personskadesiden
Løfteskade ble godkjent som yrkesskade

Lurer du på om du har krav på yrkesskadeerstatning?

Spør våre advokater

Løfteskade ga erstatning

En mann fikk en skulderskade da han skulle løfte ned en kasse med poteter fra en varepall, da han mistet taket i kassen. Lagmannsretten kom til at det dreide seg om en arbeidsulykke, og godkjente skaden som yrkesskade.

Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

Saken gjelder tvist om dekning under en yrkesskadeforsikring.

A (A) var som ansatt ved [butikk] på X omfattet av bedriftens yrkesskadeforsikring i Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige). Under arbeid på butikkens lager fredag 14. mai 2010 skulle han løfte ned en kasse med poteter fra en varepall. Det er antatt at kassens vekt var ca 15-20 kilo. Han mistet taket på kassen, som falt i gulvet. Det er uklart om kassen traff A. Det er uomtvistet at han kontaktet lege noen dager etterpå, den 18. mai 2010, og klaget over smerter i venstre skulder.

Hendelsen ble meldt til NAV og Gjensidige som yrkesskade h.h.v. den 25. og 26. mai 2010. NAV har godkjent skaden som yrkesskade i vedtak 31. mai 2010.

A har etter hendelsen hatt betydelige helseproblemer knyttet til sin venstre skulder. Han ble operert i skulderen ved St.Olavs hospital i Trondheim 17. februar 2012, og på nytt ved Røros sykehus den 5. februar 2014.

A har fremsatt krav om yrkesskadeforsikring mot Gjensidige. Under behandlingen av saken har selskapet innhentet opplysninger fra arbeidsgiver om hendelsen og en spesialisterklæring fra seksjonsoverlege Hans Henrik Daae-Qvale. Spesialisterklæringen er datert 6. mai 2014.

På bakgrunn av erklæringen fra Daae-Qvale meddelte Gjensidige i brev 19. juni 2014 at selskapet ikke fant grunnlag for å tilkjenne utvidet ménerstatning eller dekke pådratte utgifter. Selskapet hadde da utbetalt 30 000 kroner som et ákonto beløp til dekning av lidt inntektstap, og utbetalte ytterligere 10 000 kroner til dekning av juridisk bistand og eventuelle utgifter i forbindelse med undersøkelsen hos Daae-Qvale.

A søkte bistand hos advokatfirmaet Nidaros DA, som innhentet en ny spesialisterklæring fra overlege Paul Fuglesang. Han avga skriftlig erklæring 14. oktober 2015, hvor han konkluderte med at det var sannsynlighetsovervekt for at ulykkeshendelsen 14. mai 2010 var den «tilgrunnliggende årsak» til skulderplagene, og at A hadde en medisinsk invaliditet på grunn av ulykken på 23%.

I brev 20. oktober 2015 ble erklæringen forelagt Gjensidige med prosessvarsel i fall selskapet ikke erkjente ansvar. Selskapet avslo ansvar i brev 29. oktober 2015.

Stevning ble tatt ut for Nordmøre tingrett 28. desember 2015. Tingretten avsa dom 21. september 2016 med slik domsslutning:

1. Gjensidige Forsikring ASA v/styrets formann frifinnes.

2. A dømmes til å betale kr 104.655,- i sakskostnader til Gjensidige Forsikring ASA innen to uker fra dommens forkynnelse.

A har anket dommen til lagmannsretten. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Hans Henrik Daae-Qvale avgitt to ajourførte spesialisterklæringer datert 24. og 27. mars 2017. Ankeforhandling ble avholdt 28. - 29. mars 2017 i Trondheim. A møtte og forklarte seg, og det ble hørt to sakkyndige vitner. Det vises til rettsboken hva gjelder den øvrige bevisførsel og sakens gjennomføring.

A har i det vesentlige anført:

Vilkårene for erstatningsansvar for Gjensidige er oppfylt. Det foreligger en yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Begrepet yrkesskade skal forstås på samme måte som i folketrygdloven § 13-3. Det er skadelidte som i utgangspunktet har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf Rt-1999-1473, dog slik at forsikringsselskapet har bevisbyrden dersom det anføres at skaden ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, jf Rt-1997-883.

Ved bevisvurderingen må det ses hen til at A ikke har norsk som sitt primærspråk. Det må utvises forsiktighet med å bokstavfortolke enkeltstående utsagn om hendelsesforløpet i journaler, skademeldinger m.v. Det må likevel legges stor vekt på tidsnære dokumentbevis, jf Rt-1998-1565.

Det er ikke avgjørende om potetkassen traff skulderen til A. Det sentrale er hvilken skademekanisme som har virket på skulderen under hendelsen den 14. mai 2010. Det vises i den forbindelse til beskrivelsen i fastlegens notat 18. mai 2010 hvor det fremgår at da potetkassen falt ned, så merket A at «... noe fra ve. skulder ledd ble trukket med. Fikk veldig sterke smerter 0,5 - 1 time etter hendelsen..»

Det anføres at det er mest sannsynlig at potetkassen traff As skulder. Uansett om den traff skulderen eller ikke, faller hendelsen og skaden innenfor det markerte ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum. Det som forårsaket skaden på fremre labrum var en ekstrem utadrotasjon, og det er ikke mulig å pådra seg en slik skade uten en ytre påvirkning.

Det foreligger forhold rundt ulykkeshendelsen som tilsier at også det avdempede ulykkesbegrep er oppfylt, jf folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum, jf Rt-2007-1370. A hadde ikke løftet ned potetkasser på denne måten før. På grunn av travelhet benyttet han ingen stige slik han vanligvis gjorde. Han stod også i en sårbar stilling, på tå, med hendene over hodet for å få tak i potetkassen, mistet balansen og kassen glapp. Det vises til Rt-2007-882.

Det foreligger en ortopedisk skade med klare objektive funn som støttes av kliniske undersøkelser. Det kan ikke benyttes diagnosekriterier som gjelder for andre typer skader, f.eks. kriteriene for nakkeskader, slik disse fremkommer i Rt-1998-1565. De diagnostiske funn som er gjort i denne saken er i overensstemmelse med diagnosekriteriene for Frozen shoulder/sekundær kapsulitt, herunder et «langvarig forløp med snikende start». Skadebildet har utviklet seg helt typisk, med smerter og nedsatt aktiv og passiv bevegelighet. A har opplevd skulderen som instabil og med fare for luxasjon, dvs at skulderen kommer ut av ledd. Dette er typiske symptomer ved skader på fremre leddleppe, som hos mange gir smerter i leddet og i musklene rundt skulderen m.m. Det er påvist nedsatt bevegelighet i skulderleddet, med økende smerter og stivhet. Det er et helt typisk diagnostisk symptom at tilstanden forverrer seg over tid.

Skaden på fremre labrum er utløst av skademekanismen, hvilket støttes av de funn som er gjort på MR, i journaler og ved undersøkelser på klinikk. I følge overlege Fuglesang er det ingen som opererer fremre labrumskader som skyldes degenerasjon, det opereres bare ved traumer.

Det foreligger ingen inngangsinvaliditet. Det foreligger heller ingen biopsykososiale stressfakorer som kan forklare de medisinske funn.

De helseplager A har i dag er en naturlig følge av den skademekanismen han ble utsatt for den 14. mai 2010. Det vises til uttalelsen fra overlege Fuglesang som tiltres fra skadelidtes side. Hverken skademekanismen eller dens skadefølger kan anses å være så sjelden at det ikke foreligger rettslig årsakssammenheng.

Subsidiært er anført at Gjensidige er forpliktet til å anse skaden som en yrkesskade etter yrkesskadeserstatningsloven § 11 første ledd bokstav a på et avtalerettslig grunnlag. Gjensidige har erkjent ansvar for skaden. Selskapet har utbetalt 30 000 kroner i erstatning ákonto, og har helt frem til det ble inngitt tilsvar til tingretten lagt til grunn i sin interne saksbehandling at A har vært utsatt for en «arbeidsulykke».

Det er nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige Forsikring ASA er erstatningspliktig ovenfor A som følge av skade i venstre skulder etter yrkesskade 14. mai 2010.

2. A tilkjennes omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Gjensidige Forsikring ASA har i det vesentlige anført:

Tema for ankesaken er om det foreligger erstatningsplikt for Gjensidige. For at dette skal være tilfellet må tre kumulative vilkår være oppfylt; det må foreligge et ansvarsgrunnlag, det må foreligge en skade/tap og det må foreligge årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og den foreliggende skade/tap.

Det er A som har bevisbyrden og tvilsrisikoen for at vilkårene er oppfylt. Det vises i den forbindelse særlig til Rt-1998-1565 og Rt-1995-821. Av sistnevnte dom fremgår at det særlig er de tidsnære bevis som skal tillegges vekt ved bevisvurderingen. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og dette kravet er ikke oppfylt hva gjelder samtlige tre grunnvilkår for erstatning.

Begrepet «yrkesskade» og «yrkessykdom» skal forstås på samme måte, jf yrkesskadeloven § 11 første ledd bokstav a og b, jf folketrygdloven § 13-3 og § 13-4. Det er ikke sannsynliggjort at skaden er forårsaket av en «arbeidsulykke», jf folketrygdloven § 13-3 andre ledd, verken etter første punktum (det markerte ulykkesbegrep) eller andre punktum (det avdempede ulykkesbegrep). Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjellettsystemet skal ikke godkjennes som yrkesskade.

Det hersker usikkerhet omkring faktum hva gjelder ulykkeshendelsen. A har bidratt til denne usikkerheten ved at han har forklart seg ulikt omkring hendelsen til lege, forsikringsselskapet, de sakkyndige vitnene og i retten. Det må legges avgjørende vekt på fastlegens notat av 18. mai 2010, som ble skrevet noen få dager etter hendelsen. I notatet står intet om at A ble truffet av potetkassen i skulderen. Først i journalnotat fra Kristiansund sykehus over ett år etterpå - den 26. juli 2011 - står det at han fikk «et slag direkte oppå skulderen.» Opplysningen om at han ble truffet i skulderen av potetkassen ble gjentatt ovenfor begge de sakkyndige vitner i saken, men er ikke nevnt i stevningen for tingretten. I retten hevdet A at han nå ikke husket om han ble truffet i skulderen av potetkassen. Det kan ikke legges til grunn som sannsynliggjort at potetkassen traff A i skulderen under den aktuelle hendelsen.

Det aktuelle løft lå innenfor As normale arbeidsoppgaver. Kassen var ikke spesielt tung, potetkassenes vekt var kjent fra tidligere løft, og det er ikke sannsynliggjort at løftet skjedde i noen spesielt vanskelig arbeidsstilling eller under ugunstige omstendigheter. Det vises til Rt-2007-882 avsnitt (39).

Det foreligger ingen «arbeidsulykke» etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd, verken etter det markerte eller det avdempede ulykkesbegrep.

A har en betennelsestilstand i venstre skulder, en såkalt kapsulitt, også kalt «Frozen shoulder». Det er ikke sannsynlig at dette er forårsaket av den aktuelle hendelsen.

Det er heller ikke sannsynlig at hendelsen med potetkassen forårsaket skade på labrum. Det videre hendelsesforløp med forverring av skulderplagene i mars 2011 og senere forverring i desember 2011, viser at den påviste labrumskaden mest sannsynlig oppstod som følge av degenerative prosesser på et senere tidspunkt enn arbeidsuhellet. I januar-februar 2013 beskrives A å ha full bevegelighet i skulderleddet, men noe smerter ved abduksjon mot motstand. Senere, i august og desember 2013 beskrives skulderen stabil, men med en postoperativ tilstivning som senere ble operert. Det vises til uttalelsen fra Hans Henrik Daae-Qvale.

Ifølge Daae-Qvale har ikke symptomutviklingen fulgt et forventet traumatologisk forløp. Det har tilkommet en forverring 10 måneder og 18 måneder etter hendelsen, og han mener det er mest sannsynlig at SLAP-lesjonen har oppstått i tidsperioden mellom mars 2011 og desember 2011.

Labrumsskaden har i følge Daae-Qvale oppstått som følge av degenerative prosesser i skulderen uavhengig av arbeidsulykken, mange måneder etter akutthendelsen. SLAP-lesjon er en vanlig tilstand hos middelaldrende og eldre personer uavhengig av traume, og kapsulitt er en vanlig forekommende tilstand i skulder som kan ha multifaktorell årsak. As nedsatte skulderfunksjon i dag må tilskrives en «fear-avoidance mekanisme».

Det foreligger ingen årsakssammenheng mellom As skulderplager og den påberopte skadevoldende handling. Dette gjelder uansett valg av vurderingsmetode, herunder kriteriene i L dommen (Rt-1998-1565). Ved vurderingen av årsakssammenhengen er diagnosekriteriene for kapsulitt irrelevante, fordi den har oppstått som følge av operasjonene. Spørsmålet er om det foreligger en skademekanisme som var egnet til å skade leddleppen, hvilket det ikke var når man vurderer primærlegens notat av 18. mai 2010. Symptomene høsten 2010 tilsa ingen slik skade. Heller ikke MR-undersøkelsen i november 2011 tilsa noen skade på leddleppen.

Det er andre mer sannsynlige årsaker til As skulderplager, for eksempel en aldersbetinget degenerativ forandring, som har utviklet seg til en kapsulitt. Han har hatt et tungt arbeid og belastet skulderen over tid. Han har også hevdet å ha fått skulderen ut av ledd ved flere anledninger, uten at det fremgår når disse plagene debuterte.

Det foreligger uansett ingen rettslig årsakssammenheng, jf Rt-2001-320. Den aktuelle hendelsen var ingen nødvendig betingelse for skulderplagene. Hendelsen må anses for å ha vært et så vidt uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til denne. Det er andre selvstendig virkende årsaker til As helseplager og hans reduserte funksjons- og ervervsevne.

De helseplager og den symptomutvikling A har hatt, er inadekvate. Skadefølgene og den påfølgende symptomutvikling er atypisk og for fjern/avledet i forhold til symptomer og plager som oppstod i tid nært opp til hendelsen.

Det gjøres gjeldende at tingrettens dom er uriktig hva gjelder sakskostnadsspørsmålet. Tingretten reduserte sakskostnadsansvaret skjønnsmessig. Dette var uriktig og bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes hva gjelder domsslutningens punkt 1.

2. A dømmes til å betale sakens fulle omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Saken har sitt utspring i at A under arbeid ved [butikk] på X den 14. mai 2010 skulle løfte ned en potetkasse fra en varepall på lageret. Det hadde vært en travel dag på butikken, og A gikk ut på lageret for å hente potet etter forespørsel fra en kunde. På grunn av hastverk benyttet han ikke en gardintrapp som han vanligvis benyttet i slike tilfeller. Potetkassen stod på toppen av varepallen, og i følge A måtte han strekke seg på tå for å få tak i kassen. Denne var nokså tung, ca 15-20 kilo, og da han skulle løfte den ned fra pallen, mistet han taket på kassen slik at den falt i gulvet. Han beholdt grepet i kassen med venstre hånd og fikk akutte smerter i venstre skulder.

Det er usikkert om kassen traff A i venstre skulder. Han sa under ankeforhandlingen at han ikke kunne huske om kassen traff ham i skulderen. Noen dager etter denne hendelsen, den 18. mai 2010, oppsøkte A sin fastlege, som skrev følgende i journalen:

«Pas var på jobb fredag, bærte da en kasse med poteter fra pallen. Føltes veldig tung og han kastet den ned, da merket han at noe fra ve.skulder ledd ble trukket med. Fikk veldig sterke smerter 0,5-1 time etter hendelsen ... .

Us: Aktiv bevegelse fin bevegelighet i alle retninger, noe smertepåvirket. Palpasjonsømhet foran i leddet ...»

I journalnotatet står intet om at kassen traff ham i skulderen. I skademeldingene A skrev til NAV og Gjensidige h.h.v 25. og 26. mai 2010 er det opplyst at kassen falt på hans skulder. Han opplyste også om dette til skadebehandleren i Gjensidige i en telefonsamtale 12. august 2013, og begge de sakkyndige vitnene i saken har lagt dette til grunn.

Etter lagmannsrettens syn er dette spørsmål ikke av avgjørende betydning. Hovedpoenget for lagmannsretten er at selv om det legges til grunn at potetkassen ikke traff A i skulderen, så hadde likevel hendelsen et skadepotensiale pga kassens vekt, fallet mot gulvet og at A holdt fast i kassen da den falt. På bakgrunn av legekonsultasjonen 18. mai og senere konsultasjoner og undersøkelser, finner lagmannsretten det sannsynlig at hendelsen påførte A en skade i venstre skulder - beskrevet i journalnotatet fra fastlegen ved at «... noe fra venstre skulder ledd ble trukket med.»

Lagmannsretten finner grunn til å presisere at det ikke er grunnlag for å mistenke A for å ha forklart seg uriktig omkring hendelsesforløpet. Det må hensyntas at han ikke har norsk som morsmål, og at det ved konsultasjon hos lege/sykehus ikke nødvendigvis har vært selve skademekanismen som har stått i fokus, men hans plager og behandlingen av disse. Det må derfor utvises varsomhet med å bokstavfortolke nedtegnelser omkring hendelsesforløpet som er opptatt med et annet formål for øyet. Det helt sentrale for lagmannsretten har vært at A før hendelsen ikke har hatt slike smerter eller symptomer på skade i venstre skulder. Skulderplagene har vært kroniske, om enn i varierende grad, i perioden fra hendelsen og frem til i dag.

Ved vurderingen av årsakssammenhengen mellom hendelsen og de påviste skulderplager A har i dag har, har lagmannsretten funnet det klart at den foreliggende rettspraksis omkring nakkeslengskader ikke kan tillegges avgjørende betydning. Spørsmålet må avgjøres etter en ordinær bevisvurdering hvor det blir avgjørende om en slik årsakssammenheng kan anses sannsynliggjort, jf Rt-2007-1370 avsnitt (38).

Gjensidige har bestridt at det foreligger årsakssammenheng under henvisning til sakkyndig uttalelse fra Hans Henrik Daae-Qvale, spesialist i nevrologi, fysikalsk medisin og rehabilitering. I anledning ankesaken har han skrevet to uttalelser, av h.h.v 24. mars og 27. mars 2017. Uttalelsen av 24 mars 2017 er skrevet med utgangspunktet i de krav til årsakssammenheng som kan utledes av Rt-1998-1565 (L-dommen), en uttalelse lagmannsretten ikke finner å kunne legge vekt på.

I uttalelsen av 27. mars 2017 har Daae-Qvale foretatt en tradisjonell vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng i tråd med Høyesteretts uttalelse i Rt-2007-1370.

Daae-Qvale skriver følgende om den aktuelle hendelsen er årsak til skaden (på nedre/øvre labrum), eventuelt dagens diagnose (kapsulitt):

Jeg mener det ikke er sannsynlig at den aktuelle hendelsen forårsaket skade på labrum.

Jeg mener at det videre hendelsesforløp med forverring av skulderplager i mars 2011 og senere forverring i desember 2011 dokumenterer at den påviste labrumsskaden oppstod som følge av degenerative prosesser på senere tidspunkt enn arbeidsuhellet.

I jan-feb 2013 beskrives full bevegelighet i skulderleddet men noe smerter ved abduksjon mot motstand.

22/08/2013 og 17/12/2013 nevner orthoped Moan at skulderen er stabil men at han har en postoperativ tilstivning som senere ble operert med kapsulotomi.

Denne tilstivningen/frozen shoulder tilstanden kan ikke settes i forbindelse med arbeidsuhellet.»

På spørsmål om det er årsakssammenheng mellom hendelsen og skaden, eventuelt sammenheng mellom skaden og dagens diagnose (kapsulitt), skriver Daae-Qvale følgende:

«Det var initialt lette/sparsomme symptomer relatert til klinisk og billedmessig dokumentert supraspinatustendinitt. Det tilkom forverring av plagene fra mars 2011 og senere også i august 2011 dokumentert økte plager ved konsultasjon i Kristiansund. Så gradvis bedring igjen men høsten 2011 påvist SLAP lesjon ved MR arthrografi og ved undersøkelse hos orthoped i Trondheim i desember 2011 forverring.

Derved har ikke symptomutviklingen fulgt et forventbart traumatologisk forløp. Det har tilkommet forverring 10 måneder og 18 måneder etter hendelsen og jeg mener det er mest sannsynlig at SLAP lesjonen har oppstått i tidsperioden mellom mars 2011 og desember 2011. Svar på aktuelle spørsmål blir nei.»

I fortsettelsen av dette kommenterer Daae-Qvale spørsmålet om det finnes andre sannsynlige forklaringer på skaden på nedre/øvre labrum, eventuelt dagens diagnose (kapsulitt)

«Jeg mener at labrumsskaden har oppstått som følge av degenerative prosesser i skulderen og uavhengig av arbeidsulykken - mange måneder etter akutthendelsen. SLAP lesjon er en vanlig tilstand hos middelaldrene og eldre personer uavhengig av skade/traume.

Kapsulitt er også en vanlig forekommende tilstand i skulder med multifaktoriell årsak.

Den eneste (mulige diagnosen) som er beskrevet tidsnært til arbeidsuhellet er supraspinatustendinitt og dette er ikke årsak til senere SLAP lesjon.

Selv om jeg ikke har undersøkt A etter at han var hos meg 10/04/2014 mener jeg at han nå framstår med nedsatt skulderfunksjon på grunn av «fear-avoidance mekanismen».

Dette er en psykologisk tilstand der pasienten er redd for at han har en mye mer alvorlig tilstand enn det han egentlig har. Av frykt unngår han aktivitet og bevegelse som ellers ville ha hatt en gunstig innvirkning på tilstanden og vedvarende funksjonsnedsettelse blir resultatet.

Konsultasjon hos jordansk lege i 2013 som indikerte mer alvorlig tilstand (multidireksjonal instabilitet) enn det dr Moen fant (stabil skulder) kan medvirke til en slik oppfatning.

Uavklart erstatningssak bidrar også til å fastlåse symptomene og ved en endelig avklaring av denne vil pasienten kunne konsentrere seg om funksjonsforbedring.

Jeg mener dette er mer nærliggende årsaker til dagnes symptombilde enn skaden fra 2010.»

Det som er fremholdt i uttalelsen til Daae-Qvale er ikke i samsvar med synet til overlege Paul N. Fuglesang, som i spesialisterklæring 14. oktober 2015 uttaler følgende:

«Jeg mener etter dette med mer enn 50% sannsynlighet at ulykkeshendelsen 13.05.10 er tilgrunnliggende årsak til aktuelle skulderplager.

Etter ulykken har pasienten gjennomgått to operasjoner, den første i 2012 på grunn av smerter og instabilitet, den andre i 2014 i den hensikt å bedre bevegeligheten.

Det har i sykdomsforløpet etter skaden tilkommet betydelig tilstivning av pasientens venstre skulder. Det er i notater fra St Olavs hospital (spesielt i notat 17.12.13) anført at det har tilkommet en postoperativ tilstivning.

Denne tilstivningen kan beskrives som frozen shoulder eller kapsulitt.

Det er beskrevet smerter og nedsatt bevegelighet i venstre skulder i notater fra fastlegen i 2011. Imidlertid bedømmes det som dokumentert at tilstivning har blitt verre etter utført operasjon i 2012. Det er kjent at den type inngrep som ble utført i 2012 kan gi postoperativ tilstivning. En referanse angir at 4 av 47 pasienter som ble operert for reparasjon av labrumkomplekset fikk postoperativ tilstivning(2). Det er således kjent at inngrepet som ble utført i 2012 kan føre til postoperativ tilstivning. Når det er beskrevet smerter og nedsatt bevegelighet i notater fra fastlegen i 2011 samt ved undersøkelsen ved St Olavs hospital 16.12.11, foreligger det også dokumentasjon for at det også før operasjonen har vært problemer med smerter og nedsatt bevegelighet. Mest sannsynlig har tilstivningen blitt verre etter operasjonen.

Det kan imidlertid ikke være tvil om at tilgrunnliggende årsak for pasientens nåværende invaliditet er uhellet 13.05.10. Utførte operasjoner er utført på vanlig måte i den hensikt å bedre tilstanden etter skaden i 2010 og det er ikke grunnlag for å hevde at det foreligger noen svikt i den helsehjelpen som er gitt etter yrkesskaden ...

Under vurderingen av medisinsk invaliditet skriver Fuglesang følgende:

I behandlingforløpet har det skjedd en forverring av tilstivning. Dette er mest sannsynlig (mer enn 50%) en følge av skaden og behandlingen av denne. Jeg finner det lite sannsynlig at tilstivning skal ha skjedd tilfeldig av annen årsak selv om det er kjent at slik tilstand med smerter og stivhet i skulder kan oppstå uten traume.

Smerter og nedsatt bevegelighet er beskrevet i 2011, dvs. før foretatte kirurgiske inngrep.

Kirurgiske inngrep i 2012 og 2014 har vært utført som følge av skaden i 2010. De foretatte inngrepene har vært nødvendige for å bedre tilstanden etter skaden og etter 1. operasjon. Forverring av stivhet og smerter kan være en følge av utførte inngrep, men fordi inngrepene er utført som en følge av skaden i 2010 vil også forverring av tilstivning etter inngrep være en følge av skaden i 2010. Dette er en logisk konsekvens av at inngrepene er en følge av skaden. Inngrepene er utført på vanlig måte og det var indikasjon for å utføre disse inngrepene.

Det ville med mer enn 50% sannsynlighet ikke vært aktuelt å utføre noen av de foretatte inngrepene dersom pasienten ikke hadde blitt skadet i venstre skulder 13.05.10. Dette betyr også at tilstivningen mest sannsynlig ikke hadde skjedd dersom pasienten ikke hadde blitt skadet i 2010.

Det har utviklet seg tilleggskomplikasjoner, men jeg mener det er korrekt å se på disse som en følge av selv skaden og at tilstanden nå, samlet sett, må sees på som en følge av skaden i 2010.»

De to sakkyndige er uenige om det foreligger noen årsakssammenheng mellom hendelsen med potetkassen i mai 2010 og de senere skulderplager A har hatt og har i dag - herunder hans kapsulitt. Daae-Qvale har særlig fremholdt at den påviste labrumsskaden må anses oppstått som følge av degenerative prosesser på et senere tidspunkt. Daae-Qvale mener dette underbygges av de kliniske funn som er dokumentert i saken. Fuglesang på sin side var uenig i dette, og mente Daae-Qvale har lagt for liten vekt på skadesituasjonen og utviklingen av skulderplagene etter denne. Det bemerkes for øvrig at Fuglesang for lagmannsretten ga uttrykk for at det ikke var avgjørende for hans syn på saken om potetkassen traff A i skulderen eller ikke.

Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at det foreligger en årsakssammenheng slik Fuglesang har fremholdt. Selv om det ikke er uvanlig at den type skulderplager A har hatt, og har i dag, kan skyldes degenerative forandringer, er det i den foreliggende sak like fullt dokumentert et ulykkestilfelle som etter lagmannsrettens syn hadde et skadepotensiale, og som mest sannsynlig forårsaket en skade som er årsaken til hans senere plager.

Lagmannsretten ser at As plager i ettertid har vært varierende både i styrke og omfang, og at han har hatt perioder hvor plagene har vært mindre uttalte. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten likevel å måte konkludere med at det under behandlingsforløpet har skjedd en tilstivning og forverring av As skulderplager, som det er mindre sannsynlig har en tilfeldig årsak, enn ulykkeshendelsen. Lagmannsretten legger vekt på at Fulglesang har mange års erfaring som operativ kirurg på skulderplager, og uttalte seg på bakgrunn av egne erfaringer på dette felt. Lagmannsretten er ikke enig i Daae-Qvales syn om at symptomutviklingen ikke har «fulgt et forventet traumatologisk forløp», eller at hans nedsatte skulderfunksjon i dag skyldes en «fear-avoidance mekanisme».

Etter lagmannsrettens syn foreligger det så vel en faktisk som rettslig/adekvat årsakssammenheng, jf Rt-2001-320. Det er ikke grunnlag for å anse skulderplagene A i dag har, for ikke å være en adekvat følge av ulykkeshendelsen.

Lagmannsretten konkluderer med at den aktuelle hendelsen anses som en arbeidsulykke som faller inn under det markerte ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum og yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a).

Anken blir etter dette å forkaste.

Anken har ikke ført frem. A har vunnet saken fullt ut og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 andre ledd, jf første ledd, krav på full erstatning for sine sakskostnader. Dette gjelder for både tingrett og lagmannsrett, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å frita Gjensidige for erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Etter tvisteloven § 20-5 første ledd skal full erstatning for sakskostnader dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken for begge instanser.

Advokat Brauti har inngitt omkostningsoppgaver, for tingretten med 211 708 kroner inkludert mva og for lagmannsretten med 199 827 kroner inkludert mva. Utgifter til parter, vitner m.m. utgjorde for tingretten 15 083 kroner og for lagmannsretten 8 702 kroner. Den resterende del av sakskostnadskravet er salær. Gjensidige har ikke hatt innvendinger mot kravene, som anses nødvendige. I tillegg kommer rettsgebyrene med 6 880 kroner for tingretten og 27 675 kroner for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på fire uker på grunn av stor arbeidsbelastning ved domstolen. 

Domsslutning 

1. Gjensidige Forsikring ASA er erstatningspliktig ovenfor A som følge av skade i venstre skulder etter yrkesskade 14. mai 2010.

2. I sakskostnader for tingrett og lagmannsrett betaler Gjensidige Forsikring ASA til A 446 090 - firehundreogførtisekstusenognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Kontakt oss
Din beskjed