personskadesiden

Skal du kreve erstatning etter personskade?

Våre advokater hjelper deg

Dom: Kvinne fikk erstatning etter flyulykke

Mann forsøkte å styrte flyet med vilje, noe som medførte at bl.a. en kvinne fikk PTSD etter flyulykken.

Flyulykker kan gi krav på erstatning. Ettersom en flyulykke som regel vil være relativt dramatisk, vil et erstatningskrav etter flyulykke kunne bli svært omfattende. Hvis du er rammet av en flyulykke og vurderer å kreve erstatning, bør du benytte advokat til å fremme ditt erstatningskrav, slik at du ikke står alene i kampen mot forsikringsselskapene. Her kan du lese dom om krav om erstatning etter flyulykke.

* * * * *

En kvinne fikk tilkjent erstatning for inntektstap, tapt hjemmearbeidsevne, fremtidige utgifter samt menerstatning, etter at en mann forsøkte å styrte et Kato Airlines fly på vei fra Narvik til Bodø i 2004. Kvinnen ble påført PTSD som følge av påkjenningene under hendelsen.

Saken gjelder personskadeserstatning.

Om sakens bakgrunn vises det til tingrettens fremstilling, som anses dekkende, og hvorfra hovedtrekkene gjengis:

A var den 29. september 2004 passasjer om bord på Kato Airline AS sin flygning fra Narvik til Bodø. Det var sju passasjerer om bord. A skulle til Bodø som følge for sin far som skulle til sykehus.

Under flygningen ble flygerne angrepet med øks av en av passasjerene, han hogg begge flygerne i hodet, tvang flyet inn i stup mot bakken med den hensikt å styrte flyet. To av de mannlige passasjerene greide å overmanne flykapreren. Flygerne fikk rettet opp flyet igjen og unngikk så vidt en katastrofe. Flyet var da bare 30 meter over bakken.

A ble som følge av ulykken påført psykiske skader, som ifølge legeerklæring svarer til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Kato Airlines AS og Nordisk Flyforsikringsgruppe har erkjent ansvar for så vidt gjelder menerstatning med et beløp på 102 644 kroner.

For tingretten krevde A menerstatning med et høyere beløp enn akseptert av Kato Airlines AS og Nordisk Flyforsikringsgruppe, lidt tap og tap i fremtidig erverv tilsvarende 1G pr. år, samt erstatning for tapt evne til hjemmearbeid og merutgifter til reise m.v. Kato Airlines AS og Nordisk Flyforsikringsgruppe bestred erstatningskrav ut over den erkjente og utbetalte menerstatning.

Ofoten tingrett avsa den 29. mars 2010 dom med slik slutning (etter retting):

1.Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe dømmes in solidum til å betale til A kr 624.301,- - kronersekshundreogtjuefiretusentrehundreogen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2.Kato Airlines AS og Nordisk Flyforsikringsgruppe dømmes in solidum til å betale til A sakens omkostninger med kr 203.120,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Etter tingrettens behandling er det ytterligere erkjent ansvar for fremtidige og påførte utgifter med 75 000 kroner.

Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe har i rett tid påanket tingrettens dom, og har nedlagt påstand om frifinnelse ut over de beløp som er utbetalt, samt tilkjent sakskostnader for tingrett og lagmannsrett. A har i tilsvar nedlagt påstand om at anken forkastes og at hun tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø den 30. september og 1. oktober 2010. A avga partsforklaring. Det ble hørt syv vitner og den rettsoppnevnte sakkyndige professor dr.med. Lars Weisæth avga muntlig forklaring som supplement til tidligere avgitte rapport. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe har under ankeforhandlingen, og i tilslutning til sitt påstandsgrunnlag i sluttinnlegget, i det vesentlige anført:

Det foreligger ansvarsgrunnlag for forsikringsselskapet og flyselskapet for skader påført under hendelsen om bord i flyet den 29. september 2004. Erstatning som følger av dette ansvaret er betalt fullt ut ved det oppgjør som er foretatt overfor A. Differanseprisnippet må legges til grunn ved erstatningsutmålingen, og det er ikke godtgjort noe tap ut over det selskapene har erkjent og utbetalt. Ved vurderingen må det legges mest vekt på tidsnære bevis, bevis som står i sammenheng med de omstendigheter A påberoper seg som grunnlag for erstatning. Etterfølgende bevis gjennom muntlige forklaringer fra personer som står skadelidte nær, kan ikke vektlegges. Det er ingen objektive, tidsnære bevis som støtter As anførsler om at hun - dersom hendelsen om bord i flyet ikke hadde funnet sted - ville ha fått noe inntektsgivende arbeid ved siden av uførepensjonen.

Spørsmålet for så vidt gjelder erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv, er om A dersom en tenker flyhendelsen borte ville ha orientert seg tilbake til arbeidslivet, selv om hun flere år før hendelsen var kjent 100 % ervervsufør og oppebar full uførepensjon. Det vises i denne sammenheng til den såkalte betingelseslæren, jf. P-pilledom II.

Sårbarhetsprinsippet får ikke anvendelse så lenge skadelidtes sårbarhet allerede hadde materialisert seg før den skadevoldende hendelsen som selskapene hefter for fant sted. Hendelsen om bord i flyet har ikke utløst noen skade ut over det A allerede er kompensert. Det er skadelidte som har bevisbyrden og hun har plikt til å innrette seg slik at tap begrenses. Dette siste får særlig betydning for så vidt gjelder spørsmålet om menerstatning.

A var på tidspunktet for den skadevoldende hendelsen allerede arbeidsufør, og hun ble ikke mer ufør etter hendelsen. Skadelidtes argumentasjon når hun krever erstatning står i motstrid til hennes egne opplysninger og de fakta som ble lagt til grunn da hun ble tilstått uførepensjon. A har, med grunnlag i rettspraksis, en skjerpet bevisbyrde så lenge hun allerede før den skadevoldende hendelsen var arbeidsufør.

A har allerede fått erstatning for sin medisinske invaliditet gjennom utbetalt menerstatning. Det er ikke grunnlag for gruppeopprykk eller skjønnsmessige tillegg. Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe støtter seg til den rettsoppnevnte sakkyndiges redegjørelse. PTSD-lidelsen har ikke hatt særlig innvirkning på As ervervsevne, i alle fall ikke hva gjelder manuelt, ikke intellektuelt arbeid. Weisæth var kritisk til at A ikke har fulgt opp behandling etter hendelsen, og dette må få betydning for spørsmålet om menerstatning. Den sakkyndige konkluderer uansett med at PTSD-lidelsen ikke bringer den medisinske invaliditeten ut over gruppe 1, som allerede er kompensert ved den utbetalte erstatningen.

Det er ikke grunnlag for erstatning for tapt evne til hjemmearbeid. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for, eller dokumentert, slikt tap. Evnen til hjemmearbeid er ikke påvirket av hendelsen, og siden hun allerede før den skadevoldende hendelsen var arbeidsufør, har hun god tid til å utføre sine gjøremål i hjemmet.

For det tilfelle A likevel skal ha økt erstatning, har tingretten utmålt denne for høy. Det er ikke tatt hensyn til utgifter ved eventuelt inntektserverv, noe som vil redusere nettobeløpet som kan kreves erstattet. Videre må det hensyntas at A, hvis hun jobbet som ufør, ville fått redusert sin pensjon.

Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe nedla slik påstand:

1.Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe frifinnes.

2.A dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

A har under ankeforhandlingen, og i tilslutning til sitt påstandsgrunnlag i sluttinnlegget, i det vesentlige anført:

Tingrettens dom er riktig, og anken må forkastes. Det vises til tingrettens vurderinger som tiltres fullt ut.

Det må legges vekt på at hendelsen om bord i flyet ble utført med forsett av den passasjeren som senere ble straffedømt for handlingen. I denne saken gjelder ikke skjerpede beviskrav, derunder at tidsnære bevis skal tillegges særlig vekt i forhold til andre bevis. Det må legges til grunn en alminnelig bevisbyrde, og vitneforklaringer fra As nettverk må tillegges vekt ved vurderingen om hun faktisk var i en situasjon hvor hun orienterte seg mot arbeidslivet i tiden før den skadevoldende hendelsen.

Tingretten har korrekt lagt til grunn at det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom skaden og de enkelte tapsposter som er kompensert i dommen. Hendelsen var en nødvendig betingelse for den skade A fikk (PTSD-lidelse), og den skadevoldende hendelsen fremstår som et så vesentlig element sett i forhold til hennes helsetilstand for øvrig, at det er rimelig å knytte ansvar til den.

A var særlig sårbar når det gjelder utnyttelse av sin restarbeidsevne. Skadevolder har risikoen for skadelidtes psykiske sårbarhet, og i dette tilfellet har det slått slik ut at hennes reservekapasitet i forhold til de plagene som begrunnet hennes uførhet, er rammet ved den skadevoldende handlingen.

Tingretten har bygget på et riktig rettslig og faktisk grunnlag når den har anvendt gruppe 2 for utmåling av menerstatningen. Den sakkyndige konkluderte med at A er 25 % medisinsk invalid, hvorav 20 % knyttes til PTSD diagnosen og resterende 5 % til hennes depresjon. Det er ikke sannsynlig at det vil være noen reduksjon i medisinsk invaliditet, og det må legges til grunn at den er varig. A har når det kommer til tapsbegrensningsplikt, gjort hva hun kunne. Hun kan ikke lastes for ikke å ha fulgt opp behandling i større utstrekning enn hva tilfellet er. Den sakkyndige fremholdt at det er et sykdomstrekk ved PTSD å ville unnvike situasjoner som ripper opp i den hendelsen som er årsak til PTSD. A sin uførhet skyldes EDS (Ehler-Danlos syndrom), og PTSD-lidelsen har gjort at EDS-sykdommen er vesentlig vanskeligere å bære.

Uansett er det grunnlag for gruppeopprykk eller skjønnsmessig tillegg. PTSD-lidelsen har fratatt A hennes reservekapasitet, og den har i betydelig grad redusert hennes livskvalitet. Den sakkyndige fremholdt at PTSD-lidelsen var additiv i forhold til hennes tilstand før hendelsen, og det er nettopp det som står i relasjon til den skadevoldende handling som skaper utslaget som kreves kompensert ved menerstatningen.

Når det gjelder krav om inntektstap, vises det til tingrettens dom som er riktig. Det må legges vekt på vitneforklaringene fra As venninner, som alle forklarte at de både oppmuntret og støttet henne i tankene om retur til yrkeslivet, og at hun hadde restarbeidsevne. Dette ble også bekreftet av den sakkyndige. A sin uførhet skyldes EDS (Ehler-Danlos syndrom), og vitnet Marie Hoff, overlege ved TRS Sunnås sykehus, spesialist på denne sykdommen, forklarte at det er vanlig at pasienter med EDS er helt eller delvis i jobb. Dette ble videre understøttet av vitnet B, som selv har EDS, og som er i deltidsjobb. Det er ikke grunnlag for noen reduksjon av pensjonsutbetaling for så vidt det legges til grunn en restarbeidsevne på inntil 1G.

Tap av evnen til å utføre hjemmearbeid kan erstattes, og det vises til praksis fra Pasientskadenemnda. Tingretten har lagt til grunn en riktig rettslig og faktisk vurdering når det er utmålt en mindre erstatning for dette tapet.

A nedla slik påstand:

1.Anken forkastes.

2.Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe dømmes til å erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er delvis kommet til samme resultat som tingretten, og skal bemerke:

Det er på det rene at det foreligger en skadevoldende handling ved hendelsen om bord i Kato Airlinesflyet den 29. september 2004 som Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe er ansvarlig for. Selskapene har erkjent ansvar, og har utbetalt 102 644 kroner som menerstatning før saken ble behandlet i tingretten, og de har ytterligere erkjent 75 000 kroner til dekning av merutgifter til reise m.v. etter tingrettens dom. Saken står for lagmannsretten med spørsmål om hvilket nivå menerstatningen skal ha, og om det er grunnlag for å tilkjenne erstatning for inntektstap og tap ved redusert evne til hjemmearbeid.

A var yrkesaktiv som førskolelærer med stilling som pedagogisk leder da hun i 1998 ble langvarig sykemeldt. Hun ble, i den perioden hun var sykemeldt og under rehabilitering, gitt ulike former for behandling, derunder fysikalsk behandling. Hun fikk diagnosen Ehler-Danlos syndrom (EDS) i 1999, og har etter det fått adekvat oppfølgning og behandling. EDS er en kronisk og sjelden sykdom som primært påvirker muskel, sene og båndapparatet i kroppen (bindevev), og i As tilfelle var det særlig hypermobilitet i ledd som var utslaget. Etter en omfattende saksbehandling, fikk A vedtak om uførepensjon den 23. november 2001, med uføretidspunkt fra 1. september 1998. Det var lagt til grunn 100 % uføregrad, og det fremgår av saksdokumentene fra trygdesaken at det etter forsøk på arbeidstrening ble konkludert med at hun da ikke hadde noen arbeidsevne.

Dette var situasjonen på det tidspunkt A reiste med fly fra Narvik til Bodø den 29. september 2004, da en mann tok kontroll over flyet og forsøkte å styrte det. Straffesaken mot mannen som ville styrte flyet ble endelig avgjort i Hålogaland lagmannsretts dom av 23. juni 2005. I dommen fra lagmannsretten er det under straffutmålingen uttalt:

»Som lagmannsretten har funnet bevist, var flyet kun tiendeler av et sekund unna den totale katastrofen. Det må kunne sies at nærmere grensen mellom forsøk og fullbyrdelse, når fullbyrdelse er den fullendte ulykke, er det vanskelig å komme. Denne ble avverget med heltemodig og oppofrende innsats fra besetning og passasjerer, som tross vissheten om at situasjonen nærmest var uavvergelig kjempet hardt og beholdt roen med det mål for øye å overleve. Hvordan dette har innvirket på passasjerene og besetningen er vanskelig for andre å forstå, men beskrives godt av vitnet A som sa at «vi var alle døde». At utfallet ville bli døden for samtlige om bord dersom flyet hadde møtt bakken kan det ikke hefte tvil om. Forsøket på drap er i denne sammenheng særlig kvalifisert idet det rettet seg mot i alt åtte personer som alle befant seg i en låst situasjon uten mulighet til å komme unna.»

Ovennevnte danner bakteppe for den vurdering av erstatningsspørsmålet som lagmannsretten nå skal foreta, og først drøftes spørsmålet om:

Menerstatning

Innledningsvis finner lagmannsretten det formålstjenlig å vise til tingrettens innledende vurdering av dette spørsmålet, hvor det heter:

»På dette punkt er partene enige. Det kan derfor legges til grunn at saksøker ved flyulykken ble påført en skade som gir grunnlag for menerstatning. Hun har ved ulykken fått PTSD (post traumatic stress disorder).»

Partene er også for lagmannsretten enige om at A ble påført PTSD som følge av hendelsen om bord i flyet, og at vilkårene for menerstatning derved foreligger. Det er imidlertid uenighet om omfanget av den medisinske invaliditet, derunder i hvilken gruppe skadelidte skal plasseres og følgelig erstatningens størrelse.

Dr. Lars Weisæth avga muntlig forklaring for lagmannsretten i forlengelse av den rapport han utarbeidet i samråd med spesialist i psykiatri Trond Heir, datert 13. november 2007. Tingretten la følgende til grunn:

»For retten har psykiater professor dr. med. Lars Weisæth vært oppnevnt som sakkyndig. Han har sammen med spesialist i psykiatri Tron Heir tidligere utarbeidet en sakkyndig uttalelse i forbindelse med den forsikringsmessige behandling av saken for 5 av de passasjerene som var ombord i Kato Air flyet den 29.09.2004. Han har i tillegg til sitt tidligere arbeide og vurdering foretatt en oppdatering og vurdering av situasjonen for saksøkte slik den er i dag.

I forhold til sin første vurdering konkluderte Weisæth i retten med at saksøker hadde en varig invaliditetsgrad på minst 20% og vurdert sammen med den depresjon som PTSD utløser, opptil 25 %. Retten legger den sakkyndiges vurdering til grunn.»

Dr. Weisæth opprettholdt denne vurderingen for lagmannsretten, og konkluderte med at A nå hadde en samlet medisinsk invaliditet på 25 %. Imidlertid påpekte dr. Weisæth også overfor lagmannsretten at særlig plagene som knytter seg til PTSD vil kunne avta ved behandling, og at dette på sikt kunne bedre seg. I tillegg fremholdt dr. Weisæth at As depresjon burde forsøkes behandlet medikamentelt (antidepressiv), en behandlingsform som A ikke har villet medvirke til, men som han mente ville gi bedring av hennes depressive plager. Endelig fremholdt dr. Weisæth at det nå, ca. seks år etter hendelsen, var tegnet et bilde av en varig lidelse, men fortsatt slik at han holdt mulighet for forbedring åpen.

Av den sakkyndige rapporten fra 2007, fremgår det:

»Den skadebetingede psykiske invaliditet har trolig de første årene etter øksedramaet vært omkring 40 %, men etter hvert som hun har respondert på behandling og tiden har gått har helsetilstanden bedret seg. Vi vurderer at på undersøkelsestidspunktet (i følge rapporten mai 2007) var hennes betingede medisinske invaliditet omkring 30 %. Tatt i betraktning at det kan oppnås ytterligere bedring og med reduksjon av hennes medisinske invaliditet, regner vi med en bestående varig skadebetinget medisinsk minsteinvaliditet på omkring 15-20 %. Dette er selvfølgelig skjønnspreget og usikkert anslag. Den langsiktige prognosen vil være avhengig av utviklingen av hennes somatiske helse, og ikke minst av positive og negative livs hendelser i tiden som kommer.»

Lagmannsretten legger til grunn at A trolig ville ha hatt nytte både av samtaleterapi og medikamentell behandling. Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å anse dette som at hun har brutt sin plikt til tapsbegrensning. Som fremhevet av den sakkyndige er frykt for å gjenoppleve den stressutløsende situasjon et sentralt og vesentlig trekk ved PTSD. Det å søke å unnvike situasjoner som kan fremkalle eller forsterke gjenopplevelse er naturlig, og kan da vanskelig knyttes til rasjonell overveielse hos skadelidte i lys av plikten til å begrense et tap for skadevolder.

På den annen side kan lagmannsretten ikke se bort fra muligheten for at As helse fortsatt kan bedres, slik den sakkyndige forklarte, og det vil kunne få betydning for spørsmålet om den medisinske invaliditet i et varig perspektiv. Grensen mellom gruppe 1 og 2 i tabellen går ved 24 - 25 %, og slik at 25 % plasserer skadelidte i gruppe 2. Basert på den sakkyndiges uttalelser er altså A så vidt innenfor gruppe 2, men slik at hun fortsatt har et potensiale for bedring. Lagmannsretten finner på dette grunnlag ikke sannsynlighetsovervekt for at hun i et varig perspektiv vil ligge innenfor gruppe 2.

Spørsmålet er videre om lagmannsretten i en sak som denne er bundet av gruppeinndelinger, eller for så vidt av prosentvise angivelser av medisinsk invaliditet. Det vises til Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 6. utgave, side 516-518 om erstatningskravet - den konkrete erstatningsutmålingen, som igjen viser til «Pallas-dommen», Rt-1977-782, hvor det på side 784 blant annet ble uttalt at »[m] énerstatninger skal således fastsettes etter domstolenes frie skjønn».

Lødrup drøfter utvikling i rettspraksis, og påpeker at Høyesterett i andre avgjørelser, blant annet Rt-1993-1547 (Skoland), har gått i retning av utmåling av menerstatning etter standardiserte regler. Han konkluderer med at dette, med visse avvik, er lagt til grunn i senere praksis. Ut over å konstatere at domstolene gjennomgående bør utvise forsiktighet med å overprøve medisinsk fagkyndige når det kommer til medisinske fagspørsmål, som angivelse av en medisinsk invaliditetsgrad regulært vil være, ser ikke lagmannsretten noe poeng i å forfølge denne drøftelsen videre. Skadeserstatningsloven § 3-2 gir innledningsvis klare retningslinjer for det skjønn som skal utøves ved menerstatning når det sies at:

»Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.»

Særlig siste del av annen setning henspeiler på det skjønn domstolen skal utøve, og rettspraksis viser at det i særlige tilfeller er åpnet for en individuell vurdering, se Lødrup på side 517. Lagmannsretten finner at den ekstreme situasjonen A, og de øvrige om bord i flyet, var i den 29. september 2004 og den virkning dette hadde på henne, gjør at vurderingen blir atypisk. Til dette kommer at A i tiden etter hendelsen hadde til dels store plager, og ble vurdert til 40 % og senere 30 % medisinsk invalid. Selv om denne tilstanden ikke varte, og ikke i dag er til stede, finner lagmannsretten at det etter en konkret og helhetlig vurdering er grunnlag for en individualisert utmåling for hennes tilfelle. Tingretten har ved sin utmåling plassert A i gruppe 2, og den har gitt tillegg med 1/3. Menerstatningen ble utmålt til 191 945 kroner. Hun har allerede fått utbetalt 102 644 kroner, og differansen som er omtvistet utgjør 89 301 kroner.

Lagmannsretten finner at menerstatningen etter dette bør fastsettes med et skjønnsmessig tillegg på 50 000 kroner ift gruppe 1, og som derfor kommer i tillegg til det hun allerede har fått utbetalt.

Inntektstap

Tingretten kom under denne tapsposten til at det var sannsynliggjort at A, uten den skadevoldende hendelsen, ville ha hatt en restarbeidsevne i forhold til den konstaterte uførheten som følge av EDS-lidelsen, men at inntekt på 1G pr. år ikke var sannsynlig. Tingretten har lagt til grunn et skjønn på om lag halvparten sett i forhold til hva hun kunne arbeide etter reglene om arbeidsuførhet etter folketrygdlovens regler, og fastsatte erstatningsbeløpet skjønnsmessig til 400 000 kroner som kapitalisert engangserstatning.

Lagmannsretten deler tingrettens vurdering, og kan i det vesentlige slutte seg til dennes begrunnelse. Foranlediget av bevisførselen og anførslene for lagmannsretten, skal det bemerkes:

Lagmannsretten kan ikke se at det i denne saken er grunn til å anvende noen skjerpede bevisregler. Lagmannsretten finner det klart at tilfeller der det er konkurrerende årsaker til en senere konstatert tilstand av medisinsk art, eller der det er divergerende opplysninger knyttet til hendelser over tid, så vil vekting og relevans av bevisene være viktig. I denne saken foreligger ingen momenter som skulle diskvalifisere vekt eller relevans for de bevis A har tilbudt. Spørsmålet er om hun hadde noen restarbeidsevne som gikk tapt ved den skadevoldende hendelsen, og da vil alle bevis som kan belyse hennes situasjon i tiden etter uførevedtaket og før den skadevoldende hendelsen, være av betydning.

Trygdemyndighetene la til grunn at A var 100 % ervervsufør da hun fikk innvilget uførepensjon. Det fremgår flere steder av dokumentasjonen at hun ikke hadde restarbeidsevne. Ut fra As sykdomsforløp fra hun ble sykemeldt i 1998 til hun fikk innvilget pensjon i november 2001, er det sannsynlighetsovervekt for at hun i dette tidsrom var ute av stand til å inneha noe arbeid. Lagmannsretten finner imidlertid at A ikke fikk adekvat behandling og oppfølgning før etter at hun hadde etablert kontakt med spesialistmiljøet ved TRS Sunnås sykehus, og at virkningen av denne behandlingen og veiledningen om hvordan hun kunne leve med EDS-diagnosen først fikk positiv virkning for hennes helse etter at hun fikk innvilget uførepensjon.

Dr. Weisæth var i sin rapport og under forklaringen til lagmannsretten, klar på at de sakkyndige hadde vurdert det slik at A hadde en restarbeidsevne som ble rammet av den skadevoldende handlingen. Vitnene fra As nettverk forklarte hvordan de selv hadde opplevd hennes positive fremgang og motivasjon for igjen å komme i arbeid, og hvordan de hadde tatt initiativ til å oppmuntre henne og yte praktiske og konkrete bidrag for å hjelpe henne tilbake til arbeidslivet.

Overlege Hoff ved TRS Sunnås sykehus, var klar i sine uttalelser om at EDS-lidelsen i seg selv, slik A var rammet, ikke utelukket yrkesaktivitet. Lagmannsretten finner sannsynlighetsovervekt for at A i tidsrommet mellom uførevedtaket og den skadevoldende hendelsen om bord i flyet på vei til Bodø, hadde lært seg å leve med sin EDS-lidelse, at hun ble mer fysisk aktiv, sterkere og mer motivert på livet generelt og arbeidsaktivitet spesielt. Lagmannsretten finner sannsynlighetsovervekt for at hun hadde en restarbeidsevne og at hennes planer om igjen å arbeide var realistiske. Denne restarbeidsevnen ble utvilsomt sterkt rammet av hendelsen om bord i flyet. Lagmannsretten finner at tingrettens skjønn hva gjelder inntektstapet hviler på en saklig og relevant avveining av de momenter som her er berørt. Tingretten har etter lagmannsrettens mening foretatt en nøktern vurdering av det inntektspotensialet denne restarbeidsevnen innebar, og det finnes ikke grunn til å gripe inn i denne.

Tapt hjemmearbeidsevne

Det kan etter omstendighetene ytes erstatning for tap som oppstår ved reduksjon av evnen til å utføre hjemmearbeid. Dette følger av rettspraksis så vel som praksis fra Pasientskadenemnda. Det er imidlertid ikke slik at erstatning for denne posten kan ytes på bakgrunn av en generell presumsjon om at enhver skade som utløser medisinsk og/eller ervervsmessig uførhet derved også reduserer skadelidtes evne til å arbeide i hjemmet. Lagmannsretten finner at A ikke har oppfylt sin plikt til å dokumentere eller sannsynliggjøre et slikt tap. Hun har ikke betalt for tjenester i hjemmet, og verken hennes EDS eller PTSD utelukker utførelse av vanlig husarbeid. Fremleggelse av kostnadsoverslag om hva kjøp av tjenester til hjemmearbeid koster, er ikke tilstrekkelig. Erstatning for denne posten gis derfor ikke.

Påførte og fremtidige ekstrautgifter

Tingretten tilkjente A 75 000 kroner i erstatning for denne posten. Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe har erkjent ansvar for denne posten, og den er ikke påanket.

Oppsummering og sakskostnader

Anken har etter dette ført delvis frem. A må tåle en reduksjon i menerstatningen og at hun ikke tilkjennes erstatning for tapt evne til å utføre hjemmearbeid. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første eller annet ledd idet saken for deres vedkommende ikke er vunnet i det vesentlige. Lagmannsretten finner etter en konkret vurdering at A bør få dekket sine sakskostnader fullt ut sett hen til sakens velferdsmessige betydning for henne og styrkeforholdet mellom partene, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. A har fått innvilget fri rettshjelp for lagmannsretten. Hun har levert oppgave over sakskostnader hvor det fremgår at utgifter til egen prosessfullmektig utgjør 89 278 kroner, som inkluderer merverdiavgift med 17 855 kroner. Til dette kommer utgifter til vitner med i alt 13 168 kroner. Til sammen er hennes sakskostnader for lagmannsretten 102 446 kroner. Kostnadene finnes å være nødvendige, og oppgaven legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Av disse kostnadene er 84 550 kroner honorert av det offentlige i henhold til arbeidsoppgave for fri rettshjelp, og slutningen deles derfor slik at erstatningen til det offentlige fremkommer.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn ved vurdering av sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten finner at den samme begrunnelse bør anvendes også for denne instansen, og gjør derfor ingen endring i slutningen for så vidt gjelder sakskostnader for tingretten.

Ved utforming av slutningen finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig å forholde seg til tingrettens slutning, og gjøre de korreksjoner - reduksjoner - som følger av ankebehandlingen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.I tingrettens dom, slutningens punkt 1, gjøres den endring at erstatningsbeløpet fastsettes til 525.000 - femhundreogtjuefemtusen - kroner. For øvrig forkastes anken.

2.Kato Airlines AS og Nordisk Fly forsikringsgruppe dømmes in solidum til å erstatte sakskostnader for lagmannsretten med 84.550 - åttifiretusenfemhundreogfemti - kroner til det offentlige og 17.896 - syttentusenåttehundreognittiseks - kroner til A, som forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynning av dommen.

Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med båtulykke og erstatning. Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter.

Kontakt oss