personskadesiden
Nakkeslengskade ga erstatning

Nakkesleng ga erstatning

Nakkesleng etter bilulykke ga erstatning for de plagene ulykken hadde medført. Lagmannsretten fant at det var årsakssammenheng mellom ulykken og de plagene mannen hadde fått.

Domsslutningen er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter en bilulykke. Hovedspørsmålet er om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og kroniske nakkesmerter som skadelidte har utviklet etter ulykken.

1 Framstilling av saken

A er 43 år gammel. Fredag 19. februar 2010 om ettermiddagen var hun innblandet i en trafikkulykke på Fylkesvei 32 i Hof. A var fører i en Renault stasjonsvogn. Hun kjørte bak en Volvo stasjonsvogn i en høyrekurve da en møtende polskregistrert Renault fikk skrens på det glatte føret og kom over i motsatt kjørebane hvor den traff Volvoen i fronten med høyre side bak. Den polskregistrerte Renaulten skled videre og ble stående med fronten delvis utenfor veibanen noe foran Volvoen. A svingte til venstre for å unngå kollisjon med Volvoen. På grunn av møtende trafikk måtte hun svinge til høyre igjen. Hun støtte da sammen med Volvoen med bilens høyre side mot Volvoens venstre side. Bilene ble stående ved siden av hverandre så tett at føreren av Volvoen ikke kunne gå ut førerdøren. Han klatret derfor ut på passasjersiden. Volvoen sto nokså parallelt med brøytekanten. Da politiet kom til stedet og foretok registrering av ulykkesstedet, var As bil flyttet slik at den ikke hindret passerende trafikk. Utover dette er det dels uklart og dels omtvistet hvordan de to kollisjonene skjedde.

As bil fikk moderate skader i høyre side. Speil og blinklys foran måtte skiftes. Høyre forskjerm, hjørnet på støtfangeren foran, dørene og hjulbuen bak måtte rettes og lakkeres. Det foreligger ikke opplysninger fra ulykkestidspunktet om hvilke skader Volvoen ble påført på venstre side som følge av sammenstøtet med As Renault. Volvoen ble kondemnert på grunn av de store skadene den fikk i fronten på grunn av sammenstøtet med den polskregistrerte Renaulten.

De to personene i den polskregistrerte Renaulten og føreren av Volvoen ble kjørt i ambulanse til sykehus etter ulykken, men etter det opplyste var ingen av dem skadet. A hadde ikke synlige skader og merket heller ikke smerter rett etter kollisjonen. Hun kjørte derfor videre til Skien hvor hun skulle tilbringe helgen hos sin kjæreste sammen med datteren sin. Hun har forklart at hun ganske umiddelbart etter ulykken fikk nakkesmerter. Mandag 22. februar 2010 forsøkte hun seg på jobb, men klarte ikke dette og oppsøkte fastlegen. Journalnotatet fra konsultasjonen lyder slik:

Hun var innblandet i trafikkulykke for 3 dager siden. Måtte gjøre en unnamanøver da bil foran krasjet i motgående bil som hadde mistet veigrepet og kommet over i møtende bane. Traff bilen foran på venstre side. Kjente smerter i nakken ganske umiddelbart etterpå, og siden har det tiltatt. Sitter langs venstre side av nakken og ned mot venstre skulder. Har ved us. normal bevegelighet i nakken uten store smerter. Ingen smerter ved aksial kompresjon. Noe myalgisk. Mest trolig bare muskulær affeksjon, men ønsker for ordens skyld rtg nakke med funksjonsbilder. 1 uke s.m., kan evnt forlenges 12 uke [antas å være feilskrift for 1-2 uker] pr. tlf v.b. - rekontakt om det varer lengre enn dette.

Det ble etter dette tatt røntgenundersøkelse og MR av nakken. Undersøkelsen viste normale funn. Hun ble også undersøkt av nevrolog, som konkluderte med at det ikke var tegn til nevrologisk skade.

As nakkesmerter vedvarte, og hun klarte ikke å komme tilbake til arbeidet som assistent i en barnehage. Det er dokumentert en rekke konsultasjoner hos fastlegen i 2010. A rapporterte om vedvarende nakkesmerter, av og til med utstråling til armene og hodepine. Den 28. mai 2010 fikk hun aktiv sykmelding og forsøkte seg på jobb i barnehagen. Det er journalført at hun fikk mye hodepine etter å ha vært en dag på jobb. I perioden fra 20. august 2010 til 8. desember 2014 mottok hun 90 fysikalske behandlinger. I perioder har hun brukt smertestillende medikamenter, og gjør fortsatt dette.

Fastlegen oppfordret A til å forsøke seg i arbeid og til å være fysisk aktiv. Det framgår av journalen og annen dokumentasjon at hun forsøkte å følge denne oppfordringen. Da det viste seg at hun hadde vanskeligheter med å klare arbeidet i barnehagen, kontaktet hun selv NAV i begynnelsen av juni 2010 for å få hjelp til å finne annet arbeid. Den 30. juni 2010 utløp vikariatet i barnehagen. Det framgår av journalen at nakkesmertene fortsatte uendret etter dette. Hun fortsatte som tilkallingsvakt, men dette fungerte dårlig for henne.

Fra 20. mars 2011 og fram til høsten 2012 var hun på et arbeidsavklaringstiltak gjennom NAV der hun arbeidet deltid i en 40 - 50 prosent stilling i en bruktbutikk. Etter dette skaffet hun seg selv en stilling som sekretær ved X legevakt der hun arbeider to dager i uka, tilsvarende 40 prosent stilling. Hun forsøkte en periode å ta flere vakter, men har forklart at hun ikke klarte dette.

As fastlegejournal for perioden 2010 til 2014 viser ingen endringer i hennes helsetilstand. Hun hadde konsultasjoner hos fastlegen i hele perioden, men med avtakende hyppighet.

A meldte tidlig skaden til Volvoens skadeforsikringsselskap, If Skadeforsikring NUF. Partene ble enige om å innhente en sakkyndig vurdering hos lege Jan Erik Ødegård, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering. Ødegård gjennomgikk As medisinske journaler og den dokumentasjonen som forelå fra ulykken. Han hadde også tilgang på to rapporter fra Ingeniørfirmaet Rekon DA, som på oppdrag fra forsikringsselskapet hadde utredet trafikkulykken og beregnet den hastighetsendringen As Renault hadde vært utsatt for i kollisjonen. Ødegård gjennomførte en personlig undersøkelse av A i januar 2013. Hans spesialisterklæring er datert 30. januar 2013. Ødegård skrev at spørsmålet om årsakssammenheng var problematisk i saken fordi Rekon hadde beregnet hastighetsendringen til et nivå som lå under hva som etter medisinsk konsensus kunne gi varig nakkeskade. På grunn av de øvrige punktene var hans vurdering likevel at det var «mest sannsynlig» at det oppsto en lett bløtvevsskade ved kollisjonen. Han anslo en nakkeinvaliditet til 7-8 prosent. Lagmannsretten kommer tilbake til Ødegårds erklæring nedenfor under rettens vurdering.

Rekon DA ved ingeniør Henrik Nesmark avga sin første rapport 2. august 2011. I rapporten konkluderte Nesmark med at Renaultens hastighetsendring som følge av kollisjonen lå under 5,7 km/t. Nesmark hadde imidlertid lagt feil sluttposisjon for As Renault til grunn for sine beregninger. Han han hadde tatt utgangspunkt i bilens plassering slik den er beskrevet i politidokumentene (etter at As bil var flyttet for ikke å hindre trafikken). Nesmark avga derfor en tilleggsrapport den 3. oktober 2011 (feildatert 1. august 2011). I denne tok han også hensyn til nye opplysninger fra A om hennes kjøremønster før sammenstøtet. Nesmarks konklusjon var at dersom de nye opplysningene ble lagt til grunn, ville det gi vesentlig lavere belastninger enn hva som var beskrevet i den første rapporten.

A innhentet en sakkyndig uttalelse fra sivilingeniør og forsker ved NTNU Arvid Aakre, som imøtegikk Nesmarks vurderinger. Aakres uttalelse er datert 8. desember 2014. Hans hovedinnsigelse til Nesmarks vurderinger, er at det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om skadeomfang på bilene, hastigheter, bevegelsesretning, eventuelle rotasjonsbevegelser mv. til at det lar seg gjøre å foreta en faglig forsvarlig beregning av hastighetsendringen på As bil i sammenstøtet med Volvoen. På direkte spørsmål har Aakre i sin muntlige forklaring for lagmannsretten likevel anslått at hastighetsendringen til As bil kan ligge rundt 15 km/t.

Etter tingrettens behandling, hvor både Henrik Nesmark og Arvid Aakre forklarte seg, utarbeidet Rekon en tredje rapport basert på nye faktiske forutsetninger som er datert 31. august 2015. Nesmark fastholdt sine tidligere konklusjoner.

Nesmark og Aakre har forklart seg for lagmannsretten. Lagmannsretten kommer tilbake til deres rapporter og forklaringer nedenfor under rettens vurdering.

Våren 2014 ønsket A å søke om uførepensjon, men NAV mente at dette ikke var aktuelt på daværende tidspunkt. For lagmannsretten er det opplyst at A vil søke om uførepensjon i februar 2016.

If Skadeforsikring NUF har utbetalt à konto et beløp til A, i alt 168 020 kroner, dels til dekning av advokatutgifter, dels til dekning av lidt inntektstap. Forsikringsselskapet har avvist ytterligere utbetalinger med den begrunnelse at det ikke er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom As nakkesmerter og bilulykken.

A klaget i 2013 saken inn for Finansklagenemnda, hvor sekretariatet avviste saken med den begrunnelse at spørsmålet om årsakssammenheng ikke ville finne sin løsning ved behandling i Finansklagenemnda.

A tok ut søksmål for Oslo tingrett ved stevning 14. juli 2014. If Skadeforsiking NUF leverte tilsvar, og tok den 24. september 2014 ut stevning i regressøksmål mot Ergohestia S.A. ved Avus Norge AS. Det er det polske forsikringsselskapet hvor den polskregistrerte bilen som forårsaket ulykken hadde sin skadeforsikring.

Saken for lagmannsretten gjelder bare If Skadeforsikring NUF fordi A har valgt å forholde seg til det norske selskapet som er ansvarlig etter bilansvarsloven § 4. Advokat Andresen har opplyst at det er enighet mellom forsikringsselskapene om at det er Ergohestia S.A. som til slutt skal dekke en eventuell erstatning til A etter bilansvarsloven § 8.

Oslo tingrett avsa 23. januar 2015 dom med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2.Hver av partene bærer sine sakskostnader.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 1. til 3. desember 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For If Skadeforsikring NUF møtte advokat Ole Andresen. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka. Under ankeforhandlingen ble partene enige om at de skulle løse det omtvistede spørsmålet om utbetaling under en ulykkesforsikring utenrettslig. Dette kravet er derfor ikke lenger en del av tvistegjenstanden for lagmannsretten.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Det skyldes stor arbeidsbelastning i lagmannsretten og julehøytiden.

2 Partenes påstandsgrunnlag

A har i hovedtrekk anført:

Vilkåret om faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken og As nakkeskade er oppfylt.

Bilulykken er en nødvendig betingelse for skaden. De fire vilkårene som er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for at det skal foreligge årsakssammenheng ved nakkeslengskader, er oppfylt.

Kollisjonen hadde tilstrekkelig skadeevne til å påføre A varig skade. Nesmarks beregninger er beheftet med stor usikkerhet. Det er mange sentrale omstendigheter ved ulykken og de to kollisjonene som ikke er kjent. Aakre har anslått den sannsynlige hastighetsendringen for As bil til 15 km/t. Det er medisinsk enighet om at dette er tilstrekkelig til å forårsake varig nakkeskade ved en sidekollisjon. Under enhver omstendighet må man være forsiktig med å fastsette en nedre grense for når nakkeslengskade kan oppstå. Det må foretas en individuell vurdering.

Vilkårene om akuttsymptomer og brosymptomer er oppfylt. A fikk nakkesmerter samme kveld, og symptomene vedvarte uforandret over i en kronisk senfase. Sykdomsforløpet er forenlig med hva man vet om utviklingen av skader påført ved nakkesleng. A hadde ingen symptomer på nakkeskade før ulykken, og sykdomsutviklingen har vært typisk for denne type skader. Det vises til Ødegårds sakkyndige vurdering. Hans konklusjon er at A mest sannsynlig ble påført en varig nakkeskade, WAD 1, som følge av ulykken.

Ulykken har ikke spilt en så uvesentlig rolle i årsaksforløpet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Det foreligger ikke andre samvirkende årsaker som dominerer årsaksbildet.

Det foreligger også årsakssammenheng mellom skaden og As nedsatte ervervsevne. Det er ingen andre sannsynlige årsaker som kan forklare denne. Hennes restarbeidsevne er 40 prosent.

Skaden er adekvat. As varige plager står ikke i en for uvanlig eller fjern stilling fra ulykken. Selv om det statistisk sett sjelden oppstår varige skader etter kollisjoner med så vidt lave mekaniske belastninger, er skaden en påregnelig følge av ulykken. Skadeforløpet er helt typisk. Det er ingen etterfølgende omstendigheter som har ført til en forverring eller unormal utvikling.

Det kreves erstatning med 1 050 000 kroner for påført og framtidig inntektstap, skatteulempe på framtidig inntektstap, påførte og framtidige utgifter samt renter i samsvar med den erstatningsberegning som partene er enige om forutsatt 60 prosent ervervsmessig uførhet. Hvis lagmannsretten kommer til at den ervervsmessige uførheten er lavere, må retten fastsette erstatningen ved skjønn.

Det er nedlagt slik påstand:

1.A tilkjennes erstatning fra If Skadeforsikring NUF etter rettens skjønn.

2.Det offentlige/ A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

If Skadeforsikring NUF har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ikke faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken og en varig medisinsk skade. Ingen av de fire grunnvilkårene for faktisk årsakssammenheng ved denne type skader er oppfylt.

Vilkåret om skadeevne er ikke oppfylt. Nesmarks analyser viser at hastighetsendringen for As bil ved kollisjonen var så lav at hun ikke kan ha vært utsatt for biomekaniske krefter som kan gi opphav til bløtvevsskade. Dette gjelder selv om man skulle legge til grunn Aakres hypotese om at Volvoen roterte og traff As bil med fart i kollisjonsøyeblikket.

Videre bestrides at vilkårene om akuttsymptomer er oppfylt. A oppsøkte lege først tre dager etter ulykken. De smertene hun rapporterte om var ikke sterke nok til å konstatere at biologisk vev skal være varig skadet. Heller ikke kravet til brosymptomer og forenlighetsvilkåret er oppfylt. As journal viser en viss utvikling i symptombildet som taler for at sykdomsforløpet ikke er i samsvar med hva som er vanlig ved nakkeslengskade.

Dersom trafikkulykken anses som en samvirkende årsak til ulykken, anføres det subsidiært at den har vært så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. En kollisjon hvor A er blitt utsatt for så små biomekaniske krefter som i dette tilfellet kan bare i uvesentlig grad ha medvirket til hennes nakkeplager. Nakkesmerter er en folkesykdom, hvor bio-psyko-sosiale årsaksfaktorer har stor betydning. Det er slike forhold i As liv som kan forklare symptomutviklingen. Hun har eneansvaret for to barn og har hatt dårlig økonomi.

Under enhver omstendighet er skadene inadekvate. Varig nakkeskade vil svært sjelden oppstå som følge av en kollisjon som dette.

Videre bestrides at det er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og en nedsatt ervervsevne på 60 prosent og dermed tapt inntekt. As medisinske invaliditet er bare 7 - 8 prosent. Det tilsier at hennes arbeidsevne ikke redusert som følge av denne.

If Skadeforsikring NUF er enig i at erstatningen skal settes til 1 050 000 kroner ved 60 prosent ervervsuførhet. Ved lavere uførhetsgrad må erstatningen reduseres etter rettens skjønn.

Det er nedlagt slik påstand:

If Skadeforsikring NUF frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsrettens vurdering

A ble sykmeldt mandag 22. februar 2010, som var første virkedag etter at trafikkuhellet skjedde. Hun har etter dette ikke vært tilbake i full stilling. Fra høsten 2012 har hun arbeidet 40 prosent stilling som sekretær ved X legevakt. Hennes fastlege anser henne for å være 60 prosent ervervsmessig ufør som følge av nakkeslengtraume, og det er opplyst at hun vil søke om uføretrygd fra NAV. I forbindelse med vurderingen av uførespørsmålet har NAV innhentet en vurdering av As arbeidsevne fra seksjonsoverlege og spesialist i generell og ortopedisk kirurgi Carl Erik Næss. I spesialisterklæring 12. juni 2014 har Næss anbefalt at A tilstås uførestønad ut fra en ervervsmessig uførhet på 60 prosent.

Spørsmålet i saken er om If skadeforsikring NUF er erstatningsansvarlig overfor A for lidt og framtidig tap som følge av ervervsuførheten. Det er ikke bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag for If Skadeforsikring NUF etter bilansvarsloven § 4. Det er opplyst at det polske forsikringsselskapet Ergohestia AS til slutt skal bære et eventuelt erstatningsmessig tap i medhold av bilansvarsloven § 8. Det springende punktet i saken er om det er adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og skaden.

Utgangspunktet for årsaksvurderingen er at bilulykken må ha vært en nødvendig betingelse for As medisinske skade og økonomiske tap, og at ulykken «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. Rt-1992-64.

I rettspraksis og medisinsk litteratur er det oppstilt fire grunnvilkår som må være oppfylt, for at det anses å foreligge faktisk årsakssammenheng i nakkeslengsaker, jf. Rt-1998-1565 og flere senere høyesterettsavgjørelser, blant annet Rt-2010-1547 avsnitt 44. For det første er det et krav at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer i form av nakkesmerter innen 72 timer etter ulykken. For det tredje må det foreligge brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og over i en kronisk senfase. For det fjerde må sykdomsforløpet være forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente dersom det har oppstått en nakkeskade ved ulykken.

I Rt-2010-1547 peker Høyesterett på at årsaksvurderingen er vanskelig i saker om nakkesleng. Det foreligger ofte ikke objektivt konstaterbare biologiske funn, symptomene kan være diffuse og av en art som mange i befolkningen har. I dommen gjennomgår Høyesterett den foreliggende den medisinske kunnskapen på området med utgangspunkt i de sakkyndiges erklæringene, og viser til uttalelser om at man ikke har klart å finne noen sammenheng mellom kraften i kollisjonsøyeblikket og utviklingen av nakkeslengplager i tilfeller hvor det ikke kan påvises fysisk skade i nakken etter ulykken. Psykologiske, sosiale og samfunnsmessige forhold spiller en avgjørende rolle i mange tilfeller, ut fra den såkalte bio-psyko-sosiale forklaringsmodellen. Det er også vist til den såkalte Castro-studien fra Tyskland, som taler for at subjektive forventninger om smerte etter en ulykke har betydning for utviklingen av en smertelidelse. I studien ble 51 forsøkspersoner uten forvarsel utsatt for en fingert kollisjon. Gjennom lydeffekter og forsøksledernes oppførsel ble det simulert en kraftig påkjørsel, men i realiteten hadde påkjørselen ikke fysisk skadeevne. Til tross for dette rapporterte 18 prosent av forsøkspersonene om smerter i hode og/eller nakke rett etter påkjørselen, 20 prosent rapporterte om smerter etter tre dager og ti prosent rapporterte om smerter etter fire uker.

For lagmannsretten har det sakkyndige vitnet Jan Erik Ødegård forklart seg om den forskningsbaserte medisinske kunnskapen som i dag foreligger på området. Hans forklaring er i det helt vesentlige i samsvar med den redegjørelsen som Høyesterett ga i Rt-2010-1547. Det synes derfor ikke å være vesentlige endringer i den alminnelige aksepterte medisinsk viten som tilsier at nakkeslengskader skal bedømmes annerledes i dag.

Til tross for den generelle usikkerheten som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen mellom nakkeslengtraume og senere kroniske smerteplager, uttalte Høyesterett i Rt-2010-1547 avsnitt 44 at årsakssammenhengen må vurderes konkret i den enkelte sak. Under henvisning til den sakkyndiges vurderinger ble det imidlertid uttalt «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle». Videre ble det framholdt at den tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning ved vurderingen av om de fire grunnvilkårene er oppfylt.

Lagmannsretten legger disse rettslige utgangspunktene til grunn for sin vurdering.

Ved den konkrete årsaksvurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Venger og sorenskriver Agnalt, er kommet til at det mest sannsynlig foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og As kroniske nakkesmerter, hennes ervervsmessige uførhet og hennes økonomiske tap.

Slik flertallet ser det, er vilkårene for å konstatere faktisk årsakssammenheng utvilsomt oppfylt så langt disse er basert på vurderinger av As kliniske symptombilde og sykdomshistorikk. Etter flertallets syn er det godt dokumentert at kravene til akuttsymptomer og brosymptomer er oppfylt, og symptombildet har vært som forventet ut fra anerkjent medisinsk kunnskap om traumatiske bløtvevsskader i nakken. A hadde heller ingen kjente helseplager eller sårbarhetsfaktorer forut for ulykken som kan settes i sammenheng med plagene hun har i dag. Det er heller ingen konkrete årsaksfaktorer etter ulykken som kan settes i sammenheng med nakkesmertene.

Det avgjørende spørsmålet er derfor om A har ført bevis for at hun har vært utsatt for mekaniske krefter som er tilstrekkelige til å kunne forårsake kroniske helseplager. Bevissituasjonen på dette punktet bærer preg av at det har vært to samtidige kollisjoner, og at fokuset på ulykkesstedet synes å ha vært rettet mot den kollisjonen As bil ikke var innblandet i. Slik flertallet ser det, skaper dette en avgjørende usikkerhet ved det faktiske grunnlaget for Rekons beregninger av hastighetsendringen.

Flertallet går etter dette over til å utdype sitt syn på kravene til årsakssammenheng basert på vurderinger av As kliniske symptombilde og sykdomshistorikk.

Det er ikke holdepunkter for at A hadde sykdom, skade eller plager før ulykken som tilsier at nakkesmertene er en fortsettelse av en tidligere lidelse eller symptomer. Hennes forklaring, som underbygges av innhentede journaler og opplysninger om utdanning og yrkeskarriere, viser at hun har vært frisk og i full aktivitet med utdanning, arbeid og omsorg for barn. Det er ikke rapportert verken om sykdom eller sykefravær av betydning. Hun har hatt eneansvaret for to barn og noe dårlig økonomi også før ulykken. Det er ingen holdepunkter for at dette har ført til psykosomatiske plager hos henne. Det foreligger således ingen bevismessige holdepunkter for emosjonell instabilitet eller høy psykosomatisk belastning som tilsier at hun har en spesiell sårbarhet for å utvikle kroniske smertetilstander. Flertallet legger til grunn at hennes nakkesmerter oppsto etter ulykken.

Vilkåret om akuttsymptomer er etter flertallets syn utvilsomt oppfylt. Det framgår av As fastlegejournal at hun oppsøkte lege første virkedag etter ulykken fordi hun ikke klarte å utføre sitt arbeid som barnehageassistent etter først å ha forsøkt seg på jobb. Hun rapporterte til legen at hun hadde hatt smerter siden fredag kveld, altså samme kveld som ulykken fant sted. Det er ikke påfallende at A så situasjonen an gjennom helgen, og at det først var da hun fikk problemer på jobb den påfølgende mandagen at hun oppsøkte lege. Flertallet finner ingen grunn til å betvile As forklaring om at nakkesmertene oppsto samme kveld som ulykken.

Nakkeskader beskrives i henhold til den såkalte WAD-klassifikasjonen, som omfatter fire skadegrader. Ødegård redegjør for dette i sin erklæring. De to alvorligste skadegradene (3 og 4) gjelder nevrologisk skade og skjelettskade. Bløtvevsskade klassifiseres som grad 1 eller 2. Ved grad 2 skal det foreligge bevegelsesinnskrenkning.

Røntgenundersøkelse og MR utelukker at det foreligger WAD grad 3 og 4 hos A. Undersøkelsen hos fastlegen tre dager etter ulykken viste at hun hadde «normal bevegelighet uten store smerter». Basert på dette har Ødegård i sin erklæring konkludert med at det er «mest sannsynlig» at det har oppstått en bløtvevsaffeksjon ved ulykken svarende til WAD grad 1, det vil si «lett bløtvevsskade, med muskulær ømfintlighet, men uten bevegelsesinnskrenkning».

As journal viser videre at vilkårene om brosymptomer og forenlighet er oppfylt. A har hatt vedvarende plager over i en kronisk senfase. Smertene har holdt seg nokså uforandret uten forverring eller forbedring. Ødegård som har gjennomgått journalene, skriver om dette i sin erklæring fra januar 2013:

Ifølge primærlegejournalen har det vært beskrevet jevnlige identiske plager i tiden etter uhellet. Dette bekreftes også av fysioterapirapporten, som omtaler vedvarende symptomer.

Symptomene synes så ha holdt seg nokså uendret. Det er ikke tilkommet økt utbredelsesområde for smerter, ei heller symptomøkning. Det har imidlertid ikke vært registrert sikker bedring.

A har vært sammenhengende sykmeldt etter skadetidspunktet.

På dette punkt er det åpenbart dokumentasjon på langvarig/vedvarende brosymptomer.

Framlagte fastlegejournaler for tiden etter januar 2013 og forklaringen til fastlege Hellerud viser at symptombildet er uendret også etter at Ødegård avga sin erklæring.

Ødegård har også i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet at han anser vilkåret om brosymptomer oppfylt og at symptomene ikke avviker fra et forventet forløp ved traumatisk bløtvevsskade. I noen journalnotater beskrives hodepine og utstråling til armer, men Ødegård har understreket at dette ikke dreier seg om en forverring eller endring av symptomene. Det dreier seg om normale variasjoner med utspring i de muskulære problemene i nakken.

Flertallet konstaterer etter dette at det foreligger et klinisk symptombilde før og etter ulykken som tilsier at A har utviklet en kronisk smertelidelse etter å ha blitt påført en bløtvevsskade ved et nakkeslengtraume.

Det avgjørende spørsmålet blir som nevnt om A ved kollisjonen ble utsatt for store nok mekaniske krefter til at en bløtvevsskade kunne oppstå som følge av denne, eller om det må legges til grunn at plagene ville ha oppstått uavhengig av ulykken.

For å vurdere hvilke belastninger en person er utsatt for i en kollisjon, er det vanlig å beregne hastighetsendringen til den bilen personen sitter i. Ødegård har forklart at det i dag er medisinsk enighet om at det ved påkjørsler bakfra ikke er påregnelig med nakkeslengskade ved hastighetsendringer under 10/11 kilometer i timen. Ved påkjørsler forfra eller fra siden vil grenseverdien ligge cirka 5 kilometer høyere. Konkret til saken her har Ødegård uttalt at dersom det legges til grunn at As bil fikk en hastighetsendring på cirka 15 km/t, så vil man være på et nivå hvor det kan oppstå bløtvevsskade ved en kollisjon forfra eller i siden.

De teknisk sakkyndige er enige om at personen inne i bilen kan bli utsatt for vesentlig større krefter enn det hastighetsendringen/akselerasjonen på bilen tilsier, og at kreftene også kan virke ulikt på ulike deler av kroppen. Etter det flertallet forstår, skal dette være hensyntatt ved fastsettelsen av de grenseverdiene som det er medisinsk enighet om. Andre faktorer som kan ha betydning for skadepotensialet, slik som hodestilling i kollisjonsøyeblikket, bruk av nakkestøtte, grad av overraskelse mv, er etter det flertallet forstår også hensyntatt ved fastsettelsen av grenseverdiene. Siden det ikke er hastighetsendringen i seg selv, men akselerasjonen (hastighetsendringen per tid) som beskriver hvilke krefter bilen/personen utsettes for, legger flertallet til grunn at grenseverdiene også tar hensyn til variasjoner i kollisjonstid.

Som redegjort for ovenfor, har Rekon DA ved ingeniør Henrik Nesmark beregnet hastighetsendringen på As bil i tre rapporter som er fremlagt for retten. Sivilingeniør Arvid Aakre har imøtegått disse beregningene og har også avgitt en sakkyndig rapport. Aakres hovedinnvending til Nesmarks beregninger har som nevnt vært at det ikke foreligger tilstrekkelige faktiske opplysninger om kollisjonen til å kunne foreta en faglig forsvarlig beregning av hastighetsendringen. Begge har forklart seg i retten, og de har også utdypet sine synspunkter etter å ha hørt hverandres forklaringer.

Rekon benytter dataverktøyet Scan-Crash som simulerer et kollisjonsforløp basert på ulike faktiske forutsetninger som legges inn i dataprogrammet som grunnlag for beregning av blant annet hastighetsendringer.

Den grunnleggende forutsetningen for Nesmarks utregninger i Scan-Crash er en innlagt EES-verdi (Energy Equvivalent Speed). EES-verdien er etter det opplyste et uttrykk i km/t for hvilken energi som går med til å deformere hver av bilene. Verdien er fastsatt ut fra en skjønnsmessig vurdering av skadeomfanget på bilene. Dette gjøres ved å sammenligne skadene med bilder og beskrivelser fra kontrollerte kollisjonstester gjennomført av bilfabrikker og tekniske laboratorier der EES-verdien er kjent. Disse sammenligningene, sammenholdt med kunnskap om bilens konstruksjon og krefter, benyttes til å fastsette EES-verdien. EES-verdien fastsettes i følge Nesmark med en viss sikkerhetsmargin. Størrelsen på sikkerhetsmarginen bestemmes av hvor godt skadene er dokumentert og av hvor godt grunnlagsmateriale som finnes for den aktuelle bilmodellen.

Når EES-verdien er fastsatt, legges den inn i Scan-Crash sammen med tekniske data om kjøretøyet og andre faktiske opplysninger om ulykkesforløpet, slik som friksjonsgrad, fart og bevegelsesretning før sammenstøtet, sluttposisjoner mv.

To andre sentrale forutsetninger for beregningen av hastighetsendringen vil være kollisjonstiden og den såkalte K-faktoren. Kollisjonstiden har betydning siden det som nevnt ikke er hastighetsendringen i seg selv, men akselerasjonen, som beskriver kreftene bilen utsettes for. Om kollisjonstiden for eksempel halveres fra 0,16 til 0,08 sekunder, vil hastighetsendringen øke betydelig dersom kreftene bilen utsettes for er de samme. K-faktoren gir utrykk for hvordan kreftene som overføres i kollisjonen tas opp i henholdsvis bevegelsesenergi (hastighetsendring/akselerasjon) og deformasjonsenergi (skader). Jo mer kontant støtet er, jo høyere er K-faktoren og jo større andel av kreftene vil gå med til hastighetsendring/akselerasjon. En høy K-faktor tilsier med andre ord at hastighetsendringen er relativt sett større i forhold til skadeomfanget på bilen enn ved kollisjoner med lav K-faktor. Flertallet forstår det videre slik at det er en sammenheng mellom høy K-faktor og kort kollisjonstid, slik at endringer i disse to parameterne normalt vil virke i samme retning ved beregning av hastighetsendringen.

Etter det flertallet forstår, er de sakkyndige enige om disse utgangspunktene og det matematiske formelverket som Scan-Crash bygger sine utregninger på. Uenigheten i ligger i hvilke faktiske forutsetninger som legges til grunn for beregningene.

Nesmark og Aakre har gitt relativt detaljerte tekniske forklaringer i retten for å underbygge sine vurderinger av sannsynlig hastighetsendring. De har også kommentert hverandres forklaringer og synspunkter. Flertallet finner ikke grunn til å gjennomgå dette i detalj, men vil knytte noen kommentarer det det flertallet oppfatter som de mest avgjørende forskjellene i de sakkyndige vitnenes konklusjoner.

Ut fra en vurdering av skadeomfanget, har Nesmark lagt til grunn en EES-verdi på 7,5 km/t med en sikkerhetsmargin på +/- 2,5 km/t for både As Renault og Volvoen.

Aakre for sin del, legger til grunn at det ikke foreligger billedmateriale, skadetakster eller annen dokumentasjon som gir et faktisk grunnlag for å fastsette EES-verdien så lavt. Ut fra bilder av skadene i fronten på Volvoen og høyre bakdel av den møtende Renaulten, legger han videre til grunn at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse som stoppet i et sideveis sammenstøt med As bil. Dette tilsier etter Aakres syn at det mest sannsynlig har vært en stor kontaktflate mellom As bil og Volvoen, noe som i så fall tilsier relativt sett mindre skader på bilene i forhold hastighetsendringen enn det som ligger til grunn for Nesmarks beregninger (høyere K-faktor).

Slik flertallet ser det, ligger det en vesentlig usikkerhet i Nesmarks fastsettelse av EES-verdien på både As bil og Volvoen.

Når det gjelder As bil, finnes det ingen takst som beskriver skadene. Det foreligger heller ingen bilder eller beskrivelser av skadene i politidokumentene. Nesmarks vurdering av skadeomfanget er basert på et bilde av As bil etter at skadene er opprettet, men før bilen er lakkert, samt en e-post med en helt summarisk beskrivelse av skadene fra verkstedet. Slik flertallet vurderer det, hefter det derfor en vesentlig usikkerhet ved Nesmarks fastsettelse av EES-verdien på As bil.

Når det gjelder EES-verdien på Volvoen, ble denne kondemnert etter kollisjonen med den møtende Renaulten. Det foreligger verken bilder av Volvoens venstre side, skadetakster eller annen informasjon om skadene som kan tilbakeføres til kollisjonen med A. Nesmark har satt EES-verdien til den samme som for As bil, ut fra en forutsetning om at skadene på to kolliderende biler normalt vil være relativt like. Dette er en forutsetning Aakre er uenig i. Det foreligger uansett ingen vurdering av EES-verdien på Volvoen ut fra skadeomfanget på bilen, slik Scan-Crash etter det opplyste forutsetter.

Flertallet legger etter dette til grunn at det foreligger en betydelig usikkerhet knyttet til EES-verdiene som Nesmark selv har beskrevet som de mest sentrale faktiske forutsetningene for sine beregninger i tillegg til friksjonsgraden.

Som påpekt tidligere synes bevissikringen på skadestedet i stor grad å ha vært rettet mot kollisjonen mellom Volvoen og den møtende Renaulten, og det foreligger bilder av skadene som skyldes den første kollisjonen i politidokumentene. For lagmannsretten er det innhentet ytterligere bilder fra ulykkesstedet fra den private nettsiden xtremfoto.no.

Slik flertallet vurderer billedmaterialet, må det legges til grunn at kreftene i kollisjonen med den møtende Renaulten har rammet Volvoen på høyre side i fonten, og ikke midt på fronten slik Nesmark legger til grunn. I så fall forstår flertallet det slik at det nødvendigvis må ha oppstått en rotasjonsbevegelse hvor Volvoens sluttposisjon bare kan forklares med at rotasjonen har stoppet i et sideveis sammenstøt med As bil. Flertallet finner det derfor mest sannsynlig at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse da sammenstøtet skjedde slik Aakre har lagt til grunn, og at den ikke sto i ro mens As bil skled opp langs siden av Volvoen slik Nesmark har lagt til grunn i sin rapport nr. 2.

Ut fra billedmaterialet finner flertallet på dette punktet å kunne se bort fra vitnet Bs forklaring i retten om at han sto i ro med Volvoen da han ble truffet av As bil. Det vises i denne forbindelse til at det hefter usikkerhet ved hvordan B i dag opplever hendelsesforløpet. Det er snart seks år siden ulykken. I tillegg dreier det seg om tilsynelatende detaljer som han forutsettes å ha festet seg ved samtidig eller umiddelbart etter å ha vært involvert i en kraftig frontkollisjon hvor airbagen ble utløst foran ham. Det er derfor uklart for flertallet om B i dag har et reelt minne om hvordan kollisjonen med A skjedde, eller om dette er en oppfatning han dannet seg på stedet ut fra bilenes plassering etter sammenstøtene.

Gitt et slikt bevegelsesmønster i kollisjonsøyeblikket legger lagmannsretten til grunn at kollisjonsflaten mellom de to bilene har vært relativt stor, fordi det dreier seg om et sideveis sammenstøt mellom to bilsider selv om Volvoens bakparti riktignok vil ha en større sideveis hastighet enn fronten på grunn av rotasjonen. Dette tilsier at K-faktoren relativt sett er høyere enn Nesmark har lagt til grunn i sine beregninger. Slik flertallet forstår det vil et mer kontant støt, også tilsi en kortere kollisjonstid som får betydning for belastningene A har vært utsatt for.

Nesmark har forklart at bilenes sluttposisjoner ikke er forenlig med at Volvoen var i en rotasjonsbevegelse da den traff As bil, slik Aakre legger til grunn. Til dette bemerkes kort at bilenes sluttposisjon verken ble fotografert eller beskrevet på ulykkesstedet fordi As bil allerede var flyttet da politiet kom til. Samtidig bygger dette på forutsetninger om friksjonsgraden i en sideveis bevegelse på tvers av en delvis oppkjørt kjørebane, som flertallet legger til grunn at kan være vanskelig å fastsette med sikkerhet i ettertid.

Selv om bevissituasjonen alt i alt er svært uklar blant annet på grunn av manglende bevissikring på skadestedet, finner flertallet etter en samlet vurdering det mest sannsynlig at kollisjonsbevegelsene i det vesentlige har vært som beskrevet av Aakre. Flertallet legger en hastighetsendring på ca. 15 km/t til grunn som mest sannsynlig slik Aakre har vurdert det i retten, selv om hastighetsendringen også kan ha vært både større og mindre slik han også har understreket i sin forklaring.

En slik hastighetsendring ligger i nedre sjikt av hva som etter medisinsk kunnskap kan føre til bløtvevsskade. Flertallet finner likevel med støtte i Ødegårds forklaring at det må legges til grunn at vilkåret om skadeevne er oppfylt.

Flertallet finner videre at bilulykken ikke har vært så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er grunn til å knytte ansvar til den. Det er i saken ikke holdepunkter for at det er andre samvirkende skadeårsaker som har virket inn på resultatet.

Flertallet kan heller ikke se at det er grunn til å frita forsikringsselskapet for ansvar ut fra adekvansbetraktninger. Det er riktignok sjelden at en person som er blitt utsatt for så beskjedne biomekaniske krefter som i dette tilfellet, påføres en kronisk smertelidelse. Skadeforløpet er imidlertid etter sin art helt påregnelig. En bløtvevsskade har oppstått akutt etter et nakkeslengtraume og har vedvart med uforandrede symptomer over i en kronisk lidelse. Det er ingen plutselig forverring, unormale symptomer eller etterfølgende omstendigheter som kan forklare utviklingen og som gjør sykdomsforløpet atypisk. Det er ingen holdepunkter for at det er mer sammensatte psykososiale årsaker som ligger bak utviklingen av As smertelidelse. Saken skiller seg her fra Rt-2010-418 [kan vel være Rt-2000-418, Lovdatas anm.] Rt-2007-158, Rt-2010-1547 som forsikringsselskapet har vist til.

Endelig må flertallet ta stilling om det er adekvat årsakssammenheng mellom den medisinske skaden som oppsto ved ulykken, og den ervervsmessige uførhet på 60 prosent.

Flertallet har merket seg at Ødegård i sin sakkyndige erklæring har uttalt at det ved en så lav nakkeinvaliditet som i dette tilfellet må forventes at arbeidsevnen normalt vil være god. Han skriver vider om dette:

[...] Det må i denne sammenheng vektlegges at det ikke foreligger noen alvorlig nakkeskade. Det er ingen fare for komplikasjoner eller forverrelse.

Det er internasjonalt svært bred konsensusforståelse for at denne type muskulære problemer skal behandles med aktivitet, både jobbmessig og fysisk.

Normalt skulle man altså forvente at A kunne arbeide full stilling i egnet arbeid til tross for nakkesmertene. Hennes fastlege har imidlertid forklart at hun har fulgt de rådene hun har fått av Ødegård og ham både om jobbmessig og fysisk aktivitet. I følge fastlegen har hun hele tiden etter ulykken vært sterkt motivert for å komme tilbake i arbeid, hun har selv funnet fram til et arbeid som er tilpasset hennes nakkesmerter, og hun forsøkt å øke arbeidsmengden. Hun holder seg i fysisk aktivitet gjennom lett trening og yoga. Hun forklarer at hun ikke klarer å arbeide mer på grunn av smertene, og hun får støtte av sin fastlege. Som nevnt har også seksjonsoverlege og spesialist i generell og ortopedisk kirurgi Carl Erik Næss på oppdrag fra NAV anbefalt at hun tilstås uførestønad med en ervervsmessig uføregrad på 60 prosent.

Flertallet finner etter dette at det er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og en ervervsmessig uførhet på 60 prosent.

Med en uførhetsgrad på 60 prosent er det enighet mellom partene om en erstatning på 1 050 000 kroner, som fordeler seg slik på de ulike erstatningspostene:

Påført inntektstap426 865

Renter67 021

Framtidig inntektstap487 412

Skatteulempe97 482

Påførte utgifter57 093

Framtidige utgifter0

À conto- 62 000

Renter à conto- 23 372

Sum1 050 000

Flertallets konklusjon er etter dette at A skal tilkjennes erstatning med 1 050 000 kroner.

Mindretallet, lagdommer Heyerdahl, finner at det ikke er sannsynliggjort adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og As nakkesmerter, og at If Skadeforsikring derfor må frifinnes.

Mindretallet er enig med flertallet i at vilkårene om akuttsymptomer, brosymptomer og forenlighet er oppfylt, og kan i det vesentlige slutte seg til flertallets begrunnelse for dette. Mindretallet finner imidlertid at grunnvilkåret om at ulykken må ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne ikke er oppfylt. Mindretallet er enig med flertallet i at det er flere usikkerhetsfaktorer ved Nesmarks beregninger. Det er særlig en svakhet at det ikke foreligger tilfredsstillende dokumentasjon for skadene på de to bilene etter kollisjonen. Både A og B har imidlertid forklart at det var As Renault som var i fart og kjørte på Bs Volvo mens denne sto stille eller tilnærmet stille. Dette gjelder både de opplysningene de ga i de begivenhetsnære skademeldingene og deres forklaringer i retten slik mindretallet oppfattet dem. Mindretallet ser at deres forklaringer kan være preget av omstendighetene rundt ulykken, men legger likevel større vekt på disse forklaringene ved vurderingen av hva som er det mest sannsynlige hendelsesforløpet. Også et slikt hendelsesforløp er forenlig med de skadene som er beskrevet på bilene, og de bildene som er framlagt. Det hendelsesforløpet som Aakre har basert sine vurderinger av mulig hastighetsendring på, kan derfor ikke legges til grunn som mest sannsynlig.

Mindretallet peker videre på at det Aakre selv har gitt uttrykk for at usikkerhet. Han har heller ikke har framlagt noen skriftlige beregninger som kan kontrolleres av forsikringsselskapet og retten.

Etter dette framstår det som mest sannsynlig at kollisjonsforløpet lignet det som Nesmark la til grunn i sin tilleggsuttalelse 3. oktober 2010. Hastighetsendringen har da vært så liten - under 5 km/t - at det ut fra alminnelig akseptert medisinsk kunnskap må legges til grunn som mest sannsynlig at A ikke har vært utsatt for store nok krefter til å bli påført en bløtvevsskade. Det er ingen holdepunkter for at hun har en særlig sårbarhet som skulle tilsi noe annet.

Mindretallet er enig med flertallet i at det ikke er sannsynliggjort andre årsaker til As nakkesmerter. Dette er likevel ikke nok til å konstatere at ulykken er årsaken. Det vises til Rt-2010-1547, hvor det framholdes hvor vanlige nakkeplager er i befolkningen og hvor vanskelig det er å stille en sikker diagnose.

Etter dette er mindretallets konklusjon at bilulykken ikke har vært en nødvendig betingelse for skaden, og If Skadeforsikring må frifinnes. Det er da ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på vesentlighets- og adekvansvurderingen. Det er heller ikke nødvendig for mindretallet å vurdere om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den medisinske skaden og den ervervsmessige uførheten.

Konklusjon og sakskostnader

Etter dette tilkjennes A erstatning med 1 050 000 kroner i samsvar med flertallets syn.

A har vunnet saken i det vesentlige, og har krav på erstatning for sine omkostninger. Saken har budt på tvil, men flertallet finner ikke at dette er tilstrekkelig tungtveiende til å frita forsikringsselskapet for kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 andre, jf. første ledd.

Advokat Wahl har framlagt kostnadsoppgave med krav om salær på 192 181 kroner inkludert merverdiavgift. Dokumenterte utlegg til vitner utgjør 26 645 kroner. I tillegg kommer ankegebyret med 25 800 kroner, til sammen 244 626 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første og femte ledd. A har hatt fri sakførsel for lagmannsretten, men skal betale egenandel. Sakskostnadene tilkjennes henne og det offentlige.

Det følger av tvisteloven § 20-9 andre ledd at flertallet skal legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av kostnadsansvaret for tingretten. A har da krav på erstatning for sine sakskostnader også for tingretten. Hennes prosessfullmektig for tingretten leverte salæroppgave med krav om 271 655,75 kroner i salær og utlegg til vitner med 55 235 kroner. I tillegg kommer rettens gebyr med 9 460 kroner, til sammen 336 350,75 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første og femte ledd.

Mindretallet finner på grunnlag av sitt syn på saken at A burde fritas for kostnadsansvaret i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd for begge instanser. Det er da lagt vekt på at tvilen om hendelsesforløpet og beregningene av de belastninger hun ble påført ved ulykken har gitt henne grunn til å få saken prøvd. I tillegg kommer sakens store velferdsmessige betydning for henne og det skjeve styrkeforholdet mellom partene.

Dommen er avsagt med slik dissens som framgår ovenfor.

Domsslutning

1.If Skadeforsikring NUF betaler til A 1 050 000 - enmillionogfemtitusen - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

2.I sakskostnader for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til A/det offentlige 244 626 - tohundreogførtifiretusensekshundreogtjueseks - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

3.I sakskostnader for tingretten betaler If Skadeforsikring NUF til A 336 350,75 kroner - trehundreogtrettisekstusentrehundreogfemti 75/100 - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

Kontakt oss