personskadesiden

Lurer du på om
du har en sak?

Spør våre advokater

Dom: Frontkollisjon og oppreisning

De etterlatte nådde frem med erstatningskrav etter dødsulykke.

Saken gjaldt oppreisningserstatning etter frontkollisjon med dødsfølge. Tingretten avsa dom for oppreisning med kr. 200 000,- til hver av de etterlatte. Dommen ble anket av forsikringsselskapet til lagmannsretten, men selskapet vant ikke frem. Erstatningen til de etterlatte ble dermed bekreftet.

Hvis du skal søke trafikkskadeerstatning etter en frontkollisjon, bør du vite at utgiftene til advokat dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av skaden. Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker.

Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter etter trafikkskade. Få bistand fra advokat med erfaring i trafikkskade idag!

* * * * *

Saken gjelder krav om oppreisning til etterlatte etter dødsulykke i trafikken.

Hendelsesforløpet er i korthet beskrevet slik i tingrettens dom:

«Retten konstaterer at Ford Transit 96-modell [nummer] med påmontert tilhenger, med G som fører og 7 passasjerer i bilen, bla. H, med tung last i bilen og på tilhengeren, 11.09.09 ca. kl. 0041 i nordgående retning på E-18 ved Svartorkjerr raststeplass i Bamble ble truffet av møtende Volvo 240 84-modell [nummer] med I som fører og alene i bilen.

Videre vedr. Forden at H døde i kollisjonen, at G døde på sykehus senere samme natt og at øvrige passasjerer ble ført til sykehus med skader, samt vedr. Volvoen at I døde i kollisjonen.»

G etterlot seg ektefelle F og barna A, C og B. H etterlot seg barna D og E. De etterlatte fremmet ved stevning av 22. mars 2013 til Nedre Telemark tingrett krav om oppreisning med kr 200 000,- til hver av de etterlatte. Det ble i stevningen hevdet at trafikkulykken var en villet handling fra I, og at han ved sin handling forsettlig har forvoldt to personers død. Sparebank I Forsikring la i tilsvar av 19. april 2013 ned påstand om at hver av de etterlatte tilkjennes oppreisning med kr 75 000,-. Det hevdes i tilsvaret at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at skadevolder handlet med forsett, men at det må legges til grunn at han har handlet grovt uaktsomt.

Nedre Telemark tingrett avsa den 30. oktober 2014 dom med slik slutning:

1.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til F oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til A oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til C oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

4.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til B oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

5Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til D oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

6.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til E oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

7.Sparebank 1 Skadeforsikring dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dommen å betale saksomkostninger til F, A, C, B, D og E med 112.248 - etthundreogtolvtusentohundreogførtiåtte - kroner og rettens gebyr med 4.300 - firetusentrehundre - kroner.

Når det gjelder partenes anførsler for tingretten og tingrettens begrunnelse, vises til tingrettens dom.

Sparebank 1 Skadeforsikring ved advokat Jørgen Brendryen har anket tingrettens dom og lagt ned påstand om at hver av de etterlatte tilkjennes oppreisning med kr 75 000,-. Påstanden er senere endret til at Sparebank 1 Skadeforsikring betaler oppreisningserstatning etter rettens skjønn. De etterlatte ved advokat Johan Fredrik Gjesdahl har i anketilsvaret lagt ned påstand om at anken forkastes.

Ankeforhandling ble holdt i Skien tinghus 10. desember 2014. For ankende part møtte kun prosessfullmektigen. B møtte for ankemotparten sammen med prosessfullmektigen. Det ble hørt ett sakkyndig vitne og dokumentert skriftlige bevis slik det fremgår av rettsboken.

Sparebank 1 Skadeforsikring ved advokat Jørgen Brendryen har lagt ned påstand om at Sparebank 1 Skadeforsikring betaler oppreisning til hver av de etterlatte fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer, samt påstand om tilkjenning av sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Til støtte for påstanden er i hovedsak gjort gjeldende:

Det må legges til grunn for utmåling av oppreisningsbeløpet at skadeforvoldelsen var grovt uaktsom, og ikke forsettlig. I tråd med uttalelsen fra dr. Egeberg er det tilstrekkelig sannsynliggjort at skadevolder mente å ta sitt eget liv, men at det er lite sannsynlig at han har tenkt over at han kom til å skade personene i den andre bilen. Også den laveste graden av forsett (dolus eventualis) krever at gjerningspersonen tar et bevisst og positivt standpunkt til det forsettet skal dekke. Beviskravet for at det foreligger forsett, er klar sannsynlighetsovervekt.

Subsidiært, for det tilfelle at lagmannsretten kommer til at skadeforvoldelsen var forsettlig, anføres det at saken uansett ikke kan likestilles med forsettlig drap hvor gjerningsmannen går inn for å skade eller drepe. Det vises også til at oppreisningsnivået ved trafikkulykker ikke er standardisert slik de er i voldstilfellene.

I alle tilfeller hevdes det at oppreisningen må settes ned grunnet forhold på skadevolders side. Dette gjelder selv om oppreisningsbeløpene betales ut av et forsikringsselskap.

De etterlatte ved advokat Johan Fredrik Gjesdahl har lagt ned påstand om at anken forkastes, samt påstand om tilkjenning av sakskostnader for lagmannsretten.

Til støtte for påstanden er i hovedsak gjort gjeldende:

I opptrådte forsettlig da han kom over i feil kjørebane og kolliderte med den personbil som avdøde G og H var passasjer i. Selv om han ikke ville ta livet av G og H, må det ha fremstått som overveiende sannsynlig for ham at personer i den motorvogn han valgte ut for å ta sitt eget liv, også kunne dø som følge av kollisjonen.

Oppreisningsnivået ved forsettlig forvoldt død er standardisert med et nivå på kr 200 000.

Det anføres videre at det ikke er grunnlag for passiv identifikasjon mellom forsikringsselskap og skadevolder, og at forsikringsselskapet er forpliktet til å betale full erstatning, uavhengig av skadevolders alder, helsesituasjon og dårlige økonomi.

Subsidiært hevdes det at oppreisningen under enhver omstendighet skal settes høyere enn kr 75 000,-. Et oppreisningsbeløp på kr 75 000,- står dessuten ikke i forhold til den standardiserte oppreisningserstatning som ytes ved forsettlig drap.



Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten har kommet til at anken forkastes, slik at hver av de etterlatte tilkjennes oppreisning med kr 200 000,-.

Lagmannsretten vil i det følgende først drøfte ansvarsgrunnlaget, deretter utmålingen.



Ansvarsgrunnlaget

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd kan den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt skade på person pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Det samme gjelder den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 andre ledd. Etter bilansvarsloven § 4 andre punktum faller oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 inn under bilansvarsloven.

Det er skadelidte som har bevisbyrden for at det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. Det er et belastende faktum som kreves lagt til grunn, og beviskravet er da etter rettspraksis klar sannsynlighetsovervekt, jf. blant annet Rt-2004-970 og HR-2014-2364-A.

Det er ikke lenger bestridt av ankende part at I med forsett kjørte inn i en møtende bil med den hensikt å ta sitt eget liv. Dette standpunktet bygger blant annet på forklaringer fra vitner, som beskriver Is adferd den aktuelle kvelden og i tiden forut for denne. Det vises blant annet til politiavhør av kamerat J, der det blant annet fremkommer:

«Vitnet mener at I i lengre tid har «hintet» om å ta livet sitt. Disse tankene og utsagnene har blitt flere og sterkere etter hvert som den psykiske tilstanden til I de siste månedene har virket til å bli dårligere og dårligere. Vitnet mener at I burde hatt profesjonell hjelp for lenge siden. Vitnet mener også at I har forsøkt å ta livet sitt en gang tidligere.»

Vitnet snakket med I på telefon tidligere samme kveld ca. kl. 2320. Telefonsamtalen er referert slik i politiavhøret:

«I virket beruset, og gav uttrykk for å være deprimert og lei seg. I opplyste at han hadde store personlige problemer, og at alt i livet bare var «dritt». Vitnet skjønte i løpet av de første minuttene av samtalen at I nå var skikkelig deprimert og at det var «alvor». I løpet av samtalen spurte også I flere ganger om hvor fort vitnet trodde han måtte kjøre med bilen sin for å være sikker på å dø om han kolliderte med en trailer.»

Vitnet hadde en samtale med I noe senere på kvelden, der de avtalte å møtes ved Lasses på Rugtvedt. I denne telefonsamtalen opplyst I at han hadde passert Esso på Grasmyr på Stathelle i 130 kilometer i timen.

Vitnet beskriver I slik i møtet ved Lasses:

«I så og virket helt utafor, og vitnet var skikkelig bekymret overfor I sin helse og psyke. I virket redd og nervøs, og kikket hele tiden nervøst omkring seg etter om politiet eller noen andre uvedkommende skulle dukke opp. Det virket som om I var veldig engstelig for at politiet skulle komme og ta han for kjøre i beruset tilstand.

I opplyste at han hadde drukket 8 flasker pils, og vitnet kunne konstatere at I var litt beruset, men fremstod ikke som full. Gjennom samtalen mener igjen vitnet å forstå at I ønsket å ta sitt eget liv, og vitnet forsøkte flere ganger å appellere til I sin samvittighet ved å forklare I at han ville ødelegge livet og såre mange andre mennesker om han tok sitt eget liv.»

Møtet mellom de to ble avsluttet slik ifølge vitnets forklaring:

«Det ble etter hver til at vitnet og I avsluttet samtalen og skiltes på Lasses. I begynte å kjøre rolig fremover mens vitnet fortsatt stod ved førerdøren. I sa «sorry J», før han «spant» av gårde og kjørte ut av parkeringsplassen. Vitnet observerte at I kjørte ut mot den store rundkjøringen og ned på E-18 og videre sørover. For vitnet virket det som om farten og kjøremønsteret til I roet seg ned i det han kjørte ned på E-18.»

Kort tid etter denne samtalen omkom I i frontkollisjon med en Ford Transit med tilhenger.

Forklaringen fra vitnet trekker klart i retning av at dette var en villet handling fra Is side. Også vitnet K hadde kontakt med I samme kveld. I politiavhør har han redegjort slik for en telefonsamtale denne kvelden:

«Under samtalen sa I at han hadde hatt det fælt de siste tre årene. Han hadde tydeligvis bestemt seg for å ta livet sitt. Han sa han ville bli fri. Vitnet sa «du kan snakke med meg». «Du kan fortelle». I virket bestemt, og ikke lett å få til å snakke om hva som egentlig lå bak. Vitnet prøvde å overtale I om at han ikke måtte ta livet av seg. Vitnet sa «vi har masse vi skal gjøre.» «Jeg er glad i deg». I spurte om vitnet var sint på ham. Vitnet svarte at det var han ikke.»

Spesialist i psykiatri professor dr.med. Øivind Ekeberg har etter oppdrag fra Sparebank 1 utarbeidet en sakkyndig erklæring ut fra følgende mandat:

1.Å redegjøre for hvorvidt et er sannsynlig at ulykken var utslag av en villet handling, altså at avdøde I begikk selvmord.

2.Det andre spørsmålet knytter seg til om handlingen, dersom det var selvmord, kan kalles forsettlig. Spesielt bes det om en redegjørelse for hvilke tankeprosesser som finner sted i hodet på en person som vil ta sitt eget liv. Det bes vurdert generelt, og dersom det er mulig, konkret for denne saken. Eksempelvis ønskes svar på om vedkommende vil kunne ha et bevisst forhold til om han skader andre personer etc.

Ekeberg har konkludert med at det er klar sannsynlighetsovervekt for at ulykken 11. september 2009 var utslag av en villet handling. Han har blant annet begrunnet dette med at «avdøde I synes å ha planlagt, varslet og gjennomført en handling han måtte regne med ville føre til døden».

Lagmannsretten finner etter dette at det er klar sannsynlighetsovervekt for at I forsettlig kjørte inn i fronten på den møtende bilen, og at hensikten med dette var å ta sitt eget liv.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av bevisene kommet til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at forsettet også omfattet dødsfølgen, det vil si at en eller flere personer i den møtende bilen ville omkomme i sammenstøtet.

Det foreligger forsett, dersom dødsfølgen fremstod som overveiende sannsynlig, det vil si at det for gjerningspersonen fremstod som mer sannsynlig at følgen ville inntre enn at den ikke ville inntre. Om det foreligger forsett, vil i stor grad måtte bygge på ytre omstendigheter, da det ikke er mulig å se hvilke tanker en gjerningsperson har hatt i gjerningsøyeblikket. Det vises til Rt-2011-1104 avsnitt 18 og 19, der det er redegjort for sannsynlighetsforsettet og beviskravene for dette i en straffesak:

«Rettsbelæringen og straffutmålingspremissene viser at det her er bygget på sannsynlighetsforsett. Bedømt som edru er det lagt til grunn at tiltalte ville innsett at dødsfølge var mest sannsynlig, men slik at det ikke er krevet noen helt klar tanke om dette. Blant annet kan en stresset og opphisset situasjon være til hinder for en slik klar vurdering. En sløret - noe uklar - oppfatning om sannsynlighetsovervekt for dødsfølge vil være tilstrekkelig. Dette er etter mitt syn en riktig rettsoppfatning.

Jeg viser her til forarbeidene til ny straffelov, Ot.prp.nr.90 (2003-2004), der det i spesialmotivene til § 23, som er ment å gjenspeile gjeldende rett, heter på side 426:

«Lovbryteren handler ofte raskt, uten å ha noen klar bevissthet om alle elementer i gjerningsbeskrivelsen. Det er ikke nødvendigvis til hinder for at kravet om forsett er oppfylt. Forsett omfatter også det halvklare, slørede forsett, se delutredning V side 119 med videre henvisning til Andenæs, Alminnelig strafferett (1. utg. 1956) side 212. Særlig når lovbryteren ikke tilstår, vil forsettsvurderingen ofte måtte skje på grunnlag av ytre omstendigheter, vitneprov og alminnelige erfaringssetninger. Men rimelig tvil må her som ellers komme lovbryteren til gode.»»

Det som uttales her, vil gjelde tilsvarende i en sak om oppreisningserstatning, med unntak av at beviskravet i en erstatningssak vil være klar sannsynlighetsovervekt.

Ved vurderingen av forsettet vil lagmannsretten ta utgangpunkt i selve sammenstøtet, slik dette er beskrevet i politiets åstedsrapport:

«Enhet A lå med sin høyre side ned mot asfalten og fronten vendte sørover. Under redningsarbeidet var venstre siden av taket klippet opp. Venstre side og taket var brettet ut til sidene. Det meste av bagasjen samt fryseboksen var plassert på utsiden av bilen, delvis falt ut og tatt ut under redningsarbeidet. Enhet A var påført store skader i venstre front og venstre side.

Enhet B stod med fronten tilnærmet mot nord og nordvest. Den hadde store skader i fronten.»

Enhet A er Ford Transiten med sju personer på vei østover/nordover. Den hadde i sammenstøtet fått store skader i venstre front og side og dreid rundt, slik at den ble liggende med fronten sørover. Enhet B er Is Volvo. Den hadde store skader i front, og ble liggende med fronten nordover. Åstedsrapporten konkluderer slik om hendelsesforløpet:

«Utifra spor på åstedet, skader på de involverte bilene og plasseringen av bilene etter sammenstøtet er det sannsynlig at enhet B har kommet over den doble sperrelinjen med mer enn halve sin bilbredde. Enhet A har sannsynlig kjørt i eget kjørefelt, og posisjonen har sannsynlig har vært inn mot den doble sperrelinjen, men ikke på eller over sperrelinjen.

Volvoen har sannsynligvis holdt en forholdsvis høy hastighet siden plasseringen av bilene etter sammenstøtet kan tyde på at begge enhetene har hatt en tilsvarende energi i sammenstøtet. Enhet A var tungt lastet samt tilhenger og båt hengende bak. Volvoen hadde en mye lavere vekt og må da ha kompensert med farten.»

Is opprinnelige plan var å kjøre mot en trailer. Dette er en metode som medfører en sikker død med mindre sjanse for fysisk å skade andre. I kjørte imidlertid ikke mot en trailer, men mot en stor personbil, der farepotensialet for personer i møtende bil er et helt annet. Lagmannsretten legger til grunn at det er klar sannsynlighetsovervekt for at I var klar over at det var en personbil han kjørte mot, og ikke en trailer. Det var mørkt med gatebelysning på stedet. Både lyssetting på en trailer og størrelse på en trailer avviker sterkt fra en Ford Transit med tilhenger. Dersom I har tatt feil av kjøretøyets størrelse på grunn av beruselse, skal det ses bort fra dette, jf. straffeloven § 40 første ledd andre punktum.

I var besluttsom i sitt foretagende om å ta sitt eget liv. Han hadde snakket om dette i lengre tid, og han hadde ikke latt seg stoppe av venner som prøvde å hindre at det skulle skje.

Han kjørte inn i fronten på en Ford Transit med høy hastighet. Hastigheten er ikke angitt nærmere. Han fortalte imidlertid i telefonsamtale med J at han tidligere på kvelden hadde kjørt i 130 km/t. Åstedsrapporten konkluderer også med at bilen har hatt «en forholdsvis høy hastighet». Formålet med påkjørselen var et sammenstøt som var kraftig nok til å ta sitt eget liv.

Lagmannsretten legger ved sin vurdering også vekt på at I synes å ha vært i stand til å tenke konsekvenser den angjeldende kvelden. Han ringte sin mor og flere venner. Han var redd for å bli tatt av politiet, fordi han var beruset. Han var opptatt av om K var sint på ham, og han avsluttet samtalen med J med å si «sorry J». Det fremgår for øvrig av politiavhøret av J at han opplevde I som en person som var «veldig egoistisk og hadde lite sympati og empati med andre».

Når I kjørte med høy hastighet inn i fronten på en møtende personbil med det formål at han selv skulle omkomme i sammenstøtet, er det etter lagmannsrettens oppfatning klar sannsynlighetsovervekt for at han forstod at det var overveiende sannsynlig at det også ville gå liv tapt i den møtende bilen. Om han ikke gjorde seg bevisste tanker om dette, må han i alle fall hatt en «-noe uklar- oppfatning om sannsynlighetsovervekt for dødsfølge». Han var beruset, men ikke ute av stand til å oppfatte situasjonen og tenke konsekvenser av sine handlinger. Det skal også her under enhver omstendighet ses bort fra en evt. feilvurdering som skyldes beruselse.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det også er klar sannsynlighetsovervekt for at I har tenkt seg muligheten av dødsfølge, men likevel valgt å gjennomføre handlingen. Det foreligger da også forsett i form av dolus eventualis.

Dr. Ekeberg har sin skriftlige erklæring konkludert med at det er «lite sannsynlig (mindre enn 50%) at avdøde I hadde noe bevisst forhold til at han som følge av handlingen ville skade andre personer». Dette er begrunnet slik i erklæringen:

«Når det gjelder hvilke tankeprosesser som finner sted i hodet på en person som vil ta sitt eget liv, er det stor variasjon, noe som henger sammen med vedkommende historie, personlige problemer, metodevalg og annet. Det er imidlertid noen forhold som går igjen. Det ene er en opplevd psykisk smerte som er uutholdelig og som det ikke synes å finnes noen løsning på. Når en person plages av sterke smerter, enten de er en følge av fysisk skade eller av psykisk karakter, fører det vanligvis til innskrenket tenkning av repeterende karakter. Vedkommende er i all hovedsak opptatt av sin egen smerte og lidelse og mister ofte evnen til å se hvordan et eventuelt selvmord vil virke inn på andre. Det er således mange eksempler på at overlevere etter selvmordsforsøk kan undre seg over at de ikke tenkte på andre familiemedlemmer eller venner. Mange opplever det som om de befinner seg i en mørk tunell uten å se verken lys eller andre mennesker. På den annen side er det noen som også tenker på de etterlatte, og som skriver avskjedsbrev. Disse preges av en beskrivelse av egen lidelse og et ønske om å bli tilgitt av de etterlatte. Det er sjelden at en som tar livet sitt har et bevisst ønske om å skade andre mennesker samtidig, selv om også det kan finne sted, eksempelvis ved skolemassakre og lignende. Det vanligste er altså at den som tar livet sitt har en innskrenket bevissthet, hvor tanker og oppmerksomhet om andre er lite til stede.

I dette tilfelle er det sannsynlig at I har planlagt å kjøre over i motsatt kjørebane i stor hastighet for å frontkollidere med en trailer. Det er dette han har antydet som selvmordsmetode overfor venner. Vi kan ikke vite hva han konkret tenkte da han frontkolliderte, men sannsynligvis søkte han etter å kollidere med en større bil, slik som en trailer, siden det ville øke sannsynligheten for at han skulle omkomme. En Ford transit er større enn en personbil, og det kan tenkes at han i nattemørket regnet med at det var en tilstrekkelig stor bil til at han ville omkomme. Mest sannsynlig har han vært konsentrert om å kjøre slik at han ville omkomme, uten å ha tenkt på hvordan det ville gå med personer i den møtende bilen. Det kan tenkes at han har vært kjent med at trailersjåfører som kolliderer med en som kolliderer med en sjåfør som ville ta livet sitt vanligvis overlever uten særlige fysiske skader. Hovedpoenget er at det er lite sannsynlig at han har tenkt over hvordan det vil gå med personer i den møtende bilen, og at han neppe har hatt noe bevisst forhold til eller ønske om han ville skade andre personer.»

I sin muntlige forklaring for lagmannsretten gav imidlertid dr. Ekeberg uttrykk for at han ikke verken i saksdokumentene eller ut fra sin faglige bakgrunn hadde konkrete holdepunkter for å kunne trekke klare slutninger om hvilke tankeprosesser som kan ha gått gjennom hodet på I i gjerningsøyeblikket. Han hadde heller ikke gjennom sitt arbeid spesiell erfaring med selvmord knyttet opp mot møteulykke med personbil. På spørsmål i retten gav han uttrykk for at det kan tenkes at I ikke fant en trailer, men at ønsket om å dø var så sterkt at han valgte å kjøre inn i en personbil, og dermed ikke ta hensyn til den faren han utsatte andre for.

Slik lagmannsretten leser dr. Ekebergs rapport, sammenholdt med hans forklaring for lagmannsretten, rokker den ikke ved lagmannsrettens bevisresultat om at det i juridisk forstand foreligger forsett med hensyn til dødsfølgen i form av sannsynlighetsforsett, og under enhver omstendighet i form av dolus eventualis.

Lagmannsretten har lagt vekt på en rekke av de momenter som er nevnt i dr. Ekebergs erklæring, og har i sin bevisvurdering knyttet disse momenter opp mot det juridiske forsettsbegrepet. I dette ligger det både en bevisvurdering og rettsanvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at dr. Ekebergs erklæring inneholder faglige elementer som er egnet til å svekke det bevisresultat lagmannsretten har kommet frem til. Det vises særlig til at det ikke kreves noe ønske om å skade for å konstatere forsett. Det kreves heller ikke «noen helt klar tanke om dette», jf. Rt- 2011-1104.

Det skal etter dette legges til grunn for utmålingen av oppreisning til de etterlatte at I ved å bruke bil for å ta sitt eget liv forsettlig har voldt to andre menneskers død.



Utmålingen av oppreisningsbeløpet

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at oppreisningsbeløpet fastsettes til kr 200 000,- til hver av de etterlatte.

Utgangspunktet for utmålingen er skadeserstatningsloven § 3-5, der det fremgår at oppreisning utmåles til en engangssum som retten finner rimelig til erstatning for den voldte tort og smerte eller for annen krenking av ikke-økonomisk art.

I Rt-2012-1576 er de sentrale utmålingskriteriene angitt å være «handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger». Det har i rettspraksis vært lagt økende vekt på fornærmedes kompensasjonsbehov, slik at dette hensyn i dag er ett av de mest fremtredende, jf. blant annet Rt-2012-1773. Det fremgår også av rettspraksis at økning i strafferammer normalt vil føre til økning i oppreisningsbeløp, jf. Rt-2012-1576.

For flere krenkelser er det gjennom rettspraksis fastsatt standardiserte normer for oppreisningserstatning. I Rt-2010-1203 er det fastsatt et standardnivå for oppreisning til etterlatte ved forsettlig drap på kr 200 000,-. I dommen er det blant annet vist til Rt-2001-274, der det blant annet fremgår:

«Ved den skjønnsmessige utmåling av oppreisning til de etterlatte i forbindelse med straffedom for forsettlig drap vil det være vanskelig å gradere oppreisningsbeløpet ut fra handlingens objektive grovhet og skadevolderens skyld. Etterlattes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte psykiske skadevirkninger gir heller ikke noe godt grunnlag for differensiering. Den subjektive opplevelse og ettervirkningene avhenger av personlige forutsetninger.

Disse forhold taler for at oppreisning til foreldre som mister sine barn og eventuelt andre grupper av etterlatte bør normeres. Dette innebærer ikke at normen blir den samme for alle grupper. Jeg tar ikke standpunkt til om oppreisning til mindreårige og særlig små barn kan tilsi en mer differensiert utmåling fordi barnet mister en omsorgsperson.

Normeringen av oppreisning til de etterlatte i saker om forsettlig drap må nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Den normerte oppreisning vil være veiledende, slik at retten kan fastsette et høyere eller lavere beløp når særlige forhold tilsier dette. Forsettlig drap er etter straffeloven en av de mest alvorlige forbrytelser, og hensynet til de etterlatte tilsier at det utmåles et beløp av betydning. Det må imidlertid tas hensyn til at domfelte som har fått en meget lang fengselsstraff, normalt vil være ute av stand til å betale oppreisning under soning og etter løslatelse.»

Det uttales videre i Rt-2010-1203 avsnitt 44 og 48:

Etter min mening kan de hensyn som tilsier normering i Rt-2001-274, også anføres til støtte for ikke å differensiere mellom ulike grupper etterlatte. Uavhengig av hvilken gruppe etterlatte saken gjelder, vil «[d]et uopprettelige tap og savnet av avdøde», som førstvoterende sier i avgjørelsen fra 2001, gjennomgående være det helt dominerende for de etterlatte. Tilsvarende gjelder for uttalelsen om betydningen av handlingens grovhet. Jeg er på dette grunnlag kommet til at én og samme norm bør danne utgangspunktet for erstatningsutmålingen til de ulike grupper etterlatte.

... ... .

Oppjusteringen må bli skjønnsmessig, og jeg finner grunn til å tillegge standardnivået i voldsoffererstatningsordningen en viss vekt. Etter voldsoffererstatningsloven § 6 og § 7 har den som har lidt personskade som følge av en straffbar handling, krav på erstatning fra det offentlige, herunder oppreisningserstatning. Det følger av lovens forarbeider at utmålingen skal ligge nær den alminnelige erstatningsrett, jf. Ot.prp.nr.4 (2000-2001), side 29. Erstatningsnemnda for voldsofre har i avgjørelse ENV 2005/248 (ENV-2005-248) fastsatt at etterlatt barn skulle tilkjennes 200 000 kroner i oppreisningserstatning. Det er for Høyesterett opplyst at kontoret i sin praksis har lagt seg på dette nivået som norm for oppreisningserstatning.

Hensynet bak normert erstatning tilsier at de standardiserte beløp normalt skal legges til grunn, og at det må særlige forhold til for å fravike disse. Det vises til Rt-2014-892, der det uttales i avsnitt 29 at «[n]ormbeløpa må vere robuste i den leia at det skal særs mykje til for at omsynet til skadevaldarens betalingsevne skal spele inn ved utmålinga eller gi grunnlag for lemping».

Lagmannsretten kan ikke se at forsettlig drap i trafikken skal stille seg annerledes ved utmåling av oppreisning til de etterlattes enn andre forsettlige drap. Hensynet til de etterlatte vil være like fremtredende som ved andre drap. Det kan derfor ikke være noen særlig grunn for å fravike normen at det dreier seg om et forsettlig trafikkdrap. At skadevolders skyld ligger i det nedre sjikt av forsettsbegrepet, kan heller ikke gi grunnlag for å fravike det standardiserte beløpet. Det vises til at det var en målrettet handling å kjøre i høy hastighet inn i fronten på en møtende bil, med den hensikt at han selv skulle omkomme i sammenstøtet. Det kan da ikke være grunnlag for å fravike det normerte beløp ut fra en vurdering av skyldgraden.

Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å fravike normen ut fra en vurdering av skadevolders økonomi. Det vises for det første til at det er hensyntatt ved fastsetting av normen at skadevolder ved straffbare handlinger normalt vil ha dårlig økonomi, jf. Rt-2001-274, som er tatt inn i Rt-2010-1203. Det vises også til uttalelsen i Rt-2014-892, om at normbeløpene må være robuste, og at det skal særs mye til for at omsynet til skadevolders økonomi skal spille inn ved utmålingen eller gi grunnlag for lemping.

Normbeløpet på kr 200 000,- ble fastsatt for et drap som ble begått i august 2008, altså før lovendringene som skjerpet straffen for voldssaker i 2009 og 2010. Normen vil derfor fullt ut komme til anvendelse i vår sak, der bildrapet skjedde i september 2009.

Det kan heller ikke få betydning for utmålingen at skadevolder er død. Hensynet til de fornærmede veier tungt, og det ville være i strid med formålet med oppreisningserstatning å redusere erstatningen, fordi det ikke lenger er en gjerningsperson å forholde seg til. At det er lite verdier i dødsboet kan heller ikke gi grunnlag for å redusere erstatningen, ut fra de klare holdepunkter i rettspraksis om at det skal svært mye til for å redusere oppreisningsbeløpet på grunn av skadevolders økonomi.

Ankende part har vist til forarbeidene til lovendringen der oppreisning ble tatt inn i bilansvarsloven. Det uttales blant annet i Ot.prp.nr.28 (2008-2009) side 7:

«Når kravet etter lovforslaget i stedet kan rettes mot et forsikringsselskap, vil skadelidte gjennomgående ha en betalingsdyktig debitor å forholde seg til. De samlede erstatningsutbetalinger vil således måtte påregnes å stige. Departementet kan imidlertid ikke se at lovforslaget skulle få noen innvirkning på oppreisningsnivået i den enkelte sak. Lovforslaget går ikke lenger enn å oppfylle Norges EØS-rettslige forpliktelse til å innlemme det oppreisningsansvaret skadevolderen har etter alminnelige regler i den obligatoriske forsikringsdekningen.»

Det vises også til at forsikringsselskapet vil ha et «tilsvarende regresskrav» mot skadevolder, jf. bilansvarsloven § 12.

Når lagmannsretten har kommet til at oppreisningsbeløpet fastsettes til kr 200 000,- for hver av de etterlatte, bygger dette på utviklingen i rettspraksis, der særlig hensynet til fornærmede er tillagt økt vekt. Normbeløpet på kr 200 000,- er fastsatt uavhengig av mulig forsikringsdekning. Forsikringsselskapets regresskrav er hjemlet i bilansvarsloven § 12 og vil i utgangspunktet tilsvare det fastsatte oppreisningsbeløp. I regressomgangen kan imidlertid kravet lempes etter samme prinsipper som i skadeserstatningsloven § 5-2, jf. bilansvarsloven § 12 tredje ledd siste punktum.

Lovforarbeidene gir derfor ingen holdepunkter for at oppreisningsbeløpene i bilskadesaker skal reduseres i forhold til det som nå er lagt til grunn i rettspraksis.



Sakskostnader

Ankemotparten har etter dette fått medhold fullt ut, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten kan ikke se at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse.

Advokat Gjesdahl har lagt frem kostnadsoppgave for lagmannsretten på kr 152 025,- inkludert merverdiavgift, hvorav kr 149 500,- inkludert merverdiavgift utgjør salær og det resterende reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med ankeforhandlingen. Det er ikke fremsatt innvendinger mot salæroppgaven. Lagmannsretten finner oppgaven høy, men har under tvil kommet til at den kan legges til grunn for kostnadsavgjørelsen som nødvendige kostnader med saken, jf. tvisteloven § 20-5.

Det gjøres ikke endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Sparebank 1 Forsikring skal etter dette betale sakskostnader til ankemotpartene med til sammen kr 152 025,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Anken forkastes.

2.I sakskostnader for lagmannsretten betaler Sparebank 1 Skadeforsikring til F, A, C, B, D og E 152 025 -etthundreogfemtitotusenogtjuefem- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Kontakt oss
Din beskjed