personskadesiden

Dom: Erstatningskrav etter påkjørsel bakfra

Kvinne klarte ikke å bevise årsakssammenheng mellom sine nakkeplager og påkjørsel bakfra.

Saken ble ikke prosedert av vårt kontor, men presenteres som et eksempel på hvor kompliserte disse erstatningssakene kan være. 

En kvinne ble påkjørt bakfra og krevde erstatning for sine plager etter trafikkulykken. Forsikringsselskapet erkjente ansvar for ulykken, men mente det ikke var årsakssammenheng mellom ulykken og den nakkeskaden kvinnen fikk.. Lagmannsretten konkluderte med at kravet om at det skal foreligge brosymptomer fra akuttfasen frem til den kroniske fasen, ikke var oppfylt. Kvinnen fikk dermed ikke erstatning for trafikkskaden.

Hvis du skal søke trafikkskadeerstatning etter en påkjørsel bakfra, bør du vite at utgiftene til advokat dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av trafikkskaden. Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker.

Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Få bistand fra advokat med erfaring innenfor trafikkskade idag!

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning etter personskade.

A er født 0.0.1979 og er således 35 år gammel. Hun er gift og har to barn. A er siviløkonom og har mastergrad innen styrearbeid og pedagogikk fra Norges Handelshøyskole.

Den 4. september 2006 var A passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra av en annen bil i Sandveien i Molde. Hennes ektefelle var fører av bilen. Fartsgrensen på stedet var 50 km/t. Kollisjonen skjedde etter at en annen bil, som hadde vikeplikt for As bil, kom kjørende i høy fart fra en kryssende vei. Dette medførte at ektefellen bremset opp for å unngå kollisjon. Bilen bak As var ikke oppmerksom og kjørte inn i paret As bil. A satt i høyre forsete. Det er ikke omtvistet at hun hadde hodet dreid mot høyre da ulykken skjedde.

I følge teknisk rapport fra ingeniørfirmaet Rekon hadde bilen som kjørte inn i As, en beregnet hastighet på 22,5 til 31,0 km/t i kollisjonsøyeblikket. Det konkluderes videre med at hastighetsendringen i As bil var mellom 13,7 og 19,9 km/t, noe som tilsvarer en akselerasjon for bilen på mellom 3,2 g og 4,7 g.

I følge legejournalen oppsøkte A legevakten i Molde på kvelden samme dag som ulykken skjedde. Hun hadde da smerter i nakken. A var på den tiden ansatt som lektor ved Fanneborg Videregående skole, men ble ikke sykemeldt.

Den 4. oktober 2006 henvendte A seg til Legesenteret Molde. Hun opplyste til lege Kjell Nordby, som var hennes fastlege, at hun hadde daglig hodepine. Hun gikk deretter til fysikalsk behandling ved Bris Fysioterapi ved fysioterapeut Loftesnes i perioden 9. oktober til 12. desember 2006.

Den 23. april 2007 tar A kontakt med sitt fastlegekontor og det er journalført at hodepinen er kommet tilbake. Dette er gjentatt i et journalnotat datert 8. juni 2007. Sommeren 2007 gikk hun også til fysikalsk behandling hos fysioterapeut.

Den 26. oktober 2007 ble A 100 % sykemeldt for nakke/hodeplagene. En periode arbeidet hun deltid, men fra 30. juni 2008 ble hun igjen 100 % sykemeldt og har senere ikke vært i arbeid. Lagmannsretten kommer tilbake til hennes øvrige kontakt med behandlingsapparatet.

I brev 20. juni 2012 varslet hun rettslige skritt mot forsikringsselskapet. Stevning ble tatt ut 25. februar 2013.

Oslo tingrett avsa 9. oktober 2013 dom med slik domsslutning:

1.Eika Forsikring frifinnes.

2.Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 2. - 4. desember 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Eika Forsikring AS var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 8 vitner hvorav tre medisinsk sakkyndige. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.



Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det erkjennes at A har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf. Rt-1999-1473 (Stokke). Om bevisvurderingen vises til Rt-1998-1565 (L-dommen). Hovedregelen om fri bevisbedømmelse gjelder også i denne typen saker, jf. tvisteloven § 21-2 første ledd.

Betingelseslæren er utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng. Det vises til Rt-2008-1861 [skal vel være HR-2001-302, Lovdatas anm.] (Nilsen). Det vises også til Rt-2010-1547 (Ask) når det gjelder årsakslæren.

Det er ikke omtvistet at ulykken hadde skadeevne, jf. særlig Rekons rapport av 12. desember 2011. I Rt-1998-1565 viste Høyesterett til professor Nordals uttalelse om at i kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t, vil kollisjonen bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige. I denne saken er hastigheten betraktelig høyere.

Det er ikke omtvistet at det foreligger akuttsymptomer. Disse er beskrevet i journalen fra Molde legevakt og skademeldingen. Det legges også til grunn av de tre sakkyndige vitnene i saken.

Når det gjelder brosymptomene, er det avgjørende om hun har vært symptomfri en periode, jf. Rt-1998-1565.

I rettspraksis har man i flere tilfelle kommet til at det er årsakssammenheng selv om legejournalene har vist at det har vært forholdsvis lange opphold mellom konsultasjonene, særlig hvis det finnes annen bevisførsel som styrker at det ikke har vært symptomfrie perioder. Det vises for eksempel til LE-2012-69172, LG-2011-112734, LE-2010-135378 og LB-2001-989.

I den foreliggende saken er det på det rene at den ankende part ble utsatt for et adekvat traume, og det foreligger akuttsymptomer. Det er god dokumentasjon for symptomer de første 3 ½-månedene i form av legejournaler, brev til forsikringsselskap, politidokumenter, fysikalsk behandling med videre. Den ankende part var ikke frisk da hun avsluttet den fysikalske behandlingen hos fysioterapeut Loftesnes 12. desember 2006. Det vises for øvrig til vitneforklaringer fra rektor ved skolen hvor hun arbeidet, fra ektefellen og fra en tidligere nabo, som alle kan bekrefte at hun hadde hode- og nakkeplager. Det vises også til uttalelsen til nevrolog Erik Sætre hvor han kom til at det foreligger brosymptomer. Professor Stanghelle har også under visse forutsetninger kommet til at det er årsakssammenheng mellom ulykken og hode- nakkeplagene.

Legejournalen fra 23. april 2007 hvor det står at den ankende part er blitt bra, er skrevet av en legesekretær og bør ikke vektlegges i særlig grad.

Det såkalte forenlighetskriteriet er oppfylt. Dette går ut på at sykdomsbildet skal være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, jf. Rt-1998-1565 (L-dommen) og Rt-2010-1547 (Ask). Etter Ask-dommen foreligger flere dommer fra lagmannsrettene som klargjør ytterligere hva som ligger i kriteriet. Det vises til LB-2009-111751, LB-2012-99826 og LB-2013-101556.

I vår sak er symptomene palpasjonsømhet, smerter i nakken, kvalme, svimmelhet, hodepine, lys- og lydømfintlighet samt konsentrasjonsvansker. De medisinske funnene har vært konsistente, symptomene har ikke spredt seg til andre kroppsdeler og det har ikke skjedd noen markant forverring på noe tidspunkt, bare fluktuasjoner i smertenes intensitet. Sykemeldingen i oktober 2007 skyldtes ikke noen forverring, men bare at hun hadde tøyd strikken. Hun klarte lenge å stå i arbeid fordi hun fikk en tilpasset arbeidssituasjon. Hun hadde også redusert arbeidstid.

Migrenediagnosen som ble stilt var feil. Slitenhetsdiagnosen omfatter delvis de nakkeslengrelaterte plagene, men omfatter også i en periode forhold som skyldtes sykdom hos barn.

Det er ikke noe påfallende i at legebesøket i mars/ april 2009 faller sammen med opphør av foreldrepermisjonen.

Det foreligger ikke andre mer sannsynlige årsaker til de plagene den ankende part har i dag. Psykososiale forhold er neppe årsak.

I vår sak foreligger adekvat årsakssammenheng. Når det gjelder hva som ligger i kravet, vises til Rt-2001-320 (Nilsen) og LE-2012-69172.

Det foreligger også årsakssammenheng mellom nakkeskaden og det økonomiske tapet, og sammenhengen er adekvat. Det vises til LE-2012-69172.

Når det gjelder det økonomiske tapet, aksepteres at den ankende part ikke vil være 100 % ervervsufør, men bare 50 %. Erstatningen er beregnet som følger:

Alternativ I - 50 % ervervsuførhet:

Lidt inntektstapkr 431 000

Fremtidig inntektstapkr 1152 000

Pensjonstapkr 50 000

Påført hjemmeervervstapkr 285 000

Fremtidig hjemmeervervstapkr 25 000

Påførte merutgifterkr 150 000

Ménerstatningkr 153 000

Skatteulempe 20 % kr 330 000

Samlet erstatningskrav kr 2 626 000

Subsidiært kreves erstatning på grunnlag av 20 % ervervsuførhet. Samlet erstatningskrav blir da på 1 846 000 kroner.

Det er nedlagt slik påstand:

1.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, og pensjonstap fastsatt etter rettens skjønn.

2.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for påført og fremtidig hjemmeervervstap fastsatt etter rettens skjønn.

3.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for påførte og fremtidige rimelige og nødvendige merutgifter fastsatt etter rettens skjønn.

4.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for ménerstatning fastsatt etter rettens skjønn.

5.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for skatteulempe fastsatt etter rettens skjønn.

6.Eika Forsikring AS v/styrets leder dømmes til å betale A erstatning for sakens omkostninger.



Ankemotparten, Eika Forsikring AS, har i hovedtrekk anført:

Det er skadelidte som må bevise sitt krav. Selskapet må ikke påvise noen annen årsak. Det må fastholdes at det er den tidsnære dokumentasjon som bør ha størst vekt, slik Høyesterett har lagt til grunn i Rt-1998-1565 (L-sommen) og i Rt-2010-1547 (Ask). Det gjelder særlig i en sak som denne hvor alle vitnene er knyttet til den ankende part. Sætre legger til grunn at det er årsakssammenheng fordi det er lite sannsynlig at samme type plager forsvinner og kommer tilbake måneder etter. I Asksaken har imidlertid Høyesterett lagt til grunn at dette ikke er usannsynlig, jf. avsnitt 35. Den medisinske viten er ikke endret etter Asksaken.

Det bestrides at faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er sannsynliggjort. Vurderingene som skal gjøres, er beskrevet i L-saken og Asksaken. Det vises også til prolapsdommen i Rt-2007-1370. Det bestrides imidlertid ikke at det foreligger et adekvat traume og akuttsymptomer.

Brosymptomer er ikke sannsynliggjort. Når det gjelder rettspraksis om brosymptomer, vises til Borgarting lagmannsretts dommer av 21. juni 2004, 20. juni 2013, 28. oktober 2013 og 6. mai 2014.

I den foreliggende saken er det ingen nedtegnelser om nakke/hode i perioden fra 12. desember 2006 til 23. april 2007, altså i fire og en halv måned til tross for at den ankende part har oppsøkt lege av andre årsaker. Det er heller ingen nedtegnelser i perioden fra august 2008 til februar 2009, det vil si i en periode på ca. seks måneder.

De viktigste bevisene i saken er tre uavhengige skriftlige bevis på symptomfrihet. Det vises til legejournalene fra 23. april 2007 og 8. juni 2007, samt e-post fra den ankende part til If 30. april 2007. Den ankende parts forklaring om at journalen er feil, bør ikke tillegges vekt, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 25. mai 2011 (LB-2010-93807).

Forenelighetskriteriet er heller ikke oppfylt. Av rettspraksis som omhandler kriteriet, vises særlig til Borgarting lagmannsretts dommer 26. februar 2008 og 16. juni 2008. Forenelighetskriteriet innebærer at smertene skal stabilisere seg på et lavere nivå enn i akuttfasen. I vårt tilfelle hadde den ankende part sterkere smerter i april 2007 enn i akuttfasen.

I tillegg til den medisinske skaden må man vurdere den ankende parts funksjonsevne for å se om den er blitt verre. Det vises til Borgarting lagmannsrett dom 6. mai 2014. Fra å være symptomfri fikk den ankende part en forverring høsten 2007, jf. fastlegens journal 26. oktober 2007. Hos fysioterapeuten reagerte hun atypisk med sterke smerter og lysømfintlighet i september 2011. Slike problemer hadde hun ikke da hun ble behandlet av fysioterapeut Loftesnes senhøstes 2006. I en periode på fire måneder var den ankende part ikke plaget av hodepine. Deretter kom hodepinen tilbake i april 2007. Den 23. november 2007 hadde hun hodepine absolutt hele dagen, jf. legejournalen. Den 12. august 2009 står det at hun på den tiden sjelden hadde hodepine og 10. februar 2010 at hun hadde hodepine et par ganger i måneden. I legeerklæring 15. desember 2010 skriver legen at hun har kronifisert migrene. I dr. Sætres erklæring 14. juni 2011 står det at hodepinen tilnærmet kontinuerlig er til stede.

Den ankende part har også fått nye symptomer som fotofobi, fonofobi, vertigoanfall og bevegelsesintoleranse, jf. nevrolog Monstads erklæring 10. februar 2010. Det vises også til legeerklæring til KLP 15. desember 2010 og sykemeldingsskjema til KLP 18. desember 2010.

Funksjonsevnen er blitt dårligere. Fra å ha full jobb i 13 ½ måned etter hendelsen med økende antall undervisningstimer i følge de fremlagte timeplaner, samtidig som hun avsluttet sin masteravhandling, står det i journalen fra 29. august 2013 at hun ikke greier å lese.

Det vises også til professor Stanghelle, som finner det noe uvanlig at en bløtdelsskade fører til et sykdomsforløp som hos den ankende part.

Selv om det ikke anføres at den ankende part hadde noen inngangsinvaliditet, er det opplyst i legejournalen at hun i perioder var sliten og kjørt. Det hanglet i forholdet til mannen og i ett tilfelle hadde hun blitt utsatt for drapstrusler fra en elev. Hun hadde også fått beskjed om en oppsigelse. Hun ble sykemeldt med diagnosen «slitenhetssyndrom» i ett år fra april 2009 til april 2010. En lege har betegnet henne som en «tander person». Den ankende part har også hatt et hjertesykt barn. På denne bakgrunn har professor Stanghelle oppsummert at hun fikk betydelige tilleggsbelastninger etter 2007.

Om man skulle komme til at det er faktisk årsakssammenheng, anføres at trafikkuhellet uansett er et så uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det. Tapet er heller ikke en adekvat følge av ulykken. Det var ikke påregnelig at hun over ett år etter skaden skulle falle ut av arbeidslivet.

Når det gjelder tapet, bestrides at det er grunnlag for ménerstatning. Påførte og fremtidige utgifter kan bare kreves i begrenset omfang og for en kortere periode. Når det gjelder påført og fremtidig inntektstap, aksepteres 20 % tapt ervervsevne. Skatteulempe aksepteres med 20 %. Neddiskontert pensjonstap aksepteres med 50 000 kroner. Det skal gjøres fradrag for à kontoutbetalinger. Samlet sett bør erstatningen begrenses oppad til 466 000 kroner.

Det er nedlagt slik påstand:

1.Anken forkastes.

2.Eika Forsikring AS tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.



Lagmannsretten bemerker:

Eika Forsikring AS har erkjent ansvar for en eventuell skade etter bilansvarsloven § 8.

Det spørsmålet saken reiser, er om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og den nakkeskaden A har. Utgangspunktet ved den juridiske vurderingen av årsakssammenhengen, er at bilulykken må ha vært en nødvendig betingelse for de medisinske skader og det økonomiske tap, og at ulykken i tillegg må ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-2010-1547, avsnitt 33.

I Rt-1998-1565 er det oppstilt fire vilkår for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker. Det må foreligge et adekvat traume, akuttsymptomer fra nakke eller hode, brosymptomer fra akuttfasen til frem til en kronisk senfase og sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

Det er ubestridt i den foreliggende saken at bilulykken den 4. september 2006 var så kraftig at den hadde skadevoldende evne. Det har virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev og det foreligger derfor et adekvat traume. Kreftene som har virket, går frem av Rekons rapport av 12. desember 2011 hvor det ble konkludert med at påkjørselen medførte at As bil fikk en hastighetsendring på mellom 13,7 km/t og 19,9 km/t, mest sannsynlig 16,8 km/t. Med en kollisjonstid på for eksempel 0,12 sekunder tilsvarer denne hastighetsendringen en akselerasjon på mellom 3,2 g og 4, 7 g. Den påkjørende bilens hastighet har Rekon beregnet til mellom 22,5 km/t og 31,0 km/t.

Det er heller ikke bestridt at skaden førte til akuttsymptomer som beskrevet i legejournalen fra legevakten samme kveld, det vil si 4. september 2006. A hadde da noe redusert bevegelighet og noe smerte ved sidefleksjon mot høyre og rotasjon mot høyre. Ellers var bevegelsene normale og smertefrie. Hun var diffust palpasjonsøm i muskulaturen på venstre side av nakke/trapeziusregionen uten spesifikke funn. Cervikalcolumnas virvler var upåfallende, men hun var lett palpasjonsøm mellom C4 og C5. Hun hadde normal kraft, normale reflekser og sensibilitet i begge armene.

Lagmannsretten går så over til å vurdere om det foreligger brosymptomer fra akuttfasen til en senere kronisk fase.

I et notat av 11. september 2006 som fulgte som bilag til skademeldingen etter ulykken, skrev As ektefelle at A kjente kvalme og stivhet samt litt smerte i nakken umiddelbart etter ulykken. Smertene gav seg ikke utover kvelden og hun tok derfor kontakt med legevakten. Det går også frem at smertene vedvarte i dagene etter hendelsen.

Den 4. oktober 2006 oppsøkte A sin fastlege. I journalnotatet er det opplyst at hun kom på grunn av daglig hodepine som hun hadde problemer med å lokalisere. Den artet seg som «en tunghet i hodet». Som regel kom hodepinen utover dagen. Legen stilte diagnose «spenningshodepine». Ved undersøkelsen fant legen at det var god bevegelighet i alle plan i nakken, men at hun var litt øm i nedre del av occipetalregionen med noe utstråling til bakhodet høyere oppe.

A ble behandlet av fysioterapeut Jan Holen Loftesnes ved Bris Fysioterapi i perioden fra 9. oktober 2006 til 12. desember 2006. I journalutskrift sendt A 16. februar 2010 står det at A fikk hodeverk som forstyrret hverdagen etter ulykken. Hun hadde øket spenning i muskulatur i trapezius og øvre nakke. Overgangen cervikalkranialt var spesielt palpasjonsøm og øvre cervikal var noe nedsatt i leddmobilitet.

I journalutskrift sendt As prosessfullmektig 30. august 2010 har Loftesnes opplyst at hun i en undersøkelse 9. oktober 2006 ikke hadde nevrologiske utfall, og at passiv og aktiv bevegelse i nakken stort sett var uten anmerkninger. Hun ble svimmel ved rotasjon til høyre. Ved ekstensjon av nakken var det noe økt bevegelighet. Hun var palpasjonsøm i øvre nakke og i trapezius bilateralt. Hun hadde generelt økt spenning i nakkemuskulatur og hodebunn. Lagmannsretten forstår journalutskriften fra Bris Fysioterapi av 12. desember 2006 slik at A ved avslutning av behandlingen var blitt mye bedre.

Det er på det rene at A etter at den fysikalske behandlingen ble avsluttet 12. desember 2006, oppsøkte lege noen ganger, men uten at nakke/hodeplagene ble nevnt. Hun skiftet fastlege og i et journalnotat 23. april 2007 fra Skåla legekontor er det opplyst at A ringte og fortalte legesekretæren hun snakket med at hun hadde vært plaget av hodepine etter en bilulykke. Den 8. juni 2007 fremgår det av journalen at A oppsøkte lege på grunn av at hun hadde mye hodepine igjen og ønsket fysikalsk behandling. Den 12. juli 2007 var A igjen hos legen fordi hun ønsker MR-undersøkelse av nakken. Slik undersøkelse ble gjort 13. august 2007. Det ble ikke funnet holdepunkter for traumatiske forandringer. Det går videre frem av journalen at A ringte 17. august 2007 og klaget over hodepine.

Den 26. oktober 2007 ble A sykemeldt for første gang på grunn av hodepinen, jf. legejournal fra denne dato. Professor Stanghelle har redegjort for sykemeldingsperiodene i sin sakkyndige erklæring. Hun var 100 % sykemeldt til årsskiftet 2007/2008 og så 50 % sykemeldt fra 1. januar til 1. mai 2008, deretter 70 % sykemeldt frem til 30. juni 2008 for så å bli 100 % sykemeldt frem til hun fødte sitt første barn 17. juli 2008. Senere har A ikke vært i arbeid. Det bemerkes at hun ble gravid på ny i 2011 og fødte en sønn 20. februar 2012.

Ett av sakens hovedspørsmål er om A var bra etter at hun avsluttet den fysikalske behandlingen 12. desember 2006 og frem til hun igjen kontaktet lege for hodepine 23. april 2007. Hvis hun var symptomfri i denne perioden, antas at det ikke foreligger brosymptomer fra akuttfasen frem til en kronisk fase. Det vises i denne forbindelse til Rt-1998-1565 hvor det står følgende om brosymptomer i nakkeslengsaker:

Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betinget besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.

A har forklart i retten at plagene fra nakken og hodet var mindre, men ikke borte da hun sluttet med fysikalsk behandling 12. desember 2006, og hun har fått støtte av sin ektefelle på dette punktet. Rektor Thore Brevik ved Fannefjord videregående skole har forklart at As tilstedeværelsesplikt ble opphevet bortsett fra at hun måtte være til stede i undervisningstimene. Dette skyldtes plagene etter ulykken. Ordningen fortsatte hele perioden fra 12. desember 2006 til april 2007 og visstnok enda lenger. En tidligere nabo av A fra tiden de bodde i Molde, M, har forklart at A ble forandret etter ulykken. Hun ble mindre energisk, og de gikk færre turer sammen. Lagmannsretten har forstått det slik at dette vedvarte frem til A flyttet.

Forklaringene referert ovenfor, står noe i motsetning til opplysninger i legejournalen fra Skåla legesenter 23. april 2007 og 8. juni 2007. I førstnevnte journal er det opplyst at A ringte og sa at hun hadde vært bra siden slutten av oktober, men at hodepinen var kommet tilbake i forrige uke. I det andre journalnotatet opplyser legen at A «var bra fra oktober til april». Etter dette hadde hun mye hodepine igjen.

I en epost 30. april 2007 til Agnar Husby i If skadeforsikring skrev A at etter en periode ga hodeverket seg og hun avsluttet derfor den fysikalske behandlingen. Hun skrev videre at hun nå i de siste to ukene «igjen hadde fått den samme hodeverken».

Spørsmålet om det foreligger brosymptomer har vært vurdert av tre sakkyndige vitner for lagmannsretten.

Spesialist i nevrologi, overlege Erik Sætre, avga sin erklæring 14. juni 2011 etter oppdrag fra begge parter i saken. Spørsmålet om det foreligger brosymptomer er omhandlet på side 28 og 29 i erklæringen. Han har konkludert med at A i overgangen mellom den akutte og den kroniske fasen har hatt en periode med relativt noe lettere symptombyrde, men han finner det likevel sannsynliggjort at kravene til brosymptomer og kravet til en rimelig tidsmessig sammenheng mellom skaden og følgetilstanden, er oppfylt.

Avdelingsoverlege/professor dr. med., spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, Johan K. Stanghelle, har på oppdrag fra A avgitt en spesialisterklæring 25. september 2014. I vurderingen av om det foreligger brosymptomer står det i erklæringen på side 11 og 12 følgende:

Når det gjelder brosymptomer er det klart sprik mellom hennes egen framstilling og det man kan få inntrykk av gjennom den foreliggende dokumentasjon. Det er 1 måned mellom hendelsen/legevaktbesøket og neste konsultasjon hos fastlegen, og i denne perioden var hun i fullt arbeid, dog kan hun angivelig stille troverdige vitner som bekrefter at arbeidssituasjonen ble svært tilpasset. Denne ordningen fortsatte angivelig også hele skoleåret 2006/2007. Det foreligger dokumentasjon på fysioterapibehandling i perioden 09.10 - 12.12.06, deretter er det på ny en lengre periode uten dokumentasjon fram til 23.04.07 hvor det angis i journalen at hun har vært bra siden slutten av oktober, noe som også gjentas i journalnotat 08.06.07. A mener dette er en misforståelse og at det kan føres vitner på at dette ikke var tilfellet. Videre i 2007 anføres regelmessige fysioterapibehandlinger, men også sykemeldinger med kombinasjon hodepine og risikosvangerskap, fram til første fødsel 17.07.08. Etter dette har hun vært kontinuerlig sykemeldt, eller på arbeidsavklaringspenger, innimellom første morspermisjon etter fødselen 17.07.08 og etter andre fødsel 20.02.12. Hun beskriver nå plager som hun selv mener har vært sammenhengende helt fra ulykkestidspunktet 04.09.06.

Dersom man legger til grunn hennes egen forklaring kombinert med hva hun mener kan skaffes av troverdige vitner er det mulig årsakssammenheng mellom ulykken 04.09.06 og hennes nåværende plager. Dersom man imidlertid legger den tidsnære dokumentasjonen til grunn er det, etter min beste skjønnsmessige vurdering, mindre sannsynlig at man kan konkludere med over 50 % sannsynlighet for årsakssammenheng.

Professor dr. med, spesialist i nevrologi og nevrokirurgi, Trygve Lundar, har på oppdrag fra Eika Forsikring AS skrevet en sakkyndig erklæring datert 31. august 2013. Den er skrevet uten at han har undersøkt A eller hatt kontakt med henne. Professor Lundar er uenig i den vurdering dr. Sætre har gjort om at hun har sammenhengende brosymptomer siden ulykken, men ser at hun har hatt hodepineplager i de senere årene som kan være vanskelig å skille fra hodepineplager etter et whiplashtraume.

Når det gjelder bevisvurderingen angående brosymptomer, har Høyesterett sagt følgende i Rt-1998-1565:

Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-821.

Lagmannsretten viser også til Rt-2010-1547, hvor det for denne typen skader uttales at man må stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfellet (avsnitt 44).

Uten å fravike prinsippet om fri bevisbedømmelse, finner lagmannsretten det riktig å legge til grunn de prinsippene for bevisbedømmelse som Høyesterett har gitt anvisning på.

I den foreliggende saken trekker de skriftlige tidsnære bevis sterkt i retning av at hodepinen opphørte i løpet av 2006. Opplysningene i epostene 23. april og 8. juni 2007 svekkes riktignok noe av at A fortsatte med fysikalsk behandling etter oktober 2006 og helt frem til 12. desember samme år. Selv om hun våren 2007 kan ha tatt feil av tidspunktet da hun ble bra, står det likevel fast at A selv har opplyst at hun ble bra. På bakgrunn av e-posten hun selv skrev 30. april 2007, kan lagmannsretten ikke se at det er rom for å anta at opplysningene i journalene 23. april og 8. juni 2007 skyldes at A er blitt misoppfattet.

Når det gjelder vitnene som har forklart seg om As tilstand i den relevante perioden, er alle knyttet til henne som ektefelle, kollega/sjef og nabo. Dette svekker vekten av forklaringene.

As prosessfullmektig har lagt frem rettspraksis hvor domstolene har kommet til at det er faktisk årsakssammenheng til tross for at det i noen måneder ikke har vært nedtegnelser i legejournalene. Avgjørelsene viser imidlertid at man står overfor en konkret bevisvurdering hvor det i enkelte tilfelle kan fremgå av det samlede bevistilbudet at legejournalene ikke gir det riktige bildet av skadelidtes symptomer.

Når det gjelder overlege Sætre, har han konkludert med at det foreligger brosymptomer. Lagmannsretten er imidlertid ikke fullt ut enig i deler av hans begrunnelse, som går ut på at det er lite sannsynlig at A har fått tilbake de samme symptomene i april 2007 uten at det var en sammenheng med ulykken i september 2006. Det dreier seg om symptomer som er forholdsvis vanlige i befolkningen. Det vises ellers til Høyesteretts uttalelser i Rt-2010-1547 om dette.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at kravet om at det skal foreligge brosymptomer fra akuttfasen frem til den kroniske fasen, ikke er oppfylt. En finner grunn til å bemerke at det ikke er noe vilkår at det kan påvises en annen årsak til de kroniske plagene som er oppstått. Det vises i denne forbindelse til Rt-2010-1547 avsnitt 71, hvor Høyesterett har uttalt følgende:

Jeg nevner også at selv om man ikke kan peke på noen annen forklaring på de smertene og den funksjonsudyktigheten som A har, så kan ikke det være tilstrekkelig til å konstatere at ulykken er årsak til sykdommen for kunne fritas for erstatningsansvar.

Bakgrunnen for Høyesteretts syn er at de samme eller lignende symptomer som de som forekommer etter nakkeslengskader også er relativt hyppig forekommende blant de som ikke har vært utsatt for denne typen traume. Som det går frem i Rt-2010-1547 avsnitt 42 kan årsaken være rent psykologiske grunner som stress, angst og sinne.

Uten at det er nødvendig å gå i detalj, finner lagmannsretten grunn til å peke på at A vinteren 2006/2007 var utsatt for en del psykiske påkjenninger, jf. for eksempel journalutskrift 12. januar 2007 skrevet i forbindelse med en øyeblikkelig hjelp-konsultasjon, og hvor diagnosen var «psykisk ubalanse stressreaksjon». Hun har vært gjennom ikke ubetydelige bekymringer i forbindelse med problemer med å bli gravid. Deretter hadde hun et vanskelig svangerskap fra desember 2007. Da barnet ble født, viste det seg å ha hjerteproblemer. Disse forholdene kan ha bidratt til at hodepinen som kom våren 2007 kan ha blitt kronifisert. A hadde dessuten en betydelig arbeidsbelastning våren 2007 i det hun sto i full stilling samtidig som hun gjorde ferdig sin mastergradavhandling. Dette gjelder selv om tilstedeværelsesplikten på skolen ble opphevet og ektefellen hjalp til en del med oppgaven.

Siden brosymptomer mangler, har A ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom bilulykken 4. september 2006 og de langvarige plagene hun har hatt med nakken og hodet fra april 2007 og frem til i dag. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å gjøre rede for spørsmålet om sykdomsforløpet hos A har vært forenelig med det man vet om utviklingen ved nakkeslengskader. Tingretten har etter en grundig gjennomgang av de foreliggende bevisene kommet til at As symptomer forverret seg på en slik måte at sykdomsforløpet ikke var forenelig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente av en nakkeslengskade, jf. dommen sidene 14 til 19. Lagmannsretten er enig i dette og kan slutte seg til tingrettens begrunnelse. Det eneste nye av betydning som foreligger etter at tingretten avsa sin dom, er professor Stanghelles spesialisterklæring av 25. september 2014. På side 12 i erklæringen har han foretatt en vurdering av As fungering som er slik:

Det er noe påfallende at hun fungerte i full jobb og samtidig fullførte mastergrad det første året etter ulykken, dog har hun selv en forklaring på dette i form av tilrettelegging på arbeidsstedet og betydelig hjelp av ektemannen. Funksjonsnivået har imidlertid blitt betydelig redusert senere, selv om hun etter min skjønnsmessige vurdering fortsatt gjør et betydelig arbeid med hjem og 2 små barn. Forløpet etter en bløtdelsskade er i dette tilfellet noe uvanlig og mindre sannsynlig etter en ren biologisk forklaringsmodell. Etter min skjønnsmessige vurdering er det minst like sannsynlig med en psykososial forklaringsmodell for en slik sykdomsutvikling.

Etter lagmannsrettens syn støtter professor Stanghelles vurdering opp om det resultatet tingretten har kommet til og som altså lagmannsretten er enig i, nemlig at det såkalte forenlighetsvilkåret ikke er oppfylt.

Lagmannsretten finner grunn til å understreke at den ikke betviler at As plager i dag er reelle.



Sakskostnadsspørsmålet

Eika Forsikring AS har etter dette vunnet saken og har krav på sakskostnader i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten har vurdert om det foreligger tungtveiende grunner som medfører at noen av unntakene i bestemmelsens tredje ledd kommer til anvendelse, men har kommet til at det ikke er tilfelle. Det nevnes særskilt at saken ikke har fremstått som tvilsom for lagmannsretten, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav a). Heller ikke sakens velferdsmessige betydning for A eller styrkeforholdet mellom partene gir tilstrekkelig grunn til å frita A for å betale sakskostnader, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c). Det bemerkes i denne sammenheng at sakens velferdsmessige betydning og ujevnt styrkeforhold ikke er alene tilstrekkelig til å frita for sakskostnader. Dette er bare momenter i vurderingen av om det foreligger tungtveiende grunner. Når det gjelder de øvrige momentene i vurderingen, har lagmannsretten lagt vekt på at saken i stor grad ble rettslig og faktisk avklart gjennom tingrettens dom. Den ble ytterligere avklart gjennom professor Stanghelles spesialisterklæring. Det vises i denne forbindelse også til det som er sagt ovenfor om at saken ikke har fremstått som tvilsom.

Forsikringsselskapets prosessfullmektig har levert sakskostnadsoppgave hvor salær uten merverdiavgift er på 127 150 kroner og utgifter på 19 500. Samlet sakskostnadskrav inkludert merverdiavgift er på 178 813 kroner. Selskapet har bare krevd sakskostnader for lagmannsretten. Til sammenligning er honorarkravet fra As prosessfullmektig på 140 000 kroner eksklusive merverdiavgift for lagmannsretten.

Det er ikke kommet innvendinger mot selskapets krav, og det tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.Anken forkastes.

2.I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 178 813 - etthundreogsøttiåttetusenåttehundreogtretten - kroner til Eika Forsikring AS.

Kontakt oss
Din beskjed