Arbeidsgiveransvar: Erstatningsansvar for arbeidsgiver

Utgangspunktet i erstatningsretten er at du bare hefter for dine egne handlinger og unnlatelser. Skal du få ansvar for andres skadehandlinger, innebærer dette et unntak som krever særlig begrunnelse og hjemmel. 

Ansvar for skade som er voldt av andre er et sammensatt tema, og rommer mange forskjellige typer ansvarsformer. Et praktisk viktig eksempel er arbeidsgiveransvaret, hvor arbeidsgiver kan holdes ansvarlig for de skadene som arbeidstakerne volder forsettlig eller uaktsomt på andre.

• Arbeidsgiveransvar = ansvar når arbeidstaker skader tredjeperson
• Yrkesskadeforsikring = når arbeidstakeren selv skades i arbeidssammenheng

En hybrid ansvarsmodell

Arbeidsgiveransvaret er hjemlet i skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1. Bestemmelsen pålegger arbeidsgiver et objektivt ansvar for skader voldt forsettlig eller uaktsomt av hans arbeidstakere. Arbeidsgivers ansvar forutsetter at arbeidstakeren er ansvarlig etter den alminnelige culparegelen (skyldregelen). Både arbeidstaker og arbeidsgiver vil etter arbeidsgiveransvaret være ansvarlige. Arbeidstakeren er erstatningsansvarlig for egen skadeforvoldelse på skyldgrunnlag, mens arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag etter skl. § 2-1. Arbeidsgiveransvaret har slik innslag både av objektive og subjektive elementer

Kjerneområdet for arbeidsgiveransvaret er skader voldt i privat næringsvirksomhet. Ansvaret rekker imidlertid videre og dekker også skadesituasjoner oppstått utenfor næringsforhold. Et praktisk tilfelle er ansvar for skader som oppstår ved svikt i offentlig servicevirksomhet. Arbeidsgiveransvaret omfatter i tillegg skader i kontraktsforhold. Her har bestemmelsen likevel mindre betydning, hvilket har sammenheng med at det ulovfestede kontraktshjelperansvaret favner vidt.

Ansvaret vil gjelde alle typer skadevoldende handlinger, herunder også handlinger som forårsaker personskade og krav om erstatning for dette.

Krav om et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold

For å kunne pålegge arbeidsgiveransvar må det foreligge et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold. Arbeidsgiverbegrepet er legaldefinert i skl. § 2-1 nr. 2. Som arbeidsgiver regnes «det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste». Med dette menes at den som har en slik avtale eller arbeidsordning med en annen, at denne blir hans arbeidstaker. Lovens uttrykk «det offentlige» omfatter stat, kommune og fylkeskommune.

For å etablere arbeidsgiveransvar er det i tillegg en forutsetning at skadevolderen er arbeidstaker. Begrepet er legaldefinert i skl. § 2-1 nr. 3. En arbeidstaker er en person som «gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste». Vanlig ansatte vil dermed alltid betraktes som arbeidstakere i lovens forstand. Dette samsvarer med forarbeidene til loven, som legger til grunn at «enhver som på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren» er å anse som arbeidstaker. Det avgjørende er den formelle posisjonen som ansatt, ikke om stillingen i praksis er fri og selvstendig.

Synspunktet er lagt til grunn i Høyesterettspraksis. I en sak Høyesterett behandlet ble det fremsatt krav om feriepenger fra to instruktører, som hadde påtatt seg regien for enkelte teaterstykker på Nationaltheatret. I en annen dom gjaldt det spørsmål om to studiomusikere var å anse som arbeidstakere for et plateselskap ved beregning av arbeidsgiveravgift. I begge dommene fant Høyesterett at det var tale om arbeidstakere.

Når det ikke foreligger en arbeidsavtale mellom arbeidsgiver og skadevolder, må det foretas en mer sammensatt vurdering. Spørsmålet er da om det foreligger en relasjon som har de karakteristika som særkjenner et arbeidsgiver-arbeidstakerforhold. Realiteten er avgjørende, ikke hvilken betegnelse arbeidsrelasjonen måtte være gitt. Vanskelige grensetilfeller kan oppstå. Som  eksempel kan nevnes en sak hvor spørsmålet for Høyesterett var hvem som skulle anses som arbeidsgiveren til en sjømann: det konkrete managementselskapet eller rederiselskapet? Retten fant at managementselskapet var å regne som arbeidsgiver, selv om arbeidsavtalen var inngått med rederiet. Selskapet skulle gjort det tilstrekkelig klart overfor sjømannen at de kun opptrådte som fullmektig da avtalen ble signert.

Skal du fremme et krav om erstatning, lønner det seg å bruke spesialiserte advokater. Via personskadesiden kan du kontakte erfarne advokater som er vant til å vurdere og fremme erstatningskrav. Kontakt oss idag og hør hvordan vi kan bistå deg i din skadesak.