personskadesiden

Skal du kreve erstatning
etter bussulykke?

Spør våre adovkater

Dom: Fikk erstatning etter bussulykke

Kvinne fikk erstatning for nakkeplagene hun utviklet i etterkant av bussulykken.

Bussulykken rammet en 30 år gammel kvinne som falt ombord på bussen og fikk en trafikkskade da hodet ble knekt bakover idet hun ble tatt imot av en medpassasjer. Hun utviklet kroniske nakkeplager som bl.a. ledet til at hun ikke kunne arbeide. Bussulykken ansett som nødvendig betingelse for helseplagene og ervervsuførheten, og kvinnen ble tilkjent erstatning.

Hvis du skal søke erstatning etter bussulykke, bør du vite at utgiftene til advokat dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av skaden. Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker.

Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Få hjelp av advokat med erfaring med trafikkskadesaker.

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkuhell.

A, som er født 0.0.1965, var 18. september 1995 utsatt for et falluhell om bord på en rutebuss på Bragernes torv i Drammen. I skademeldingen undertegnet av bussjåføren 10. oktober 1995, etter at A hadde henvendt seg til rutebilselskapet, er uhellet beskrevet slik:

«Fru A var på vei bakover i bussen og var kommet til trinnet ned til plattformen, da bussen satte i gang litt hardt falt fru A fremover. En dame skulle ta henne imot men uheldigvis fikk hun tak i hodet, slik at fru A fikk sleng bakover med hodet.»

To dager etter uhellet var A hos sin primærlege, dr. Eva Løvgren. I journalnotat av 20. september 1995 skrev Løvgren blant annet:

«Falt på bussen 18.9.95, slått nakke og ve. kne, ve. arm. Karftig palp.øm ved us av overarm ve. Ve. kne har foran stort hematom midt over kneleddet, spesielt mye vondt i nakken. Smertene kom kvelden samme dag og det har øket på i nakke, arm og kne.»

Det ble gjort røntgenundersøkelse av nakkevirvelsøylen 21. september 1995. Denne viste ingen tegn til brudd eller glidning. Av journalen for 3. oktober 1995 framgår at pasienten fortsatt var meget svimmel og kvalm og at hun var meget stiv i nakken etter bussuhellet. I journalnotat 18. oktober 1995 står det: «Forts svimmel/hodepine/ kvalme et. nakkeslengskaden». I desember 1995 og januar 1996 var A på legekontoret tre ganger for «leddsmerte» og «seneskjedebetennelse». I journalen for 11. mars 1996 er hodepine og nakkesmerte igjen nedtegnet. Den 9. april 1996 skrev dr. Løvgren:

«Et. nakkeskade 18.9.95 stadig hodepine, nakkesm, svimmel, kvalm.»

A har forklart at hun etter bussuhellet vedvarende har vært plaget med nakkesmerter, hodepine, svimmelhet og kvalme. Som følge av ulykken har hun også fått kjeveproblemer, og hun har blitt utredet for dette ved Det odontologiske fakultet. Hun har også noe plage med det ene kneet som ble skadet under fallet på bussen. Hun har behov for omfattende hvile og avlastning for nakken og ligger derfor inntil 17 timer i døgnet. På grunn av de omfattende plagene har hun ikke vært i stand til å gå tilbake i arbeid. Hun opplyser at hun bare kan utføre et minimum av husarbeid og også fritidsaktiviteter og sosial omgang har blitt meget sterkt begrenset.

A har tre års videregående skole, linje for handel og kontor, og et halvt år ved Postskolen, sekretærlinje. Hun arbeidet i ulike bedrifter som sekretær med regnskapsføring og avlønning, sist hos Møller Energi AS i Drammen. Hun traff sin senere ektemann i 1992, de ble samboere i 1993 og fikk sitt eneste barn i mars 1995. Hun og mannen giftet seg i 2000. Ektemannen dagpendler til skiftarbeid på Kongsberg.

På grunn av bekkenløsning under svangerskapet ble A sykemeldt i januar 1995, og etter fødselen hadde hun permisjon i ett år. Det var under denne permisjonen at bussuhellet skjedde 18. september 1995. Fra utløpet av fødselspermisjonen i mars 1996 var hun sykemeldt på grunn av nakkeplagene og hun mottok sykepenger til utgangen av mars 1997. Deretter fikk hun rehabiliteringspenger fram til 1. september 1999. Etter dette har hun ikke hatt arbeidsinntekt eller mottatt trygdeytelser. Hun har fått avslag på søknad om uføretrygd, men har anket avslaget inn for Trygderetten.

A reiste erstatningssak mot rutebilselskapets ansvarsforsikrer,

Trygg-Hansa Forsikring AS (Trygg-Hansa), for Drammen byrett ved stevning 17. desember 1999. Hun saksøkte samtidig Storebrand Skadeforsikring AS med grunnlag i en bilkollisjon som hun hadde vært involvert i i 1986 og nedla subsidiær påstand om fordeling av ansvaret mellom de to forsikringsselskapene. Saken mot Storebrand ble imidlertid frafalt under saksforberedelsen for byretten. I saken mot Trygg-Hansa avsa Drammen byrett dom 15. januar 2001 med slik domsslutning:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å betale menerstatning til A med kr 85.000,-, med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

2.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å betale erstatning for påført inntektstap til A slik:

-for 1997 kr 92.888,- med tillegg av 12 % rente av kr 72.452,- fra 1. januar 2001 og til betaling skjer

-for 1998 kr 99.442,- med tillegg av 12 % rente av kr 82.713,- fra 1. januar 2001 og til betaling skjer

-for 1999 kr 100.985,- med tilleg av 12 % rente av kr 90.065,- fra 1. januar 2001 og til betaling skjer

-for 2000 kr 88.986,- med tillegg av 12 % rente av kr 85.521,- fra 1. januar 2001 og til betaling skjer.

3.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A hennes tap i fremtidig erverv med kr 950.000,-, med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

4.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A påførte utgifter med kr 35.000,-, fremtidige utgifter med kr 117.415,- og skatteulempe med kr 350.000,-, alt med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

5.Trygg-Hansa Forsikring AS tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger med kr 183.475,-, med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

6.Oppfyllelsestidspunktet for domsslutningens pkt 1 til 5 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Trygg-Hansa Forsikring AS har anket byrettens dom til lagmannsretten med påstand om frifinnelse. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 8.-12. april 2002. A møtte og ga forklaring. Trygg-Hansa var representert ved sin prosessfullmektig. Professor Iver Arne Langmoen og overlege Jorulf Aasen, som var oppnevnt som medisinsk sakkyndige for lagmannsretten, overhørte vitneførselen og supplerte muntlig sine skriflige erklæringer. De sakkyndige for byretten, professor Rolf Nyberg-Hansen og overlege Magnus K. Robberstad, ga vitneforklaringer for lagmannsretten. Det ble for øvrig hørt fem sakkyndige og tre andre vitner. Om sakens nærmere bakgrunn vises ellers til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Den ankende part, Trygg-Hansa Forsikring AS, anfører i hovedtrekk:

Det er ikke er ført bevis for årsakssammenheng mellom de plager A har i dag og bussuhellet. Subsidiært anføres at hennes plager er en upåregnelig følge av uhellet, og i alle fall at en så omfattende og lang ervervsuførhet er en upåregnelig følge av det beskjedne uhellet.

Selskapet bestrider for det første at uhellet på bussen hadde skadeevne. Det er ikke godtgjort at hendelsen medførte et traume mot hodet/nakken av tilstrekkelig styrke. Det dreier seg om et dagligdags, trivielt fall på bussen, og det har formodningen mot seg at dette skulle føre til varige helseplager. Det må legges til grunn at bussen foretok en normal oppstart. A falt over sin egen barnevogn. Hånda som tok imot A i fallet, hadde liten kraft til å motså tyngden i fallet, jf. teknisk sakkyndig vitne Aaneruds vurdering. Ellers er det lite vi vet om hvordan skaden inntraff. Legene som har uttalt seg om skadeevnen, har alle vært i tvil eller betydelig tvil. Kontakttraumer innebærer generelt mindre risiko for nakkeskader enn påkjørsler bakfra, jf. sakkyndige Langmoen. Etter selskapets syn har skadelidte på dette punktet ikke oppfylt sin bevisbyrde.

Det er heller ikke dokumentert brosymptomer, det vil si vedvarende symptomer fra akuttfasen og fram til den kroniske fasen. Det er beskrevet plager fra nakken i legejournalen de første ukene etter uhellet, men deretter er det et opphold på 3-4 måneder til mars/april 1996 før nakkeplagene kommer tilbake. I mellomtida har hun oppsøkt lege flere ganger for andre plager, men uten at noe er nedtegnet om vondt i nakken. De samtidige nedtegnelsene må her tillegges størst bevisvekt, jf. Rt-1998-1565. Det forhold at dr. Løvgren mente at nakkeplagene hadde vært til stede hele tida, kan ikke tillegges vekt, særlig ettersom Løvgren selv ikke så pasienten i denne perioden. Tilbakekomsten av nakkeplager faller for øvrig sammen med utløpet av fødselspermisjonen, da A sto uten arbeid fordi stillingen hun hadde permisjon fra i mellomtida var flyttet til Jessheim. Heller ikke på dette punktet er bevisbyrden oppfylt.

Det foreligger dessuten mulige konkurrerende årsaker til A s plager. Det er fra tida før bussuhellet påvist plager av psykosomatisk karakter i hennes sykehistore, herunder nakkesmerter, hodepine og svimmelhet. Også hennes livssituasjon på det aktuelle tidspunktet kan forklare at det opptrer diffuse symptomer. Det vises blant annet til at hun var nybakt mor, at hun hadde et barn med kolikk og at mannen var mye borte på grunn av skiftarbeid. Det er ikke nødvendig for Trygg-Hansa å påvise noen bestemt alternativ årsak. Det pekes på at en ikke ubetydelig del av befolkningen til enhver tid angir uspesifikke plager fra nakke og hode uten at det kan påvises noen bestemt årsak. Sykdomsbildet hos A er også atypisk ved at symptomene er særlig omfattende og sterke, blant annet med et ekstremt hvilebehov.

For å konstatere rettslig årsakssammenheng, må det påvises at bussuhellet er en nødvendig betingelse for As senere sterke plager og funksjonsbegrensninger. Sammenfall i tid mellom uhellet og de forsterkede plager hun har angitt, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å fastslå at uhellet er en nødvendig betingelse. Trygg-Hansa bestrider prinsipalt at det foreligger årsakssammenheng overhodet. Subsidiært må det anses å foreligge flere årsaker, men hvor ulykken utgjør en så perifer årsaksfaktor at den ikke er rettslig relevant. Det vises til fallets beskjedne skadeevne. Det vises videre til at de medisinsk sakkyndige også mener at det foreligger et sammensatt årsaksbilde hvor ulykken bare er en av flere årsaker til As nåværende plager.

Trygg-Hansa bestrider videre at As omfattende plager og funksjonsbegrensninger, og de tilhørende tapspostene, er en påregnelig eller adekvat følge av bussuhellet. Det er i dette tilfellet en påtakelig diskrepans mellom det beskjedne uhellet og det massive sykdomsbildet skadelidte beskriver. Også samfunnsmessig er det uheldig, og kan bidra til sykeliggjøring, hvis små skader skal kunne gi svært store erstatningsutbetalinger. Erstatningen må derfor helt eller delvis avgrenses.

Den statistiske risikoen for at en slik hendelse skal gi så omfattende helseskader, må anses minimal. Uhellet var lite dramatisk. Sykdomsutviklingen er derimot omfattende og spesiell. A har utviklet usedvanlig mange og usedvanlig kraftige symptomer, og det er flere indikasjoner på at plagene har forverret seg med tida. Når byretten har ment at hennes symptombilde ikke er ekstraordinært for nakkeskader, er dette uriktig medisinsk sett, jf. professor Nyberg-Hansens forklaring. Det er ikke dokumentasjon for at A var spesielt sårbar. Derimot kan hennes sykdomsutvikling forklares med psykososiale reaksjoner på et beskjedent traume. Uansett må en slik ekstrem sårbarhet være en objektiv egenrisiko. Skaden er derfor ikke adekvat, og i alle fall er det upåregnelig at en slik skade skal gjøre henne arbeidsufør for alltid. Det er i rettspraksis eksempler på at retten har begrenset erstatningen ut fra en slik betraktning, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 7. juni 2000. Hvis retten kommer til at skadefølgen bare delvis er påregnelig, kan en erstatning i størrelsesorden kr 200-300.000 være passende.

Vilkårene for ménerstatning er ikke oppfylt. Alle de sakkyndige har vurdert As skaderelaterte medisinske invaliditet til høyst 10 %, og dette er ikke tilstrekkelig.

Det er heller ikke grunnlag for gruppeopprykk. Det er her ikke tale om førplager, men om forhold i ettertid som har påvirket og forsterket tilstanden. Det vises til Rt-2000-441, som slår fast at det skal mye til for å fravike den standardiserte vurderingen.

Når det gjelder inntektstap, gjøres gjeldende at maksimalt 20 % ervervsmessig uførhet kan anses påregnelig. Ved beregningen av tapet må det legges til grunn at A mest sannsynlig vil få innvilget uføretrygd, som i så fall også vil bli gitt tilbakevirkning.

Vedrørende ekstrautgifter på grunn av skaden aksepteres et beløp på kr 10.000 i lidte utgifter. I tillegg vil advokatutgifter med kr 10.000 uansett bli betalt. Beregningen av framtidige utgifter må hensynta at A mottar kommunal hjemmehjelp, at det vil påløpe beskjedne utgifter til medisiner og at hun ikke vil ha nytte av noen form for behandling. Et totalbeløp på kr 30-40.000 anses passende.

Skatteulempen bør settes til 25 % i samsvar med rettspraksis. Det er opplyst at ektefellene har cirka 1 million kroner i gjeld. Det må forutsettes at en vesentlig del av et erstatningsbeløp vil bli brukt til gjeldsnedbetaling, og skatteulempen vil da ikke overstige 25 %.

Trygg-Hansa har lagt ned slik påstand:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS frifinnes.

2.Trygg-Hansa Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett, tillagt 12 % fra 14 dager etter forkynnelse av de respektive dommer til betaling skjer.

Ankemotparten, A, har henholdt seg til byrettens dom og for lagmannsretten særlig framhevet:

Både årsakssammenheng og påregnelighet må vurderes i relasjon til de enkelte helseplagene og de korresponderende tapspostene. Det foreligger årsakssammenheng dersom ulykken er en nødvendig betingelse for helseplagene. Hvis det foreligger flere nødvendige betingelser, såkalt samvirkende årsaker, hefter alle årsakene fullt ut for hele skaden. Det er bare dersom ulykken er et lite vesentlig element i årsaksbildet, at det ikke er årsakssammenheng. Det er ikke riktig juss å fordele ansvaret pro rata på de enkelte samvirkende årsakene, jf. Rt-1999-1473. Videre er det sikker rett at skadevolderen har risikoen for sårbarhet hos skadelidte. Det er også på det rene at psykiske skadefølger har det samme vern som fysiske skader, jf. Rt-2001-337.

Trygg-Hansa hefter etter det objektive bilansvaret. Det kan da ikke stilles så strenge beviskrav at det objektive ansvarsgrunnlaget undergraves, jf. Nygaard: Skade og ansvar, side 337. Det er skadevolder som har bevisbyrden for at varige helseplager ville inntrådt selv om ulykken tenkes borte.

A gjør gjeldende at alle medisinske grunnvilkår for nakkeskade er oppfylt. Når det gjelder ulykkens skadeevne er vurderingstemaet om noen kan få varige skader etter et slikt fall. Forskningsdata bekrefter at nakkeskader i noen tilfeller kan inntreffe selv om det er beskjedne krefter som påvirker nakken. Aanerud mente at det kunne dreie seg om en hastighetsendring på 5-6 km/t og medgikk at denne øker når det tas hensyn til at bussen var i bevegelse. A mistet balansen og falt mot nedsenk-ningen der barnevognene sto. Hun ble tatt imot mot ansiktet av en medpassasjer og fikk hodet bøyd kraftig bakover. Sunn fornuft tilsier at det er lettere å bli skadet i nakken av en slik ulykke enn ved påkjørsler bakfra i moderate hastigheter. Videre har alle medisinsk sakkyndige konkludert med skadeevne.

Også brosymptomer er sannsynliggjort. Dette var ikke bestridt for byretten, og det er for lagmannsretten ikke tilkommet noe nytt som setter spørsmålet i en annen stilling. Når det i journalnotat av 9. april 1996 står « stadig hodepine...», må det tolkes slik at plagene hadde vært der sammenhengende fra uhellet, jf. dr. Løvgrens forklaring. Løvgren er som primærlege den som kjenner pasienten best. Alle de medisinsk sakkyndige har funnet brosymptomer godtgjort.

Andre mer sannsynlige årsaker foreligger ikke. Det er ingen andre forhold som peker seg ut som mulige årsaker. Hun levde i et stabilt familieliv med samboer og et lite barn.

Hennes fars kreftdiagnose kom 18 måneder etter ulykken, og det er ikke noe som tyder på at dette har vært utslagsgivende. Derimot foreligger det sammenfall i tid mellom ulykken og nakkeplagene. Før ulykken hadde A bare sporadiske plager og i perioden fra 1992-93 til ulykken i september 1995 er det overhodet ingen holdepunkter for nakkeplager. Etter ulykken har hun hatt konstante, kraftige plager hele tida. Det foreligger ingen plutselige forverringer som kan ses i sammenheng med andre påkjenninger. Hvis det legges til grunn at hvilebehovet etter hvert har økt noe, kan det naturlig forklares med dekondisjonering og langvarig smertepåvirkning etter ulykken. Det er mulig at man kan legge til grunn en viss disposisjon eller anlegg for å reagere psyko-somatisk, men dette er i så fall en sårbarhet som er selskapets risiko.

Det må konkluderes med at det er ulykken som har forvoldt nakkeskaden. Det gjøres også gjeldende at hele symptombildet skyldes ulykken. De helseproblemer A hadde før ulykken må i det vesentlige tilskrives matintoleranse og cyster i underlivet. Man står igjen med ett tilfelle av besvimelse og hyperventilering som det ikke er funnet noen god forklaring på. Det foreligger ingen tegn til psykisk sykdom, jf. dr. Løvgrens forklaring. I perioden fra 1993 og fram til ulykken i september 1995 hadde hun ingen sykdommer, bortsett fra bekkenløsning under siste del av svangerskapet. Før ulykken fungerte hun i full stilling, mens hun etter ulykken har vært helt ute av stand til å være i arbeid. De symptomene hun har, er etter sin art typiske for et nakketraume. Økt hvilebehov er et hovedsymptom for nakkeskader, jf. overlege Nakkens forklaring. Også kjeveskaden må anses som en sekundær følge av nakkesmertene, jf. professor Dahls forklaring. Det må legges til grunn at det var ulykken som satte prosessen i gang og som var den utløsende årsaken til As senere og nåværende helseplager. Det bestrides at ulykken kan anses som et uvesentlig element i årsaksbildet.

Skadefølgene er heller ikke upåregnelige. Generelt er det ikke upåregnelig med varige helseskader etter et traume som det aktuelle. Det er ikke noe atypisk i den symptomutvikling og det sykdomsforløp A har hatt. Skadefølgene ligger her i farens retning, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, side 335. Det er heller ikke ekstraordinært at plagene gir hel eller delvis ervervsuførhet. Grensen for det påregnelige kan illustreres ved å sammenlikne vårt tilfelle med tre sentrale høyesterettsdommer, Rossnes-dommen i Rt-1997-1, Thelle-dommen i Rt-2000-418 og Nilsen-dommen i Rt-2001-320. Både når det gjelder skadeutvikling, andre årsaksfaktorer og traumets art har vår sak mest til felles med forholdene i Nilsen-dommen. Konklusjonen blir at hele tapet er påregnelig og at Trygg-Hansa må svare fullt ut.

Når det gjelder de konkrete erstatningspostene, anføres at A har krav på ménerstatning etter en medisinsk invaliditet på minst 15 %. I tillegg til nakkeskaden, som er vurdert til 10 %, må det tas hensyn til kjeveplagene og kneskaden. Dette gir en total invaliditet på minst 15 %. Subsidiært anføres at hun kvalifiserer for gruppeopprykk på grunn av spesiell sårbarhet. Atter subsidiært gjøres gjeldende at retten har anledning til å utøve skjønn og at ulykkens innvirkning på hennes totale livssituasjon tilsier at hun får ménerstatning.

Inntektstapet må beregnes med grunnlag i at A er 100 % ervervsufør. Det antas å være enighet om at hun ikke har restarbeidsevne. Ervervsuførheten må i sin helhet anses forårsaket av ulykken. Det er ikke upåregnelig at et moderat traume som gir lav medisinsk invaliditet leder til fullt ervervstap. Trygg-Hansa har erkjent at det ikke er sannsynliggjort at hun uansett ulykken ville falt ut av arbeidslivet. Selv om den skadebetingede del av ervervstapet settes lavere, for eksempel til 35 % eller 20 %, blir tapet i framtidig inntekt betydelig. Siden status er at hun foreløpig ikke har fått innvilget uførepensjon, er det mest korrekt å bygge på at hun for 2001 ikke får trygdeinntekter.

Beregningen av lidt og framtidig utgiftstap er nøktern og omfatter bare det som er nødvendig og rimelig. Det må legges til grunn at hun vil ha nytte av trening under vegledning i helsestudio og at hun vil måtte betale egenandeler for kommunal hjemmehjelp hvis hun får erstatning. Byretten har trolig oversett at om lag halvparten av lidte utgifter gjelder advokatutgifter forut for stevning. A har likevel ikke funnet å ville motanke på dette punktet.

Som kompensasjon for skatteulempen kreves erstattet et beløp på kr 350.000. Beregningen forutsetter gjeldsnedbetaling med kr 300.000, jf. dommen i Rt-1997-883.

A har lagt ned slik påstand:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å betale erstatning for påført inntektstap til A slik:

-For 1997 kr 98.726 med tillegg av 12 % rente av kr 72.452 fra 1. januar 2002 til betaling skjer

-For 1998 kr 106.134 med tillegg av 12 % rente av kr 82.713 fra 1. januar 2002 til betaling skjer

-For 1999 kr 121.168 med tillegg av 12 % rente av kr 100.883 fra 1. januar 2002 til betaling skjer

-For 2000 kr 95.893 med tillegg av 12 % rente av kr 85.551 fra 1. januar 2002 til betaling skjer

-For 2001 kr 243.200 med tillegg av 12 % rente av kr 233.061 fra 1. januar 2002 til betaling skjer

2.Drammen byretts dom stadfestes så langt gjelder domsslutningen pkt. 1,3,4,5 og 6, likevel slik at rente løper fra 2 uker fra forkynnelsen av byrettens dom.

3.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

Lagmannsretten har i det alt vesentlige kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Trygg-Hansa hefter som rutebilselskapets ansvarsforsikrer på objektivt grunnlag, jf. bilansvarsloven § 4. Spørsmålet i saken er om fallulykken på bussen er årsak til de helsemessige plagene og det økonomiske tapet A har påberopt. Dernest er spørsmålet om skaden og tapet er en adekvat eller påregnelig følge av bussuhellet.

For å konstatere årsakssammenheng, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for As senere helseproblemer. Dersom det anses å foreligge andre årsaksfaktorer, må ulykken framstå som et så vidt vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.Det er tilstrekkelig at ulykken er en av flere nødvendige betingelser for at skaden inntrer. Det følger videre av rettspraksis at spørsmålet om årsakssammenheng må avgjøres på grunnlag av hva som anses mest sannsynlig. Hvis retten er i tvil om dette, påhviler tvilsrisikoen skadelidte.

Det er i rettspraksis på grunnlag av allment mer akseptert medisinsk fagkunnskap oppstilt fire vilkår som alle må være oppfylt for å legge til grunn at en sykdomstilstand er framkalt av et nakketraume, jf. oppregningen inntatt i Rt-1998-1565 på side 1577. I nærværende sak har forsikringsselskapet ikke bestridt at det foreligger akuttsymptomer forenlig med en nakkeskade. Derimot hevder Trygg-Hansa at det ikke er dokumentert at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne, at det ikke er godtgjort vedvarende symptomer (brosymptomer) fra akuttfasen og fram til den kroniske fasen, og endelig at det foreligger konkurrerende årsaker som tilsier at bussulykken ikke er den mest sannsynlige årsaken.

De helseproblemer som A har, er beskrevet slik i overlege Aasens sakkyndigerklæring:

1.Nakkesmerter, hun beskriver disse å sitte som et bånd rundt nakken, de stråler fram i kjeven og opp i hodet og gir henne hodepine. Smertene øker sterkt på når hun prøver å løfte armene over horisontalplanet å arbeide med disse noe høyt.

2.Hun føler seg rotatorisk svimmel og kvalm, dette er også daglige plager, hun kan også være svimmel om natten og om hun våkner. Hun kan ikke se noe fast mønster i sin svimmelhet, og det er ikke nødvendigvis slik at hun er mest svimmel når hun har de sterkeste smerter.

3.Hun har smerter høyt i ryggen i overgangen mellom brystrygg og nakken, hun føler at hun er spesielt stiv i dette området, hun har ikke utstråling av smerter.

4.Hun er skjev i nesen og hun blir lett tett i venstre nesebor.

5.Hun har smerter i kjevene, både i over- og underkjeven, disse smertene øker på når hun tygger noe hardt. Hun forteller at kjeveplagene debuterte umiddelbart etter ulykkeshendelsen.

6.Hun har smerter i venstre kne og av og til også smerter i høyre kne, hun føler at venstre ben svikter, når hun for eksempel sitter på huk og skal reise seg opp.

7.Hun dovner bort i armer og fingre, særlig om natten, hun må da bevege og riste løs hendene.

8.Hun er stadig trett og sliten, hun ligger til sengs opptil 17-20 timer i døgnet vesentlig pga smerter.

9.Hun har problemer med å finne ord, hun kan falle ut av setninger når hun snakker, hun glemmer beskjeder og glemmer det hun selv vil snakke om.

Når det gjelder ulykken, legger lagmannsretten til grunn at fallet inntraff idet bussen startet fra holdeplassen. A hadde vært framme hos sjåføren for å løse billett og var på veg bakover i midtgangen til sin barnevogn som befant seg på en nedsenket plattform bakerst i bussen hvor det også sto to andre barnevogner med barn i. Hun var kommet nesten til trinnene ned til plattformen da hun på grunn av bussens akselerasjon mistet balansen. Hun fikk ikke tatt seg for og falt forlengs med full tyngde over barnevognene. Hun ble tatt imot av en kvinnelig medpassasjer som sto ved sin barnevogn med ryggen vendt mot bussens bakvegg. Retten legger til grunn at medpassasjerens håndflate traff As ansikt i fallet, med den virkning at hennes hode ble bøyd bakover.

De oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, professor Langmoen og overlege Aasen, har uttrykt usikkerhet med hensyn til traumets skadeevne, men har begge konkludert med at kriteriet for et adekvat traume med tanke på en lettere nakkedistorsjonsskade anses å være til stede. Overlege Robberstad, som var oppnevnt sakkyndig for byretten, mente at de kreftene skadelidtes nakke ble utsatt for ved ulykken var tilstrekkelig til å gjøre skade. Professor Nyberg-Hansen, som også var oppnevnt for byretten, har ikke utelukket skadeevne, men antatt at en eventuell nakkedistorsjon må ha vært lett.

Etter lagmannsrettens syn er det neppe mulig med særlig grad av pålitelighet å beregne hvor store krefter som påvirket skadelidtes nakke ved fallet. Retten er enig med Trygg-Hansa i at den begrensende faktor må antas å være motstandsevnen i hånda som tok imot As hode i fallet. Hvordan medpassasjeren holdt armen og om hun bøyde seg fram eller ikke, er uklart. Det antas at medpassasjeren reagerte instinktivt, trolig for å beskytte sitt barn. A har forklart at hun fikk slått nesa skjev ved sammenstøtet mot hånda, men at hun ellers ikke fikk fysiske skader i ansiktet. Retten legger til grunn at kraften mot ansiktet var tilstrekkelig stor til at hodet ble bøyd helt tilbake, slik at A ble påført en brå og relativt kraftig knekk i nakken. Lagmannsretten viser til at man her ikke står overfor en nakkeslengmekanisme som ved påkjørsler bakfra, men et kontakttraume direkte mot hodet. Det innebærer at de forskningsresultater som foreligger vedrørende nakkeslengskader og hvilke krefter som anses nødvendig for å utløse varig nakkeskade ved påkjørsler, får begrenset verdi. Retten antar at et fall mot et litt lavere nivå på en buss under akselerasjon som møtes av et støt mot ansiktet, generelt ikke kan anses å medføre mindre risiko for varig nakkeskade enn påkjørsler bakfra i bil i moderate hastigheter. Lagmannsretten har etter dette kommet til at ulykken mest sannsynlig hadde tilstrekkelig skadeevne.

Neste spørsmål er om det er sannsynliggjort brosymptomer. Trygg-Hansa har i den forbindelse særlig vist til at journalen fra Drammen legesenter ikke forteller noe om nakkeplager fra november 1995 til februar 1996. Lagmannsretten antar at dersom symptomer fra nakken hadde vært helt borte i denne perioden, ville det være nærliggende å lete etter andre årsaker til at nakkesmertene kom tilbake. Retten mener imidlertid at et slikt faktum ikke kan legges til grunn. Etter rettens mening kan det ikke sluttes fra at nakkeplager ikke er nedtegnet i journalen til at A ikke hadde slike symptomer. Det dreier seg om to legebesøk i desember og ett i januar hvor hun har oppsøkt lege for andre trivielle plager. At hun da ikke fortalte om nakkeplagene, eller at en eventuell slik opplysning ikke ble nedtegnet av legen i et kortfattet journalnotat, må anses naturlig. Når det i journalen for 9. april 1996 er skrevet at hun etter nakkeskade 18. september 1995 hadde stadig hodepine, nakkesmerte, svimmelhet og kvalme, er det etter rettens mening mest nærliggende å tolke det slik at nakkesmertene hadde vært til stede hele tida. Etter rettens vurdering etterlater journalen fra legesenteret for det første halvåret etter ulykken lest i sammenheng et klart inntrykk av kontinuerlige plager fra nakken. Dette er også i samsvar med det A selv har forklart og primærlegens forklaring, selv om deres forklaringer i ettertid har mindre bevisverdi.

Trygg-Hansa bestrider også at vilkåret om at det ikke må foreligge en annen mer sannsynlig forklaring på varige nakkeplager, er oppfylt i dette tilfellet. Det er blant annet vist til at det fra tida før bussuhellet er påvist plager av psykosomatisk karakter i hennes sykehistorie og at det i ettertid kan ha vært belastninger i hennes liv som har påvirket og forsterket tilstanden. Også de medisinsk sakkyndige har pekt på psykososiale forhold og ment at dette trolig har bidratt til As omfattende symptomutvikling og sterke funksjonsbegrensninger.

Lagmannsretten er enig i at det må legges til grunn en viss disposisjon for å reagere psykosomatisk. Dette er i første rekke knyttet til en episode i januar 1992 da hun besvimte på arbeidet og ble innlagt på sykehus, men uten at det ble funnet nevrologiske utfall. Ved undersøkelse ble det påvist ekstremt ømme nakkemuskler og fester til kraniet. Videre er nedtegnet at pasienten tidligere har hatt tendens til nakkesmerter som ble satt i sammenheng med at hun skrev mye på datamaskin. For øvrig synes hennes tidvise helseproblemer fra barndommen og fram til ulykken i hovedsak å være relatert til organiske sykdomstilstander, blant annet matallergi og cyster i underlivet. I de siste årene fram til bussuhellet i september 1995 er det ingen opplysninger om sykdommer og heller ikke diffuse plager fra nakke eller hode. Det foreligger heller ingen tegn til psykiatrisk lidelse. Lagmannsretten mener derfor at det må legges til grunn at det etter bussuhellet inntraff nakkesmerter med tilhørende hodepine, kvalme og svimmelhet, uten at dette kan settes direkte i forbindelse med tidligere plager. Derimot er det rimelig å se hennes kraftige symptomutvikling og senere kroniske sykdomstilstand i noen grad i sammenheng med hennes disposisjon til å reagere psykosomatisk, noe som etter rettens vurdering må betraktes som en spesiell sårbarhet hos henne.

Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for spesielle belastninger eller andre forhold inntrådt etter ulykken i 1995, som peker seg ut som mulig årsak til As senere sykdomsutvikling. Det legges til grunn at hun etter ulykken kontinuerlig har hatt sterke nakkeplager, og det foreligger ingen opplysninger om plutselige forverringer som kan settes i sammenheng med andre belastninger i hennes liv. Retten oppfatter det også slik, med bakgrunn i uttalelser fra de medisinsk sakkyndige, at de symptomer som A framviser, etter sin art er forenlige med en bløtdelsskade i nakken. Også hennes kjeveproblemer er mest sannsynlig en sekundær følge av smerteplager etter ulykken, jf. professor Dahls forklaring. At symptomene er flere og sterkere enn det man kunne vente på grunnlag av det konkrete traumet, kan etter rettens vurdering ikke få avgjørende betydning ved vurderingen av årsakssammenhengen. Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at As sykdomstilstand ikke kan forklares verken med tidligere sykdom eller forhold inntrådt etter ulykken, og at man står igjen med bussulykken som den mest sannsynlige årsaken til hennes nakkebesvær. Retten mener etter dette at de fire medisinske grunnvilkårene er oppfylt i saken.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke grunnlag for å mene at As helseplager ville inntrådt om bussulykken ikke hadde skjedd. Selv om man med bakgrunn i hennes psykosomatiske anlegg ikke kan se helt bort fra at andre påkjenninger før eller senere kunne utløst en lignende sykdomstilstand, blir det etter rettens syn for spekulativt å bygge på en slik mulighet, jf. Rt-2001-320. Retten har også vurdert det forholdet at nakkeplager og hodepine, som ikke kan settes i sammenheng med noen skade eller påviselig sykdom, forekommer hyppig i befolkningen, uten at dette endrer rettens oppfatning. Lagmannsrettens konklusjon blir dermed at bussuhellet i 1995 er en nødvendig betingelse for nakkeskaden og også for de omfattende helseplager og funksjonsbegrensninger A har slitt med i ettertid. Det anses godtgjort at hun før ulykken tross enkelte helseproblemer stort sett var i fullt arbeid, mens hun etterpå har vært uten mulighet til yrkesaktivitet. Også evnen til å utføre husarbeid og ta del i fritidsaktiviteter og sosialt samvær har blitt meget sterkt begrenset etter ulykken.

Lagmannsretten bemerker at vurderingen blir den samme om det legges til grunn at As disposisjon har vært en medvirkende årsak til sykdomsutviklingen, slik at det anses å foreligge flere nødvendige betingelser for skaden. Flere av de medisinsk sakkyndige har uttalt seg i denne retningen og ment at ulykken alene ikke kan forklare skadelidtes omfattende plager og lave funksjonsnivå. Det er imidlertid sikker rett at når det foreligger samvirkende årsaker, hefter hver enkelt årsak fullt ut for skaden.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anse ulykken som et så vidt uvesentlig element i det totale årsaksbildet at det vil være urimelig å knytte ansvar til ulykken.

Det vises til at hovedregelen i norsk erstatningsrett er at skadevolder må ta skadelidte som hun er. Retten ser det slik at det er sannsynlighetsovervekt for at det var ulykken som utløste nakkeplagene, og ulykken må også anses som den utløsende årsaken til utviklingen av den kroniske sykdomstilstanden og de funksjonsbegrensninger A i dag frambyr. Det foreligger sammenfall i tid mellom ulykken og debut av sterke nakkesymptomer, og det er ikke tilstrekkelige holdepunkter for at etterfølgende omstendigheter uavhengig av ulykken i avgjørende grad har påvirket sykdomsutviklingen.

Hovedkonklusjonen blir etter dette at det mest sannsynlig var bussulykken som forvoldte nakkeskaden og at hele sykdomsbildet står i erstatningsbetingende årsakssammenheng med ulykken.

Det andre hovedspørsmålet i saken er hvorvidt skaden er påregnelig, eller om skadefølgene er for fjerne eller avledete, slik at Trygg-Hansas ansvar helt eller delvis må begrenses.

Lagmannsretten legger til grunn at det er sjelden at fallulykker av denne typen medfører varige helseskader. Det er likevel ikke ukjent i medisinsk praksis at selv moderate traumer mot nakken, enten det er tale om en nakkeslengmekanisme som typisk opptrer ved påkjørsler bakfra eller et direkte traume mot hodet som påvirker nakken, kan føre til kroniske plager som i vesentlig grad påvirker funksjonsnivået. Av alle som blir utsatt for nakkeslengmekaniske, utvikler 3-5 % akutte nakkesymptomer, og av disse er det cirka 10 % som får varige plager, jf. rapport nr. 5/2000 fra Senter for medisnsk metodeutvikling: Nakkeslengskade. Diagnostikk og evaluering. Det er imidlertid ikke vitenskapelig dokumentert at kroniske skader etter nakkesleng har den mekaniske skaden som direkte årsak. Selv om skadeforløp av den typen vi her står overfor, er sjeldne, kan skadeutviklingen etter rettens oppfatning ikke anses som ekstraordinær.

Lagmannsretten har forstått de medisinsk sakkyndige slik at alle de symptomer som A har angitt, er kjente og for så vidt typiske for nakkedistorsjonsskade. Derimot har flere av de sakkyndige framhevet at hennes plager og funksjonssvikt er spesielt omfattende og større enn det man skulle vente i forhold til det traumet hun var utsatt for. Etter lagmannsrettens syn er det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt As sykdomsbilde og funksjonsbegrensninger fullt ut er påregnelige, for eksempel at hun er avskåret fra alle tidligere fritidsaktiviteter som korsang, svømming og skisport og at hun har behov for å ligge nedpå store deler av døgnet. Det er tilstrekkelig å ta stilling til hvorvidt varige helseplager og arbeidsuførhet er adekvate følger av ulykken.

Lagmannsretten mener at det ikke er noen grunn til å betvile at As subjektivt opplevde plager er reelle, og at disse rent faktisk har satt henne helt ut av arbeidslivet. Det er heller ikke grunn til å tro at det snart sju år etter ulykken er realistiske utsikter til vesentlig bedring av helsetilstanden. Det må følgelig legges til grunn at bussulykken som hun ble utsatt for knapt 30 år gammel, har fått varige og svært negative konsekvenser for hennes videre livsutfoldelse. Som nevnt mener retten at det er godtgjort at nakkeplagene opptrådte kort tid etter uhellet og at hun deretter har hatt kontinuerlige og sterke plager. Det er ikke påvist noen spesiell etterfølgende omstendighet som det er grunn til å tro har bevirket plutselige forverringer i tilstanden, men hennes disposisjon for å reagere psykosomatisk må anses å ha bidratt til sykdomsutviklingen. I den grad det er tale om en forverring, har denne skjedd gradvis over år og må anses som en naturlig følge av langvarig smertepåvirkning. Selv om skadeforløpet ikke er vanlig sett i forhold til ulykkeshendelsen, kan retten ikke se at det ligger utenfor det påregnelige at en slik ulykke i noen tilfeller leder til kroniske plager med arbeidsuførhet. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at varige helseplager og ervervsuførhet er adekvate følger av bussuhellet som Trygg-Hansa svarer for.

Ménerstatning forutsetter en varig og betydelig skade av medisinsk art, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 og fastsettes under hensyn til «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». De sakkyndige har vurdert As nakkeskade til 10 % medisinsk invaliditet. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å fravike denne vurderingen. Retten mener imidlertid at det må gjøres et visst tillegg for kjeveskaden som må anses som en sekundær følge av ulykken. Også kneskaden, som A angir fortsatt å være plaget av, bør tillegges en viss betydning, selv om denne er dårlig utredet medisinsk. Lagmannsretten har derfor i likhet med byretten kommet til at ménerstatning bør utmåles etter en medisinsk uføregrad på 15 %. Byrettens domsslutning punkt 1 blir å stadfeste.

Når det gjelder inntektstap, legges til grunn at A ville gått ut i full stilling etter endt svangerskapspermisjon, men at hun på grunn av sine plager etter ulykken er varig ute av stand til å utføre lønnet arbeid. Partene er for lagmannsretten enige om hvilke inntekter som bør legges til grunn ved beregningene. Trygg-Hansa har imidlertid anført at det ved beregningen av lidt tap for 2001 må hensyntas at A vil få etterbetalt uføretrygd. Selv om skadelidte så langt har fått avslag på sin søknad om uføretrygd, mener retten at vilkårene sannsynligvis er oppfylt, jf. folketrygdloven § 12-6, og at det er mest realistisk at uføretrygd legges inn i beregningen. As beregnede inntektstap for året 2001 bli etter dette å redusere med et beløp som skjønnsmessig fastsettes til kr 120.000. I tillegg justeres beregningen for 1999 nedover på grunn av en feilskrift i As oppstilling. For øvrig tas hennes påstand punkt 1 til følge. Med hensyn til framtidig inntektstap, stadfestes byrettens dom punkt 3.

Påførte lidte utgifter er av byretten satt til kr 35.000. A mener at de reelle utgiftene er høyere, men har ikke motanket. Lagmannsretten finner at kr 35.000, som inkluderer kr 10.000 i advokatutgifter, i alle fall ikke er satt for høyt. Det samme gjelder beregningen av framtidige utgifter hvor det årlige tapet er stipulert til kr. 7.000. Ved vurderingen er blant annet tatt hensyn til at det vil påløpe egenandeler på hjemmehjelp når hun blir tilkjent erstatning.

Som kompensasjon for skatteulempe krever A kr 350.000 i samsvar med byrettens dom. Lagmannsretten slutter seg her til byrettens begrunnelse og resultat. Byrettens domsslutning punkt 4 blir etter dette å stadfeste.

Anken fra Trygg-Hansa har ført fram når det gjelder lidt inntektstap for 2001, jf. ovenfor, men har for øvrig vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 174. Lagmannsretten mener at Trygg-Hansa bør erstatte As fulle saksomkostninger for lagmannsretten, da det alt vesentlige av saksomkostningene er voldt ved tvistepunkter hvor selskapet har tapt. Advokat Bergsjø har inngitt omkostningsoppgave. Det er krevd kr 233.073, hvorav kr 165.000 er netto salær og resten utgifter, herunder kr 45.111 i merverdiavgift. Det er ikke protestert mot oppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn. Lagmannsretten slutter seg også til byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å betale erstatning for påført inntektstap til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom

-for 1997 kr 98.726 med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 72.452 fra 1. januar 2002 og til betaling skjer,

-for 1998 kr 106.134 med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 82.713 fra 1. januar 2002 og til betaling skjer,

-for 1999 kr 108.295 med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 90.095 fra 1. januar 2002 og til betaling skjer.

-for 2000 kr 95.893 med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 85.551 fra 1. januar 2002 og til betaling skjer, og

-for 2001 kr 123.200 med tillegg av 12 % rente p.a. av kr 113.061 fra 1. januar 2002 og til betaling skjer.

2.Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, 3, 4, 5 og 6, stadfestes, men slik at forsinkelsesrente løper fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

3.Trygg-Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A s saksomkostninger for lagmannsretten med 233.073 - tohundreogtrettitretusenogsyttitre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Kontakt oss
Din beskjed