personskadesiden

Lurer du på om du har en sak?

Spør våre advokater

T-baneulykke dom

Mann fikk avslag på erstatningskrav etter t-baneulykke, fordi han var i skinnegangen da ulykken skjedde.

Saken gjaldt en T-baneulykke der en mann ble påkjørt av T-banevogn og måtte amputere begge beina. Han oppholdt seg perrongen med ryggen mot skinnegangen og tok et par steg bakover uten å se seg for og falt ned i skinnegangen der han ble truffet av togets front. Toget stoppet etter 11 meter. Lagmannsretten fant ikke å gi mannen erstatning, og henviste til at saken ikke falt inn under Jernbaneansvarsloven § 9 ettersom han var i skinnegangen ved en stasjon da ulykken skjedde.

Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker, og som kan hjelpe deg få erstatning etter T-baneulykke.

Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste etter trafikkskader, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Få bistand av advokat med erfaring innenfor trafikkskade idag

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter jernbaneansvarsloven § 9.

A ble 1. desember 2000 påkjørt av en T-banevogn på Helsfyr stasjon i Oslo. Han befant seg på perrongen kort tid før toget kom, hvor han stod sammen med sin hund, som var i bånd, og samtalte med en bekjent. Han hadde ryggen mot skinnegangen. Idet toget kjørte inn på stasjonen, gikk han bakover noen få skritt uten å se seg for og falt bakover ned mot skinnegangen. Han ble truffet av togets front enten i fallet eller idet han nådde underlaget. Toget hadde relativt lav fart inn på stasjonsområdet og føreren rakk også å koble til nødbremsen rett før sammenstøtet, men toget fortsatte vel 11 meter før det stanset.

A fikk store knusningsskader i begge bein og de ble samme dag amputert nedenfor knærne. Han har en tid brukt proteser, men sitter nå i rullestol. Han håper imidlertid å kunne trene seg opp slik at han igjen kan bruke proteser.

I 2004 tok A kontakt med Oslo Sporvogndrift AS, nå Kollektivtransportproduksjon AS, og tok opp spørsmålet om erstatning. Henvendelsen ga ikke noe resultat og A påstevnet 16. november 2006 saken til Oslo tingrett med krav om fastsettelse av ansvar.

Oslo tingrett avsa 28. mars 2007 dom i saken med slik domsslutning:

Kollektivtransportproduksjon AS frifinnes.

A dømmes til innen 2 - to uker å betale til Kollektivtransportproduksjon AS sakens omkostninger med 93 750 - nittitretusensyvhundreogfemti - kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

A har rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens hus i Oslo 3. og 4. april 2008. A møtte med prosessfullmektig og for Kollektivtransportproduksjon AS møtte skadekonsulent Mai-Britt Støa og prosessfullmektig. Det ble avhørt fire vitner og foretatt befaring.

A nedla slik påstand:

1.Kollektivtransportproduksjon AS v/styrets formann er erstatningsansvarlig inntil 100 % overfor A etter ulykke den 1. desember 2000.

2.Kollektivtransportproduksjon AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra to uker etter dommens forkynnelse.

Kollektivtransportproduksjon AS nedla slik påstand:

1.Oslo tingretts dom av 28.03.07 stadfestes.

2.A dømmes til å betale Kollektivtransportproduksjon AS sakens omkostninger for lagmannsretten tillagt lovens forsinkelsesrente.

A har til støtte for sin påstand anført:

Vilkårene for erstatning etter jernbaneansvarsloven § 9 om T-banens objektive ansvar for personskader på tredjeperson er oppfylt. A har krav på full erstatning etter påkjørselen.

Utgangspunktet i jernbaneansvarloven § 9 er at jernbanen, herunder T-banen, er objektivt ansvarlig for skader som kjøringen volder på tredjemann. Dette gjelder likevel bare «når vedkommende befant seg utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel da skaden inntraff».

A befant seg på perrongen og falt ufrivillig ned i skinnegangen. Skadene A er påført skyldes et hendelsesforløp som begynte på perrongen ved at A tok noen få skritt bakover. Perrongen er et sted som ubestridt er åpent for allmenn ferdsel. Et fall er heller ikke et ulovlig opphold i skinnegangen, jf. også Ot.prp.nr.28 (1998-1999) side 5, høyre spalte, der det bl.a. heter at jernbanen bør ha ansvar på objektivt grunnlag «dersom skadelidte uten å ville det kom ned i skinnegangen». Det samme følger av rettspraksis, jf. uttalelser i RG-2004-337 og RG-2004-212. Sistenevnte avgjørelse gjelder fall mot tog i fart, men det er helt urimelig om en slik ulykke skal bedømmes motsatt enn den ulykken saken gjelder. Hensynene bak den objektive ansvarsformen tilsier det samme. Det kan lett tenkes situasjoner hvor rene uhell leder til at personer befinner seg i skinnegangen og jernbanedrift er en risikovirksomhet også for andre enn passasjerer.

Det er uten betydning om A har opptrådt uaktsomt eller om han var påvirket da ulykken skjedde. Det er forhold som eventuelt kan komme inn i en medvirkningsvurdering.

A kan imidlertid ikke anses å ha medvirket til skaden. Han har derfor krav på full erstatning, jf. jernbaneansvarsloven § 12, jf. skl § 5-1. For medvirkningsansvar kreves skyld som ligger et sted mellom grov og simpel uaktsomhet, og As opptreden oppfyller ikke dette skyldkravet. Det skal ses bort fra en eventuelle påvirkning av alkohol eller stoff, jf. Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett side 315. Det er Kollektivtransportproduksjon AS som har bevisbyrden for at det foreligger medvirkning.

Subsidiært anføres at om retten skulle anse at A har medvirket til skaden, skal erstatningen, ut fra en rimelighetsvurdering og fordi han bare kan legges lite til last, ikke settes ned. Medvirkningsbestemmelsen er en «kan»-regel. Det må her spesielt ses hen til de alvorlige skadene A har pådratt seg som følge av påkjørselen.

Atter subsidiært anføres at dersom retten finner at erstatningen skal settes ned på grunn av medvirkning, skal den bare settes lite ned.

Det bør uansett ikke ilegges saksomkostninger pga sakens prinsipielle karakter. Det foreligger ingen rettslig avklaring av jernbaneansvarsloven § 9's rekkevidde.

Kollektivtransportproduksjon AS har til støtte for sin påstand anført:

Ulykken skjedde ved at A ble truffet av en T-banevogn i fart. Han hadde da falt ned fra perrongen og befant seg i eller på vei ned mot skinnegangen. Det bestrides ikke at perrongen er et sted som er åpent for allmenn ferdsel, men ettersom A ikke lenger var der, får ikke det objektive ansvaret i jernbaneansvarsloven § 9 anvendelse. Skinnegangen og rommet ovenfor er det som i lovbestemmelsen er betegnet som «jernbanens kjørevei» og personer som befinner seg her, er ikke omfattet av det objektive ansvaret for voksne personer. Lovteksten er klar og forståelsen følger også av Ot.prp.nr.28 (1998-1999) side 5. Det fremgår her at det bare er barn som er dekket av et uavgrenset objektivt ansvar.

Avgrensningen av det objektive ansvaret i jernbaneansvarsloven § 9 må ses i sammenheng med påkjørsler av fotgjengere med trikk i Oslo. Det var slike ulykker som var bakgrunnen for lovbestemmelsen, jf. proposisjonen side 2. At det objektive ansvaret ikke gjelder personer som befinner seg utenfor bygatene eller andre steder der det ikke er åpent for allmenn ferdsel, er naturlig. Der må man falle tilbake på det alminnelige skyldansvaret. Risikoen for påkjørsler av T-bane, som har lukket skinnegang, er vesentlig mindre enn for trikken. Det vises også til RG-2004-337, RG-2004-212 og Oslo tingretts dom i sak TOSLO-2006-119371 TVI-OTIR/07,

Det erkjennes at en setning i odelstingsproposisjonen, også på side 5, høyre spalte - om at personer som «uten å ville det» har kommet ned i skinnegangen skal være dekket - er vanskelig å harmonisere med lovens ordlyd og det som for øvrig fremgår av forarbeidene. En slik enkeltstående uheldig uttalelse må det imidlertid ses bort fra når lovteksten og forarbeidene ellers er så klare og entydige som de er. Selv om det innfortolkes et vilkår om egen skyld for at skadelidte befant seg i skinnegangen, vil ikke det medføre at T-banen i denne saken hefter på objektivt grunnlag.

Subsidiært må et eventuelt ansvar bortfall pga skadelidtes egen skyld, jf. jernbaneansvarsloven § 12, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Hans klanderverdige opptreden og markante avvik fra det forsvarlige er årsak til ulykken, jf. RG-1992-884. Opphold på perrong krever oppmerksomhet og varsomhet. På T-banestasjonene, også på den aktuelle, er det dessuten ved skilt og markering i perrongunderlaget gjort oppmerksom på faren. A har for øvrig erkjent at han hadde inntatt metadon og i tillegg er det bevismessig grunnlag for å fastslå at han også var påvirket av andre rusmidler.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og kan i det alt vesentlige tiltre tingrettens begrunnelse.

Ved lovendring av 21. mai 1999 ble det innført et objektivt ansvar i § 9 i jernbaneansvarsloven av 1977 for skader på person og ting som ikke var omfattet av det objektive ansvaret som allerede gjaldt for skader på reisende og håndbagasje, jf. loven § 3. Dette tidligere ansvaret var avgrenset til skader som oppstod under opphold i vognene samt ved av- og påstigning, jf. Ot.prp.nr.78 (1967-1977) side 30. Det er også presisert at skadeforvoldelse på passasjer under opphold på en perrong, faller utenfor.

Når jernbanens objektive ansvar ble utvidet i 1999, hadde det sin bakgrunn i flere ulykker med trikk i Oslo og den skaderisiko som derved kunne fastlås, jf. Ot.prp.nr.28 (1998-1999) side 2. I motsetning til trikk, som i vid utstrekning går i bygater som er åpne for allmenn ferdsel, har imidlertid vanlig jernbane og T-bane i det alt vesentlige lukket skinnegang der publikum ikke har anledning til å ferdes. Denne forskjell er av betydning for skaderisikoen og som utformingen av loveteksten må ses i sammenheng med. For skadelidte over 15 år er det således bestemt at det objektive ansvaret i § 9 bare får anvendelse dersom vedkommende «befant seg utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel» da ulykke inntraff. Det er ubestridt at en perrong er et slikt sted og at skinnegangen på en T-banestasjon, dvs. området utenfor perrongkanten, ikke er det.

Etter lagmannsrettens oppfatning må det legges til grunn at ulykken inntraff da A befant seg i skinnegangen eller i et fall ned mot denne. Dermed var han i «jernbanens kjørevei». Hans anførsel om at ulykken ble påbegynt mens han stod på perrongen, som ubestridt er «et sted åpent for allmenn ferdsel», og at han av den grunn er omfattet av det objektive ansvaret, kan ikke føre frem.

Det er intet i lovteksten som åpner for at det objektive ansvaret i jernbaneansvarsloven § 9 kan utvides i forhold til ordlyden. Loven selv bestemmer at påkjørsler i jernbanens kjørevei bare omfattes dersom barn skades og for øvrige skadelidte bare der ulykksstedet er åpent for allmenn ferdsel. At loven har en slik detaljert regulering, taler mot at ytterligere utvidelser i forhold til ulykker i jernbanens kjørevei kan innfortolkes. Legges dette til grunn, spiller det ingen rolle hvorvidt skadelidte er å bebreide for at han befant seg i kjøreveien. I samme retning peker lovens forhistorie, de alminnelige hensyn bak den objektive ansvarsformen, også sett i forhold til ulike former for jernbanedrift, og, i hvert fall i det alt vesentlige, det som fremkommer av lovens forarbeider.

Hva gjelder forarbeidene er imidlertid lagmannsretten enig med tingretten i at det på dette punkt er en innbyrdes motstrid i departementets merknader på side 5 i odelstingsproposisjonen. Det vises til at det nederst i høyre spalte er gitt uttrykk for at ansvaret også omfatter tilfeller der skadelidte «uten å ville det» har kommet ned i skinnegangen. Etter lagmannsrettens vurdering kan likevel en slik enkeltstående uttalelse ikke tillegges noen avgjørende vekt ved lovtolkingen. Ettersom dette under ingen omstendighet vil kunne ha betydning for avgjørelsen i nærværende sak, er det imidlertid her ikke grunn til å gå dypere inn på spørsmålet.

Etter dette finner lagmannsretten at ulykken saken gjelder, faller utenfor anvendelsesområdet for det objektive ansvaret i jernbaneansvarsloven § 9, og at Kollektivtransportproduksjon AS derfor ikke er erstatningsansvarlig.

Tingrettens dom blir å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen med den begrunnelse tingretten har gitt.

Anken har vært forgjeves og i medhold av hovedregelen tvistemålsloven § 180 første ledd tilpliktes den ankende part å erstatte motpartens saksomkostninger idet det ikke foreligger «særlige omstændigheter» for unntak. Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at det lovtolkingsspørsmålet som er tatt opp av ham og at det ikke finnes annen rettspraksis enn underrettsavgjørelser om rekkevidden av jernbarneansvarsloven § 9, er forhold som gir grunn til fritak for omkostningsansvaret.

Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt oppgave på kr 75 000 inkl. mva. hvorav salær med kr 59 250, utlegg kr 750 og mva kr 15 000. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Tingrettens dom stadfestes.

2.A betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom saksomkostninger for lagmannsretten til Kollektivtransportproduksjon AS med 75.000 - syttifemtusen - kroner, tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Kontakt oss
Din beskjed