Denne dommen er helt sentral i hvordan man vurderer nakkeslengskader/whiplash og erstatning i Norge. Her stiller Høyesterett opp de fire vilkårene som gjelder for nakkesleng for første gang, som forsikringsbransjen har forsøkt å introdusere også for andre typer skader enn nakkesleng/whiplash.

Hvis du skal søke erstatning etter trafikkskade som nakkesleng/whiplash, bør du vite at utgiftene til advokat dekkes av forsikringsselskapet på lik linje med alle andre utgifter du har på grunn av skaden. Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med trafikkskadesaker.

Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter. Kontakt advokat med erfaring i trafikkskadesaker idag!

* * * * *

Dommer Schei: A har vært utsatt for tre bilpåkjørsler, henholdsvis i 1974, 1988 og 1993. Nærværende sak gjelder hennes krav om erstatning for skader hun hevder å være påført ved uhellet i 1988 ved såkalt whiplash eller nakkesleng.

A er født 0.0.1952. Den 9 mars 1974 var hun utsatt for den første trafikkulykken. Den var alvorlig. Hun var forsetepassasjer i en liten personbil. En møtende stor bil med tilhenger fikk sladd på hengeren som traff den bilen A satt i. Hun ble slått bevisstløs, fikk skader i ansiktet og tennene og brudd i en arm. Hun fikk en lettere skade i en nakkevirvel. Det er omtvistet om hun ble påført noen hjerneskade. A ble etter ulykken innlagt på Sentralsykehuset i Akershus. Hun var der i fire dager. Hun var deretter sykmeldt i ca to og en halv måned. Hun hadde mye smerte i kroppen og hodepine de første årene etter ulykken.

Hun har fått erstatning etter denne ulykken i 1974 fra den skadevoldende bils forsikringsselskap, herunder ménerstatning.

Ved ulykken i 1974 hadde A nettopp startet som student ved Statens lærerskole i husstell. På grunn av ulykken måtte hun avbryte studiene her. Samme høst begynte hun som praktikant i barnehage, og året etter begynte hun å studere til førskolelærer ved Eik lærerskole. Hun avsluttet denne utdannelsen etter vanlig studietid. Hun hadde i de følgende årene arbeid som førskolelærer. Hun tok senere videreutdannelse, blant annet innen administrasjon. Hun sluttet som førskolelærer etter å ha blitt oppsagt som bestyrer ved Frogner International Preschool. Denne oppsigelsen ble kjent ugyldig i etterfølgende arbeidsrettssak. I 1986 begynte hun som flyvertinne i Busy Bee flyselskap.

Den 5 oktober 1988 ble A på ny rammet av trafikkuhell, det uhellet nærværende sak direkte gjelder. Hun satt i sin Saab Turbo 900 som hadde stoppet eller bremset for rødt lys i Bygdøy Allé, da bilen ble påkjørt bakfra av en Datsun Sunny. Det oppsto ingen synlige skader bak på hennes Saab, men moderate skader i fronten, da bilen ble skjøvet inn i den bilen som sto foran hennes. Den foranstående bilen fikk ikke synlige skader. Datsunen fikk skader i fronten. Hvilken hastighet Datsunen hadde da den kjørte inn i Saaben, er omtvistet.

A mener hun fikk en knekk i nakken ved sammenstøtene, en såkalt nakkesleng eller whiplash, med betydelige skadefølger. Fem timer etterSide 1566 uhellet oppsøkte hun legevakten i Bærum. I journalen ble notert følgende: «Whiplash skade i dag. Ang. bråbrems i ca 30 km/t. Nå etter ca 5 timer kun smerter i hodet på h. siden, - ikke smerter i nakken nå. Beveger side/side for/bak uten problem. Pupillene like m/normale reaksjoner. Sm fom 6/10-88 tom 16/10 & fm fom 17/10-88.»

A ble sykmeldt i 11 dager. Deretter fortsatte hun i sitt arbeid som flyvertinne i Busy Bee frem til juni 1990, dog med en tre måneders permisjon i 1989 og noen kortere sykmeldinger. Fra sommeren 1990 gikk hun inn i en lengre sykmeldingsperiode og kom ikke tilbake til arbeidet i Busy Bee. A har beskrevet perioden etter uhellet i 1988 og frem til hun sluttet i Busy Bee som meget problematisk, med smerter, hukommelsessvikt, koordinasjonsproblemer m v. Omfanget og graden av hennes plager er omtvistet. I juli 1991 begynte hun med attføring. Fra 1 januar 1992 var hun ett års tid i deltidsarbeid i et forlag, først i en femtiprosentstilling og deretter i førti prosent.

Det tredje biluhellet A har vært utsatt for, skjedde 4 november 1993. Bilen hun kjørte ble, etter at hun hadde stanset, påkjørt bakfra av en lastebil. Denne lastebilen ble igjen påkjørt av en annen bil, slik at hun ved påkjørslene ble utsatt for to støt. Hun mener selv at hun ikke fikk skade ved disse sammenstøtene.

I mai 1993 var A blitt innvilget 60 prosent uførepensjon med virkning fra 1 juli 1991. Med virkning fra 1 februar 1994 har hun hatt full uførepensjon.

Når det gjelder As helsetilstand i dag, opplyser hun å ha betydelig smerte i kroppen, blant annet i nakke, hode, ansikt, skuldre og armer. Smertene kan veksle mye i intensitet. Hun har betydelige motoriske problemer og hun er glemsk. Omfanget av As skader og problemer er omtvistet. Det er også omtvistet om skader og problemer kan tilbakeføres til uhellet i 1988. Det er hennes oppfatning at de i sin helhet skriver seg fra dette, og hun fremmet derfor krav om erstatning overfor det forsikringsselskap som bilen som kjørte på henne var forsikret i, nemlig Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig, nå Trygg-Hansa Forsikring AS. Forsikringsselskapet bestred ansvar. Hun reiste sak ved stevning av 26 oktober 1993 til Oslo byrett.

Byretten oppnevnte nevrolog Per Egil Hesla og overlege dr med Asbjørn Bragstad som medisinsk sakkyndige. Begge fratrådte imidlertid som sakkyndige før hovedforhandlingen, men avga vitneforklaring. Overlege Bragstad hadde imidlertid da ikke hatt mulighet for å undersøke A. Det var for byretten også oppnevnt teknisk sakkyndige til vurdering av de biltekniske sider ved uhellet i 1988, blant annet den sannsynlige hastighet til bilen som kjørte på As bil.

Oslo byrett, som avsa dom i saken 29 november 1994, la til grunn at uhellet i 1988 var årsak til at As helseproblemer og at hun hadde tapt sin arbeidsevne. Byrettens dom har slik domsslutning:

«1.Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale til ASide 1567

a)kr 166000,- - etthundreogsekstisekstusen - til dekning av påførte utgifter

b)kr 527000,- - femhundreogtjuesjutusen - til dekning av fremtidige utgifter

c)kr 100000,- - etthundretusen - i påført ervervstap

d)kr 800000,- - åttehundretusen - til dekning av fremtidig ervervstap

e)kr 600000,- - sekshundretusen - til dekning av påført skatteulempe

f)kr 100000,- - etthundretusen - i menerstatning

g)kr 56500,- - femtisekstusenfemhundre - for omkostninger til juridisk bistand etc før stevning

2.Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig betaler til A kr 148190,- - etthundreogførtiåttetusenetthundreognitti - i saksomkostninger.

3.Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»

Forsikringsselskapet påanket dommen til Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett. Den ankende part begjærte oppnevnt medisinsk sakkyndige for lagmannsretten. A motsatte seg dette, og lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge.

Borgarting lagmannsrett avsa 12 juni 1996 dom med slik domsslutning:

«1.Byrettens dom stadfestes, dog slik at erstatningsbeløpet til dekning av påført skatteulempe og ménerstatningen reduseres til henholdsvis 400.000 - firehundretusen - kroner og 80.000 - åttitusen - kroner.

2.I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig innen to uker etter forkynnelsen av denne dom til A 155.000 - etthundreogfemtifemtusen - kroner.»

Lagmannsretten la til grunn at A har en sterkt redusert helsetilstand. Etter lagmannsrettens mening står hennes nåværende helseplager i adekvat årsakssammenheng med påkjørselen i 1988: «Dette gjelder hva enten disse i sin helhet kan tilbakeføres direkte til en nakkeskade etter whiplash, eller de delvis skyldes posttraumatisk stressforstyrrelse eller psykosomatiske forhold som følge av påkjørselen.»

Trygg-Hansa Forsikring AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen, rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Anken over saksbehandlingen gjaldt at lagmannsretten ikke oppnevnte medisinsk sakkyndig. Anken i sin helhet ble henvist til Høyesterett, men saksbehandlingsanken er frafalt under ankeforhandlingen.

For Høyesterett er det oppnevnt to medisinsk sakkyndige. Det er avdelingsoverlege dr med Jan Berstad ved Sunnås sykehus og professor dr med Helge J Nordal, avdelingsoverlege ved nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus. Disse har avgitt skriftlige erklæringer og har gitt forklaringer under ankeforhandlingen. Ankemotparten, A, og et stort antall vitner har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett, blant disse de medisinsk sakkyndige vitner som har forklart seg for byretten og lagmannsretten. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter i saken. Noen av disse er av betydning, og de kommer jeg tilbake til. Avgjørelsesgrunnlaget for Høyesterett er, hensett til de sakkyndigeSide 1568 erklæringer som nå er avgitt, bedre og sikrere enn det har vært for de tidligere retter. Høyesterett har også bedre opplysninger enn lagmannsretten om påkjørselen i 1993. Jeg nevner at etter ankeforhandlingen i Høyesterett har professor Nordal sendt et brev til Høyesterett hvor han utdyper enkelte punkter i sin muntlige redegjørelse for retten. Uttalelsen er kommentert av ankemotparten. Jeg kan ikke se at det her er brakt frem noe vesentlig nytt ut over det som fremkom under ankeforhandlingen.

Den ankende part, Trygg Hansa Forsikring AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er er ikke sannsynliggjort skade ved uhellet i 1988. De medisinsk sakkyndiges funn viser dette. A har tilnærmet full bevegelighet i nakken. Psykisk ble hun funnet upåfallende. Den nedsatte gangfunksjon var ikke til stede ved avledning. For så vidt gjelder hennes symptomer, må det reises spørsmål om aggravasjon eller simulasjon. Under enhver omstendighet er medisinsk skade ikke sannsynliggjort.

Det er ikke godtgjort faktisk årsakssammenheng mellom uhellet i 1988 og eventuell skade. Uhellet skjedde ved påkjørsel bakfra av en bil som trolig hadde en hastighet under 15 km/t, iallfall var hastigheten lav. Påkjørsel av liten bil i lav hastighet har ikke - eller bare et ubetydelig - skadepotensiale. Ved vurderingen av om symptomene kan indikere whiplashskade, må vi bygge på mer allment akseptert medisinsk viten. Det vi må legge til grunn om symptomutviklingen, tilsier ikke noen whiplashskade som kan tilbakeføres til uhellet i 1988.

De symptomer A har hatt etter ulykken i 1988, er mer eller mindre de samme som hun har hatt i årene før. Dokumentene viser at hun oppgir å ha hatt en rekke plager av liknende art. Hun har hatt flere sykmeldinger grunnet i depresjoner. Det er neppe grunnlag for å tilbakeføre disse plagene til ulykken i 1974. Det ligger nærmere å se dem som resultat av ekstraordinære belastninger i familielivet og hennes mer alminnelige psykiske tilstand.

I den grad det kan henføres skade til de senere påkjørslene, må det være til uhellet i 1993. Det synes å ha vært en påkjørsel med langt større skadepotensiale enn hva tilfellet var med påkjørselen i 1988. Påkjørselen i 1993 synes å ha vært den direkte foranledning til at A ble 100 prosent uføretrygdet. Hennes argumentasjon i trygdesaken tyder på dette.

Dersom det skulle kunne påvises faktisk årsakssammenheng mellom de dramatiske plager A påstår å lide av, og uhellet i 1988 med påkjørsel i meget lav hastighet, er dette en helt ekstraordinær skadeutvikling som ikke har erstatningsrettslig beskyttelse. Dette følger av Høyesteretts dom i Rt-1997-1.

Det er heller ikke godtgjort at A har lidt noe økonomisk tap. Rent subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke er grunnlag for en så høy erstatning som lagmannsretten har fastsatt.

Den ankende part, Trygg-Hansa Forsikring AS, har nedlagt slik påstand:

«1.Trygg-Hansa Forsikring AS frifinnes.

2.A tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»Side 1569

Ankemotparten, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Ved bilulykken i 1974 ble A påført en hjerneskade, og hun var i lengre tid blant annet smerteplaget i betydelig grad. Hun overvant imidlertid etter hvert følgene av denne skaden. Hun tok utdannelse, kom i arbeid og var på alle måter mer enn vanlig aktiv. Uhellet i 1988 slo henne imidlertid fullstendig ut. Hun mistet totalt arbeidsevnen og hennes livskvalitet ble dramatisk redusert blant annet ved vedvarende smerter, stivhet i nakke og motoriske problemer. Det er en typisk whiplashskade man står overfor. Forsikringsselskapets antydning om aggravasjon eller simulasjon er uten dekning i de faktiske forhold. At det er årsakssammenheng mellom denne påkjørselen og hennes nåværende tilstand, er ikke tvilsomt.

Den ankende parts anførsel om at påkjørselen i 1988 ikke hadde skadevoldende evne, er uten grunnlag. For det første må det legges til grunn at Datsunen som kjørte på hennes bil, hadde en hastighet i kollisjonsøyeblikket på omkring 30 km/t, med en hastighetsendring for hennes bil på omkring 17 km/t, iallfall var hastighetsendringen minst 14 km/t. Men selv om det skulle være riktig å legge til grunn en lavere hastighet, er det hevet over tvil at påkjørselen likevel hadde skadevoldende evne. En rekke forhold ved den konkrete påkjørselen og ikke minst ved hennes person, blant annet hennes tidligere nakke- og hjerneskade, tilsier betydelig økt skaderisiko. Denne er skadevolderens ansvar.

Hennes tilstand med nakkesmerter, hodepine, smerter i kroppen ellers, svimmelhet, motoriske problemer m v inntrådte dels umiddelbart etter påkjørselen i 1988 og dels kort tid etter. Hennes plager ga seg ikke. At hun gjorde alt for å holde seg i arbeid, viser ikke noe annet. Hun hadde i virkeligheten ikke helse til å gå tilbake i arbeid, og hun greide heller ikke å utføre arbeidet på tilfredsstillende måte. Å arbeide var meget smertefullt for henne.

De rettsoppnevnte sakkyndige legger på helt sentrale punkter et uriktig faktum til grunn. De bygger på uriktige opplysninger om påkjørselshastigheten og de mekaniske krefter som ble utløst ved uhellet i 1988. De overser at de typiske whiplashsymptomer hos A inntrådte meget hurtig etter skaden, og selv om hennes plager har variert noe over tid, er det brosymptomer til dagens tilstand. Det er all grunn til å bygge på at hun ble påført en hjerneskade også ved uhellet i 1988. Uansett er hennes nåværende helsetilstand et direkte resultat av denne påkjørselen, uten hensyn til om smertene, nakkestivheten, hukommelsestapet m v har en organisk eller en psykisk sammenheng. I den grad hennes tilstand skyldes psykiske forhold, må dette ses på som en såkalt posttraumatisk stresslidelse. Det vises her til overlege Førelands vitneforklaring.

Uhellet i 1993 har ikke betydd noe for hennes tilstand. Hun var før uhellet uten arbeidsevne. Smertene og plagene var like ille før som etter. Dersom det hadde skjedd noen forverring, ville det ikke vært noe poeng for henne ikke å fremsette krav om erstatning for denne påkjørselen, men verken hun eller hennes lege kunne se noe grunnlag for det.

Det er ikke grunnlag for at kravet på erstatning helt eller delvis skal falle bort på grunn av manglende påregnelighet eller adekvans. Selv om de fleste som får smerter, nakkestivhet m v etter en whiplash heldigvis blir helt friske, kan invalidiserende skade oppstå selv ved såkalte lavenergipåkjørsler.Side 1570 Det er derfor ikke noe upåregnelig ved det skadebildet vi ser i denne saken.

A er blitt 100 prosent arbeidsufør som følge av ulykken i 1988. Hun har krav på erstatning for tap i lidt og fremtidig inntekt og for øvrig for de poster byretten og lagmannsretten ga erstatning for. Det vises til fremlagte utregninger over tapet. Den ankende parts anførsler om reduksjon i tapsutregningen er det ikke grunnlag for.

Ankemotparten, A, har nedlagt slik påstand:

«I Prinsipalt

1.Lagmannsrettsdommen stadfestes på følgende punkter:

-Avgjørelsen av ménerstatningskravet

-Stadfestelsen av pkt. (g) i byrettens domsslutning

-Stadfestelsen av byrettens saksomkostningsavgjørelse

-Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten

I tillegg kreves lovens forsinkelsesrente fra 2 uker fra forkynnelse av byrettens dom.

2.For de øvrige tapsposter dømmes Trygg Hansa Forsikring AS til å betale A erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 2400000 inklusive forsinkelsesrenter.

3.Trygg Hansa Forsikring AS dømmes til å erstatte A hennes saksomkostninger for Høyesterett.

II Subsidiært

1.Trygg Hansa Forsikring AS dømmes til å betale ménerstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 80000.

2.For øvrig som den prinsipale påstand.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

Innledningsvis finner jeg grunn til å si noe generelt vedrørende domstolenes behandling og avgjørelser av denne type saker.

Såkalte whiplash- eller nakkeslengsaker som kommer for domstolene, er ikke sjelden preget av et uklart årsaks- og symptombilde. Det kan være uklarhet om hvilke skader som er oppstått, når de forskjellige symptomer har inntrådt og i det hele om og i tilfelle hvilke deler av en foreliggende helsesvikt som kan tilbakeføres til den aktuelle påkjørsel som skal ha medført nakkesleng. Det foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-821.Side 1571 En evaluering av bevisene i nærværende sak kommer jeg tilbake til.

Whiplash eller nakkesleng er ikke uttrykk for en inntrådt skade, men for en skademekanisme - altså en bestemt måte skade eventuelt inntrer på - ved at hodet, gjerne ved påkjørsler med bil bakfra, kastes bakover for så etter en «knekk» å fare fremover. Hva som skal til for å få skader ved nakkesleng, skadeomfang, varighet og andre sider ved nakkesleng er til dels sterkt omtvistet. Men særlig gjennom 90-årene har det skjedd en betydelig medisinskfaglig avklaring av viktige sider ved nakkesleng. Dette leder meg til mitt neste generelle poeng. Vi er her på et område hvor det kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang m v så langt mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten. Jeg peker spesielt på rapporten fra den såkalte Quebec Task Force, en tverrfaglig internasjonal gruppe som har samlet materiale om årsaksforhold, forebygging og behandling av tilstander utløst av nakkesleng. Dens arbeide har resultert i det som er betegnet som en internasjonal konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskader. Jeg viser til omtale av dette i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr 17 for 1995. Jeg legger til at de rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett i sine forklaringer har vist til denne rapporten og dens konklusjoner. Videre peker jeg på at det er viktig for domstolene å påse at aksepterte retningslinjer for vurdering av uførhet ved skader etter nakkesleng følges, jf her blant annet legeforeningens retningslinjer av 1994 for fastleggelsen av dette.

Det tredje forhold av mer generell karakter som jeg vil trekke frem, er at rettens behov for sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte. I saker med kompliserte og omtvistete medisinske årsaksforhold, sier det seg nærmest selv at det må oppnevnes medisinsk sakkyndige. Vi er for øvrig her på et område hvor forsvarlighet og grundighet også ofte vil tilsi at retten fraviker lovens utgangspunkt om én sakkyndig, jf tvistemålsloven § 239 første ledd, og oppnevner to sakkyndige. Sakkyndige vitner vil nok i noen grad kunne avhjelpe rettens behov for sakkyndige råd og veiledning, men oftest ikke fullt ut. Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med en større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser. Det er også vesentlig at rettsoppnevnte sakkyndige vil være uten bindinger til partene, noe som ofte ikke vil være situasjonen for sakkyndige vitner.

I nærværende sak oppnevnte byretten to sakkyndige, men disse trakk seg før hovedforhandlingen. Det burde så vidt mulig vært oppnevnt to nye. Lagmannsretten avslo den ankende parts begjæring om oppnevnelse av medisinsk sakkyndige, begrunnet i at ankemotparten motsatte seg dette. Jeg forstår ikke lagmannsrettens standpunkt her. Begge parter har i en tvist som nærværende et selvfølgelig krav på at de sentrale tvistepunkter i saken opplyses på en forsvarlig og grundig måte. Etter mitt skjønn bærer lagmannsrettens vurderinger omkring de medisinske forhold preg av at den ikke har hatt medisinsk sakkyndige å støtte seg til.

Jeg går så over til å se på As skader og helsesvikt og på spørsmålet om dette har sin årsak i påkjørselen i 1988.

A er 100 prosent uføretrygdet fra 1994. Hun er av trygdemyndighetene regnet for mer enn 50 prosent arbeidsufør, uten restervervsevneSide 1572 som kan utnyttes. Hun har plager ved smerter i nakke, hode, skuldre, armer, nedover ryggen mot seteregionen og nedover venstre ben. Smertene varierer mye i intensitet. Hun skal være klossete med armene og ha problemer med koordineringen av bevegelser og med gangen. Hun oppgir å ha problemer med hukommelsen. Jeg legger til grunn at hun er 100 prosent arbeidsufør og har en rekke problemer med sin helse som for henne åpenbart føles sterkt belastende. Jeg kommer nærmere tilbake til hennes nåværende helsetilstand. Sakens hovedspørsmål er om det er årsakssammenheng mellom helsetilstanden nå og påkjørselen i 1988.

Det er her nødvendig først å klarlegge As helse før ulykken i 1988. A har fremholdt at selv om hun ble ganske hardt skadet ved ulykken i 1974, og ble påført både nakkeskade og en hjerneskade, hadde hun kommet seg helt etter denne ulykken. Hun var - anfører hun - i fullt arbeid og levde et aktivt liv med løping, dykking m v. Hennes tilstand var som om ulykken i 1974 ikke hadde hendt.

Ved min vurdering av As helsetilstand før ulykken i 1988 tar jeg utgangspunkt i de opplysninger vi har fra leger som har behandlet henne. Assisterende overlege Per Stensrud, spesialist i nevrologi, undersøkte henne 8 og 17 november 1977. Han beskriver skadene påført ved ulykken i 1974. Hun fikk hjernerystelse og var bevisstløs i to timer. Hun fikk ansiktsskade, særlig i munnpartiet, og fikk slått ut flere tenner. Stensrud la til grunn at hun var blitt påført nakkeskade med liten nedpressning av øvre dekkplate på 5 halsvirvel. Videre så han det som sannsynlig at hun var påført en lettere hjerneskade. Dette kunne ikke påvises sikkert patologisk, men subjektive og objektive symptomer tydet på at det var tilfellet. Overlege Stensrud peker i sin erklæring på at opplysninger fra undersøkelser ved Sentralsykehuset i Akershus viser at hun har vært plaget av hodepine, svimmelhet og nervøsitet. Slike symptomer ga hun i undersøkelsene hos Stensrud også uttrykk for overfor ham. Hun trakk der også frem smerter og stivhet i nakke og også at hun ofte hadde smerter nærmest i hele kroppen når hun våknet om morgenen. Videre trekker hun der frem nedsatt oppmerksomhets- og konsentrasjonsevne og nedsatt hukommelse. Stensrud noterer under «neurologisk status» blant annet at hun «virker lett deprimert, emosjonelt kanskje litt labil». Stensrud anså hennes varige ervervsmessige uførhet for å være 20 prosent. Det er i denne forbindelse grunn til å påpeke at hennes utdannelse som førskolelærer var fullført før overlege Stensruds undersøkelser. Det fremgår av hans erklæring at han var oppmerksom på dette, og at hun på tidspunktet for undersøkelsen var i full jobb som førskolelærer.

Spørsmålet om A ble påført en hjerneskade ved uhellet i 1974 har vært sterkt omtvistet i saken. A har med styrke gjort gjeldende at hun ble påført en slik skade, men altså tross denne maktet å leve et aktivt liv uten helseproblemer. De rettsoppnevnte sakkyndige har funnet det mest sannsynlig at A ikke ble påført en lettere hjerneskade i 1974. De øvrige leger som har uttalt seg om spørsmålet, har ment at hun ble påført en slik skade i 1974. Jeg lar dette spørsmålet stå åpent, idet jeg vanskelig kan se annet enn at en konklusjon om hjerneskade ved den første påkjørselen, bare vil styrke den konklusjon jeg kommer til om at kun en marginal del av As uførhet kan tilbakeføres til ulykken i 1988.Side 1573

Fra 1979 og fremover har A samlet sett et ganske betydelig antall sykemeldinger. Den ankende part har beregnet det totale antall sykemeldingsdager frem til påkjørselen i 1988 til 414 arbeidsdager. Tallet er ikke bestridt. To av sykemeldingene - fra 1980 - var på grunn av myalgi. Iallfall tre sykemeldinger, herav en meget langvarig, er på grunn av nevrose eller depresjon. Disse sykmeldingene er fra 1983, 1984-1985 og 1986.

I 1983 søker A om refusjon fra Folketrygden for utgifter til anskaffelse av vannseng. Det opplyses her fra hennes lege at hun har vært plaget av smerter om natten. Samme år søkte hun om overgangsstønad og stønad til barnetilsyn fra trygden. Søknaden var begrunnet med at hennes helsetilstand tilsa at hun ikke kunne fortsette med arbeidet som førskolelærer.

Jeg kan fra sakens opplysninger i det hele ikke trekke noen annen konklusjon enn at A frem til påkjørselen i 1988 hadde ganske betydelige helseproblemer. Riktignok kan hennes sykemeldinger grunnet i depresjon eller nevrose, ha hatt sin bakgrunn i påkjenninger i arbeid eller familie. Men det viser samtidig også at slike påkjenninger påvirker hennes helse, og slike påkjenninger har hun hatt i minst like høy grad etter 1988.

Mitt syn på As helsetilstand før uhellet i 1988 samsvarer ikke med det hun og hennes bekjente har forklart i tilknytning til saken eller med det hun har forklart til leger som har undersøkt henne etter påkjørselen. Som jeg var inne på i mine generelle bemerkninger vedrørende bevisvurderingen, legger jeg større vekt på de tidsnære opplysninger enn på de opplysninger som er gitt i tilknytning til rettssaken og som lett - gjerne ubevisst - vil være farvet av den konflikt og de interesser som foreligger.

Jeg ser så på påkjørselen i 1988 og As helsetilstand etter denne.

Omstendighetene omkring påkjørselen i 1988 er ikke klare i enhver henseende. Det som imidlertid er på det rene er at A satt i sin bil, en Saab turbo 900. Hun ble påkjørt bakfra av en mindre bil, en Datsun Sunny. Saaben ble skjøvet inn i bilen foran. Saaben fikk skader i front, men ikke bak. Bilen som Saaben kjørte inn i, fikk ikke skader. Datsunen fikk skader i fronten, men også den var fullt kjørbar etter uhellet etter utretting av en skjerm.

Lagmannsretten har lagt til grunn at Datsunen kjørte inn i Saaben med en hastighet på ca 30 km/t og har her støttet seg til et sakkyndig vitne som mente at hastigheten var mellom 25 og 30 km/t, og til de vitneforklaringer som for øvrig ble gitt. Uten at det er sagt uttrykkelig forstår jeg lagmannsretten slik at den har lagt til grunn at Saaben sto stille ved påkjørselen, slik at den fikk en hastighetsendring ved påkjørselen på omkring 17 km/t. Denne bevisvurderingen er angrepet av den ankende part. Det er også fra den siden fremlagt utførte kollisjonstester med lignende biler som skal vise at hastigheten ved påkjørselen må ha vært lavere. Det er imidlertid det å si til disse testene at Datsunen ved testforsøkene har bremset umiddelbart før sammenstøtene. Oppbremsing innvirker på den høyde Datsunen får i fronten. Det vil føre til at Datsunens støtfanger da treffer under Saabens tilhengerfeste og ikke i dette festet, noe som må ha vært situasjonen ved den påkjørsel saken gjelder. På dette punkt i saken kan jeg i det hele ikke se at det er grunnlagSide 1574 for å tilsidesette lagmannsrettens bevisvurdering, og jeg legger den til grunn. Den innebærer at vi her har et sammenstøt av en styrke som gir mulighet for nakkeskade. Men sammenstøtet i seg selv gir ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A faktisk ble skadet. De kliniske funn og symptomer må bli avgjørende i denne vurderingen.

A har forklart at hun følte seg omtåket etter sammenstøtet og at hun hadde smerter i nakken. Jeg legger det til grunn. Det har blant annet støtte i det hun skrev noen dager senere i rubrikken «Andre opplysninger om kjøreuhellet» i skademeldingen til forsikringsselskapet hvor hun skriver at «Samtidig med sammenstøtene ble jeg kastet bakover og fikk en voldsom knekk i nakken. Jeg fikk vondt og følte meg svimmel og måte vente med å kjøre ut av veien.» Hun kjørte en tid etter ulykken til en venninne i Bærum og senere derfra til legevakten i Bærum hvor hun ble undersøkt ca 5 timer etter uhellet. Jeg har gjengitt legevaktjournalen for undersøkelsen av henne under saksfremstillingen. Journalen må forstås slik at legen undersøkte nakken og fant at hun kunne bevege hodet normalt og uten problemer. Det er uttalt at hun ikke har smerter i nakken nå. Hun hadde vondt i hodet. Det var altså ved undersøkelsen på legevakten ingen funn som kunne tyde på skade, og av symptomer er det bare uttalt at det forelå hodepine.

A ble sykmeldt i 11 dager og gikk deretter inn i arbeid igjen som flyvertinne i Busy Bee. Hun oppsøkte sin lege, dr Arne Røde, den 3 november 1988. Hun ga da uttrykk for at hun hadde hatt sterke hodesmerter etter ulykken. Han undersøkte nakken og fant redusert bevegelighet i øvre del av nakken. Ved kompresjon og samtidig rotasjon fikk A sterke smerter uten utstrålingsfenomener.

Dr Røde henviste A til kiropraktor og tannlege Arnt Grønstvedt for såkalt traksjonsbehandling. Til ham ga hun ved undersøkelsen og behandlingen 9 november 1988 uttrykk for en generell hodepine som hun relaterte til smerter i nakken, og videre at hun hadde hukommelsessvikt og konsentrasjonsvansker. Han fant ved palpasjon at hun var sår og øm i hele nakken særlig i øvre avsnitt, og han fant også «dårlig evne til bevegelse av skallen på de øverste nakkevirvler». Ved neste behandling ga hun uttrykk for at hun også i noe tid hadde hatt smerter inne i kinn og kjeve.

A ble henvist av dr Røde til overlege Arve Dahl, spesialist i nevrologi ved Rikshospitalet. Dahl undersøkte henne 8 mai 1989 og 11 desember 1990. Hun ga ved undersøkelsen 8 mai 1989 uttrykk for smerter i ansiktet og kjeve og over øynene, som hun satte i sammenheng med smertene i nakken. Hun trakk frem dårligere hukommelse og konsentrasjonsevne og «hadde fornemmelse av at fingrene ikke fungerte som de skulle.» Hun følte seg deprimert og psykolabil.Ved undersøkelser fant overlege Dahl «ingen sikre patologiske forhold ved koordinasjonsprøve, men en klar ømhet i muskulatur, både i ansikt, tinninger, nakke og skuldre. Normal bevegelighet av nakke, livligere reflekser i høyre arm, sammenlignet med venstre. For øvrig ingen spesielle utfall.» Ved neste undersøkelse, den 11 desember 1990, ga A uttrykk for stort sett de samme symptomer som ved forrige undersøkelse. Hun klaget over økte og kroniske smerter lokalisert til bakhodet, nakke og panne. «Hun opplevde at armene var dovne og visne med nedsatt kraft som særlig var tilstede, dersom hun løftet armene over hodet og hun greideSide 1575 ikke å henge opp klær, ta ned gjenstander fra skap etc.» Ved undersøkelser ble funnet at evnen til rotasjon av nakken var nedsatt og palpasjonsømhet i nakke, skuldre og hals. Overlege Dahl bemerket at «Ingen overbevisende lammelser i armenes muskler (men vanskelig å vurdere kraften på grunn av smerter).» De ovennevnte uttalelser fra overlege Dahl er nedfelt i en spesialistuttalelse han i 1991 ga til As daværende prosessfullmektig. I spesialistuttalelsen gir han også en nærmere vurdering av hennes helsestilstand, de sannsynlige årsaker til denne og anslår hennes medisinske og ervervsmessige uførhet. Denne delen av hans erklæring kommer jeg i noen grad tilbake til.

Den 5 september 1992 ble A undersøkt av nevrolog Per Egil Hesla. Jeg går ikke i detalj inn på denne. Undersøkelsene er foretatt nær fire år etter påkjørselen i 1988. Symptomer og funn her har da ikke den samme betydning ved årsaksvurderingen som de opplysninger vi har om dette i tid nærmere uhellet. Men jeg vil peke på at han trekker frem problemer med As gange, beskrevet som en «litt klaskende gange». Slike gangforstyrrelser har ikke, iallfall ikke like uttalt, vært omtalt tidligere. I hans erklæring er det også inntatt opplysninger fra A om pinlige episoder hvor hun mistet kaffekannen i fanget på passasjerer. Dette er heller ikke beskrevet i tidligere erklæringer.

De opplysningene vi har fra legeerklæringene må sammenholdes med det vi kan slutte om As helsetilstand av andre opplysninger eller forhold. For meg står det her som sentralt at A var i arbeid som flyvertinne frem til sykemeldingen i juni 1990. Sin første sykemelding etter sykemeldingen i forbindelse med påkjørselen hadde hun i september 1989. Riktignok hadde hun permisjon uten lønn i tre måneder sommeren 1989, men det er etter opplysningene ikke grunnlag for å bygge på at dette hadde sin bakgrunn i ulykken. Tiden fra påkjørselen i 1988 til langtidssykemeldingen fra sommeren 1990 er preget av mindre sykemeldinger enn for perioder forut for ulykken.

I 1990 måtte flyselskapet Busy Bee gå til innskrenkninger, for så å gå konkurs i 1992. Hensett til As ansiennitet i selskapet ville hun, etter opplysninger fra tidligere personalsjef i Busy Bee, vært uten arbeid der fra februar 1991. Jeg nevner dette av to grunner. For det første er det å miste arbeidsplassen åpenbart en betydelig psykisk belastning, og her falt dette i tid også nær opp til samlivsbrudd med ektefellen. Dernest inntrer altså det at A ikke har noen jobb å gå tilbake til. Hun har et behov for å skaffe seg nytt arbeid.

A kom i arbeid igjen fra 1 januar 1992. Hun fikk jobb i Organisasjonsforlaget, først i en 50 og senere i 40 prosents stilling. Som jeg har redegjort for i saksfremstillingen, fikk hun 60 prosent uførepensjon med virkning fra 1 juli 1991 og med virkning fra 1 februar 1994 har hun hatt full uførepensjon. Men ved vurderingen av hennes arbeidsevne før påkjørselen i 1993, som jeg straks skal redegjøre for, må det legges til grunn at arbeidet i Organisasjonsforlaget opphørte på grunn av oppsigelse, ikke på grunn av sykdom. Den 17 november 1993, to uker etter påkjørselen, skrev A til Bærum trygdekontor blant annet:

«Oppsigelse fra min stilling, samt utsatt for trafikkulykke 4/11 d.å. Jeg har kommet opp i en svært vanskelig situasjon, både i forbindelse medSide 1576 min arbeidsplass Organisasjonsforlaget hvor jeg er blitt sagt opp p.g.a. omorganiseringen og innskrenking. Mitt arbeid opphører f.o.m. den 1. mars 1994. Jeg har søkt en masse utlyste stillinger, men uten å få noe tilbud om ny jobb.

Så skjer det uheldige at jeg den 4.11. d.å. ble utsatt for en kraftig påkjørsel bakfra av først en lastebil og så en trailer; kjedekollisjon.

Bilene ble sterkt skadet, jeg selv er fortsatt støl, men det er for tidlig å si noe om varige mn. Politiet tok opp forklaring og selv kom jeg umiddelbart til medisinsk vurdering.

Jeg vil svært gjerne ha hjelp til å vite hvordan jeg nå skal forholde meg til alt dette som skjer og hvordan saken blir i forhold til sykemelding, arbeid, etc. Jeg vet rett og slett ikke hva som vil skje med meg oppi alt dette. Jeg håper du kan hjelpe meg og at jeg kan finne noen av svarene hos deg?»

Påkjørselen den 4 november 1993 er kort beskrevet i det brevet som er gjengitt foran. I legeerklæring ved krav om attføring, utferdiget av dr Røde den 15 april 1994, uttaler han om påkjørselen 4 november 1993 og hennes tilstand før og etter denne påkjørselen:

«Ble påkjørt 12.25 i dag i Sandvika. Kjørte inn i tunellen ved Fransefoss. Ble påkjørt av lastebil og så en Trailer bak denne. Skade bagasje lokk støtfanger etc. Bilen er kjørbar. Fått et psykisk sjokk pga tidl nakkeskade. Vært 5-6 ganger hos kiropraktor i nov 93. Ryggen er stiv og pas mister følelsen i v ben. Har nå begynnt på h side. Får inntense smerter med utstrålinger til nakke og hode bekken og korsrygg. Ved us kan pas knappt kle av seg. Normale reflekser men betydelig muskelstivhet. Pas er 60 % ufør og pga skaden 041193 er hun pt 100 % arbeidsufør. Hun er helt nedkjørt og husker ikke nære ting. Har med seg hjelp ved konsultasjonen. Pas har fra siste ulykke vært til fysikalskbehandling. Dette har ikke hjulpet. Skal nå inn i et rehabilitering med rygg nakke skole. Hun vil ikke kunne gå tilbake til sin jobb i Organisasjonsforlaget. Pas søker selv om 100 % uføretrygd da hun ikke ser muligheter i å jobbe delvis. Fra 88 har pasienten vært syk. Hun er værre nå enn noen gang. Ustø, glemsk, svimmel og sterkt plaget av smerter.»

Jeg bemerker at første avsnitt i brevet må være tatt fra hennes journal hos dr Røde for 4 november 1993, jf ble påkjørt «i dag». Jeg bemerker videre at det synes å være liten tvil om at påkjørselen denne gangen var langt kraftigere enn påkjørselen i 1988.

Etter denne redegjørelsen for As helsemessige utvikling m v går jeg nærmere inn på vurderingen av spørsmålet om sammenheng mellom påkjørselen i 1988 og hennes nåværende helsetilstand.

Den rettsoppnevnte sakkyndige professor Nordal har mer generelt skissert visse betingelser som må være til stede for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til traume forårsaket av nakkesleng. Han uttaler:

«Kort gjennomgang av diagnostikken av sykdomsbilder fremkalt av nakkesleng.

- - -

Det er viktig å være oppmerksom på at sykdomsbildet ved nakkesleng skader i senfasen etter uhellet er ukarakteristisk mht årsaken. Dvs at liknendeSide 1577 symptombilder sees hyppig i befolkningen ellers, som ikke har vært utsatt for noe traume. Man kan derfor sette opp en kjede av betingelser som må være oppfylt for at man med en viss sannsynlighet kan diagnostisere tilstanden.

1. For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev.

I store trekk vil de krefter som virker på en person øke med økende hastighetsendringer av den bil en pasient sitter i. Det er imidlertid mange usikre omstendigheter som spiller inn, som bilsetets og nakkestøttens egenskaper, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, om pasienten er forberedt på støtet eller ei, om pasienten har forutbestående skade og derav følgende økt sårbarhet, om det er aldersbetingede svekkelser i nakkevirvelsøylen, evt ledsaget av forkalkninger, mmm.

Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår. Det vil som regel dreie seg om relativ risiko for helseskader, som øker med økende hastighet. Således kan man se at selv ved meget høye hastigheter, og med betydelige skader med brudd og annet tilfølge, kan pasienten etter noen tid likevel føle seg helt frisk.

Etter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige.

2. Det må foreligge akutt symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn. Regelen er at dess kraftigere skade, dess tidligere kommer plagene. Akutt symptomene vil hos de fleste dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene.

3. Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.

4. Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs at f.eks. lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.»

Med hensyn til tidspunktet for når det må foreligge symptomer fra nakke eller hode, har jeg forstått dr Nordal slik at dette kan strekkes noe. Quebec Task Force opererer her med en tidsgrense på 72 timer. Jeg har forstått at også den andre medisinsk sakkyndige, overlege Berstad, i hovedtrekk legger til grunn de samme generelle vilkår for å tilbakeføre symptomer til nakkesleng som det professor Nordal gjør. Både BerstadSide 1578 og Nordal har, på spørsmål under ankeforhandlingen, fremholdt at deres konklusjoner gjelder uten hensyn til om retten legger til grunn samme hastighet ved påkjørselen som lagmannsretten har bygget på, eller en lavere hastighet. Når det gjelder de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger, vil jeg videre bemerke at de har hatt til disposisjon alle medisinske opplysninger i saken. Begge de sakkyndige undersøkte A. Jeg kan ikke se at de sakkyndige på noe avgjørende punkt, for eksempel om inntreden av de forskjellige symptomer, har lagt til grunn et uriktig faktum. Jeg tilføyer her at på enkelte punkter er opplysningene omkring dette i deres erklæringer korrigert eller nyansert i deres muntlige forklaringer. I denne sammenheng peker jeg også på at særlig professor Nordal i sin erklæring har foretatt en meget grundig gjennomgang og gjengivelse av de medisinske opplysninger i saken.

Overlege Berstads konklusjon er at det ikke kan tilbakeføres medisinsk eller ervervsmessig uførhet til påkjørselen i 1988. Om ulykken i 1988 uttaler han:

Ved denne ulykken er det ikke holdepunkter for at pasienten fikk nakkedistorsjon (skade av nakken ved whiplash mekanisme). Funn ved undersøkelse like etter skade og særlig symptomutvikling seinere hvor bl.a. nye symptomer kommer til er ikke forenlig med denne diagnosen.»

Berstad mener As nåværende helsetilstand etter overveiende sannsynlighet må antas å ha sammenheng med lidelsen konversjonsnevrose, en nevroseform hvor funksjonssvekkelsen har psykiske årsaker. Tilstanden kan ikke forklares med organisk skade. Han finner det ikke sannsynlig at hennes tilstand i dag ville vært annerledes om påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd.

Professor Nordals konklusjon er noe annerledes enn overlege Berstads, idet professor Nordal finner at en liten del av As medisinske og ervervsmessige uførhet kan henføres til påkjørselen i 1988. Jeg finner det riktig å gjengi noen sentrale deler av hans sakkyndigerklæring. Disse delene er i det alt vesentlige fastholdt i hans muntlige forklaring.

«Hvilken varig skadebetinget medisinsk og ervervsmessig invaliditet, og hvilket skadebetinget varig behandlingsbehov har skadelidte pga nakkeslengskade?

...

- Under forutsetning av at hun ikke har skade av nervevev (hjerne, ryggmarg eller nerverøtter), og meget begrenset skade av en nakkevirvel, har hun i henhold til Retningslinjer gitt av den norske legeforening, nakke? og hodesmerter, og assosierte opplevelse av økt trettbarhet og mental svikt, som tilsier en medisinsk invaliditet på ca 20%. Etter mitt skjønn vil dette, med den lange sykehistorie hun nå har, i store trekk forbli varig.

Etter mitt skjønn, slik hun fremstår ved klinisk undersøkelse og samtale høsten 1997, virker hun ikke som en hjerneskadet person. Dersom det skulle foreligge hjerneskade med innvirkning på hennes mentale evner, må den være meget beskjeden. Dette inntrykk underbygget av at hun f.eks. etter uhellet har hatt viktige oppgaver innen Landsforeningen for trafikkskadde.

Dersom det likevel skulle foreligge en viss skade av hjernen, konferer nevropsykologiske funn av Ivar Reinvang angitt i erklæringen fra dr Arve Dahl,Side 1579 en viss refleksassymetri som er notert flere ganger, og lette EEG abnormiteter, vil dette i sin helhet være å henføre til biluhellet i 1974. Dette var meget kraftig, hun hadde en hjernerystelse, og hun hadde i flere år etterpå subjektive besvær av mental art som for meg virker svært like de hun har hatt utover i 1990 årene. Ved biluhellet i 1988 er der etter mitt skjønn ingen mistanke om at det forelå hjernerystelse, og det foreligger ikke betingelser for at dette uhellet kan ha forårsaket hjerneskade.

Vurderingen av ervervsmessig invaliditet er meget usikker. Hun er av andre leger og av trygdemyndighetene funnet å være arbeidsufør mer enn 50%, uten restervervsevne som kan utnyttes, slik at hun har fått uførhetstrygd. Ut fra de besvær hun har fra nakken, med smerter og stivhet, og hodebesvær, kan jeg ikke se at det skulle foreligge grunnlag for uførhetstrygd. Det er altså etter mitt skjønn et misforhold mellom hennes somatiske helse og det forhold at hun er uføretrygdet. Etter mitt skjønn må det komme inn andre faktorer, slik som en mulig medkomponent av besvær etter den ulykken i 1974, evt også besvær av psykisk art, som er hovedårsaken til hennes nåværende uførhet. Etter mitt skjønn har hun en varig ervervsmessig invaliditet knyttet til smerter og stivhet i nakken, og hodesmerter og assosierte symptomer av mental art, som er på ca 20%. I yrker med statisk belastning av armer og høyt arbeidstempo, kan det være høyere, i andre med varierte arbeidsstillinger og mulighet til å ta små pauser i arbeidet, lavere.

...

Uhellet i 1974 var klart det kraftigste, og ville etterlate varige besvær fra nakken, med smerter og stivhet, og fra hjerne, med lette mentale problemer, slik det ble oppfattet av nevrolog Per Stensrud. Han anslo en varig skadebetinget medisinsk invaliditet til 25%, og en varig skadebetinget ervervsmessig invaliditet til 20%. Slik gikk det tilsynelatende ikke, idet hun etter få år tilsynelatende var helt frisk igjen, og i fullt arbeid og med et aktivt privatliv. Dette uhellet hadde uten tvil stor mekanisk styrke, hun var meget dårlig akutt med bevissthetstap og smerter, og hun ble så gradvis bedre, slik man forventer ut fra traumers innvirkning på mennesker.

Ved uhellet i 1988 kan man være i tvil om det har etterlatt senfølger som medvirker til hennes helsebesvær i dag. Det har hatt meget beskjeden mekanisk styrke, trolig helt på grensen av å kunne gi skade på føreren av bilen. De fleste som blir utsatt for en slik kollisjon vil nok overhodet ikke merke noen helsebesvær. Denne pasient fikk hodepine på den ene siden, hun tok kontakt med lege som oppfattet sykdomsbildet som forårsaket av en nakkeslengskademekanisme, og hun ble kortvarig sykmeldt. Det virker derfor som om hun har fått akuttsymptomer av organisk preg få timer etter uhellet. Hun tok få uker senere kontakt med kiropraktor pga nakke og hodebesvær. Under tvil vil jeg derfor anta at hun ble skadet ved uhellet i 1988, og hadde akutt symptomer.

Jeg er i tvil om det foreligger brosymptomer, med smerter og stivhet i nakken og hodepine, frem til hennes plager i dag. Hun var i arbeid i mange måneder etter uhellet, før hun gradvis fikk så store plager at hun etter hvert ble langvarig sykmeldt fra begynnelsen av 1990 årene. Hun mener bestemt at hun har hatt plager hele tiden etter uhellet.

Den gradvise økning av hennes besvær frem til 1993, en økning som synes å ha begynt mange måneder etter uhellet i 1988, finner jeg ikke har årsakssammenheng med biluhellet. Jeg vil finne det mer sannsynlig at det har årsakssammenheng med mekanismer som ga henne nedsatt førlighet, slik at hun f.eks. måtte bevege seg med stokk i begynnelsen av 1990 årene. Det gjør hun ikke vedSide 1580 vurderingen hos meg høsten 1997. Den førlighetssvikt jeg finner høsten 1997 har ikke preg av å være forårsaket av organisk nevrologisk sykdom, og det er nærliggende å anta at den førlighetssvikt som har vært diskutert i begynnelsen av 1990 årene er av samme natur, dvs funksjonell.

Uhellet i 1993 utløste så vidt jeg kan se økningen av ervervsuførhet som førte til at hun ble uføretrygdet. Hun selv føler likevel at dette bare forbigående ga økte besvær. Mitt inntrykk er at dette uhell også har vært av en viss betydning. Det skjedde ved at en tung bil kjørte inn i hennes bil bakfra, med noen, om enn moderate skader på hennes bil, hun fikk umiddelbart økte plager, og hun kom seg ikke tilbake i arbeid.

Et problem i vurderingen av denne pasients helse i forhold til erstatning, er at beskrivelsen av hennes smerter og andre plager i erklæringen fra Per Stensrud i 1977 ligner svært på de plager hun har nå. Dersom det er slik at hun allerede har fått erstatning fra forsikringsselskap etter den medisinske invaliditet han anslo, kan jeg ikke se at hun i dag har noen høyere skadebetinget invaliditet som skulle utløse ytterligere erstatning. Dersom jeg holder disse betraktninger utenfor, vil jeg anføre at

-det kraftige uhellet i 1974 tilsynelatende ikke etterlot varig medisinsk eller ervervsmessig invaliditet, men kunne i beskjeden grad gi økt sårbarhet for senere tilsvarende ulykker.

-det minimale fysiske traumet ved uhellet i 1988 var etterfulgt av en helt uvanlig utvikling av helsebesvær, hvorav den største del synes å øke på så lang tid etter traumet at en årsakssammenheng er lite sannsynlig. Denne største delen av helseplagene kan kanskje ha sammenheng med økt sårbarhet knyttet til psykososiale forhold som var meget vanskelige mellom ulykkene i 1974 og i 1988. Den minste delen av helseplagene, som jeg under tvil antar har brosymptomer tilbake til akuttsymptomene etter uhellet i 1988, tror jeg i stor grad må henføres til økt sårbarhet pga uhellet i 1974.

-uhellet i 1993 har forverret hennes helse litt.

-hun helt uavhengig av biluhellene trolig fra tid til annen ville ha hatt nakkesmerter, hodepine, opplevelse av mental svikt og annet pga forhold som kan ha sammenheng med psykososiale problemer slik de manifisterte seg i 1980 årene.

Den medisinske invaliditet på 20% knyttet til smerter og stivhet i nakken, hodepine og opplevelse av mentalsvikt, finner jeg ut fra grovt skjønn fordeler seg med 10% på ulykken i 1974, 2,5% på ulykken i 1988, 2,5% på ulykken i 1993 og 5% på forhold av psykososial karakter ledsaget av økt muskelspenning.

Tilsvarende fordeling gjelder den del av hennes nedsatte ervervsevne som har sammenheng med smerter og stivhet i nakken, hodepine og opplevelse av mental svikt.»

Det er altså en viss uenighet mellom de rettsoppnevnte sakkyndige om den medisinske og ervervsmessige uførhet som kan tilbakeføres til uhellet i 1988. Overlege Berstad mener at ikke noe av As uførhet kan tilbakeføres til påkjørselen i 1988. Professor Nordal mener at det kan knyttes 20 prosent medisinsk og ervervsmessig uførhet til symptomer av den art som kunne tenkes tilbakeført til nakkesleng, og at 2,5 av disse 20 prosentene, skjønnsmessig kan tilbakeføres til denne påkjørselen. Men han har gitt uttrykk for at det er betydelig usikkerhet ved om det er riktig i det hele å henføre noen del av uførheten til dette uhellet, slik han har gjort. Jeg tilføyer at de 5 prosentene som professor Nordal har henført tilSide 1581 forhold av psykososial art, er uførhet som - slik jeg oppfatter ham - årsaksmessig ikke står i sammenheng med noen av påkjørslene, altså heller ikke påkjørselen i 1988.

Ved den samlede bevisvurdering for å fastlegge årsaksforholdet, må de rettsoppnevnte medisinsk sakkyndiges vurderinger stå sentralt. Etter mitt skjønn må spørsmålet, etter det bevismaterialet som foreligger, være om påkjørselen i 1988 overhodet ikke er årsak til noe av As uførhet eller om den kan ha gitt et visst, men - i det samlede bildet - meget lite bidrag. Med den betydelige usikkerhet som her er, kan mye tale for den første konklusjonen. Jeg er imidlertid under tvil kommet til at dr Nordals konklusjon bør legges til grunn, slik at en liten del av den medisinske og ervervsmessige uførhet tilbakeføres til påkjørselen i 1988.

Jeg legger til at jeg ikke kan se at de uttalelser som foreligger ellers i saken, er egnet til å svekke de rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjoner i retning av at det kan være grunnlag for å tilbakeføre en større del av As uførhet til påkjørselen i 1988. Det er et trekk ved flere av de øvrige uttalelsene at de blant annet bygger på et faktum og en symptomutvikling det ikke er grunnlag for. Jeg vil tilføye at jeg oppfatter overlege Dahl slik, med de korreksjoner og tilføyelser han har gjort til sin spesialisterklæring fra 1991, at hans konklusjon i stor grad samsvarer med professor Nordals. Han uttaler i bevisopptak for Høyesterett at han i dag «ville anslått As medisinske invaliditet til maksimum 10-15 %, men ville justert denne på grunn av ulykken i 1974.»

Når det gjelder de andre medisinske uttalelsene i saken, har A lagt en særlig vekt på uttalelsen fra overlege i psykiatri, Anne Regine Føreland. Overlege Føreland, som undersøkte A kort tid før behandlingen av saken i lagmannsretten, har lagt til grunn at A fikk et såkalt posttraumatisk stressdisorder (PTSD) etter uhellet i 1988. Føreland uttaler i sin vitneforklaring ved bevisopptak for Høyesterett blant annet:

«På spørsmål fra adv. Haug forklarte vitnet at PTSD krever at individet har opplevd en hendelse utover det vanlige som ville ha vært alvorlig belastende for nesten enhver og deriblant opplevelse av trussel mot ens eget liv, at man tror man kommer til å dø. Dette er et av hovedkriteriene. ...

...

Vitnet understreker at det er en subjektivt opplevd farlig situasjon som skal til for å oppfylle det første kriteriet. Etter ulykken i 1974 kom hun seg fort og hadde ingen psykiske problemer ettersom ulykken var alvorlig, hun var bevisstløs lenge og lå på sykehus, er det allikevel grunn til å si at dette traumet har etterlatt henne i en sårbar tilstand som gjør at hun er ekstra sårbar for lignende hendelser og ulykker. Denne sårbarheten gjorde at hun fikk et voldsomt sjokk og hun forsto at en bil holdt på å kjøre inn i henne. Det som da hadde ligget gjemt og latent i hennes sinn, ble reaktivert og kom frem og hun var sikker på at hun kom til å dø ved ulykken i 1988 og hadde en sterk dødsangst hvilket også gjør at hun også tilfredsstiller det første kriteriet for diagnosen PTSD.»

Det er vanskelig å se at overlege Føreland har grunnlag i det foreliggende bevismaterialet for sin premiss om at A hadde sterk dødsangst ved påkjørselen i 1988. Det er ingen opplysninger fra legejournaler m v i tid nær opp til påkjørselen som underbygger dette. DødsangstSide 1582 ved påkjørselen i 1988 er i det hele ikke trukket frem i saken før overlege Føreland uttalte seg. Derimot er dette trukket frem ved påkjørselen i 1993, iallfall slik at dr H Røde i sin journal for konsultasjonen etter hendelsen har notert psykisk sjokk. Jeg kan i det hele ikke se at det er faktisk grunnlag for overlege Førelands konklusjon. Jeg vil også knytte en annen mer generell bemerkning til dette. Skal årsakssammenheng i en sak som denne kunne bygges på et grunnlag som PTSD, må det sørges for at det skjer bevisførsel om det gjennom rettsoppnevnte sakkyndige. Jeg legger til: De rettsoppnevnte sakkyndige i denne saken er ikke psykiatere. De har imidlertid for Høyesterett i sine muntlige redegjørelser gitt uttrykk for at det her ikke kan foreligge noe tilfelle av PTSD, blant annet fordi grunnforutsetningen om betydelig angst ved påkjørselen i 1988 ikke var til stede. Om sin faglige kompetanse til å uttale seg om dette, har begge blant annet pekt på at de er vant til å arbeide i tverrfaglige miljøer, hvor også psykiske faktorer vurderes og da i samarbeide med psykiatere. Deres syn på det konkrete tilfellet styrker min oppfatning av at det her ikke er tale om PTSD.

Jeg finner det etter dette bevismessig riktig å legge til grunn den samme vurdering av årsaksforholdet som den rettsoppnevnte sakkyndige professor Nordal er kommet frem til. Den tvil vurderingen på dette punkt har skapt hos meg, er som påpekt ikke om vurderingen er for streng i forhold til A, men om den går for langt i å knytte elementer av hennes helsetilstand til påkjørselen i 1988. As medisinske og ervervsmessige uførhet begrunnet i symptomer som kunne tenkes tilbakeført til nakkesleng, er da 20 prosent, hvorav påkjørselen i 1988 skjønnsmessig svarer for 1/8 av dette (en andel på 2,5 av de 20 prosentene).

Men situasjonen er at A ikke bare er 20 prosent, men fullstendig arbeidsufør. Spørsmålet er da om den meget beskjedne andel påkjørselen i 1988 utgjør i det totale uførhetsbildet kan gi grunnlag for erstatning og i tilfelle for hvor mye. Dette må vurderes i forhold til den enkelte tapspost som er krevd erstattet.

Jeg ser først på kravet om erstatning for tap i lidt og fremtidig erverv. Etter bevisførselen og den bevisvurdering som må legges til grunn, har ikke påkjørselen i 1988 vært årsak til at A er arbeidsufør. Også under den tenkte forutsetning at påkjørselen i 1988 ikke hadde funnet sted, må det etter mitt syn legges til grunn som overveiende sannsynlig at A ville vært arbeidsufør. De vesentlige og dominerende plager hos henne, som det ikke under noen omstendighet kunne vært aktuelt å tilbakeføre til denne påkjørselen, tilsier dette. Vi står her ikke overfor et tilfelle av en «liten tue som har veltet et stort lass». Under ingen omstendighet er det da grunnlag for at forsikringsselskapet er pliktig til å erstatte hele hennes tap i lidt og fremtidig erverv.

Det som det kan reises spørsmål om, er om selskapet må svare for en brøkdel av ervervstapet, knyttet opp til den andel påkjørselen i 1988 utgjør i det totale bildet av hennes helsetilstand. Jeg er kommet til at dette spørsmålet må besvares benektende. As uførhet er resultatet av en helsemessig negativ utvikling. Selv om påkjørselen i 1988 inngår i denne utviklingen, er det - slik saken bevismessig ligger an - vanskelig å bygge på at det er noe av det samlete tap i erverv som ikke ville oppstått dersom påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd. Som faktor i hennes helsemessige negative utvikling blir «bidraget» fra ulykken iSide 1583 1988 i et totalbilde for beskjedent til at det kan gi grunnlag for erstatning, jf her Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4 utgave Oslo 1992, side 338, om at det han kaller «realiseringsbidraget» ikke må være uvesentlig for skaderesultatet.

Kravet om ménerstatning kan ikke føre frem. Bilpåkjørselen i 1988 har ikke gitt noen tilleggsskade som ville ført til et høyere beregningsgrunnlag for ménerstatning enn det som var beregningsgrunnlaget for ménerstatningen etter påkjørselen i 1974.

Det er etter dette ikke grunn for meg til å gå inn på de øvrige tapsposter, som må stå i samme stilling.

Jeg er etter dette kommet til at Trygg-Hansa Forsikring AS må frifinnes for det fremsatte erstatningskrav. Selskapet har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Saken har reist prinsipielle spørsmål, og det må for selskapet - også bortsett fra det konkret økonomiske - ha vært av betydelig interesse å se Høyesteretts dom i saken.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS frifinnes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Flock: Jeg er enig med førstvoterende i at det bare er en liten del av As medisinske og ervervsmessige uførhet som kan føres tilbake til påkjørselen i 1988. Som nevnt av førstvoterende, har professor Nordal i sin fordeling av de 20 prosent invaliditet som har sin årsak i de tre trafikkulykkene, bare knyttet 2,5 av disse 20 prosentene til uhellet i 1988. 5 prosent kan ifølge professor Nordal føres tilbake til forhold av psykososial karakter ledsaget av økt muskelspenning. En viss andel av disse 5 prosentene må etter min oppfatning naturlig kunne knyttes til uhellet i 1988. Men fortsatt forårsaket dette uhellet bare en meget beskjeden andel av den samlede totale invaliditet, antakelig mindre enn 5 prosent. Jeg er videre enig med førstvoterende i at de vesentligste og dominerende av As aktuelle plager ikke kan føres tilbake til uhellet i 1988, og at det ikke er grunnlag for noen plikt for forsikringsselskapet til å erstatte hele hennes tap i lidt og fremtidig erverv.

I likhet med førstvoterende finner jeg det sannsynlig at det samlede tap i erverv også ville ha oppstått om påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd. Jeg ser det likevel slik at man uten uhellet i 1988 ikke har noen rimelig sikkerhet for når de plager som i dag dominerer As helsetilstand, ville ha kommet. Rettslig sett er det ikke til stede noen årsakssammenheng mellom uhellet og disse plagene i den forstand at uhellet har vært en nødvendig betingelse for dem. Men det er likevel vanskelig å se bort fra at det som skjedde i 1988 kan ha bidratt til at As helse få år senere var slik at hun ble satt utenfor i arbeidslivet. Selv om As plager da kan sies å ha konsumert den invaliditet som 1988uhellet mer direkte utløste, fremstår det for meg som lite rimelig at en skadevolder i en slik situasjon skal bli fri det økonomiske ansvar som ellers sannsynligvis ville ha oppstått.

Slik skadeforløpet har vært i dette tilfelle, er det vanskelig å relatereSide 1584 noe nærmere bestemt beløp av As økonomiske tap i fortid og i fremtid til den beskjedne invaliditet fra skaden i 1988. Men dette er, slik jeg ser det, likevel ikke til hinder for at denne skaden naturlig må kunne sies å ha ført til en mindre del av hennes samlede økonomiske tap. I mangel av en annen beregningsmåte finner jeg at denne delen grovt skjønnsmessig bør svare til andelen av ervervsmessig invaliditet. Uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på utmålingen av As samlede økonomiske tap, stemmer jeg for at erstatningen fastsettes til kr 100.000.

Når det gjelder spørsmålet om ménerstatning og saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Flock.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultate enig med førstvoterende, dommer Schei.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.Trygg-Hansa Forsikring AS frifinnes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.