Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Den ble ikke prosedert ved vårt kontor. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte våre erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

En daglig leder i et lastebilfirma fikk melding om at en av sjåførene i firmaet hadde omkommet i en arbeidsulykke. Han ble sykmeldt og senere arbeidsufør, og de plager han fikk, ble godkjent som yrkesskade av NAV. Forsikringsselskapet ville likevel ikke godkjenne skaden, og avviste ansvar. Han krevde dom for at plagene også var dekket under yrkesskadeforsikringen og fikk medhold i dette av både tingrett og lagmannsrett.

* * * * * * * * * *

Innledning

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

A var medeier og daglig leder av selskapet X AS som hadde yrkesskadeforsikring i Tryg Forsikring ASA. Selskapet drev med transport av steinmasser i forbindelse med driving av tuneller i forbindelse med utbyggingen av vasskraft. Natt til tirsdag 9. juni 2009 ble A oppringt av en tilsatt i selskapet som fortalte at det hadde vært en dødsulykke i Kjøsnesfjorden i Sunnfjord. En av selskapets lastebiler hadde kjørt i fjellveggen på vei nedover inne i en tunell, og B, som var fører av lastebilen, var omkommet. B var en kollega og venn av A, som straks reiste til ulykkesstedet der han ankom tidlig neste morgen. Han deltok i arbeid i forbindelse med ulykken til torsdag 11. juni. A har utviklet omfattende psykiske plager i etterkant, og er senere diagnostisert med PTSD. Han har krevd erstatning i medhold av yrkesskadeloven § 11 [yrkesskadeforsikringsloven § 11] første ledd bokstav a idet han anfører at de plager han har, har sin årsak i en arbeidsulykke.

Kravet er bestridt av Tryg Forsikring ASA, og A har tatt ut stevning for Bergen tingrett med krav om dom for at selskapet er erstatningsansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 eller bilansvarsloven § 4. Tingretten avsa dom 11. mars 2016 med slik domsslutning:

1. Tryg Forsikring er skadebotansvarleg overfor A etter lov om yrkesskadeforsikring § 11 for skade i etterkant av ulykke i Kjøsnesfordjen 9. juni 2009.

2. I sakskostnader til A betalar Tryg Forsikring innan fjorten dagar frå denne dommen er forkynt NOK 224 913 - tohundreogtjuefiretusenetthundreogtretten kroner.

Om saksforholdet ellers, og hva partene anførte for tingretten, vises til tingrettens dom.

Tryg Forsikring ASA har anket dommen, idet det anføres å foreligge feil ved tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ankeforhandling ble holdt over to dager fra 16. mars 2017. Her møtte A med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Tryg Forsikring ASA var representert ved prosessfullmektigen. Lagmannsretten hørte videre forklaring fra sakkyndige vitner psykologspesialist Leif Waage og spesialist i psykiatri Svend Ole Nielsen. Begge ga forklaring også for tingretten. Lagmannsretten hadde ellers tilgjengelig dokumentene fra den straffesak som ulykken ga foranledning til, og fra Arbeidstilsynets behandling av saken. Disse dokumentene var ikke innhentet til behandlingen i tingretten.

Om dokumentasjon og bevisføring ellers vises til rettsboken.

Partenes påstander, og anførslene i hovedtrekk

Tryg Forsikring ASA har lagt ned slik påstand:

Tryg Forsikring ASA frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Om hvordan lovreglene er å forstå, vises til Rt-2013-645 og NOU 1988:6 s. 37. Det er viktig å merke seg at kravet om at den aktuelle hendelse skal være plutselig, gjelder både ved det markerte og det avdempede ulykkesbegrep, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd første og annet punktum. Utgangspunktet er at den hendelse det er tale om, ikke må strekke seg ut over ett skift eller én arbeidsdag, jf. rundskriv R13-00-J15, der dette er understreket i forhold til det parallelle ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 annet ledd.

I tilfellet her er det tale om et hendelsesforløp som strekker seg over i alle fall tre dager, slik tingretten har lagt til grunn, eller mer, slik anført av Tryg Forsikring ASA. Det er også tale om en arbeidsulykke som ikke har rammet A selv, men en kollega av ham, og følger som skriver seg fra det A har fått gjenfortalt eller sett på ulykkesstedet. Det er det avdempede ulykkesbegrep forholdet må vurderes etter, og når hendelsen(e) har strukket seg over så lang tid, er det tale om et tilfelle som ligger utenfor det som fanges opp av lovens ulykkesbegrep. Arbeidsulykker med dødelig utgang er ikke uvanlig i denne del av arbeidslivet. De er også påregnelige i forhold til slik virksomhet og denne type stillinger.

Slik ankende part ser det, foreligger ikke vilkårene for erstatning.

De sakkyndige vitner har ikke hensyntatt de forhold som i tid ligger etter hendelsene på ulykkesstedet, herunder politisaken og det ansvar A følte for avdødes enke. Rt-1960-357 og Rt-1966-163 gjaldt tilfeller der skadelidte var til stede da ulykken skjedde og var direkte vitne til denne. Disse avgjørelsene er derfor ikke sammenliknbare med saken her.

Tingretten har basert seg på at selv om det er tale om flere hendelser de første dagene etter ulykken, må virkningene summeres. Dette er ikke riktig rettsanvendelse. Det må foreligge én hendelse som har utløst skaden, og hendelsen må strekke seg over et begrenset tidsrom.

Det vises etter dette til påstand inntatt ovenfor.

A har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Tryg Forsikring ASA dømmes til å betale As sakskostnader for lagmannsretten.

Om bakgrunnen for lovreglene vises til NOU 1988:6 s. 73. Det fremgår der at reglene tar sikte på å kompensere for følgene av deltakelse i arbeidslivet. I tilfellet her foreligger det tilstrekkelig årsakssammenheng mellom hendelsene, særlig første skadedag, og de følger disse fikk for A. Tilfellet skiller seg fra belastningslidelsene, som faller utenfor lovens yrkesskadedekning, siden det ikke er tale om slik repeterende belastning som kjennetegner denne type skader. Mellom ytterpunktene finnes det mange typetilfeller, som delvis fanges opp gjennom det avdempede ulykkesbegrep, der det vil være urimelig å nekte erstatning selv om skadene har utviklet seg over tid. Det minnes ellers om at det som kreves i forhold til dette alternativ, er at hendelsen skal være tidsbegrenset, ikke at den skal være plutselig.

At hendelsen skal være tidsbegrenset, innebærer at den må ha en start og en slutt. At den i sin helhet må inntreffe innenfor ett skift eller én arbeidsdag, gjelder ikke ved tilfeller som vurderes etter dette ulykkesbegrepet. Bemerkningene i NOU 1988:6 på s. 37 knytter seg således til det markerte ulykkesbegrep. Rt-2013-645 tok ikke stilling til dette i forhold til det avdempede ulykkesbegrep, og saksforholdet er heller ikke sammenliknbart. I tilfellet her er det ikke tale om skader som har utviklet seg over tid, og skaden er ikke påført av utenforstående. Her må det ellers ses hen til at det finnes en rekke rettsavgjørelser der lovreglene er tolket liberalt i favør av skadelidte; se bl.a. Rt-2009-1427 og Rt-2014-513.

Om vurderingen av de krav loven stiller, vises til tingrettens dom, som tar utgangspunkt i det ulykkesmoment som foreligger initialt, og at den hendelse som inntraff, var usedvanlig i forhold til As arbeid som daglig leder. Det minnes om at det sentrale ledd i hendelsesforløpet er det som skjedde første dag, og det krav loven stiller her, er tilfredsstilt. De forhold som må trekkes inn, skjedde innenfor et meget kort tidsrom. Siden A ikke kunne forlate arbeidsstedet, var det reelt sett tale om ett sammenhengende skift.

A var frisk og robust før skaden inntraff, men etter ulykken har han ikke greid å få fra seg tankene om denne. Det er ikke holdepunkter for at det har foreligget andre årsaker eller belastninger, jf. forklaringene fra Waage og Nielsen. At A har følt omsorg for avdødes enke, bl.a. i forbindelse med avisoppslag, har ikke hatt noen skadevoldende effekt, og problemene kan ikke forklares ved at han har følt uro fordi det tok tid å avklare den strafferettslige side. Slik A ser det, er det naturlig å se hendelsene de tre første dagene samlet, men de kan hver for seg forklare de problemene han har fått i etterkant av ulykken.

Det vises ellers til Rt-2001-320, LB-2010-184937, TRR-1999-1799 og TRR-2001-224. Rt-1960-357 og Rt-1966-163 som Tryg Forsikring ASA viser til, er ikke avgjørende her.

A viser etter dette til påstand inntatt ovenfor.

Lagmannsrettens bemerkninger

De rettslige utgangspunkter

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd a, som gir det rettslige utgangspunkt i dette tilfellet, skal yrkesskadeforsikringen dekke skade og sykdom som er forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade). Begrepet yrkesskade er definert slik i folketrygdloven § 13-3:

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se § 13-6 til § 13-13.

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

Som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje.

Her skal bemerkes at det som er beskrevet i annet ledd første punktum, gjerne omtales som det markerte ulykkesbegrep. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at det som er aktuelt i tilfellet her, er det som er regulert i annet ledd annet punktum og som gjerne omtales som det avdempede ulykkesbegrep. Det sentrale spørsmålet er, slik det fremgår av lovteksten, om det har foreligget en «konkret tidsbegrenset ytre hending» som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Tingretten har gjort utførlig rede for rettskildematerialet, og lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til tingrettens domsgrunner her. Lagmannsretten kan i hovedsak vise til tingrettens bemerkninger også når det gjelder kravet om at den hendelse som kan begrunne ansvar, må være konkret tidsbegrenset. Som tingretten ser lagmannsretten det som riktig å ta utgangspunkt i om det foreligger «eit initialt og uomtvisteleg ulykkesmoment, som i en bestemt tidsperiode kan skape ein ekstraordinær situasjon for dei berørte». Dette gir, slik også lagmannsretten ser det, et godt utgangspunkt for de vurderingene som skal foretas.

Hendelsesforløpet

Tingretten har redegjort for hendelsesforløpet fram til A kontaktet lege første gang etter ulykken 30. juni 2009 og skriftlig dokumentasjon etter oktober 2009. Fremstillingen i dommen om dette finnes i det alt vesentlige dekkende også etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen. Dog kan det stilles spørsmål ved om det A så i førerhuset da han lette etter nøklene der, var «blod og bein i augehøyde». At førerhuset var preget av at det like før var skjedd en dramatisk ulykke, er hevet over tvil, men lagmannsretten ser ikke bort fra at den beskrivelse A har gitt (om «blod og bein») og som han brakte videre til Waage, kan ha vært noe i overkant dramatisk. Det som i alle fall ligger fast etter bevisførselen under ankeforhandlingen, slik lagmannsretten ser det, er at det særlig er to elementer i hendelsesforløpet som forklarer de senere problemer hos A. Det ene er den beskrivelse han fikk av ambulansefolkene om de skadene B var påført ved ulykken, og det andre er inntrykket han fikk da han så sporene i bilen mens han lette etter nøklene der.

Det ligger i det som sies her, at det er de nevnte to elementer som må vurderes i forhold til de krav som stilles etter loven med utgangspunkt i at det er det avdempede ulykkesbegrep som gir utgangspunktet for vurderingen. Lagmannsretten legger i så henseende ikke vekt på de opplysningene som er fremkommet om As omsorg for avdødes enke, eller usikkerheten omkring den strafferettslige side av saken. At det sistnevnte spørsmål forble uavklart i lang tid, har etter lagmannsrettens oppfatning ikke hatt betydning annet enn ved at det bidro til å vedlikeholde eller reaktivisere det traume A opplevde i den innledende fase, dels ved den beskrivelsen ambulansefolkene ga og dels ved synet av sporene i bilen.

Forholdet til lovens vilkår må vurderes med utgangspunkt i dette.

En konkret tidsbegrenset ytre hending som medførte en usedvanlig belastning?

A hadde en lederstilling i X AS, som drev i en bransje der det ikke var utenkelig at det fra tid til annen kunne skje arbeidsulykker med dødelig utgang. Etter at han fikk beskjed om ulykken, gikk det også flere timer mens han, underveis til ulykkesstedet, kunne forberede seg på det som kom til å møte ham der. Selv om han oppfattet situasjonen som kaotisk da han kom fram, var mye av arbeidet gjort, og det synes ikke som om A hadde noen sentral rolle under arbeidet på stedet. Av den «logg» som er fremlagt blant de nye dokumenter for lagmannsretten, utarbeidet av Magnar Ivan Rindal, går det fram at ambulansen med B forlot området kl. 0557, og det ble holdt et orienteringsmøte med de tilsatte kl. 0700. Det er ellers på det rene at de ansvarlige på skadestedet forholdt seg til Veidekke som hovedentreprenør, og ikke til X AS som kjørte for Veidekke.

I kraft av sin lederstilling kunne imidlertid ikke A la være å reise til ulykkesstedet og derigjennom bli eksponert for de inntrykk som møtte ham der. Selv om han kunne unnlatt å ta seg inn i førerhuset så kort tid etter ulykken, faller det etter lagmannsrettens oppfatning mest naturlig å karakterisere de inntrykk han ble eksponert for der, sammenholdt med den beskrivelse han fikk fra ambulansefolkene, som én konkret, tidsbegrenset ytre hending som medførte en påkjenning eller belastning som var usedvanlig i forhold til det som var normalt i vedkommende arbeid. Disse to elementene i hendelsesforløpet - samtalen med ambulansefolkene og inntrykkene fra førerhuset - lå så nær hverandre i tid at kravet om konkret tidsbegrenset hending må anses oppfylt. Og selv om A hadde en lederstilling i en bedrift som drev virksomhet i en ulykkesutsatt bransje, må det etter lagmannsretten oppfatning være riktig å karakterisere den belastning han ble utsatt for, som «usedvanlig».

Begge parter har vist til avgjørelsen i Rt-2013-985 [skal vel være HR-2013-985-A, Lovdatas anm.], som gjaldt en ambulansesjåfør som utviklet en posttraumatisk stresslidelse i form av et medieoffersyndrom etter at han hadde vært utsatt for en intens mediefokusering i etterkant av en hendelse i forbindelse med et oppdrag. Saken skiller seg fra nærværende sak ved at det, slik tingretten og lagmannsretten ser det i saken her, er årsakssammenheng mellom det som skjedde initialt og de plager A har fått i ettertid. Det som skjedde initialt, ved beskrivelsen fra ambulansefolkene og det A så da han tok seg inn i førerhuset, ligger så nær i tid at det må betraktes som en konkret tidsbegrenset ytre hending slik lagmannsretten har redegjort for ovenfor. Hvor strenge krav som ligger i lovens krav om at det skal foreligge en «konkret tidsbegrenset ytre hending» i alminnelighet, har lagmannsretten ikke foranledning til å gå inn på. Dette tok Høyesterett heller ikke særskilt stilling til i saken fra 2013, jf. avsnitt 53 i dommen.

De grunnleggende vilkår etter det avdempede ulykkesbegrep finnes etter dette oppfylt.

En personskade eller sykdom som skyldes en arbeidsulykke?

De sakkyndige vitner har forklart seg om de plager A har hatt etter hendelsen, og disse er beskrevet også i skriftlige erklæringer. Lagmannsretten viser til Psykologerklæring 21. januar 2013 (Waage) og Psykiatrisk spesialisterklæring 21. oktober 2013 (Nielsen). Waage har konkludert med at de symptomer han har funnet hos A, kvalifiserer til diagnosen posttraumatisk stresslidelse, mens Nielsen har brukt betegnelsen «PTSD-liknende tilstand».

For lagmannsretten er det ikke avgjørende hva som er den riktige diagnose. Det avgjørende er at lagmannsretten, med støtte i erklæringene fra Waage og Nielsen og de forklaringer de har gitt under ankeforhandlingen, finner å måtte konkludere med at A er påført en sykdom eller skade som har gjort ham varig ufør, og at sykdommen eller skaden kan tilbakeføres til en konkret tidsbegrenset ytre hending som har medført en usedvanlig påkjenning eller belastning. Lagmannsretten kan ellers i hovedsak vise til tingrettens bemerkninger om dette, om mulige andre årsaksfaktorer og om predisponerende faktorer.

Selv om lagmannsretten har vært noe i tvil, er den etter dette kommet til at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a er oppfylt. Tvilen knytter seg til det forhold at plagene, slik de er beskrevet av A og de sakkyndige vitner, kan synes mer omfattende enn det hadde vært naturlig å forvente ut fra det traumet A ble utsatt for i forbindelse med ulykken og som er beskrevet ovenfor.

Anken blir etter dette å forkaste.

Sakskostnader

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, har A vunnet saken, og spørsmålet om sakskostnader for lagmannsretten må vurderes etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 første jf. annet ledd. Lagmannsretten har vurdert om det er grunn til å gjøre unntak fra den hovedregel som er angitt der, men har ikke funnet grunnlag for dette.

A skal etter dette ha erstattet sine nødvendige sakskostnader for lagmannsretten.

As prosessfullmektig har levert oppgave over sakskostnadene for et samlet beløp av kr 276.200. Av beløpet utgjør utgifter til kopiering og sakkyndige vitner samt utgifter til reise og opphold for part og prosessfullmektig kr 52.350. Salærkravet for prosessfullmektig er kr 223.850 hvorav mva. utgjør kr 44.770. Det er basert på arbeid med anketilsvar 10 timer, arbeid fram til hovedforhandling 49 timer, ankeforhandling 16 timer og reise og etterarbeid 8 timer. Oppgaven har ikke avstedkommet bemerkninger fra ankende part.

Til arbeidsoppgaven skal lagmannsretten bemerke:

For tingretten ble A tilkjent sakskostnader med kr 224.913, herunder salær basert på 70.5 timer arbeid med saken. Bortsett fra den oppdatering som har vært nødvendig pga. tiden som har gått, og gjennomgang av de nye dokumenter fra politiets og Arbeidstilsynets behandling av saken, har den i det alt vesentlige fremstått i samme skikkelse som for tingretten. Ingen av partene har hatt innsigelser til motpartens sakskostnadsoppgave. Lagmannsretten har imidlertid varslet partene om at den på eget initiativ vurderer å sette omkostningskravet ned og gitt frist for å uttale seg om dette, jf. tvisteloven § 20-5 femte ledd første og annet punktum. Prosessfullmektigen har etter dette redegjort for sitt arbeid med saken i skriv 23. mars 2017. I senere skriv har hun redegjort for de poster som til sammen begrunner kravet fra det sakkyndige vitne Svend Ole Nielsen. Lagmannsretten har ingen innvendinger til den del av sakskostnadene som gjelder utgifter, men finner å måtte redusere den del som gjelder arbeid med saken med kr 55.000. Lagmannsretten ser det således slik at den tid som er medgått til arbeid fram til hovedforhandling (49 timer), går ut over det som er rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd annet punktum.

Sakskostnadene settes etter dette til kr 221.200, hvori inngår utgifter og mva.

Tingrettens avgjørelse vedrørende sakskostnader er det ikke grunn til å endre.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tryg Forsikring ASA kr 221.200 - tohundreogtjueentusentohundre - innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.