes har vurdert at A før ulykken hadde en tendens til tilbakevendende smerte i nakke og hode. Lagmannsretten har merket seg at plager fra muskel-/skjelettsystemet i årene før ulykken i hovedsak var knyttet til konkrete hendelser. Hun var noe plaget med hodepine, som man antok at var migrene. A har vært plaget med hodepine også av en annen karakter etter arbeidsulykken og som de sakkyndige har satt i sammenheng med forstrekking av nakkemuskel. En tendens til tilbakevendende smerte i nakke og hode hadde ikke gitt seg utslag i nevneverdig sykefravær før arbeidsulykken. Lagmannsretten kan ikke se at tendensen representerer noen inngangsinvaliditet av betydning for inntektstapet, men muligens en sårbarhet som skadevolder – her If – i så fall må bære risikoen for, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd.

Rokstad har i en kort tilleggserklæring 14. november 2021 vurdert at det har skjedd en post-traumatisk utvikling av et smertesyndrom – thoracic outlet syndrom (TOS). Tysnes' vurdering er at fravær av funn ved nevrofysiologiske undersøkelser og fravær av muskelatrofi tilsier at det mest sannsynlig ikke er tale om TOS. Det ble heller ikke funnet holdepunkter for TOS ved undersøkelse i mars 2017 ved Nevrologisk politiklinikk, [sykehus4]. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til diagnosen, som de sakkyndige har forklart at er vanskelig å stille. Det er tilstrekkelig å konstatere at arbeidsulykken mest sannsynlig har ført til den smertetilstanden A har i dag i høyre skulder og arm samt nakken og bak i hodet.

De sakkyndige har vurdert at smertetilstanden har ført til at A er arbeidsufør til ethvert fysisk arbeid. Hun er også delvis ufør til yrke som forutsetter konsentrasjonsarbeid, fordi smerter av kronisk karakter også kan gå utover konsentrasjons- og hukommelsesfunksjonen. Lagmannsretten slutter seg til de sakkyndiges vurderinger, som også stemmer med resultatene fra arbeidsutprøving i regi av NAV.

Det er klart at arbeidsulykken ikke er så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke kan knyttes ansvar til den. Kravet til adekvans er også oppfylt. Som Tysnes og Rokstad har forklart, kunne arbeidsulykken ført til at armen ble alvorlig kvestet og i verste fall amputert ved overarmen. Det er i denne situasjonen påregnelig at skadelidte får smerteplager som fører til uførhet i relasjon til fysiske yrker og til dels også annet arbeid som ikke forutsetter bruk av armen.

Psykiske skader etter arbeidsulykken

Det neste spørsmålet er om arbeidsulykken har ført til psykiske plager av betydning for As evne til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. If har anført at A under enhver omstendighet ville blitt ufør i 2010 på grunn av de psykiske plagene, og at disse plagene ikke skyldes arbeidsulykken.

Retten ser det som klart mest sannsynlig at ulykken kunne føre til varig psykisk skade (skadevoldende evne). Som allerede nevnt, kunne armen blitt alvorlig kvestet eller blitt revet av i overarmen dersom A ikke hadde klart å stoppe rullebåndet. Selv har hun forklart at hun opplevde sterk angst mens det hele pågikk.

Lagmannsretten har like fullt vært i betydelig tvil om arbeidsulykken er en nødvendig betingelse for As psykiske plager. Tvilen skyldes at det er lite tidsnær dokumentasjon for psykiske plager fra ulykken skjedde og fram til angstanfallene i oktober 2010, en periode på halvannet år. I tillegg var A i 2010 og 2011 utsatt for andre livsbelastninger, nemlig trussel og ubehageligheter fra eks-mannen og en foreldretvist vedrørende samvær med deres felles barn, født i 2005.

Rettsoppnevnt sakkyndig Larsen har kommet til at A mest sannsynlig lider av Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og at lidelsen i hovedsak skyldes arbeidsulykken, men også andre livsbelastninger:

Slik jeg ser det er det mer enn 50% sannsynlighet for at skadelidtes symptomer på F43.1 PTSD [...] skyldes traumeopplevelsen hun hadde 14.02.08. Hun hevder selv at hun ikke har flashbacks etc fra andre type traumer hun har opplevd – det gjelder særlig hendelser relatert til tidligere ektefelle K som skal ha truet skadelidte og deres felles barn, på livet i 2011 og som skadelidte hadde betydelige konflikter med i 2004-2005. Jeg legger skadelidtes egne beskrivelser til grunn for denne vurderingen – hvorvidt skadelidte er troverdig når hun hevder at hun ikke har tegn på PTSD relatert til konfliktene med K, må retten vurdere. Samtidig er jeg av den oppfatning av hendelsene relatert til eksmannen (K) må tillegges vekt når man vurderer hennes funksjon/invaliditet per 2021. Jeg antar at ca 30% av hennes PTSD og særlig panikkangstlidelse er forårsaket av traumer / stress relatert til eksmannens trusler og voldsutøvelse.

Fra oktober 2010 er det sikre observasjoner av psykiske plager i form av panikkangst. I oktober 2010 er det også notert at A opplyste at hun hadde opplevd lignende hendelser tidligere. Dette skal ha vært i 2009.

I enkelte senere journalnotater er det skrevet noe om hva som kan ha utløst angstanfall. I vurderingssamtale 22. mars 2011 ved Psykiatrisk klinikk [sykehus1] står det at panikkanfallene «har kommet uventa, og ikkje i tilknytning til situasjonar eller ting pasienten er redd for». I fastlegens og sykehusets journaler fra det første anfallet, 11. oktober 2010, er det ikke notert noen spesiell foranledning. A var hjemme da anfallet kom. I journalnotat av 28. desember 2012 fra As opphold på Psykiatrisk klinikk [sykehus1], står det at As ektemann, på spørsmål, sier at han «ikkje heilt forstår korleis pas. opplever sin angst. Han gir uttrykk for at ulykka pas. opplevde på [virksomhet] trulig utløyste ett eller anna hjå pas. Ektemannen er også oppteken av at pas. har mykje smerter.».

I journalnotat av 3. januar 2013, fra samme sted og hvor As ektemann også var til stede, står det derimot at det første panikkangstanfallet «oppstod etter at hennar eksmann brått og uventa dukka opp i pasienten sitt nærmiljø. [...] Slik eg forstår det, tenker både pasienten og hennar noverande ektemann at det var denne episoden som var det som direkte utløyste panikkangsten ho no strevar med.». A mener at det hun og ektemannen den 3. januar 2013 tenkte om tidsmessige sammenhenger og utløsende årsak, ikke stemmer. Lagmannsretten har merket seg at journalene gjennomgående viser at A ikke viser spesielle reaksjoner eller vegrer seg mot å snakke om eks-mannen og det hun har opplevd i relasjon til ham. Som lagmannsretten straks kommer tilbake til, reagerte hun helt annerledes og langt sterkere når arbeidsulykken på [virksomhet] var tema. Videre har ektemannen for lagmannsretten forklart at A unngikk å snakke med ham om ulykken. Dette har vedvart, og er et symptom på unngåelsesatferd. Etter lagmannsrettens vurdering kan det derfor ikke legges nevneverdig vekt på det som er notert 3. januar 2013 om mulig utløsende årsak for psykiske plager.

I 2011 ble tentativ diagnose F.40.01 agorafobi – fobisk angst for å ferdes utenfor hjemmet, stilt. Først den 21. september 2012 ble det forsøkt kartlegging av eventuell PTSD. A scoret da som sterkt behandlingstrengende, og sjefspsykologen ved psykiatrisk klinikk [sykehus1] vurderte 12. desember 2012 at det «må utgreiast om pas. kan ha en bakenforliggende PTSD-tilstand». Dette ble imidlertid ikke gjort. Da hun på nytt var henvist til psykiatrisk klinikk [sykehus1] i september 2017, ble PTSD-delen utelatt fra kartleggingen fordi A «reagerte så sterkt hver gang jeg nevnte ulykken på [virksomhet]». Det ble vurdert som viktigere å behandle mer akutte symptomer som hemmet A i hverdagen (angstanfall og fobi).

I journalnotatene den nærmeste tiden etter arbeidsulykken er det få nedtegnelser om psykiske plager. Hun ser heller ikke ut til å ha blitt systematisk spurt om slike plager. Det er enkelte spor av at hun ikke hadde det bra mentalt. Lagmannsretten trekker fram at det i journalnotat 5. mai 2008 står at A er «svimmel, en liten stund føltes det vanskelig å puste» og legen fant «stressrelaterte symptomer». I august har fastlegen notert at hun var «træt, svh og udkørt». I denne tiden hadde hun også smerter etter arbeidsulykken og plager etter graviditet og spontanabort som kan forklare denne typen plager. Smerteplagene og spontanaborten kan imidlertid forklare hvorfor psykiske plager etter ulykken ikke hadde fokus under konsultasjonene.

A var til undersøkelse hos Næss/Vikane i september 2010, før angstanfallene i oktober samme år. Resultatet av undersøkelse med standardisert spørreskjema tilsa tendenser til depresjon, angst og somatisering. Hun «angir «svært mye» svimmel/kraftløs, anspent, hodepine, anklager seg selv for ting, søvnvansker, alt krever stor anstrengelse».

Det foreligger helseopplysninger tilbake til april 2003. I 2005 ble As omsorgsevne vurdert i rapport 22. april 2005 fra psykolog D på oppdrag fra barnevernet. Den rettsoppnevnte sakkyndige Larsen har lest rapporten, og han forklarte at det ikke er noe i rapporten som tyder på psykisk sykdom hos A. Datteren ble tilbakeført etter at rapporten forelå. På denne tiden hadde A vært utsatt for vold fra eksmannen, hun var gravid og ble fortsatt trakassert til tross for at eksmannen hadde besøksforbud overfor henne. Det er like fullt intet i fastlegejournalen som indikerer psykiske plager. A hadde eneomsorgen for to barn og var i arbeid. Ut fra dokumentasjonen var hun psykisk robust forut for arbeidsulykken.

Dersom lagmannsretten baserer vurderingen på dokumentasjon fra 2011 og utover samt As forklaring til den rettsoppnevnte sakkyndige og i retten, er vilkårene for PTSD oppfylt: Hun var utsatt for en ulykke som hun med god grunn oppfattet som en svært alvorlig trussel mot egen helse. Hun hadde søvnproblemer og unngikk å snakke om ulykken og ting som kunne minne henne om ulykken. Hun unngikk samlebåndet når hun var på arbeid, og hun begrenset besøk i butikker som hadde kasse med samlebånd. Utredning for PTSD er ikke fullført fordi A har reagert så sterkt når ulykken er blitt tema. Dette har vedvart, også i de fem årene A lot saken overfor forsikringsselskapet ligge og forsøkte seg i ulike behandlinger og arbeidsutprøvinger.

Lagmannsretten tar ikke endelig stilling til om diagnosekriteriene for PTSD er oppfylt. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at As psykiske plager skyldes en kombinasjon av ulike belastninger, deriblant arbeidsulykken, slik den rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med. I den utstrekning de psykiske plagene skyldes tap av fysisk helse og tilhørighet til arbeidslivet mv. skyldes også dette arbeidsulykken. Under betydelig tvil konkluderer lagmannsretten med at det framstår som mest sannsynlig at ulykken har vært en nødvendig og utløsende årsak til at A har utviklet psykiske plager som har ført til uførhet. Hver nødvendige belastning hefter fullt ut for skaden; det skal ikke skje en fordeling mellom årsakene. Ulykken har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. If er derfor erstatningsmessig ansvarlig også for det tapet A har lidt og vil lide som følge av sine psykiske plager.

Lagmannsretten nevner at den ikke legger avgjørende vekt på det sakkyndige vitnet Lars Weiseths vurdering. Han har basert vurderingen på at hendelsen ikke var alvorlig nok til å kunne utløse et traume, og han har ikke hatt tilgang til sakkyndigerklæringen fra 2005 som belyser As psykiske helse før ulykken eller undersøkt henne selv.

Arbeidsutprøving i regi av NAV har vist at også de psykiske plagene har ført til at A er ufør. Hun har forsøkt behandling i en årrekke uten å bli arbeidsfør. Det kan ikke utelukkes at ytterligere behandling vil bedre henne psykiske helse, men dette framstår som så vidt usikkert at lagmannsretten er kommet til at A per i dag mest sannsynlig er varig ufør.

Erstatningsutmålingen

Inntektstap

Når de fysiske og psykiske plagene ses i sammenheng, er A mest sannsynlig varig ufør og har vært det siden september 2008.

A har lagt fram beregninger basert på at hun uten skaden ville ha hatt en inntekt tilsvarende inntekten året før arbeidsulykken, med tillegg for tre prosents årlig lønnsøkning. Dette stemmer med lønnsutviklingen for operatører i industrien. Sett hen til at A var ung da ulykken skjedde, og at hun forut for ulykken hadde annet arbeid i tillegg til full stilling ved [virksomhet], virker anslaget rimelig. Det er opplyst at A bodde i nærheten av arbeidsplassen og at hun brukte bedriftens arbeidsklær. Det er ikke konkretisert at A hadde andre typer utgifter ved å være i arbeid. I denne situasjonen er det ikke grunnlag for å gjøre fradrag for sparte utgifter ved beregningen av inntektstapet.

Etter dette fastsettes det lidte inntektstapet fram til og med 2020 til 2 073 188 kroner. Beløpet er ikke omstridt, gitt den konklusjonen lagmannsretten har kommet til. Partene er enige om at grunnerstatningen, som skal dekke fremtidstapet inkludert hjemmearbeidstap, er på 2 750 414 kroner.

Ménerstatning

Det foreligger ulike anslag over medisinsk invaliditet.

Vikane/Næss og Tysnes har vurdert at invaliditetstabellen punkt 2.1.2 skal benyttes på den fysiske skaden. Dette punktet gjelder «moderat nedsatt funksjon, med middels sterke smerter og nedsatt bevegelighet i halsryggsøylen» og gir mellom 10 og 19 prosent medisinsk mén. De har vurdert at ménet bør settes til 15 prosent, men Tysnes har vurdert at tre prosent skyldes tendens til smerter forut for arbeidsulykken. Rokstad har også anvendt punkt 2.1.2, men har tatt utgangspunkt i 19 % og oppjustert med fem prosent for spredning av muskulære smerter til andre deler av kroppen slik at han har landet på 24 prosent. I tilleggserklæringen har han fastholdt en invaliditetsgrad på 24 prosent, men nå med utgangspunkt i punkt 3.9.7 bokstav b. Dette punktet forutsetter skade på nerverot eller plexus. Slik skade er ikke konstatert gjennom de mange undersøkelsene A har vært gjennom. Lagmannsretten har derfor kommet til at den fysiske skaden har ført til en varig medisinsk invaliditet på 15 prosent.

Larsen har vurdert det skaderelaterte psykiske ménet til 21 prosent. Lagmannsretten legger hans vurdering til grunn.

Ettersom A har fått flere skadefølger etter arbeidsulykken skal invaliditetsgraden fastsettes ut fra en samlet vurdering. Etter bruk av reduksjonsmetoden settes den samlede invaliditeten til 33 prosent, som tilsvarer gruppe 2. Partene er enige om at ménerstatning i gruppe 2 er 146 831 kroner. Til fradrag kommer allerede utbetalt ménerstatning med 78 289 kroner.

Lagmannsrettens konklusjon er at A har krav på ytterligere 68 542 kroner i ménerstatning.

 Utgifter til juridisk bistand før stevning

Lagmannsretten har fått opplyst at A har hatt utgifter til juridisk bistand med 71 000 kroner fra 2018 til stevningen ble tatt ut i mars 2020. If har ikke hatt innvendinger mot beløpet, forutsatt at A har krav på erstatning utover det som ble utbetalt i 2010.

Lagmannsrettens konklusjon er at A har krav på dekning av utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget med 71 000 kroner.

Krav om renter av det lidte inntektstapet fra to måneder etter at skaden ble meldt til forsikrede (arbeidsgiver)

A mener at hun har krav på renter av inntektstapet etter reglene i forsikringsavtaleloven § 18-4 første og andre ledd, fra to måneder etter at yrkesskaden ble meldt til arbeidsgiver.

Lagmannsretten har merket seg at If i henhold til tingrettens dom side 22 aksepterte As beregning av forsinkelsesrente på lidt inntektstap i perioden 2008 til 2012. Summen tingretten fastsatte «inkluderer forsinkelsesrenten som er påløpt per inntektsår, noe partene opplyste om at retten skulle legge til grunn». Det er imidlertid ikke anført fra A at selskapet er bundet av denne aksepten. Lagmannsretten vurderer derfor ikke spørsmålet nærmere.

Yrkesskadeforsikring er en ansvarsforsikring som reguleres av forsikringsavtaleloven del A og C i den utstrekning loven kommer til anvendelse ved yrkesskade. Bestemmelsen A har vist til står i del B, som ikke gjelder ansvarsforsikring, men personforsikring. Ved ansvarsforsikring regulerer forsikringsavtaleloven bare renter til «sikrede», det vil si arbeidsgiver, se § 8-4, jf. § 1-2 første ledd bokstav c andre punktum. A har dermed ikke krav på renter etter forsikringsavtaleloven.

Yrkesskadeforsikringsloven inneholder ingen egen bestemmelse om renter. Det er imidlertid med hjemmel i loven fastsatt forskrift av 21. desember 1990 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (standardforskriften). I standardforskriften § 2-3 andre ledd er det gitt en bestemmelse om renter av tapt inntekt:

Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet. Renten beregnes særskilt for hvert kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renten med utgangspunkt 1. juli dette året. Rente løper likevel tidligst fra én måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.

Etter ordlyden regnes forsinkelsesrenten fra 1. juli hvert enkelt hele tapsår, men likevel først fra én måned etter at melding om yrkesskaden er sendt til forsikringsselskapet. Formålet med bestemmelsen var oppnå forenkling og unngå tvist om rentespørsmålet. I forarbeidene til standardforskriften, trykt som vedlegg 1 til NOU 1994:20 Personskadeerstatning, er rentespørsmålet kommentert flere steder. Under punkt 9.2 står det blant annet dette:

I praksis vil det ofte foreligge tvil og også uenighet om fra hvilket tidspunkt morarente skal løpe. Spørsmålet skal i utgangspunktet avgjøres etter reglene i morarenteloven § 2. Dette er en helt generell regel om forfallstidspunktet i forhold til morarente. I forhold til erstatningskrav må det sies å foreligge enkelte særegne spørsmål som ikke er løst i morarenteloven § 2. Et viktig siktemål med standardisering er å sikre enkle oppgjør. For at ikke tvist om rentespørsmål skal komme inn som en kompliserende faktor, foreslår utvalget at utgangspunktet for beregning av morarente fremgår uttrykkelig av forskriften.

I punkt 9.4 (side 170) understrekes hensynet til forenkling og til å unngå tvist også ved renter av standardiserte erstatningsbeløp:

Ved at forfallstidspunktet, og dermed utgangspunktet for beregning av morarente, fastsettes i forskriften, unngår man den tvist som ellers ofte ville oppstå som følge av tvil med hensyn anvendelsen av morarenteloven § 2.

Disse uttalelsene trekker i retning av at standardforskriften er ment å skulle fastsette et entydig rentetidspunkt, til erstatning for påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2. En påkravsregel ville blant annet kunne føre til tvil og uenighet om når et krav er tilstrekkelig dokumentert, i strid med formålet med standardisering og klare og entydige regler i saker om erstatning ved yrkesskade. I saker der det tar lang tid å avgjøre tvil om årsakssammenheng og/eller skadens omfang, ville det i praksis oppstå behov for å kreve avsavnsrente dersom renter løper først fra påkrav etter morarenteloven. Også dette trekker i retning av at man med standardforskriften § 2-3 andre ledd mente å fastsette et entydig rentetidspunkt.

If har vist til LG-2006-56767, som trekker i motsatt retning. Der kom Gulating lagmannsrett til at standardforskriften § 2-3 andre ledd må forstås slik at det løper renter først fra én måned etter at spesifisert påkrav med tapsdokumentasjon er sendt til selskapet. Standpunktet er imidlertid ikke nærmere begrunnet ut over en henvisning til Rt-1999-1495 og til tingrettens begrunnelse, som ikke er gjengitt. Standardforskriften kom ikke til anvendelse i saken Høyesterett behandlet i Rt-1999-1495, og Høyesterett tok ikke stilling til hvordan den særskilte fristregelen i standardforskriften § 2-3 andre ledd, tredje og fjerde setning, skulle forstås. Lagmannsretten legger derfor ikke særlig vekt på lagmannsrettsavgjørelsen fra 2006. Dommen ser heller ikke ut til å være fulgt opp i rettsavgjørelser for lagmannsrettene eller Høyesterett vedrørende rentespørsmålet.

As prosessfullmektig har opplyst at det er alminnelig praksis at forsinkelsesrente begynner å løpe etter at skaden er meldt, ikke fra påkrav er sendt. Ifs prosessfullmektig har derimot anført at praksis følger resultatet i LG-2006-56767. For lagmannsretten er praksis ikke forsøkt nærmere underbygget. Lagmannsretten har imidlertid merket seg at If for tingretten ser ut til å ha akseptert at det ikke gjelder noe krav om påkrav. Det var videre If som i denne saken i 2010 tok initiativ til å innhente dokumentasjonen som trengs for å kunne beregne inntektstapet. Praksis i Finansklagenemnda/Finansklagenemnda Person, tilsier også at standardforskriften skal forstås etter sin ordlyd når det gjelder rentetidspunkt for lidt inntektstap. Lagmannsretten viser til FNS-3939 som ser ut til å være fulgt opp i senere nemndspraksis, se blant annet FNS-4651 og FNS-6909. Den siste avgjørelsen ble tatt etter at dommen i LG-2006-56767 forelå og var presentert for nemnda.

Også systembetraktninger taler for at renter av lidt inntektstap løper fra 1. juli hvert tapsår, og tidligst fra én måned etter melding til forsikringsselskapet. Lignede regler gjelder ved annen personskadeerstatning som skal dekkes av forsikring. Ved personforsikring skal forsikringsselskapet «svare rente av erstatning eller forsikringssum når det er gått to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt til selskapet», se forsikringsavtaleloven § 18-4. Ved sak om personskadeerstatning etter bilansvarsloven regnes melding til selskapet som påkrav etter morarenteloven § 2, se bilansvarsloven § 6 andre ledd.

Lagmannsrettens konklusjon er at A har krav på renter av lidt inntektstap fra 1. juli i hvert enkelt tapsår, likevel først fra én måned etter at melding ble sendt til forsikringsselskapet den 14. mai 2009.

Rentebeløpet er oppgitt til 634 677 kroner. If har ikke hatt innvendinger mot selve renteberegningen, gitt at det ikke kreves påkrav etter morarenteloven § 2, og gitt at A får medhold i beregningen av det lidte tapet. A tilkjennes etter dette renter på lidt inntektstap med 634 677 kroner.

Samlet utmåling

Lagmannsretten har kommet til at A har krav på ytterligere 5 597 721 kroner i erstatning ut over det som allerede er utbetalt av If i ménerstatning. Tapspostene fordeler seg slik:

  • Tapt inntekt, inkludert renter 2 707 865 kroner
  • Fremtidig inntektstap (grunnerstatning) 2 750 414 kroner
  • Ménerstatning (tillegg) 68 542 kroner
  • Påførte utgifter 71 000 kroner

Sakskostnader

A har vunnet saken og har rett til å få sine sakskostnader dekket etter tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Selv om retten har vært i tvil hva gjelder erstatningsansvar for psykiske skader, foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gjøre unntak etter bestemmelsen tredje ledd. A har oppnådd et langt bedre resultat enn selskapets forlikstilbud forut for ankeforhandlingen, og saken har stor velferdsmessig betydning for henne. Styrkeforholdet mellom partene tilsier ikke unntak.

Sakskostnadene er oppgitt til 496 146 kroner. Av dette er 406 000 kroner salær til prosessfullmektigen, 75 000 kroner er utgifter til sakkyndig vitne Rokstad og 13 146 kroner er reiseutgifter for A. I tillegg kommer ankegebyret med 36 690 kroner.

If har anført at salærkostnadene er for høye. Etter selskapets vurdering må deler av tidsbruken i perioden fra anken ble inngitt til ankeforhandlingen starter – i alt 60 timer – anses som unødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.

Etter lagmannsrettens vurdering er sakskostnadene høye. Saken har imidlertid vært omfattende, og den har reist flere tvilsomme spørsmål. Under tvil legges kravet til grunn.

Utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige er tatt med som en uutfylt post. A har innbetalt forskudd med i alt 57 500 kroner. Lagmannsretten antar at årsaken til at posten ikke er fylt ut, er at beløpet ikke var avklart da fristen for endelig omkostningsoppgave gikk ut. Under disse omstendigheten er retten til å få utgiftene dekket ikke gått tapt, se Schei m.fl., kommentarutgave til tvisteloven, Juridika, bekreftet á jour per 1. september 2021, note 8 til tvisteloven § 20-5.

Sakskostnadene for tingretten skal avgjøres ut fra resultatet i lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Sakskostnadene for tingretten er oppgitt til 350 000 kroner i salær og avrundet 4 100 kroner i reiseutgifter for A. I tillegg kommer rettsgebyret med 9 376 kroner og utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig Tysnes med 37 583 kroner. Lagmannsretten legger kravet til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. If Skadeforsikring NUF betaler til A erstatning for

a) lidt inntektstap, inkludert renter 2 707 865 kroner

b) fremtidig inntektstap (grunnerstatning) 2 750 414 kroner

c) ménerstatning (tillegg) 68 542 kroner

d) påførte utgifter 71 000 kroner innen 2 – to – uker fra denne dommen er forkynt og med tillegg forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. Utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten betales av If Skadeforsikring NUF.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF 532 836 – femhundreogtrettitotusenåttehundreogtrettiseks – kroner til A innen to uker fra dommen er forkynt.

4. I sakskostnader for tingretten betaler If Skadeforsikring NUF 401 059 – firehundreogéntusenogfemtini – kroner til A innen to uker fra dommen er forkynt

* * * * * 

Til deg som har lest dommen og som lurer på om du bør la deg bistå av en spesialisert advokat i din erstatningssak:

Det er veldig vanskelig å kjempe mot forsikringsselskapene alene hvis du har fått en yrkesskade og skal kreve erstatning. Forsikringsselskapene har sine spesialister som jobber utelukkende med yrkesskade- og erstatningssaker. Du bør også ha en slik spesialist på din side, slik at du får den yrkesskadeerstatningen du har krav på.

Den første konsultasjonen i form av en telefonsamtale med advokat hos oss er alltid gratis. Det er helt opp til deg om du ønsker å engasjere oss videre. Det er vår erfaring at skadelidte som engasjerer advokat hos oss får et langt bedre resultat og høyere erstatning enn hvis du prøver å stå alene mot forsikringsselskapet. Utgiftene til advokat ved yrkesskade dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av skaden.

Fordi arbeidsgiver har egen yrkesskadeforsikring for arbeidstakerne sine, så vil ikke et krav om yrkesskadeerstatning påvirke arbeidsgiveren økonomisk på noe vis. Det er forsikringsselskapet som skal betale erstatningen. Ved alvorlige yrkesskader, og der det kan virke som om erstatningskravet kan bli høyt, vil forsikringsselskapet ofte være vanskelig å forholde seg til. Det kan da være nødvendig med bistand fra advokat som kan hjelpe deg få den yrkesskadeerstatningen du har krav på.

Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med yrkesskadesaker. Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Hør med oss idag hvordan vi kan hjelpe deg i din sak.

Kontakt oss