Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade.

A er utdannet telemontør og var i november 2006 ansatt som driftstekniker i [firma] AS. Den 13. november 2006 falt han på isen mens han var på arbeid. Han oppsøkte legevakten samme dag. I epikrisen fra legevakten 13. november 2006 fremgår at han falt på isen, at han tok seg for med venstre arm og har smerter i venstre skulder. Det er videre notert at han hadde umiddelbare smerter, at han har hatt fysioterapi av skulder og at det er gjort utredning av denne tidligere. Han ble 100 % sykemeldt med diagnose skuldersmerte samme dag.

Nærmere om uhellet og As situasjon før og etter dette fremgår av tingrettens dom side 2-4 og av premissene nedenfor.

Ved NAV Forvaltning Trondheims vedtak 25. februar 2011 fikk A godkjent skaden som yrkesskade i henhold til folketrygdloven § 13-3. Skadefølgen som ble godkjent som yrkesskade, var supraspinatusruptur i venstre skulder. Venstresidig skulderplage knyttet til impingement ble ikke godkjent som skadefølge av fallet. NAV Pensjon tilsto ham uførepensjon basert på 100 % uførhetsgrad med virkning fra 1. oktober 2010. Nav satte uføretidspunktet til 1. mars 2009.

Skaden ble meldt til Protector Forsikring ASA som var As arbeidsgivers forsikringsgiver. Partene i forsikringssaken var - og er fortsatt - uenige om hvorvidt As arbeidsuførhet og helsemessige situasjon kan føres tilbake til arbeidsulykken 13. november 2006. Dels skyldes uenigheten betydningen av plager A hadde før ulykken, dels utviklingen av hans symptomer i ettertid. Partene besluttet derfor i fellesskap å innhente en utredning fra dr. med. Ivar Rossvoll, spesialist i generell og ortopedisk kirurgi. Han undersøkte A 27. april 2012 og avga en spesialisterklæring 22. juni 2012.

Dr. Rossvoll konkluderte i spesialisterklæringen med at det er mer enn 50 % sannsynlig at det er årsakssammenheng mellom symptomer og funn fra venstre skulder og den aktuelle hendelsen 13. november 2006. Han konkluderte motsatt for så vidt gjelder høyre skulder og nakke, altså at det ikke var direkte årsakssammenheng mellom ulykken og disse plagene. Rossvoll vurderte at A var påført en varig skaderelatert medisinsk invaliditet på 8 % i venstre skulder. Hans øvrige plager/smerter tilsa en medisinsk invaliditet på 12 % i høyre skulder på og 15 % i nakke.

Protector Forsikring forela Rossvolls vurdering for dr. med. Kristen J. Ruud, rådgivende lege for Protector Forsikring, og spesialist i nevrologi. Dr. Ruud undersøkte ikke A, men ga en vurdering basert på sakens dokumenter i notat av 29. september 2012. Ruud var langt på veg enig i Rossvolls vurderinger, men konkluderte for sin del med at invaliditeten i venstre skulder var begrenset til 5 %, og at A mest sannsynlig ikke er arbeidsufør i ethvert yrke. Sistnevnte var ikke vurdert av Rossvoll i hans spesialisterklæring.

Protector Forsikring avviste etter dette erstatningsansvar overfor A under henvisning til at det ikke forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skaderelaterte plager fra venstre skulder og ervervsmessig uførhet.

A tok ut søksmål mot Protector Forsikring ved Sør-Trøndelag tingrett 4. februar 2015. Saken ble anlagt som et fastsettelsessøksmål om erstatningsansvar. Protector Forsikring tok til motmæle.

Sør-Trøndelag tingrett avsa den 8. oktober 2015 dom med slik domsslutning:

1.Protector Forsikring ASA kjennes ansvarlig for de utgifter og tap A har fått etter yrkesskaden 13. november 2006.

2.Protector Forsikring ASA dømmes til å betale sakens kostnader til A med 131 250 - etthundreogentusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Tingretten la til grunn at det ikke var yrkesskaden i venstre skulder alene som førte til As smerter i nakke og høyre skulder, men at en predisposisjon og yrkesskaden til sammen forårsaket uførheten. Tingretten fant at yrkesskaden var så vidt vesentlig i årsaksbildet at det var rimelig å knytte ansvar til den og konkluderte med at det var en påregnelig og tilstrekkelig nær sammenheng mellom skadeårsaken og skadefølgen. Videre at det ikke var grunnlag for å frita Protector Forsikring ASA for ansvar ut fra adekvansbetraktninger. Tingrettens nærmere begrunnelse fremgår av tingrettens dom.

Protector Forsikring ASA har anket tingrettens dom til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. A innga anketilsvar. Under saksforberedelsen for lagmannsretten var det enighet mellom partene om å utvide ankesaken til å omfatte spørsmålet om utmåling av eventuell erstatning.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus den 14. og 15. april 2016. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Protector Forsikring ASA var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fire vitner. Av disse var to sakkyndige vitner: Ivar Rossvold, spesialist i generell og ortopedisk kirurgi og Kristen Johannes Ruud, spesialist i nevrologi og rådgivende lege for Protector Forsikring ASA. Begge de sakkyndige vitnene fastholdt de vesentlige trekk sine vurderinger som fremgår av deres skriftlige erklæringer fremlagt i saken. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Protector Forsikring ASA har i hovedsak gjort gjeldende:

Det erkjennes at A 13. november 2006 var utsatt for en ulykke i arbeid slik at det foreligger ansvarsgrunnlag etter yrkesskadeforsikringsloven § 11, men det bestrides at det er nødvendig årsakssammenheng mellom skadehendelsen 13. november 2006 og senere helseplager, og mellom skaden og det ervervsmessige tapet. A har bevisbyrden for at det foreligger nødvendig årsakssammenheng og for tapets størrelse.

Prinsippene for den rettslige vurderingen av årsakssammenheng følger blant annet av Rt-1992-64 (P-pilledom II) og Rt-2010-1547 (Ask-dommen). Ask-dommen fastslår at arbeidsulykken rettslig sett ikke kan føre til ansvar med mindre den har vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Skadehendelsen 13. november 2006 oppfyller ikke dette kravet.

Det dreier seg om en bløtdelsskade. Spørsmålet om faktisk (medisinsk) årsakssammenheng skal da vurderes ut fra traumatologiske grunnprinsipper, jf. Rt-1998-1565 (Lie-dommen) og Rt-2010-1547 (Ask-dommen) som oppstiller følgende fire kumulative vilkår for å fastslå årsakssammenheng:

1.Hendelsen må ha skadeevne.

2.Det må foreligge skadeadekvate akuttsymptomer.

3.Det må foreligge skadeadekvate brosymptomer. Dette betyr at symptomene som var til stede i akuttfasen må ha vedvart, og symptomutviklingen må ha samsvart med en skadebiologisk skademodell.

4.Det må ikke foreligge andre, mer sannsynlige årsaker til plagene

Bevisvurderingen knyttet til disse fire vilkårene må skje i tråd med retningslinjene i Lie- og Ask-dommen som forutsetter at det må legges størst vekt på tidsnære bevis. Høyesteretts retningslinjer for bevisvurdering er fraveket i tingrettens dom.

Det er ikke sannsynliggjort at de skaderelaterte plagene etter arbeidsulykken 13. november 2006 er årsaken til at hans ervervsmessige uførhet.

Det aksepteres at fallet hadde skadeevne, og at det akutt ga plager i As venstre skulder. Det er ikke dokumentert akuttsymptomer fra høyre skulder, nakke, hode eller rygg.

As helseopplysninger i form av journalnotater og annen tidsnær dokumentasjon fra perioden 1994-2009 viser at han hadde hatt plager i både muskel- og skjelettsystemet mange år forut for fallet. Han ble ryggoperert i 1979/1980 for glidning av ryggvirvel, og behandlet for isjias i perioden 1994-1998. Våren 2002 fikk han kortisoninjeksjoner i venstre skulder på grunn av slimposebetennelse. Røntgen av høyre skulder viste begynnende degenerative forandringer i desember 2002. I oktober 2004 ble det utført MR-undersøkelse av halsvirvelsøylen. Det er beskrevet tydelige degenerative forandringer i nedre del av cervicalcolumna og øvre 2 nivåer thoracalcolumna. I april 2006 hadde han plager i ryggen, og det ble bemerket nedsatt bevegelighet i skulderledd. Det fremgår at A hadde sammenhengende plager med skuldrene frem til operasjon av venstre skulder 21. mars 2007, men deretter ikke sammenhengende plager.

Dette tilsier at As plager dels er en videreføring av plager han hadde med skuldrene forut for fallet i november 2006, dels at de har en mer sammensatt årsak, og at de har utviklet seg etter ulykken uten å være forårsaket av denne.

I følge tidsnær dokumentasjon har han ikke brosymptomer for plagene i venstre skulder. Etter mars 2007 er det ikke dokumentert legebesøk før 28. februar 2008. Da er det kink i ryggen som er årsak til konsultasjonen. A var i full jobb fra 23. juli 2007, og det foreligger ikke journalnedtegnelser om skulderplager før 7. mars 2008, da relatert til høyre skulder. Venstre skulder nevnes først i forbindelse med økt belastning som følge av operasjon i høyre skulder.

As nåværende symptombilde er et resultat av annet enn skadebiologiske mekanismer knyttet opp mot selve fallet på isen. Slikt fall ville normalt ikke gitt ervervsmessige konsekvenser. Traumeforårsakede plager som her skal ikke øke i intensitet eller utbredelse. Eventuelle plager fra venstre skulder høsten 2007 kan ikke ha vært særlig store. De var ikke til hinder for arbeid i den stillingen han hadde. En sen forverrelse vil være atypisk i traumatologisk forstand. En slik sykdomsutvikling er ikke erstatningsrettslig vernet, jf. Ask-dommen avsnitt 67-69.

Begge de sakkyndige har satt den medisinske uførheten i venstreskulder under 10 %. At hans arbeidsevne i dag er vesentlig redusert, har derfor mest sannsynlig sammenheng med biopsykososiale forhold, tilsvarende som i Ask-dommen. Dels er det tale om videreføring av helseplager A hadde forut for ulykken, og dels er det tale om fysiske helseplager som har utviklet seg etter ulykken uten å være forårsaket av denne i rettslig forstand.

A hadde dokumenterte plager fra rygg, nakke og begge skuldre før uhellet i form av degenerativ sykdom. Dette er en mer sannsynlig forklaring på tilstanden han i dag lider av enn at de er følger av ulykkeshendelsen i november 2006. Det vises til funn ved bildediagnostikk og kliniske funn med betydelige smerter fra begge skuldre i månedene før ulykken. Tilstanden, inkludert nåværende plager fra venstre skulder, kan fullt ut forklares uten yrkesskadehendelsen. En atypisk sykdomsutvikling peker i retning av en annen årsak til plagene en ulykken.

På tidspunktet etter ulykkeshendelsen da A hadde minst plager, forelå det maksimalt symptomer fra et impingement syndrom. Dette var til stede før fallulykken og må anses som ikke skaderelatert. Det vises til at NAV har avslått dette som yrkesskade, og dette vedtaket er ikke påklaget av A. Det er det ikke noen skaderelatert differanse igjen.

A har ikke sannsynliggjort at det eventuelt er skaderelaterte årsaker til at han ikke har i behold restarbeidsevne.

Dersom lagmannsretten legger til grunn at arbeidsulykken er en av flere samvirkende årsaker, anføres subsidiært at ulykken er en så uvesentlig årsaksfaktor, at det ikke er grunn til å knytte ansvar til den, jf Rt-1992-64 (P-pilledom II). Det vises til at A var fullt arbeidsfør høsten 2007, at senere forverrelse ikke kan anses skaderelatert, og at det ikke har oppstått noe inntektstap før dette.

Hvis retten finner sannsynliggjort at det var en forverrelse som følge av de venstresidige skulderplagene, som ikke gikk så mye tilbake at man sto igjen med impingement-plagene, samt at invaliditeten settes i tråd med retningslinjene i Ask-dommen, det vil si at det legges til grunn fysisk skade, men med svært lav invaliditetsgrad, aksepteres rettslig årsakssammenheng.

Dersom lagmannsretten legger til grunn noe mer enn dette, faktisk årsakssammenheng også til forverrede plager eller til plager som tilkommer etter akuttfasen, mangler brosymptomer, og man er utenfor området for erstatningsrettslig vern, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 67-69.

Dersom lagmannsretten finner sannsynliggjort faktisk årsakssammenheng til høyresidige skulderplager, nakkeplager, hodeplager eller ryggplager fordi disse representerer «sekundærplager» til den venstresidige skulderskaden, foreligger ikke rettslig årsakssammenheng, jf. Rt-2007-127 avsnitt 69.

De varige plagene og det pretenderte tapet ligger utenfor det som er erstatningsrettslig vernet.

Subsidiært anføres at det foreligger andre, selvstendig virkende årsaker til de i alt vesentlige deler av As tap. Det anføres at ulykken 13. november 2006 har en så liten rolle i årsaksrekken at det ikke er grunn til å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64.

Atter subsidiært anføres at de skaderelaterte plagene er så beskjedne at det ikke ville ført til ervervsmessige begrensninger i seg selv. A har i så fall betydelig restarbeidsevne.

Påført inntektstap skal fastsettes ut fra en konkret og individuell erstatningsutmåling basert på en økonomisk differansebetraktning, jf. Rt-2010-584 avsnitt 44. Erstatning for fremtidig inntektstap og fremtidige merutgifter er i noen utstrekning standardisert. Uenigheten gjelder uføregrad og årlig utgiftsnivå.

Det er ikke sannsynliggjort at de skaderelaterte plagene har medført en slik inntektsreduksjon som A pretenderer. Han har ingen reell ervervsreduksjon som følge av eventuelle skaderelaterte plager fra venstre skulder. Uansett har A ikke hatt noe inntektstap før han gikk over på uførepensjon i 2010, fordi han før dette enten fikk lønn eller fulle sykespengerettigheter. Eventuell overtid inngår også sykepengegrunnlaget.

Forutsatt at lagmannsretten kommer til at A har hatt en slik inntektsreduksjon, anføres at utmåling av erstatning for påført inntektstap må fastsettes på bakgrunn av forventet årslønn i skadeåret på 350.000 kroner. Det er ikke sannsynliggjort at overtid skal inngå i grunnlaget for erstatningsberegningen. As inntekt i 2008 og NAVs vedtak om innvilgelse av uførepensjon underbygger slik fastsettelse av inntektsgrunnlaget.

Det er ikke dokumentert merutgifter. Utgift til trening ville han hatt uavhengig av de eventuelle skaderelaterte plagene. Behandling og medisiner dekkes av folketrygden der behovet skyldes godkjent yrkesskade. De eventuelle varige, skaderelaterte plagene medfører ikke behov for hjelp i hjemmet. Første operasjon ville uansett blitt gjennomført på grunn av impingement-syndromet. A har ikke betalt noen for å gjøre arbeid i hjemmet og heller ikke sannsynliggjort at noen har gjort gratisarbeid for han.

Protector Forsikring ASA har lagt ned slik påstand:

1.Protector Forsikring ASA frifinnes.

2.Protector Forsikring ASA tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Tingrettens dom er riktig. Protector Forsikring ASA er ansvarlig for As utgifter og tap etter at han ble påført en varig skade etter, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 5 og § 11.

A er påført en varig skade etter arbeidsulykken, som dr. Rossvoll har konkludert med er årsaken til hans funksjonsbegrensning.

Selv om også andre forhold enn yrkesskaden spiller inn, fremstår yrkesskaden som avgjørende for det etterfølgende smertebildet og er således den utløsende årsaken. Protector Forsikring vil uansett være ansvarlig for hele eller deler av tapet med bakgrunn i betingelseslæren.

Arbeidsulykken har hatt betydning for smerteutviklingen i høyre skulder og nakke. Nakkesmertene utviklet seg klart negativt etter ulykken, blant annet som en følge av at A delvis falt mot nakken i ulykken. Skjevbelastning av kroppen har medført at smerter i høyre skulder og nakke har blitt mer uttalt etter yrkesskaden.

At smertene oppsto først etter ulykken i tid, er en naturlig konsekvens av at skjev belastning er en pågående prosess som til slutt gir smerter. Journalnotatene gjort i månedene etter ulykken viser utviklingen i denne prosessen og bekrefter at både nakkesmertene og plagene i høyre skulder ble verre som følge av at den skadde skulderen måtte avlastes.

Det bestrides ikke at A hadde nakke- og skuldersmerter før ulykken, men dette har dr. Rossvoll tatt høyde for i sin utredning ved at han har satt en inngangsinvaliditet på venstre skulder på 2 %. A bestrider heller ikke at smertene i venstre skulder ble bedret etter operasjonen i 2007, men han ble ikke bra. Dette bekreftes av Rossvolls konklusjon om at skadene i venstre skulder medfører en total varig medisinsk invaliditet på 10 %.

Det avgjørende ved vurderingen av erstatningsplikten under yrkesskadeforsikringen vil uansett være yrkesskadens betydning for funksjonsevnen. Ved samvirkende årsaker som her gjelder det under yrkesskadeforsikringsloven en modifisert betingelseslære. Dette innebærer at selskapet hefter fullt ut for resultatet av samvirkende årsaker så fremt yrkesskaden er en nødvendig betingelse for skadefølgens inntreden. Dette er klart i As tilfelle hvor den medisinske og ervervsmessige situasjonen åpenbart ble forverret etter ulykken.

Forverringen av As ervervsmessige situasjon fremgår av at hyppigheten og omfanget av sykmeldinger økte etter skaden. A greide før ulykken, tross de plager han hadde, å stå i jobb. Plagene som han hadde før ulykken, hadde begrenset betydning for hans ervervsevne, spesielt tatt i betraktning at noen av sykmeldingene skyldtes enkelthendelser med ryggsmerter som konsekvens, ikke nakke- eller skulderskader.

Etter ulykken var A sykemeldt til 22. juli 2007. Han var deretter sykmeldt igjen i 2008, før han gikk over på yrkesrettet attføring i 2009 og ble uførepensjonert i 2010.

Grovt regnet var A sykmeldt i tre av de siste fire årene etter ulykken, og i underkant av fire år etter ulykken var han helt arbeidsufør. Det ville han ikke ha blitt uten at yrkesskaden inntraff. Det er lite sannsynlig at As sterkt reduserte funksjonsevne skyldes en annen årsak enn ulykken.

De plager A hadde før ulykken, reduserte ikke hans funksjonsevne fullstendig.

Forsikringsselskapet hefter for skadefølgen og er erstatningsansvarlig.

A krever å få erstattet påført inntektstap, tap i fremtidig erverv, og merutgifter.

Ved beregning av inntektstapet anføres at det må tas utgangspunkt i As faktiske inntekt i 2005, da inntekten var kr 384.000,- inkludert overtidsgodtgjørelse med ca. 10.000 kroner. Han ville hatt en årlig inntektsøkning på 4 %.

Ved beregning av grunnerstatning anføres at det skal tas utgangspunkt i 2005 som basisår, og skjæringstidspunktet må settes til 31. desember 2014. Påførte utgifter gjelder utgifter til trening med 397 kroner pr måned.

Følgende krav gjøres gjeldende:

Påført inntektstap kr 848.810,-

Renterkr 234.916,-

Påførte utgifterkr 38.112,-

Fremtidige utgifterkr 76.224,-

Påført redusert arbeidsevnekr 126.258,-

Utgifter til juridisk bistandkr 34.313,-

Sum kr 2.052.157,-

Subsidiært anføres at det må legges til grunn årlig inntektsøkning på 3 % uten skaden. Totalerstatningen vil da ligge 250 593 kroner lavere enn beregnet ovenfor.

A har lagt ned slik påstand:

1.Protector Forsikring ASA dømmes til å betale erstatning for de utgifter og tap A har fått etter yrkesskaden 13. november 2006, fastsatt etter rettens skjønn.

2.Protector Forsikring ASA dømmes til å betale sakens kostnader til A for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a skal arbeidsgivers yrkesskadeforsikring dekke skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade).

Det er ikke bestridt at A 13. november 2006 var utsatt for en arbeidsulykke i yrkesskadeforsikringslovens forstand, og at det foreligger ansvarsgrunnlag, men partene er uenige om det er årsakssammenheng, både faktisk og rettslig, mellom ulykken og ervervsuførheten, og om størrelsen på det lidte tapet.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet er om As helseplager er «forårsaket» av arbeidsulykken.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at det er nødvendig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og de helseplager som medførte at A i 2009 ble ervervsmessig ufør.

Lagmannsretten kan på vesentlige punkter slutte seg til den begrunnelse tingretten har gitt i dommen på side 5 til 7 og oppsummerer sitt syn slik:

Kravet om årsakssammenheng i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a utdypes i § 11 tredje ledd hvor det heter:

«ved vurderingen av om skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.»

Protector Forsikring ASA har anført at vilkårene som er kommet til uttrykk i Rt-1998-1565 (Lie-dommen) må være retningsgivende for vurderingen av årsakssammenheng. Kortfattet betyr det at følgende fire kumulative vilkår må være tilfredsstilt for å konstatere årsakssammenheng mellom en tidligere hendelse og nåværende helsetilstand: 1) skadeevne, 2) akuttsymptomer, 3) brosymptomer og 4) forenlighetskriteriet/avgrensning mot andre mer sannsynlige årsaker.

Spørsmålet er om, eventuelt i hvilken grad, vilkårene i Lie-dommen har overføringsverdi til andre skadetyper og skademekanismer enn nakkesleng er behandlet av Høyesterett i Rt-2007-1370 (Nakkeprolapsdommen). Saken gjaldt krav om yrkesskadeserstatning for nakkeprolaps etter fall fra to meters høyde. Lagmannsretten viser til avsnitt 38, hvor det heter:

«Også vår sak gjelder årsaksforhold til en nakkeskade. Det medisinskfaglige materialet som foreligger, viser at vurderingene om årsakssammenheng har klare likhetstrekk med kriteriene i L-dommen ( Rt-1998-1565). Men disse betingelsene er utviklet med sikte på en annen diagnose enn As. Det er for øvrig ikke fremlagt informasjon om internasjonal konsensus om forholdet mellom prolaps og et tidligere traume. Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen».

Høyesterett løste her spørsmålet om årsakssammenheng ut fra en ordinær bevisvurdering, og synes å presisere at de fire kumulative vilkårene i Lie-dommen kun gjelder direkte i whiplash-saker.

De fire vilkårene i Lie-dommen fremstår heller ikke som helt treffende i vår sak. Nakkesleng er en spesiell form for skademekanisme, hvor det medisinsk sett er omdiskutert i hvilken grad kroppen påføres skader. Problemet oppstår der skadelidte har diffuse og vanskelig konstaterbare plager etter å ha vært utsatt for små eller moderate kollisjonskrefter, og samtidig har sittet i en bil med sikkerhetsmekanismer som f.eks. bilbelte og nakkestøtte. Dette står i kontrast til A som til fots falt på isen og pådro seg en avrevet skuldersene i venstre skulder.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kravet om nødvendig årsakssammenheng er det samme som i alminnelig erstatningsrett. Utgangspunktet for vurderingen av årsakssammenheng er da betingelseslæren, jf Rt-1992-64 (P-pilledom II). I P-pilledom II forelå samvirkende årsaker. Høyesterett sluttet seg i dommen til betingelseslæren hvoretter utgangspunktet er at en handling, unnlatelse eller annet forhold som anses som et nødvendig vilkår for at skaden oppsto, er tilstrekkelig til at rettslig krav til årsakssammenheng foreligger.

Det kreves likevel at forholdet har vært «så vidt vesentlig i årsaksbildet» at det er naturlig å ilegge ansvar. Høyesterett kom til at bruken av p-pillen var en nødvendig betingelse, og at legemiddelfirmaet var ansvarlig for hele skaden. Rettsoppfatningen er fulgt i senere saker, se blant annet Rt-2005-495 avsnitt 37.

Vesentlighetskravet er også lovfestet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd, jf formuleringen om at forsikringsgiver bare blir fri for ansvar hvis arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen må anses som «den helt overveiende årsak».

A har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger mellom arbeidsulykken og hans nedsatte ervervsevne som følge av skaden. Hvis så er tilfelle, har Protector Forsikring ASA bevisbyrden for at skaden ville ha inntrådt uavhengig av arbeidsulykken, se Rt-1999-1473 (Stokkedommen). I begge tilfeller er beviskravet sannsynlighetsovervekt.

Protector Forsikring ASA har gjort gjeldende at ingen av disse vilkårene er oppfylt. Det er nær sammenheng mellom disse temaene i vår sak. Det springende punkt er hvilken betydning As tidligere rygg-, nakke- og skulderlidelser har hatt, og hvordan disse ville utviklet seg uten ulykkeshendelsen.

Lagmannsretten legger stor vekt på den sakkyndige erklæringen fra dr Rossvoll, spesialist i generell og ortopedisk kirurgi, utarbeidet etter avtale mellom partene. Han avga, etter gjennomgang av As helseopplysninger og undersøkelse av A i april 2012, spesialisterklæring den 22. juni 2012. Erklæringen er supplert med hans muntlige forklaring under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten legger som de sakkyndige til grunn at skaden A ble påført 13. november 2006, var en bløtdelsskade i form av en avrevet skuldersene i venstre skulder. Han ble operert for denne i mars 2007.

Lagmannsretten finner det etter bevisførselen klart at fallet A hadde på isen den 13. november 2006 hadde skadeevne og at plagene han pådro seg i venstre skulder vedvarte etter akuttfasen og frem til de ble kroniske. Det foreligger derfor faktisk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skadefølgen for så vidt gjelder venstre skulder. Han fikk etter fallet akutte smerter i venstre skulder og arm. Han oppsøkte legevakten og ble sykmeldt i fem dager og henvist til fysikalsk behandling. A ble henvist til MR-undersøkelse i februar 2007. Denne påviste at en sene i venstre skulder var avrevet. A ble operert i venstre skulder 21. mars 2007. Det fremgår av fysioterapeutens notat 14. juni 2007 at A slet med å løfte sin sønn på grunn av operasjonen av venstre skulder og smerter i den høyre. Fysioterapeuten skriver at fortsatt håndtering av sønnen vil føre til en forverring av den høyre skulderen og øke sannsynligheten for at den opererte skulderen kan gi et mislykket resultat. Han var sykmeldt 50% i perioden 22. juni til 22. juli 2007 pga. smerter i venstre skulder, særlig om natten. Det fremgår av fremlagt dokumentasjon at han i perioden 28. februar til 9. mars 2008 var sykmeldt for kink/ryggsmerter. Den 22. mai 2008 ble As høyre skulder operert for kroniske senebetennelsesforandringer med delvise avrivninger av en sene og reaktive slimposeforandringer. A kom tilbake i jobb igjen 22. juni 2008 og jobbet frem til 16. mars 2009, da han på nytt ble sykemeldt på grunn av smerter. Han ble på nytt operert i høyre skulder 25. mars 2009. Etter dette var han sykmeldt resten av 2009 på grunn av denne skulderen.

A har forklart at han opplevde vedvarende smerter i nakke og høyre skulder og kom ikke i arbeid igjen etter den tid. Han ble erklært 100 % ervervsufør fra 2009 og gikk over til yrkesrettet attføring. Arbeidsutprøvingen ved Prima gikk ikke noe særlig grunnet smerter i skulder, nakke og rygg. A fungerte ikke i 40 % stilling til tross for tilrettelegging. As lege anbefalte ham å søke om 100% uførepensjon, noe NAV tilsto ham med virkning fra 1. oktober 2010. NAV satte uføretidspunktet til 1. mars 2009.

Både A og hans fastlege har forklart at smertene i venstre skulder vedvarte selv om de ikke er omtalt i alle journalnotatene fra 2008, og om A i en periode fra juni 2008 til mars 2009 var i arbeid. Dokumentasjonen for plager i venstre skulder i fra 2008 fremtrer som mangelsfull, men As fastlege har for lagmannsretten forklart at dette skyldes mangelfull føring av journalene fra hennes side. Hun var klar på at de venstresidige skulderplagene hadde vedvart fra ulykkesstidspunktet til A ble erklært ufør.

Dr. Rossvoll har etter en grundig gjennomgang av As sykdomshistorikk før og etter ulykken konkludert med at det er mer enn 50 % sannsynlig at det er årsakssammenheng mellom symptomer og funn fra venstre skulder og den aktuelle ulykken.

Lagmannsretten finner bevist at A i tillegg utviklet andre smerter som smerter i høyre skulder og nakken, som kom i tillegg til plagene med venstre skulder. Når det gjelder årsakssammenheng mellom ulykken og disse plagene konkluderer dr. Rossvoll med at det for disse plagene ikke er holdepunkt for at det er direkte årsakssammenheng (mer enn 50 % sannsynlig) mellom symptomer og funn i høyre skulder og nakken og ulykken den 13. november 2006. Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen.

Verken dokumentasjonen eller bevisførselen under ankeforhandlingen har sannsynliggjort at arbeidsulykken var årsak til forverringen av plagene i høyre skulder eller nakken. Selv om dr. Rosvoll ikke utelukker at symptomer i høyre skulder kan ha blitt forverret etter at A skadet venstre skulder og i mindre grad kunne belaste denne, finner han ikke holdepunkter for at tilstanden i høyre skulder er en direkte skadefølge av ulykken. Tilsvarende er det ikke sannsynliggjort at nakkeplagene har direkte årssakssammenheng med arbeidsulykken. Det vises til Dr. Rossvolls vurdering og journaltnotatene fremlagt i saken hvor det fremgår at MR av nakken i 2009 viser uendrede funn sammenlignet med funn i 2004, og at han allerede i 2004 ble henvist til nevrokirurg for nakkeplager.

Protector Forsikring ASA har gjort gjeldende at det er andre faktorer enn arbeidsulykken som er årsak til As nåværende helseplager. Arbeidsulykkens plass i årsakbildet må på denne bakgrunn vurderes i sammenheng med muligheten for at det er As helseplager før ulykken og øvrige helseplager som i et samspill har ført til at han er helt satt ut av arbeidslivet.

Dr Rossvoll har gitt uttrykk for at A har et komplekst og sammensatt smertebilde med betydelig funksjonsnedsettelse. Han har lagt til grunn at A har hatt plager både fra nakken og begge skuldre forut for ulykken i november 2006, men at situasjonen har blitt vesentlig verre enn den var før ulykken.

For så vidt gjelder venstre skulder er det lagt til grunn at det både i 2002 og i 2006 før ulykken er journalført at A hadde smerter og nedsatt bevegelse i venstre skulder, og at han ble henvist til MR-undersøkelse av venstre skulder før ulykken. Denne konkluderte med tendinitt/bursitt i venstre skulder, men ingen seneruptur. Det er videre vist til at MR undersøkelse foretatt i februar 2007 etter ulykken viste en gjennomgående ruptur i skuldersenen, noe som ble bekreftet ved operasjon av denne i mars 2007.

Dr. Rossvoll har fastsatt den medisinske inngangsinvaliditeten i venstre skulder til 2 %, og den varige medisinske invaliditeten til 10 %, hvoretter den medisinske invaliditeten før og etter ulykken er satt til maksimalt 8 %. For høyre skulder har han fastsatt den medisinske invaliditeten til 12 %, men ikke fastsatt inngangsinvaliditet på grunn av at invaliditeten i høyre skulder ikke er vurdert som direkte skaderelatert. For nakken har han antydet en invaliditet på 15 %, og heller ikke her fastslått inngangsinvaliditet av samme grunn som for høyre skulder.

A hadde en medisinsk rygg, nakke- og skulderhistorie i perioden før den aktuelle hendelsen. Det vises til dr. Rossvolls redegjørelse i rapporten side 42-49 og til hjelpedokument fremlagt at Protector Forsikring ASA under ankeforhandlingen. Lagmannsretten har merket seg at han tidlig på 1980 tallet ble operert i korsryggen hvor tre virvler nederst i ryggsøylen ble avstivet. Journalutskrifter viser at han fra september 1994 til og med juni 1996 i stor grad var sykmeldt eller jobbet i redusert stilling pga. smerter i ryggen. A var i full jobb igjen fra 15. juni 1996 og frem til 5. oktober 1998. Da ble han 40% sykmeldt til og 3. januar 1999 pga. ryggsmerter. I mai-juni 2002 ble A behandlet for betennelse i venstre skulder. I august samme år ble han sykmeldt i noen dager for ustabil rygg. I november-desember 2002 ble A sykmeldt pga. smerter i venstre skulder og høyre skulder/overarm/underarm etter mange tunge løft av multihandicappede sønn. Røntgenbilder viste minimale degenerative forandringer (forkalkninger) nedad i venstre skulderledd. Han ble i 2003 operert for «tennisalbue». I 2004 hadde han smerter i nakken og ryggen, og MR viste degenerative forandringer i nakken. I februar 2006 hadde A på nytt vond rygg etter løft av sønnen, og han ble satt på 50% arbeidsutprøving i et par uker. I april 2006 er det anført i legejournalen at A hadde smerter på baksiden av låret, i hele ryggraden og nedsatt bevegelighet i skulderledd. Av notat 20. april 2006 fremgår at røntgen viste degenerative forandringer i høyre skulder, men det var normale funn i venstre skulder. MR av venstre skulder indikerte betennelse i sene eller slimpose. I juli 2006 er det anført i legejournalen at han gikk til fysioterapi, og det ble anbefalt ultralydbehandling av høyre skulder og kortisoninjeksjon i venstre skulder. A var sykmeldt på grunn av senebetennelse i perioden 10. juli til 7. august 2006.

Dr Rossvoll uttaler som oppsummering av vurderingen av andre mulige forklaringer på de medisinske plagene enn aktuell ulykkeshendelse på side 11 i rapporten:

«Tilstanden i nakken, høyre skulder og den uttalte, generelle smertetilstanden kan jeg ikke se at det er grunnlag for å fastslå er mest sannsynlig direkte forårsaket av den aktuelle fallulykken (mindre enn 50 % sannsynlig). Det er ingen opplysninger om skade på nakke eller høyre skulder ved ulykken eller umiddelbart etter ulykken. Det er ingen opplysninger om forverring av tidligere plager fra nakke og høyre skulder i nær relasjon til ulykken. Det er ikke skaderelaterte funn på bildeundersøkelser av høyre skulder eller ikke.

En kan hevde at skaden på venstre skulder på sikt kan ha ført til overbelastning, endret belastning, smertesensibilisering og at ulykken således indirekte har medvirket til As situasjon i dag. Det som taler mot en slik vurdering er at A hadde plager fra de aktuelle lokalisasjoner før ulykken og at det ikke ble påvist ny skade annet enn i venstre skulder. En slik følge (hele symptombildet) av skaden i venstre skulder er også uvanlig og uventet. Det som taler for en slik tolkning er den vesentlige forverring av tilstanden som har inntruffet i årene etter ulykken. En kan også hevde at A var spesielt sårbar for en slik uheldig utvikling sett ut fra det symptombildet som forelå i tiden før ulykken. En eventuell sårbarhet skal ikke tale mot en årsakssammenheng, skadelidte må vurderes slik han er. En har heller ingen annen sikker forklaring på tilstanden. Slik jeg vurderer det blir dette mer et juridisk enn et medisinsk spørsmål.»

Protector Forsikring ASA forela dr. Rossvolls vurderinger for dr. Kristen J. Ruud, rådgivende lege for forsikringsselskapet og spesialist i nevrologi. Han gjorde ingen egen undersøkelse av A, men ga sin vurdering basert på sakens skriftlige bevis. Hans notat er av 29. september 2012. Ruud var enig i dr. Ivar Rossvolls vurderinger, men mente at invaliditeten i venstre skulder var begrenset til 5 %. I tillegg mente Ruud at A mest sannsynlig ikke er arbeidsufør i ethvert yrke, slik NAV konkluderte. Dr. Rossvoll har ikke vurdert dette.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A ikke ville blitt ervervsufør hvis vi tenker skadehendelsen i 2006 bort, og kan slutte seg til tingrettens vurdering i dommen side 6 og 7:

Imidlertid var A tross flere sykmeldingsperioder alltid i arbeid de 29 forutgående årene. Han var ikke sykmeldt for nakke og høyre skulder de tre siste årene før skadehendelsen. Etter skadehendelsen og frem til A ble erklært ufør, en periode på nesten fire år, sto han drøyt ett år i arbeid. Retten mener dette viser at det gikk raskt nedover med ham etter skadehendelsen, og at skadehendelsen var et skjæringspunkt. A har selv forklart at han overbelastet høyre skulder mens venstre skulder skulle hvile og heles. Ingen av de to medisinsk sakkyndige har utelukket yrkesskaden, selv om de mener at den bare kan ha virket inn indirekte. Til dette bemerker retten at naturvitenskapen stiller andre og strengere krav til årsakssammenheng enn det som følger av erstatningsretten, se uttalelse i Rt-1992-64 på side 70. Dr. Ivar Rossvoll er selv inne på denne forskjellen i sin erklæring når han skriver at dette blir «mer et juridisk enn et medisinsk spørsmål.»

Retten har tatt i betraktning at det ikke finnes tidsnære opplysninger, så som legejournalnotater eller bilder, som viser direkte skade på nakke og høyre skulder ved ulykken eller umiddelbart etter ulykken. Men dette er ikke avgjørende. Det har heller ingen bevismessig betydning at A ikke søkte om yrkesskadefordeler samtidig med at han søkte uføretrygd hos NAV. A har forklart at han på det tidspunktet ikke kjente til disse reglene.

På den annen side var det ikke yrkesskaden i venstre skulder som alene førte til As smerter i nakke og høyre skulder. Han var predisponert for nettopp dette. Slik retten ser det, har predisposisjonen og yrkesskaden sammen forårsaket uførheten. Yrkesskaden er, etter rettens mening, så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf Rt-1992-64 s. 70.

Hovedregelen er at skadevolder hefter for skadelidtes, på skadetidspunktet, urealiserte predisposisjoner eller sårbarhet, med mindre predisposisjonen eller sårbarheten er den helt overveiende årsak, jf yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd. Selv om A hadde vært plaget med vond nakke og høyre skulder før skaden skjedde, mener retten at disse plagene ikke var så intense som de ble etter skaden. Retten finner da ikke grunnlag for å frita forsikringsselskapet, helt eller delvis, for ansvar etter denne regelen.

Retten finner at det er en påregnelig og tilstrekkelig nær sammenheng mellom skadeårsaken og skadefølgen, slik at det heller ikke ut fra adekvansbegrensninger er grunnlag for å frita Protector for ansvar.

Slik lagmannsretten vurderer det kan det etter en samlet vurdering av bevisene i saken ikke fastslås at arbeidsulykken er hovedårsaken til As ervervsuførhet. Det er imidlertid ikke et vilkår for erstatning. Ulykken har slik lagmannsretten vurderer det likevel vært en nødvendig betingelse for at skaden ble langvarig og resulterte i uførhet. Lagmannsretten finner at ulykken har vært en utløsende årsak og derfor medvirkende til at As latente sårbarhet ble realisert.

På ulykkestidspunktet var A i 100 % stilling som driftstekniker i [firma] AS. Han hadde vært i arbeid siden slutten av 1970 tallet hos ulike arbeidsgivere. Han har i hele perioden har kortere eller lengre sykemeldingsperioder, men har alltid kommet tilbake i full jobb. På ulykkestidspunktet hadde han ikke vært sykemeldt siden august 2006, da for tendinitt.

Lagmannsretten finner det derfor sannsynliggjort at utviklingen ikke ville blitt den samme om ulykken tenkes borte. Det vises til As funksjonsnivå beskrevet i dr. Rossvolls rapport, før og etter ulykken. Etter lagmannsrettens syn kan det i en slik situasjon sies at As tidligere plager, og sårbarhet, er den overveiende årsak til hans plager. Slik lagmannsretten vurderer det utgjør arbeidsulykken imidlertid en så vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Etter lagmannsrettens syn fremstår ikke fallet på isen som en bagatellmessig hendelse. Lagmannsretten kan derfor ikke se at arbeidsulykkens bidrag til skaden er så vidt beskjeden at det vil være urimelig å knytte ansvar til den. Skaden er også en adekvat følge av hendelsen.

Det neste spørsmålet er om As tidligere plager ville gjort ham arbeidsufør på et senere tidspunkt om ulykken ikke hadde inntruffet. Dette forutsetter en vurdering av den sannsynlige utviklingen uten skaden. Den hypotetiske problemstilling blir dermed om - og i tilfelle på hvilket tidspunkt - han ville fått så store plager uten ulykken at det hadde ført til varig uførhet.

Bortsett fra reltativt kortvarige sykmeldinger for nakke-, rygg-, og skuldersmerter fra slutten av 1970 tallet til november 2006 hadde A vært i fullt arbeid i 29 år forut for ulykken. Hans plager før ulykken i 2006 synes i stor utstrekning å være belastningsplager som følge av tunge løft av hans mulithandicapede sønn, og således å være situasjonsbestemte. Plagene var ikke permanente. Dette gjelder også plagene i venstre skulder hvor det i primærlegens journal 30. mai 2002 er anført at han hadde subacromial bursitt i venstre skulder, og i november samme år fortsatt smerter i venstre skulder, samt hele høyre skulder, overarm og underarm. Det ble 25. oktober 2004 utført MR av nakken som konkluderte med degenerative forandringer. Den 19. april 2006 er det anført i journalen at han har smerter lumbalt med ischialgi på baksiden av lår, smerter i hele ryggraden og nedsatt bevegelighet i skulderledd. Etter røntgen og MR av begge skulderledd, ble han henvist til fysioterapi, anbefalt ultralydbehandling av høyre skulder og kortisonbehandling av venstre skulder. Han ble i denne perioden sykemeldt med diagnosen tendinitt fra 10. juli 2006 til 7. august 2006.

Det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at As helsetilstand uavhengig av ulykken ville ført til ervervsmessig uførhet. Selv om det er tilstrekkelig med overvekt av sannsynlighet for en slik skadeutvikling, befinner man seg her i en vanskelig grensesone for bevisvurderingen.

Den hypotetiske vurderingen av utviklingen uten ulykken fremstår på bakgrunn av As sykdomshistorie og stabiliteten i hans arbeidsforhold som svært usikker. Denne tvilsrisiko må bæres av forsikringsselskapet. Etter en samlet vurdering av bevismomentene i saken finner lagmannsretten at det ikke foreligger sikre nok holdepunkter for at svakheter i As konstitusjon - uavhengig av ulykken - ville ha gjort ham ufør i løpet de årene han hadde igjen som yrkesaktiv. Lagmannsretten har derfor kommet til at arbeidsulykken i november 2006 er årsaken til hans ervervsmessige uførhet. Dette innebærer at A har krav på erstatning for lidt tap i den grad dette skyldes arbeidsulykken.

Lagmannsretten er videre kommet til at det ikke foreligger noen restarbeidsevne. Ved denne vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at A har forsøkt attføring i regi av Prima/NAV over en lengre periode fra 2010, hvoretter han av legen ble anbefalt å søke 100 % uførepensjon. Han har også forgjeves forsøkt ulike former for egentrening og fysioterapi uten at han har maktet å komme tilbake til jobb, og han er av NAV med virkning fra 2009 tilkjent 100 % uførepensjon.

As tilstand etter arbeidsulykken, er som lagt til grunn ovenfor, et resultat av samvirkende årsaker. Det er meget vanskelig å avgjøre hva nettovirkningene av ulykken utgjør. Erstatningsutmålingen i denne saken må derfor i stor grad baseres på skjønn.

Dr. Rossvoll har anslått As skaderelaterte medisinske invaliditet til 8 %. Lagmannsretten finner at smerteplager forårsaket av andre nakke og skulderproblemer ville rammet A i årene etter arbeidsulykken i en slik grad at det er riktig å bare henføre ca 1/5 del av hans inntektstap og påførte utgifter til arbeidsulykken.

Påført inntektstap har A beregnet til 848 810 kroner inkludert skattepåslag og beregnet renter på inntektstapet til 234 916 kroner. Bortsett fra størrelsen på den inntekten som danner beregningsgrunnlaget og beregnet årlig inntektsøkning, har forsikringsselskapet ikke hatt innvendinger til selve beregningen. Selskapet har heller ikke hatt innvendinger til at oppgjørstidspunktet settes til 14. april 2014. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at A skal stilles som om ulykken ikke hadde skjedd. Etter lagmannsrettens vurdering er de tall som A har lagt frem på grunnlag av dokumentert inntekt i 2006 et riktig utgangspunkt, men lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at han ville hatt en årlig inntektsøkning på 4 % og legger således til grunn en noe lavere inntektsøkning.

Forutsatt 3 % inntektsøkning er lidt inntektstap beregnet til 652 240 kroner og renter til 92 566 kroner. Lagmannsretten finner etter dette at samlet lidt inntektstap som skyldes arbeidsulykken, inkludert rente og hensyntatt skatteulempe, for årene 2006-2014 skjønnsmessig kan fastsettes til 150 000 kroner.

Fremtidig inntektstap - grunnerstatning - har A beregnet til 693 524 kroner. Beregningen av tap av fremtidig inntekt følger den standardiserte beregningen som fremgår av yrkesskadeforsikringsforskriften 21. desember 1990 § 3-2. Lagmannsretten er enig med A i at det er antatt lønn i skadeåret 2006 som må legges til grunn for beregningen, jf. forskriften § 3-1 andre ledd første punktum. For skadeåret var As lønn beregnet til 384 000 kroner. Selskapet har ikke hatt innvendinger til selve utregningen. Ettersom lagmannsretten kommer til at det i dag bare er om lag 1/5 av hans inntektstap som med kan føres tilbake til arbeidsulykken, fastsettes må det gjøres fradrag for den del av tapet som ikke skyldes arbeidsulykken Grunnerstatning fastsettes etter dette skjønnsmessig til 140 000 kroner.

Påførte utgifter er krevd dekket med 38 112 kroner som knytter seg til utgifter til behandling og utgifter til egentrening ved treningssenter. Tilsvarende er fremtidige utgifter til trening, medisiner og behandling krevet dekket med 76 224 kroner. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at dette er utgifter tilknyttet yrkesskaden. Det vises til at As øvrige plager også tilsier behov for slik behandling og trening, og at det er tale om utgifter som påløper uavhengig av yrkesskaden. Videre vises til at han er innvilget stønad fra NAV som til dels skal dekke slike utgifter.

Det er videre krevd erstatning for påført redusert hjemmearbeidsevne. Lagmannsretten anser det som sannsynliggjort at skaden har medført et særskilt tap knyttet til utførelse av fysisk arbeid i hjemmet for A og at dette tapet kan tilskrives arbeidsulykken. A har forklart at han ikke kan løfte i høyden over skulderhøyde og at han har problemer med vasking og støvsuging. Videre at han har problemer med å greie noe vesentlig av vedlikehold i sin leilighet. Årsakssammenhengen mellom skaden i venstre skulder og dette tapet er adekvat. Omfanget av dette kravet er spesifisert til 10.000 kroner pr år, men ikke nærmere dokumentert. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig erstatning for redusert hjemmearbeidsevne til 20 000 kroner.

Det er også krevd dekning av juridisk bistand før stevning i saken ble tatt ut med 38 313 kroner. Lagmannsretten finner kravet sannsynliggjort, og finner at kravet skal tas til følge i sin helhet.

Samlet erstatning tilkjennes etter med 348 313 kroner.

Sakskostnader

En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf tvisteloven § 20-2 første ledd jf. andre ledd.

Spørsmålet er om A har fått medhold «i det vesentlige». Selv om han har nedlagt påstand om erstatning fastsatt «etter rettens skjønn», har han fremlagt et presist økonomisk krav under hver erstatningspost. I sum utgjorde As krav 2 052 157 kroner. Han er av lagmannsretten tilkjent 348 313 kroner.

Ved avgjørelsen om hvorvidt saken er vunnet i det vesentlige, må det tas hensyn til hvor tyngdepunktet i saken ligger, se Rt-2010-727, Rt-2011-44 og Rt-2011-699. Retten har kommet til at A har fått medhold i det vesentlige og legger særlig vekt på at sakens tyngdepunkt var partenes tvist om faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As skadefølger. Den vesentligste delen av ankeforhandlingen gjaldt bevisføring og behandling av dette spørsmålet, og som A nå har fått medhold i. Gjennomgangen av de økonomiske postene ble gjennomført summarisk, og ble i påstanden overlatt til rettens skjønn.

A har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd jf andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Protector Forsikring ASA for noen del av erstatningsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Benberg har i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd lagt fram kostnadsoppgave på 145 000 kroner, hvorav 116 000 kroner utgjør salær uten merverdiavgift og merverdiavgift utgjør 29 000 kroner. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn også ved bedømmelsen av sakskostnadene for tingretten, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd. Med samme begrunnelse som foran tilkjennes A sakskostnader også for tingretten. Advokat Benberg la for tingretten fram kostnadsoppgave på 131 250 kroner, jf hovedregel i tvisteloven § 20-2. Lagmannsretten legger også denne oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på grunn av stor arbeidsbelastning.

Domsslutning

1.Protector Forsikring ASA dømmes til å betale A 348 313 - trehundreogførtiåttetusentrehundreogtretten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

2.I sakskostnader for tingretten betaler Protector Forsikring ASA til A 131 250 - etthundreogtrettientusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

3.I sakskostnader for lagmannsretten betaler Protector Forsikring ASA til A 145 000 - etthundreogførtifemtusen - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.