Lagmannsretten har nå slått fast at ulykken var årsaken til de omfattende helseplagene kvinnen fortsatt sliter med, og at hun har krav på full erstatning. Dommen innebærer at hun får over 10 millioner kroner i erstatning og sakskostnader.

Om saken

Kvinnen ble slått i bakken av det løse veiskiltet og fikk et kutt i hodet som måtte sys. Etter dette utviklet hun plager som hodepine, utmattelse, hukommelsessvikt, konsentrasjonsproblemer og lydsensitivitet – typiske symptomer ved post commotio-syndrom, som kan følge etter en mild hjernerystelse.

Forsikringsselskapet mente det ikke var sammenheng mellom ulykken og plagene. Lagmannsretten var uenig: Retten la til grunn at slaget mot hodet var kraftig, at symptomene oppstod i løpet av få dager, og at kvinnen siden har hatt vedvarende plager. Det forelå ingen andre sannsynlige årsaker. Hun ble også vurdert som helt arbeidsufør av NAV.

Ønsker du å snakke med en advokat om din sak?
Ta kontakt her for en uforpliktende prat

Solid advokatinnsats ga gjennomslag

Gjennom hele rettsprosessen har kvinnen vært representert av advokat Nora Løvøi Bjørnstad fra Advokatfirmaet Robertsen. Hun har nedlagt en betydelig innsats både i tingretten og i lagmannsretten, og sørget for en grundig og tydelig fremstilling av medisinske og rettslige forhold.

Lagmannsretten påpekte at saken var grundig opplyst og at faktum var godt kjent allerede før ankeforhandlingen. Likevel ble det fremlagt ny og solid dokumentasjon, og advokat Bjørnstads arbeid ble avgjørende for at kvinnen fikk fullt medhold og en betydelig økonomisk kompensasjon.

Derfor lønner det seg å bruke en spesialisert advokat

Denne saken viser hvor viktig det er å ha en erfaren og spesialisert advokat i personskadesaker. Årsaksspørsmål og medisinske vurderinger er komplekse og ofte omstridte – og uten fagkyndig hjelp kan man risikere å ikke få den erstatningen man har krav på.

Advokat Bjørnstad har omfattende erfaring med personskade- og erstatningsrett, og dommen bekrefter hvor viktig det er med en dedikert advokat som kan kombinere juridisk og medisinsk forståelse.

Ønsker du å snakke med en advokat om din sak?
Ta kontakt her for en uforpliktende prat

Les hele dommen

Den 29. januar 2016 fikk A (A) et veiskilt i hodet. Skiltet var ikke tilstrekkelig sikret, og blåste over ende. Det er på det rene at If Skadeforsikring NUF har ansvar for dette. Hun har fremmet krav om erstatning for tapt inntekt, som hun anfører at skyldes skaden. Årsakssammenhengen er bestridt av forsikringsselskapet. En sentral uenighet mellom partene er om hun ved hendelsen pådro seg hjernerystelse. A anla søksmål mot selskapet 5. mai 2024 for Oslo tingrett, som 15. mars 2024 avsa dom med slik domsslutning:

1. If Skadeforsikring NUF dømmes innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen til å betale erstatning til A med 9 956 458 – nimillionernihundreogfemtisekstusenfirehundreogfemtiåtte – kroner.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen til å erstatte As sakskostnader med 453 673 – firehundreogfemtitretusensekshundreogsyttitre – kroner.

If Skadeforsikring NUF har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 11. og 12. februar 2025 i Borgarting lagmannsretts hus. A og fire vitner, herunder tre sakkyndige vitner, ga forklaring. Relevante journalnotater er gjengitt i tingrettens dom. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Den ankende part, If Skadeforsikring NUF, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feil. Det foreligger ikke faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom hendelsen 29. januar 2016 og en vedvarende hodeskade.

Det er ikke avgjørende om retten legger til grunn «de fire vilkår», slik som for nakkeslengsakene, eller de tre vilkårene om skadeevne, relevante symptomer og andre mulige forklaringer. Det er uansett ikke faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og den vedvarende hodeskaden. Tidsnære og objektive bevis skal tillegges størst vekt ved bevisvurderingen.

Det er usikkert om ulykken hadde evne til å påføre A de aktuelle symptomene og om vilkåret om skadeevne er oppfylt for en vedvarende hodeskade. Det er ikke sannsynliggjort at A fikk hjernerystelse 29. januar 2016. Ved spørsmål om ulykkesrelaterte post commotio-symptomer er det en forutsetning at ulykken påførte skadelidte en hjernerystelse.

Det er ikke sannsynliggjort at A hadde akuttsymptomer på skadedagen. Tidsnære dokumenter, som journalnotatet fra skadelegevakten ulykkesdagen, dokumenterer ikke dette, og skal tillegges størst betydning. Det er ikke sannsynliggjort på annen måte at A hadde en av de tre tilstandene som må oppstå umiddelbart etter traumet for å konstatere hjernerystelse. Det er ikke nok at man er litt ør.

Heller ikke det videre forløpet etter skadetidspunktet kan sannsynliggjøre at A fikk hjernerystelse på skadedagen. Hun hadde ikke relevante symptomer innenfor det tidsrommet som skal legges til grunn etter traumet for å kunne konstatere en hjernerystelse. Det kan ikke legges til grunn en latenstid på 72 timer. At andre behandlende leger senere har stilt diagnosen hjernerystelse eller post commotio, kan ikke få betydning for spørsmålet om årsakssammenhengen. A hadde ikke tilstrekkelige brosymptomer med plager som var vedvarende fra hjernerystelsen til den kroniske senfasen med plager. Dokumentasjonen i saken viser at hun hadde bedre funksjon etter hendelsen sammenlignet med i dag. Blant annet begynte hun på norskkurs igjen i april 2016, meldte seg som arbeidssøker for NAV i 2016 og hun foretok en reise til [land] sommeren 2016. Hun oppsøkte ikke fastlegen med ulykkesrelaterte symptomer før etter lang tid. Hun søkte om arbeidsavklaringspenger fra NAV først i august 2017.

Sykdomsforløpet til A er ikke forenelig med post commotio-syndrom, og plagene kan skyldes noe annet enn ulykken. Sammenfall i tid mellom As plager og ulykken kan ikke være avgjørende når det gjelder plager som er vanlige i befolkningen generelt.

Subsidiært, for det tilfelle at det foreligger faktisk årsakssammenheng, foreligger det ikke rettslig årsakssammenheng. Ulykken den 29. januar 2016 fremstår ikke som en vesentlig årsak til de vedvarende symptomene. Plagene etter ulykken har ikke hatt et traumatologisk sett forventet forløp, og de vedvarende symptomene skyldes samvirkende årsaker. De vedvarende plagene til A kan best forklares med en biopsykososial forklaringsmodell. Ulykken kan ha vært en utløsende årsak, men fremstår ikke som et vesentlig element i årsaksbildet.

Atter subsidiært anføres det at det ikke er bevist et skaderelatert økonomisk tap i den størrelsen A krever. Det foreligger stor usikkerhet og er svært vanskelig å utmåle et tap. Det er ikke er dokumenterte inntekter for A før ulykken, og det er ikke dokumentert at A ønsket å arbeide i Norge. A burde ha mer enn 50 % restervervsevne, fra en somatisk synsvinkel. Det skal legges til grunn et skjerpet beviskrav for kravets størrelse fordi det utgjør en betydelig økning sett opp mot at A ikke var i inntektsgivende arbeid før ulykken, jf. Rt-2003-338 avsnitt 67 (Dykkerdommen).

Det er nedlagt slik påstand:

1. If skadeforsikring NUF frifinnes.

2. If skadeforsikring tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ønsker du å snakke med en advokat om din sak?                  Ta kontakt her for en uforpliktende prat

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig. Det er sannsynliggjort at traumet påførte A en hjernerystelse i form av en lett hodeskade.

Lagmannsretten kan ikke prøve krav som er avgjort på bakgrunn av enighet i tingretten, jf. tvisteloven § 9-7 første ledd, jf. § 29-4 første ledd. Partenes enighet for tingretten innebærer at spørsmålet om årsakssammenheng for lagmannsretten skal vurderes etter en «vanlig bevisvurdering», at det skal legges til grunn at ulykken kan gi hjernerystelse med etterfølgende varige plager, og at det skal legges til grunn at As restarbeidsevne ikke kan forbedres. Det samme gjelder for flere forhold vedrørende det økonomiske tapet.

Faktisk årsakssammenheng skal vurderes etter en vanlig, fri bevisvurdering, jf. Rt-2007-1370. «De fire vilkår» er ikke retningsgivende i andre saker enn i nakkeslengsakene. Det skal ikke foretas en bundet bevisvurdering. Retten skal ikke ta stilling til diagnose, men om det er sannsynlighetsovervekt for at plagene har sin årsak i ulykken. Utgangspunktet for årsaksvurderingen er allment akseptert medisinsk viten, og internasjonal konsensus er av høyere bevisvekt enn enkeltstående sakkyndiges oppfatning.

Ulykken 29. januar 2016 hadde skadeevne, og dette er ikke bestridt. Det er overveiende sannsynlig at A fikk en hjernerystelse som følge av ulykken. A hadde tilstrekkelig akuttsymptomer ved at hun var ør og følte seg omtåket, slik det blant annet fremgår av senere journalnotater hvor hun hadde tolk. Debuten av etterfølgende relevante symptomer skjedde innen relevant tidsramme for symptomer på hjernerystelse, som er inntil 72 timer.

Det er ikke sannsynlig at de aktuelle symptomene hadde oppstått to dager etter ulykken dersom ulykken tenkes borte. Plagene har vært vedvarende fra to dager etter ulykken og frem til i dag. A ble fulgt opp av spesialisthelsetjenesten, og det var ikke naturlig å oppsøke fastlegen i den perioden. Det er ikke dokumentert at A på noe tidspunkt har blitt frisk av plagene. Skadeutviklingen er forenlig med alminnelig anerkjent medisinsk viten for de som får kroniske plager etter en hjernerystelse. Skadeforløpet trenger ikke å være typisk eller normalt.

Det er ikke andre sannsynlige forklaringer på As plager. Det er utelukket at plagene har en annen årsak eller skyldes annen sykdom ved MR-undersøkelse mv., og hun diagnostiseres med post commotio-plager. Plagene er heller ikke vanlige i befolkningen generelt, slik det sammensatte bildet av As plager er.

Kravet til rettslig årsakssammenheng er oppfylt. Utgangspunktet er betingelseslæren, og alle skader må vurderes innenfor en biospsykososial modell, som ikke innebærer en avgrensning av erstatningsansvaret. Ulykken er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

A har tapt sine inntektsmuligheter som følge av skaden. A skal stilles økonomisk som om ulykken tenkes borte. Hun var frisk før skaden. A har til sammen 13 års arbeidserfaring, har fullført norskkurs A1 og A2 og var i gang med de videre trinnene i norskopplæringen. Statistikk om sysselsetting blant innvandrere fra 2022 viser at 76,6 % av innvandrere fra Latin-Amerika i alderen 40-54 år er i arbeid i Norge. A ville uten ulykken kunne hatt full stilling i barnehage eller annet arbeid med tilsvarende inntektsnivå, slik som butikkmedarbeider, fra 2018.

A har ikke restarbeidsevne. NAVs konklusjon 15. oktober 2022 om at A ikke har arbeidsevne, må veie tyngst ved vurderingen.

Det er ikke grunnlag for å oppstille et skjerpet beviskrav i forbindelse med inntektstapet i denne saken, jf. Rt-1985-45 (Danselærer) [skal vel være Rt-1985-46, Lovdatas anm.].

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes

2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Ønsker du å snakke med en advokat om din sak?                  Ta kontakt her for en uforpliktende prat

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har som tingretten kommet til at det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom hendelsen 29. januar 2016 og de helseplagene ankemotparten har i dag. A skal tilkjennes erstatning for påført og fremtidig økonomisk tap.

Overordnet om hva lagmannsretten kan prøve

Foranlediget av anførsler fra ankemotparten bemerkes at lagmannsretten kan prøve de krav som er avgjort ved avgjørelsen som er anket, jf. tvisteloven § 29-4 første ledd. Spørsmål som knytter seg til bevisvurdering, ulykkens skadeevne, As restarbeidsevne eller det økonomiske tapet, er ikke krav som på grunnlag av enighet mellom partene er avgjort etter tvisteloven § 9-7 og med bindende virkning for tingretten, jf. § 11-2.

Overordnet om bevisvurderingen

Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag. Spørsmålet er om det foreligger årsakssammenheng mellom hendelsen 29. januar 2016 og As helseplager og arbeidsevne.

Betingelseslæren danner utgangspunktet for vurderingen av årsakssammenheng i erstatningsretten. Det må vurderes om ulykken har vært en nødvendig betingelse for skaden og helseplagene, og ulykken må ha vært vesentlig i årsaksbildet. Det er skadelidte som har bevisbyrden og tvilsrisikoen for dette, jf. blant annet Rt-2001-320 side 329 og Rt-2007-1370 avsnitt 36. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Utgangspunktet etter tvisteloven § 21-2 er at retten skal foreta en fri bevisvurdering.

I rettspraksis som gjelder nakkeslengskader er det utviklet en lære om «de fire vilkår» for vurderingen av faktisk årsakssammenheng, jf. Nakkesleng I og II-dommene (Rt-1998-1565 og Rt-2010-1547). Vilkårene er at det må foreligge et adekvat traume (skadeevne), akuttsymptomer, «brosymptomer» fra akuttfasen fram til en kronisk senfase og et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved det aktuelle traumet.

Lagmannsrettens tar utgangspunkt i at en bevisvurdering etter de «de fire vilkår» ikke uten videre skal legges til grunn for andre diagnoser enn nakkesleng, jf. Rt-2007-1370 (Prolapsdommen) avsnitt 38. Faktisk årsakssammenheng skal vurderes etter en fri bevisvurdering hvor det tas hensyn til om hendelsen hadde skadeevne, om As symptomer tyder på sammenheng mellom ulykken og helseplagene og om det er andre sannsynlige forklaringer på helseplagene. Det er i alle tilfelle likhetstrekk mellom vurderingskriteriene. Vurderingen vil kunne ta opp i seg sentrale elementer fra «de fire vilkår», som akuttsymptomer og brosymptomer, men retten er ikke bundet til noen bestemt kjede av betingelser i den saken som her er til vurdering. Vurderingen av årsakssammenheng må for øvrig skje i lys av allment akseptert medisinsk viten.

Den konkrete vurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom hendelsen og As helseplager

Skadevoldende evne

Lagmannsretten ser først på spørsmålet om ulykken kan ha en slik skadevoldende evne at den kan påføre en hodeskade. Veiskiltet som traff A i bakhodet den 29. januar 2016 var to meter høyt. Det var kraftig vind den dagen. Slaget gjorde at A falt i bakken, ødela mobilen hun hadde i hånden og fikk et kutt i hodet, gjennom hetten til vinterjakken, og måtte sy kuttet. Dr. Kirkeby viser i sin forklaring til at det kreves nokså betydelig kraft for å få et kutt i hodet gjennom en tykk hette og for å bli slått ned i bakken. Han pekte også på at et slag som kommer bakfra mot hodet, uten at skadelidte ser det og slik er forberedt, kan virke med større kraft, som følge av at nakkemuskulaturen ikke «er med». I sin sakkyndigerklæring viser Dr. Strandquist til at uklare omstendigheter gjør det vanskelig å vurdere hvor stor skade hendelsen kan medføre, og han peker i sin forklaring på at den tykke hetten kan ha avtatt for en del av energien i treffet mot hodet. Samtidig ga dr. Strandquist i sin forklaring uttrykk for at han – i tilfelle av legevakt – antagelig ville ha fulgt rutinene med informasjonsskriv og oppfølgende spørsmål angående hjernerystelse i dette tilfellet. Dr. Nordal gir i sin sakkyndigerklæring uttrykk for at det er mulig, men ikke sikkert, at hodetraumet var adekvat for å påføre hjernerystelse.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at slaget fra veiskiltet, med to skiltflater og en høyde på to meter, som i kraftig vind hadde kraft nok til å slå A i bakken og forårsake et kutt i hodet gjennom en tykk vinterjakkehette, hadde skadeevne til å kunne påføre en hjernerystelse. Det har ikke vært uenighet om at symptomutvikling med post commotio-plager kan forekomme ved lett eller mild hjernerystelse, slik det også fremkommer av artikkelen i Tidsskrift for Den norske Legeforening fra 2022 om «Langvarige plager etter hjernerystelse» (Skjeldal, Kinge, Glott og Solbakk august 2022). Skadeevnen omfatter med dette også etterfølgende varige plager.

Om symptomene tyder på sammenheng mellom ulykken og helseplagene

Spørsmålet er videre om As symptomer sannsynliggjør en sammenheng med ulykken og helseplagene. Det legges til grunn som ubestridt at A, nå som på tidspunktet for tingrettsbehandlingen, har helseplager. Dette er somatiske plager i form av hodepine, trøtthet, lydsensitivitet, sovevansker og utmattelse; kognitive plager i form av konsentrasjonsproblemer, hukommelsestap og språkvansker; og psykiske plager i form av angst, irritabilitet og humørsvingninger. Forsikringsselskapet har ikke bestridt at plagene er reelle.

Et grunnleggende spørsmål er om A fikk en hjernerystelse. Post commotio-syndrom er betegnelsen for vedvarende plager etter en hjernerystelse.

Lagmannsretten legger til grunn, ut fra forklaringene fra de sakkyndige vitnene og allmenn medisinsk viten, at det for hjernerystelse må ha skjedd en forbigående funksjonssvikt i hjernen, i form av bevissthetstap, hukommelsestap eller desorientering/inadekvat adferd/forvirring, i umiddelbar sammenheng med traumet. For å konstatere hjernerystelse må symptomene vise seg innenfor en viss latenstid.

Selv om kjerneområdet for hjernerystelse vil være tilfeller hvor det er akutte symptomer på bevissthetstap, konstaterer lagmannsretten at hjernerystelse kan foreligge også uten at slike symptomer er påvist. Lagmannsretten viser for det første til informasjon fra Norsk Helseinformatikk (NHI) om hjernerystelse fra 27. mai 2020 hvor det heter:

Hjernerystelse er betegnelsen på det umiddelbare og forbigående bevissthetstapet som ofte er ledsaget av en kort periode med hukommelsestap (amnesi) som kan inntre etter et slag mot hodet. Dette er en svært vanlig hendelse, en antar det skjer 50 av 100 000 personer per år. Betydningen av en «smell» mot hodet der du ser stjerner og føler deg litt ør de første sekundene, men uten at du besvimer, er usikker, men oppfattes som den mildeste form for hjernerystelse.

Og for det andre vises det til artikkelen i Archives of Physical Medicine and Rehabilitation 2023;104 side 1345-55:

Criterion 3: Acute Symptoms

The physiological disruption of brain function is manifested by 2 or more new or worsened symptoms from the list below.

i. Acute subjective alteration in mental status: feeling confused, feeling disoriented, and/or feeling dazed.

ii. Physical symptoms: headache, nausea, dizziness, balance problems, vision problems, sensitivity to light, and/or sensitivity to noise.

iii. Cognitive symptoms: feeling slowed down, «mental fog,» difficulty concentrating, and/or memory problems.

Tilsvarende beskrives også i Store Medisinske leksikon (Gjerstad og Faiz oktober 2022) og i ovennevnte artikkel. Lagmannsretten forstår den mildeste formen for hjernerystelse slik at det ikke er absolutt nødvendig at det har vært et bevissthetstap, men at det kan være tilstrekkelig at vedkommende i akuttfasen er ør eller forvirret, forutsatt at det også oppstår andre symptomer som er forenlige med hjernerystelse innen latenstiden.

Ved den konkrete vurderingen har lagmannsretten merket seg, slik forsikringsselskapet har pekt på, at det ikke er dokumentert akuttsymptomer på hjernerystelse i umiddelbar forbindelse med traumet på skadedagen. Journalnotatet fra skadelegevakten 29. januar 2016 omtaler sårskaden og behandlingen, men ikke symptomer på hjernerystelse. At notatet angir at pasienten «var bevisst hele tiden», kan tyde på at hjernerystelse ble vurdert på legevakten, hvor de har god kompetanse på hodeskader. Disse forhold trekker isolert sett i retning av at A ikke fikk hjernerystelse.

Journalnotatet fra legevakten på skadedagen kan på den annen side ikke være avgjørende. Et viktig forhold som må tas i betraktning er at hun ikke hadde med tolk. Det bemerkes at kommunikasjonsvansker, blant annet behov for å bruke tegnspråk, ble omtalt i konsultasjonene da hun på ny oppsøkte legevakten 3. februar 2016 og innkomstjournal 4. februar 2016 fra nevrologisk avdeling. Det er ut fra dette overveiende sannsynlig at kommunikasjonsvansker også preget den første konsultasjonen 29. januar 2016.

Notatet fra legevakten er kortfattet, og det er derfor begrenset hva som kan utledes av dette. Det kan ikke utelukkes at legevaktens eventuelle vurdering opp mot en mulighet for hjernerystelse hadde fokus på dette og var noe for snever, jf. det som er sagt ovenfor om de mildere formene for hjernerystelse.

Lagmannsretten legger videre vekt på at skiltet traff henne med så stor kraft at hun fikk kutt i hodet, jf. ovenfor.

Også andre opplysninger i saken underbygger at hun har hatt symptomer som er i samsvar med i hvert fall den mildeste formen for hjernerystelse. Av poliklinisk notat av 22. mars 2016, hvor det var tolk tilstede, fremgår at skaden gjorde henne ør og omtåket, og hun trengte hjelp til å komme seg opp. Videre må det legges til grunn, slik A har forklart, at hun blant annet fikk sterk hodepine to dager etter ulykken. Hun oppsøkte derfor legevakten igjen. I journalnotat fra legevakten 3. februar 2016 fremgår det at hun de siste dagene hadde hatt økende smerter i hodet, svimmelhet og hukommelsestap. Hun ble da innlagt på nevrologisk avdeling ved Ullevål sykehus. Der ble det i innkomstjournal 4. februar 2016 beskrevet at hun siden hun fikk et veiskilt i hodet, hadde hatt problemer med korttidshukommelse, svimmelhet, fatigue, lysskyhet og global trykkende hodepine. Det ble i journalnotat 4. februar 2016 vurdert at plagene i etterkant av hodetraumet mest sannsynlig oppfattes som post commotio-plager, men at det det kanskje var noe atypisk at symptomene ikke viste seg før to til tre dager etter traumet.

I innkomstjournal ved nevrologisk avdeling 4. februar 2016 ble det satt tentativ diagnose «post commotio symptomer». I journalnotat 22. mars 2016 fra poliklinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering ble det stilt diagnose «S06.0 Commotio cerebri». Dr. Strandquist og dr. Nordal har begge hatt bemerkninger om at formålet med diagnosene på hjernerystelse som fremgår av journalnotatene, kan være i utelukkelsesøyemed og med tanke på behandling. Lagmannsretten er ikke uenig i at legenes primære innfallsvinkel er plan for behandling. Like fullt anser lagmannsretten at legenes vurderinger i journalnotatene er et uttrykk for at det etter allmenn medisinsk viten aksepteres et slikt forløp for hjernerystelse som i As tilfelle. Lagmannsretten legger etter dette vekt på vurderingen om at A fikk hjernerystelse av helsepersonell som hadde kontakt med henne på et tidspunkt som ligger nært ulykken, i februar og mars 2016. Etter lagmannsrettens syn er dette også forenlig med den skadevoldende kraft lagmannsretten ovenfor har lagt til grunn.

Lagmannsretten tilføyer at internasjonal konsensus tilsier at det ikke alle tilfeller kan oppstilles så strenge krav til latenstid som ligger til grunn for vurderingene til dr. Strandquist og dr. Nordal. Fra Archives of Physical Medicine and Rehabilitation 2023;104 side 1345-55 gjengis:

The onset of acute subjective alteration in mental status (feeling confused and/or feeling dazed) occurs immediately following the impact or after regaining consciousness. The onset of other symptoms (physical, cognitive, and emotional) may be delayed by a few hours, but they nearly always appear less than 72 hours from injury.

Og fra Consensus statement on concussion in sport October 2016 gjengis: FU 106

It is well established that SRCs can have large adverse effects on cognitive functioning and balance in the first 24-72 hours after injury. Injured athletes report diverse physical, cognitive and emotional symptoms during the initial days after injury,

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at symptomer på hjernerystelse som har nærhet til traumet, kan forekomme inntil 72 timer etter traumet. A var frisk og uten symptomer før ulykken. Når symptomene, som er forenlige med post commotio-plager, viser seg to dager etter det kraftige slaget A fikk mot hodet, finner retten det sannsynlig at symptomene oppstod som følge av hodetraumet.

Om det videre forløpet når det gjelder As plager fra ulykkestidspunktet og frem til i dag, er det rettens oppfatning at særlig helsejournalene i saken viser at helseplagene har vært vedvarende. Hun ble fulgt opp på avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering fra mars 2016, med oppfølging hos ergoterapeut, til oktober 2016. Det fremgår av poliklinisk notat 23. september 2016 at symptombelastningen beskrives som vesentlig uendret. Av journalnotat 14. oktober 2016 fremgår det at det er en forsiktig bedring i funksjonsnivå. Journaler fra fastlegen fra april og september 2017 viser at hun har vedvarende plager. Status i journalnotat fra fastlegen 28. september 2017 angis å være at tilstanden er nokså uforandret. Av journalnotat fra fastlegen 16. april 2018 fremgår det at plagene er uendret med hodepine, svekket hukommelse og redusert konsentrasjon. Hun ble videre utredet ved [DPS] nevropsykologisk avdeling fra juli til desember 2018. I epikriser derfra beskrives fortsatte vedvarende plager i form av fatigue, hodepine, vertigo og episodisk svikt i korttidsminnet mv., og at disse plagene har vært til stede siden hodetraumet i 2016 og vurderes å være uttrykk for post commotio-syndrom.

A reiste til [land] sommeren 2016 og meldte seg som arbeidssøker hos NAV i 2016. Dette kan etter rettens syn ikke tas til inntekt for at helseplagene ikke har vært til stede eller har vært vedvarende. A har forklart at hun snakket med to leger før reisen ble bestilt, og at hun var anbefalt å reise i følge med sin mann. Heller ikke at hun gjorde forsøk på å fortsette norskopplæringen i april 2016, med tilpasset undervisningstidpunkt, kan tas til inntekt for at helseplagene ikke var tilstede. Ifølge journalnotat 15. juni 2016 fra poliklinikk for rehabilitering (ergoterapeut) har hun undervisning to ganger i uken fra kl. 13.30 til 16 med pause, og det er dager hvor hun da ikke har kapasitet til å delta. Fra journalnotat 14. oktober 2016 fra samme avdeling fremgår det at hun til tross for tilpasning fremdeles opplever å bli sliten med hodepine og «piping» i øret, og at det er vanskelig å følge med på undervisningen. Deretter måtte hun avbryte norskopplæringen i april 2017 som følge av helseplager.

I spesialisterklæringen fra dr. Kirkeby av 25. mai 2020 er symptomene fra undersøkelsesperioden (april til mai 2020) beskrevet som blant annet hukommelsestap, konsentrasjonsvansker, koordinasjonsproblemer, lydsensitivitet, svimmelhet og hodepine. Arbeidsforberedende trening i regi av NAV i 2021 måtte avsluttes som følge av helseplagene. Hennes funksjonsnivå er vurdert og beskrevet i arbeidsevnevurdering fra NAV 15. oktober 2022. I forbindelse med dr. Standquists undersøkelse i november 2023 ble blant annet plagene hodepine, lydsensitivitet og konsentrasjons- og hukommelsesproblemer oppgitt. Under punktet «[m]in vurdering av skadelidtes VMI i dag» i Dr. Nordals sakkyndigrapport 9. desember 2024 står det at A plages av hodepine, svimmelhet, økt trettbarhet og tretthet, dårlig konsentrasjonsevne mm.

Lagmannsretten legger med dette til grunn at As helseplager har vært vedvarende siden ulykken.

Om det er andre sannsynlige forklaringer på helseplagene

Det videre spørsmålet er om det er andre sannsynlige forklaringer på As helseplager. Forsikringsselskapet har anført at sykdomsforløpet ikke er forenelig med post commotio-syndrom, og at plagene kan skyldes noe annet enn eller være utslag av såkalt vanlige plager hos befolkningen. Det er særlig vist til at hodepinen A har, med opphold mellom plagene og lokal smerte, fortoner seg annerledes enn det som er vanlig for post commotio-plager.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at A var frisk fra før. Det foreligger ikke helsedokumentasjon fra perioden før A kom til Norge i 2013, og det har ikke fremkommet opplysninger om annet. Fra den første legekonsultasjonen i Norge fremkommer det av journalnotat 16. september 2014 at hun var frisk og ved god helse. Det er rettens vurdering at ulykken var den utløsende årsaken til As plager. Det er også rettens vurdering at plagene har vært uttalte og vedvarende i perioden fra ulykken, jf. gjennomgangen over. Dr. Kirkeby har forklart at forløpet kan utarte seg slik at plagene er verst i begynnelsen, og det er vanlig med en viss variasjon. Dr. Kirkeby viser også til at hodepine kan være aktivitetsbasert i slike tilfeller. Retten oppfatter ikke allmenn medisinsk viten om senskader av hjernerystelse slik at forløpet må være typisk eller karakteristisk i alle faser av sykdomsutviklingen, når symptomene innenfor latenstiden og senskadevirkningene kan forklares med basis i allmenn medisinsk viten, se til sammenligning ved nakkeslengskade HR-2018-557-A avsnitt 36. Det er heller ikke rettens oppfatning at plagene som A har, samlet sett, er vanlige i befolkningen, slik ankende part og dr. Nordal i sin forklaring har gitt uttrykk for. Det foreligger heller ingen annen dokumentasjon for annen sykdom eller lidelse som kan ha utløst tilsvarende plager hos A.

Lagmannsretten finner det med dette sannsynlig at helseplagene ikke skyldes noe annet enn post commotio-symptomer etter ulykken.

Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom As helseplager og hennes ervervsuførhet, må det ses hen til As ervervsevne med og uten skaden. Forsikringsselskapet har, i tilknytning til spørsmålet om erstatningsberegningen, anført at det ikke er sannsynlig at A ville ha arbeidet i en hundre prosent stilling hvis ulykken var tenkt borte, og at hun ikke helt har mistet hele arbeidsevnen etter ulykken. Dr. Strandquist og dr. Nordal anslår i sine forklaringer at A kan ha femti prosent restarbeidsevne.

Lagmannsretten legger til grunn NAVs vurdering 15. oktober 2022 om As arbeidsevne. Vurderingen bygde blant annet på sluttrapport fra arbeidstrening hos [virksomhet3] 17. desember 2021.Vitnet D, daværende daglig leder hos [virksomhet3] Drammen, forklarte at A ikke fungerte til tross for omfattende tilrettelegging. Hun klarte ikke selv helt enkle oppgaver med sortering av kleshengere og begrenset arbeidstid innenfor en dag i uken. Videre bygger arbeidsevnevurderingen fra NAV på legeerklæring og dialogmelding fra lege fra 2020 og 2022, nevropsykologisk rapport fra 2018, nevropsykologisk vurdering fra 2021 og forhold på arbeidsmarkedet. NAV vurderte at As helseutfordringer gjør at hun ikke klarer å oppfylle arbeidslivets generelle krav til tilstedeværelse, produktivitet og effektivitet, og at det med hennes nedsatte funksjonsnivå ikke har betydning om det er gradert arbeid, lettere arbeidsoppgaver eller tilrettelagt arbeid. Selv om dr. Nordal og dr. Strandquist mener hun har en restarbeidsevne, legger retten avgjørende vekt på NAVs vurdering om at hun rent faktisk ikke er arbeidsfør. Som retten vil komme tilbake til, ville hun ha vært i fullt arbeid uten helseplagene. Helseplagene er en følge av ulykken, og det er da faktisk årsakssammenheng mellom helseplagene og hennes ervervsuførhet.

Rettslig årsakssammenheng

I tillegg til faktisk årsakssammenheng må det foreligge rettslig årsakssammenheng. Den skadevoldende handlingen må være så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den, jf. blant annet Rt-2001-320 side 333. Skaden må videre være en adekvat og påregnelig følge av handlingen.

Lagmannsretten viser for det første til at A var frisk før ulykken. Lagmannsretten legger til grunn at ulykken var den utløsende årsaken til hennes symptomer og helseplager. Plagene har vært vedvarende. Selv om plagene enkeltvis kan sies å være vanlige i befolkningen, kan ikke As plager samlet sett sies å være vanlige i befolkningen. Slik saken er opplyst er det heller ikke holdepunkter for at etterfølgende omstendigheter i form av belastninger eller hendelser, som er uten sammenheng med ulykken, har påvirket As helseplager eller forløpet til helseplagene. Lagmannsretten deler tingrettens standpunkt og den nærmere redegjørelsen for dette når det gjelder den biopsykososiale forklaringsmodellen. Når det er på det rene at det foreligger en fysiologisk skade med et forløp som er forenlig med symptomene, og uten at det foreligger andre påviselige årsaker, er det naturlig å anse den skadevoldende handlingen som en ikke uvesentlig årsak til skaden selv om biopsykososiale forhold spiller inn. I nevnte artikkel «Langvarige plager etter hjernerystelse» fremgår det at det er en økende erkjennelse av at post commotio-symptomer kan ha både psykososiale og biologiske årsaker og derfor bør forstås ut fra en biospsykososial modell, og videre at dette har bred oppslutning og videreutvikles på bakgrunn av nyere forskning. Dr. Kirkeby har også forklart seg i tråd med standpunktet om at utviklingen av sykdommer og helseplager over tid vil kunne påvirkes av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, som det må tas høyde for i vurderingen av årsakssammenheng. Lagmannsretten er kommet til at det for A har vært et forløp og vedvarende helseplager som er forenlig med den biopsykososiale forklaringsmodell. Ulykken har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Det er enighet om at også lette eller milde hjernerystelser kan føre til senskader i form av post commotio-syndrom. Slik det fremgår av artikkelen «Langvarige plager etter hjernerystelse», er det ofte lite samsvar mellom skadens akutte alvorlighetsgrad og senere symptomutvikling. Det fremgår også av artikkelen at 10 til 15 % av pasienter med hjernerystelse har vedvarende plager forenlig med post commotio-symptomer. Lagmannsretten finner at både skadeutviklingen og helseplagene i denne saken er påregnelig ut fra ulykken. Det er også påregnelig at post commotio-syndrom kan føre til ervervsuførhet.

Kravet til rettslig årsakssammenheng er oppfylt.

Erstatningsutmålingen

I tingretten ble A tilkjent erstatning for lidt inntektstap, påførte utgifter og fremtidig inntektstap, samt pensjonstap og skatteulempe. For lagmannsretten er kun spørsmålet om inntektstapet omstridt.

Forsikringsselskapet har anført at det beregnede tapet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, fordi det ikke er sannsynlig at A ville ha arbeidet i en hundre prosent stilling hvis ulykken var tenkt borte. Det anføres også at hun heller ikke helt har mistet hele arbeidsevnen etter ulykken. Det er vist til at det ikke er dokumenterte inntekter fra før ulykken og at det gjelder et skjerpet beviskrav dersom tapet som kreves kompensert, er større en det tapet som følger av nivået på tidligere inntekter, jf. HR-2003-338 (Dykkerdommen) [skal vel være Rt-2003-338, Lovdatas anm.] avsnitt 67 og HR-2010-854 (Stutteridommen) [skal vel være Rt-2010-584, Lovdatas anm.] avsnitt 45.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at A var frisk før ulykken. Hun har fullført videregående skole og har studert psykologi i to år i [land]. Hun har 13 års arbeidserfaring fra butikk og som skolesekretær i [land], og arbeidet frem til hun flyttet til Norge i 2013. A startet på norskopplæring etter at hun flyttet til Norge, og har fullført Norsk muntlig nivå A2 før hun måtte avbryte som følge av helseplagene. Hun har forklart at hun ønsket å fullføre norskopplæringen og få seg jobb i barnehage. Dette fremgår også blant annet av sluttrapporten fra arbeidsforberedende trening hos [virksomhet3] og i dokumentasjon fra NAV fra 2017 i forbindelse med registrering som arbeidssøker. Hun har i dag kun inntekt i form av sosialstønad fra NAV. Hun har, slik det fremgår over, gjennomført tiltak gjennom NAV for å komme nærmere arbeidslivet. Statistikk over sysselsetting fra 2022 viser at 76,6 prosent av innvandrere fra Latin-Amerika i alderen 40-54 år er sysselsatt i Norge. Retten finner på denne bakgrunn at det er sannsynlighetsovervekt for at A ville ha vært i fullt arbeid dersom ulykken ikke hadde skjedd. Slik det fremgår over, legger lagmannsretten til grunn at A ikke har restarbeidsevne. Det har gått ni år siden ulykken. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, kan det ikke forventes en bedring av hennes helsetilstand og endring i arbeidsevne. Det synes ikke å være uenighet om at A uten ulykken, ville kommet i arbeid fra 1. januar 2018. Lagmannsretten er enig i dette. A skal tilkjennes erstatning for lidt og fremtidig inntektstap.

Det kan ikke dokumenteres et inntektsnivå fra før ulykken. A har ikke vært i arbeid etter at hun kom til Norge. Hun har derfor ikke opparbeidet trygderettigheter i Norge. Saken gjelder derfor en situasjon hvor skadelidte ikke har påbegynt sin arbeidskarriere. Forsikringsselskapets innfallsvinkel om at den betydelige inntektsøkning skjerper beviskravet, blir da ikke treffende.

Det har ikke for lagmannsretten fremkommet innsigelser til det konkrete inntektsnivået tingretten la til grunn. Av tingrettsdommen fremgår det at selve inntekten som A har anført, bygger på data fra SSB, som ikke er bestridt av If. Tingretten la til grunn en årslønn på 498 663 kroner i 2024. De øvrige tapspostene, pensjonstap og skatteulempe, og årlig lønnsjustering, fradrag for minstepensjon og neddiskontering, har ikke vært et tema for lagmannsretten.

A har fremmet krav 347 997 kroner for påførte utgifter, angitt i tingrettsdommen som utgifter til juridisk bistand frem til 15. mars 2024 inkludert forsinkelsesrenter og som ikke bestridt. Det har heller ikke vært bestridt for lagmannsretten og skal tilkjennes A.

På denne bakgrunn forkastes anken.

Sakskostnader

A har vunnet saken og skal tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Ankemotparten har krevd at det tilkjennes sakskostnader med 556 000 kroner inklusive merverdiavgift. Det er krevd dekning av salær for til sammen 120 timer med en timepris på 3440 kroner, som utgjør 516 000 kroner inklusive merverdiavgift. Det er også krevd dekning av honorar til sakkyndig vitne dr. Kirkeby på 40 000 kroner. If har fremholdt at timeantallet i ankemotpartens sakskostandsoppgave for lagmannsretten er for høyt. Til sammenligning har If krevd dekning av salær for 60 timer.

Ved vurderingen av hva som er «nødvendige kostnader» etter tvisteloven § 20-5 første ledd, skal det skje en samlet vurdering av kravet basert på hva det er «rimelig å pådra». Det er gitt klare signaler fra lovgiver om at kostnadsnivået i sivile saker skal reduseres, jf. blant annet HR-2023-1128-A avsnitt 99. Tvisten er behandlet over to dager i lagmannsretten. Forut for dette har advokat Bjørnstad og advokatfullmektig Hope representert A i den samme tvisten for tingretten. Både rettsstoffet og faktum var godt kjent før lagmannsrettsbehandlingen. Slik lagmannsretten ser det, har saken stort sett stått i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten både når det gjelder faktiske og rettslige anførsler. Nødvendige utgifter til salær ble for tingretten tilkjent for 100 timer. Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at timetallet for lagmannsretten går utover det som er nødvendig, og finner at sakskostnadskravet skal reduseres skjønnsmessig til samlet 450 000 kroner inklusive merverdiavgift.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse hvilket kommer til uttrykk ved at anken forkastes.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler If skadeforsikring NUF 450 000 – firehundreogfemtitusen – til A innen to uker fra forkynnelse av dommen.