personskadesiden

Skal du kreve erstatning etter yrkesskade?

Kontakt våre advokater

Dom: Mann fikk kneskade på jobb

Lagmannsretten mente det ikke var bevist at arbeidsulykken var årsak i skaden.

Dommen ble ikke prosedert av vårt kontor, men presenteres som en illustrasjon over de utfordringer som kan møte den som skal kreve erstatning etter yrkesskade.

Saken reiste spørsmål om det var en yrkesskade da skadelidte skle på et murgulv da han skulle skulle sette en verktøykasse tilbake i en reol. Årsaken var at det var en oljeflekk på gulvet. Skadelidte datt med hele sin vekt ned mot innsiden av det venstre kneet. Kneet hovnet opp, men han fullførte arbeidsøkten (nattskiftet) og avsluttet kl. 07:00. Han oppsøkte ikke lege etter hendelsen, men var hjemme for å lege skaden i friperioden på elleve dager som begynte samme dagen. Etter dette gikk han tilbake på jobben. 19 dager senere oppsøkte ha fastlegen grunnet smerter i det venstre kneet. Han ble sykemeldt til 15. juni 2008. Etter det var han aktiv sykemeldt i en periode før det ble søkt om 50 % uføretrygd 16. desember 2008.

Lagmannsretten vurderte skadene, men kom til at det ikke var bevist at kneskaden som skadelidte fikk ved fallet var den samme som nå holdt ham utenfor yrkeslivet. Lagmannsretten avslo derfor yrkesskadeerstatningen.

Borgarting lagmannsrett - Dom

Dato2015-10-20

PublisertLB-2015-35109

ParterA (advokat Lars Olav Skårberg) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdepartementet (advokat Ståle Haugsvær).

ForfatterLagdommer Inger Wiig, konstituert lagdommer Odd Magne Gjerde, tilkalt dommer og tingrettsdommer Hilde Foyn Bruun.

Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse av 22. august 2014 om avslag på uførepensjon etter særreglene for yrkesskade.

Sakens bakgrunn

Saksøker A begynte å arbeide i X i 1973. I 2008 arbeidet han ved selskapets lager på Gardemoen. Den 1. mai 2008 var A utsatt for en fallulykke på jobben. Han skulle sette en verktøykasse tilbake i en reol, da han sklei på et murgulv dekket med linoleum. Årsaken var etter det opplyste at det var en oljeflekk på gulvet. A har forklart at han datt med hele sin vekt ned mot innsiden av det venstre kneet. Kneet hovnet opp, men han fullførte arbeidsøkten (nattskiftet) og avsluttet kl. 07:00. Han oppsøkte ikke lege etter hendelsen, men var hjemme for å lege skaden i friperioden på elleve dager som begynte samme dagen. Etter dette gikk han tilbake på jobben. Den 19. mai 2008 oppsøkte A fastlegen grunnet smerter i det venstre kneet. Han ble sykemeldt til 15. juni 2008. Etter det var han aktiv sykemeldt i en periode før det ble søkt om 50 % uføretrygd 16. desember 2008.

Vedtak om 50 % uførepensjon ble fattet 2. juni 2009. Uføregraden ble økt til 100 % i vedtak av 27. april 2011. Søknadene om uføretrygd var ikke begrunnet i hendelsen natt til 1. mai 2008. Fallet er imidlertid godkjent som yrkesskade.

A fremmet søknad om å få beregnet uførepensjonen etter særreglene for yrkesskade. Han fikk avslag på søknaden fra NAV forvaltning Ski 4. juli 2011. Etter klage ble vedtaket fastholdt av NAV Klageinstans Oslo og Akershus 19. september 2012.

A påanket vedtak 19. september 2012 i erklæring 22. oktober 2012. 4. oktober 2013 ble vedtaket delvis omgjort ved at A fikk medhold i at en hørselsskade skulle beregnes etter reglene om yrkesskadefordel. Hørselsskaden ble fastsatt til 15 % av en total uføregrad på 100 %.

Vedtaket av 4. oktober 2013 ble påklaget. Under henvisning til folketrygdloven § 21-12 annet ledd annet punktum ble hele saken bragt inn for Trygderetten uten forutgående klagebehandling av dette vedtaket.

Partene er enige om sakens bakgrunn som er gjengitt i oversendingsbrevet til NAV Klageinstans datert 5. desember 2013, hvor det står:

Den ankende part opplyser i klagen datert 14. juli 2011, jf el. dok nr 27 at han ble operert i høyre hofte i januar 1969. Han opplyser videre at han har hatt to operasjoner i høyre kne i 2000 og 2004.

Den 1. mai 2008 ble den ankende part utsatt for en arbeidsulykke, hvor han falt mot et hardt gulv og pådro seg skader i venstre kne.

A er utdannet platearbeider, og arbeidet innen dette i 22 år. Den siste tiden før han ble uførepensjonert arbeidet han som ekspeditør på et verktøylager i X.

Av legeerklæring fra fastlege Signe Konty datert 16. desember 2008, jf. dok nr 18, fremgår det at den ankende part var sykmeldt 100 % fra november 2006 til mars 2007, og at han deretter var 50 % sykmeldt. Det fremgår av våre systemer at han var sykmeldt til og med 30. september 2007. Etter dette ser det for Klageinstansen ut til at han var i 100 % arbeid frem til skadetidspunktet (mai 2008).

Etter skaden har han vært sykmeldt i noe varierende grad, som endte med 50 % uførepensjon i 2009, og økt til 100 % uførepensjon i 2011.

Av epikrise datert 3. september 2008 fra lege Virginijus Meskauskas ved ortopedisk poliklinikk, jf vedlegg til el.dok nr 14, fremgår det at den ankende part opplyste at han hadde sterke smerter i begynnelsen (etter ulykken), men at dette har blitt bedre. Røntgenbilder avdekker ingen spesielle forhold, og det er upåfallende funn både i side- og frontalplan. Prognosen angis å være god.

27. mars 2009 utfores diagnostisk skopi av venstre kne. Av epikrise skrevet av lege Stein Håvard Ugland, jf. vedlegg til el.dok 14, kommer det frem at den ankende part har en lettgradig artrose som kan forklare hans knesmerter. Ugland angir imidlertid at plagenes karakter og artrosefunnets størrelsesmessige begrensning ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere protesekirurgi.

Storebrand Livsforsikring innhentet i 2010 en spesialisterklæring fra spesialist i ortopedisk kirurgi, Steinar Johansen. Erklæringen er datert 22. januar 2010, jf dokument nr 13, og skulle benyttes i forbindelse med erstatningsoppgjøret etter arbeidsuhellet i 2008. Johansen skriver at den ankende part ved klinisk undersøkelse av 5. januar 2010 hadde normal bevegelighet og han angir upåfallende akser. Videre skriver han at venstre ben er tre centimeter lenger enn høyre, som følge av operasjonen i høyre hofte. Johansen fant ingen hydrops i kneet, og god muskulatur. Det opplyses at den ankende part var palpasjonsøm i mediale leddspalte og i enda større grad distalt for denne. Kneet var helt stabilt. Røntgen viste ikke tegn til artrose. Når Johansen vurderer hvilken sammenheng arbeidsulykken i 2008 antas å ha med den ankende parts plager, vektlegges opplysninger fra den ankende part om at han aldri hadde hatt problemer med venstre kne forut for ulykken. Johansen skriver videre at han ikke finner andre opplysninger som skulle tilsi at det er andre årsaker til den ankende parts plager, og vurderer det derfor slik at det er klar sammenheng mellom ulykkeshendelsen og plagene.

Saken er vurdert av rådgivende overlege ved NAV Akershus, Per Christian Riiber den 30. november 2011. Riiber peker på at det anføres negative funn både på røntgen og MR, samtidig som det fremgår av epikrise fra dr. Meskauskas datert 6. februar 2008 (altså før arbeidsulykken), at MR viser redusert brusk også på venstre side, som er forenlig med artrose. Riiber skriver at det i hovedsak er As egne opplevelser og utsagn om smertedebut og kontinuitet, som kan tale for sannsynlig årsakssammenheng. Riiber finner ikke at det foreligger andre dokumenterte objektive forhold som underbygger skadesammenheng. Han mener videre at det derimot foreligger dokumentasjon i form av epikriser fra Ugland og Meskauskas, som indikerer at det kan foreligge artrosebetingede plager uten sannsynliggjort sammenheng med ulykken.

Rådgivende overlege Egil Nordahl ved NAV Forvaltning Ski vurderte saken 28. august 2013, jf. el.dok nr 52. Han viser i stor grad til erklæringen fra Riiber av november 2011, og påpeker at det ikke har fremkommet noen nye medisinske opplysninger etter Riibers erklæring. Nordahl mener at det ikke er grunnlag for å vurdere uførhet hva gjelder venstre kne.

Nordahl vurderer saken på nytt i september 2013 i forbindelse med larmskaden. Han fastsetter yrkesskadedelen av den ankende parts øreplager skjønnsmessig til 15 %. Nordahl knytter i denne erklæringen ingen kommentarer til kneskaden.

Trygderetten avgjorde saken ved kjennelse 22. august 2014. Kjennelsen har slik slutning:

1.Vedtak gjort av NAV klageinstans den 19. september 2012 og 4. oktober 2013 vert stadfesta.

2.Sakskostnader vert ikkje tilkjent

A uttok stevning til Borgarting lagmannsrett 25. februar 2015. Hovedforhandling er holdt 29. - 30. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte prosessfullmektigen og rådgiver Yngve Nordahl fra NAV. Det ble avhørt to sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Saksøker, A, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger feil i Trygderettens faktum og rettsanvendelse som medfører at kjennelsen er ugyldig.

A har en kontusjonsskade i venstre kne som Trygderetten har unnlatt å ta hensyn til. Denne skaden er uavhengig av eventuell artrose i kneet.

Trygderetten legger feilaktig til grunn at det forelå artrose i kneet på skadetidspunktet. Feilen skyldes at dr. Meskauskas har feiltolket resultatet av den angivelige MR - undersøkelsen 6. februar 2008. A tok røntgen av sitt høyre kne på dette tidspunktet. Det ble verken tatt røntgen eller MR - undersøkelse av det venstre kneet.

Ved vurderingen av As skade må det bygges på erklæringen fra ortoped Arne Roger Nilsen. Det må legges til grunn at A var utsatt for en fallulykke på arbeidsplassen 1. mai 2008, som medførte skade i det venstre kneet. Det kan ikke legges til grunn at A hadde artrose i kneet før ulykken.

For å fastslå om det foreligger årsakssammenheng må lagmannsretten bygge på fordelingslæren. Trygderettens kjennelse etterlater tvil om retten har bygd på et riktig krav til årsakssammenheng. Det vises til utsagnet om at det for retten ikke fremstår som mest sannsynlig «at den tiltakende artroselidinga i venstre kne særleg er ein konsekvens av ulukka». Det kan ikke utelukkes at Trygderetten har lagt til grunn at skaden måtte være en stor årsak til As plager før den kommer i betraktning. Muligens har Trygderetten ment at skaden måtte være en hovedårsak til As plager i det venstre kneet.

Ved vurderingen av årsakssammenhengen kan man ikke uten videre legge til grunn kravene til årsakssammenheng utviklet i rettspraksis for bruk ved bløtvevsskader. I dette tilfellet foreligger det objektive funn som viser skader i det venstre kneet.

Betydningen av fallskaden var størst de første årene etter ulykken. Betydningen har vært og vil fortsatt være avtagende i takt med at det utvikles artrose også i det venstre kneet. Uansett har skaden vart tilstrekkelig lenge til at den skal hensyntas ved beregning av uføregraden. Det vises til at A i det vesentlige har stått utenfor arbeidslivet siden ulykken skjedde. Han er nå 66 år og har kun ett år igjen til pensjonsalderen.

Ved vurderingen av saken skal lagmannsretten ta hensyn til nye bevis som kaster lys over situasjonen da Trygderetten traff sitt vedtak. Konkret skal lagmannsretten ta hensyn til sakkyndigerklæringen utarbeidet av ortoped Nilsen.

Lagmannsretten skal ikke vurdere hvilken uføregrad fallskaden har medført. Dette må overlates til trygdeforvaltningen i den fornyede behandlingen av saken. Dersom lagmannsretten likevel vurderer spørsmålet vil det avgjørende være hvilken ervervsmessig uførhet som foreligger. Ved fastleggingen av denne kan man se hen til den medisinske invaliditeten. Det må legges til grunn at den medisinske invaliditeten er høyere for A enn for andre med sammenlignbare skader fordi A også har en skade i det høyre kneet.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å utvise tilbakeholdenhet ved overprøving av de medisinsk faglige sider av Trygderettens kjennelse. Det vises til at spørsmålet om gåsefotens betydning i det totale sykdomsbildet mer er et bevisspørsmål enn et medisinsk spørsmål.

A har nedlagt slik påstand:

1.Trygderettens kjennelse av 22. august 2014 i sak 14/00701 er ugyldig.

2.A tilkjennes sakskostnader.

Saksøkte, Staten v/Arbeids- og velferdsdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Trygderettens kjennelse er gyldig.

Trygderetten har ikke lagt til grunn et uriktig faktum. Subsidiært har dette ikke hatt noen innvirkning på vedtaket.

Ut fra helhetsbildet må det legges til grunn at det forelå en begynnende artrose i 2008, som forklarer As plager. Selv om det ikke forelå artrose før arbeidsulykken medfører ikke dette at alle andre plager enn artroseplagene, må skyldes en betennelse eller skade i gåsefoten.

Det er ikke sannsynlig at arbeidsulykken har ført til en varig skade av gåsefoten. Det foreligger ingen objektive funn tilknyttet gåsefoten. Gåsefotplagene er så begrensede at de skal ses bort fra ved vurderingen av uførepensjon ved yrkesskade.

Det er ikke sannsynlig at arbeidsulykken har ført til merplager av betydning for det venstre kneet. Eventuelle merplager fra gåsefoten er uansett ikke mest sannsynlig årsak til noen del av uførheten til A. Smerter i gåsefoten er som regel forbigående. Det var andre plager som var årsaken til innvilgelsen av 50 % uførepensjon i 2009 og 100 % uførepensjon i 2011.

Trygderetten har ikke begått noen rettsanvendelsesfeil. Subsidiært har dette ikke hatt noen innvirkning på vedtaket.

For at det skal konstateres årsakssammenheng mellom fallet og skaden i det venstre kneet må de fire kumulative vilkårene som fremgår av Rt-1998-1565 være oppfylt. Det aksepteres at det foreligger et adekvat traume for en midlertidig skade, men ikke for en varig skade/betennelse. Det er videre ikke dokumentert akuttsymptomer før etter 19 dager. Akuttsymptomene er ikke forenlig med en varig skade. Det er heller ikke dokumentert kontinuerlige brosymptomer fra gåsefoten. A har hatt periodevise plager fra kneet helt siden 2002. Det foreligger videre ikke en forenlig symptomutvikling med en slik skadehendelse.

Dersom det ikke kan sannsynliggjøres årsakssammenheng mellom ulykken og uførheten foreligger det ikke grunnlag for å tilstå uførepensjon ved yrkesskade. Det gjelder ikke noen betingelseslære eller «tua og lasset» prinsippet i slike saker. I henhold til klar praksis er det ikke aktuelt å gi uførepensjon etter yrkesskadereglene, dersom den særskilte uføregraden er lavere enn 10 %.

Lagmannsretten må utvise varsomhet med å sette seg ut over de trygde- og medisinfaglige vurderinger, som vedtaket bygger på. Ved bevisvurderingen skal de tidsnære opplysninger veie tyngre enn etterfølgende forklaringer.

Bevis fremlagt etter Trygderettens kjennelse skal ikke medføre ugyldighet, hvis Trygderettens kjennelse var riktig ut fra det bevisbildet som da forelå. Bildebevis fremlagt i etterkant kan ikke medføre ugyldighet.

Staten v/Arbeids- og velferdsdepartementet har nedlagt slik påstand:

1.Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.

2.Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten er kommet til at søksmålet ikke fører frem, og bemerker:

Det følger av trygderettsloven § 23 at domstolene kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. Vedtaket som retten skal prøve bygger på folketrygdloven § 12-18, slik den lød frem til lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2015. Lagmannsretten legger til grunn at vedtak i henhold til denne bestemmelsen er lovbundne forvaltningsvedtak, og at det ikke gjelder særlige begrensninger i domstolens prøvingsrett. Domstolene bør imidlertid generelt være tilbakeholdne med å overprøve Trygderettens vurderinger når det gjelder medisinskfaglige eller trygdefaglige spørsmål, jf. Rt-2001-995, særlig side 1002. På dette området må det forutsettes at Trygderetten har spesialkompetanse som lagmannsretten ikke har.

Problemstillingen i saken er om deler av As uførhet kan tilbakeføres til arbeidsulykken 1. mai 2008. Trygderetten besvarte dette spørsmålet negativt. Spørsmålet har betydning for om A har rett til å få beregnet sin uførepensjon etter særreglene for yrkesskade. Frem til 1. januar 2015 sto reglene i folketrygdloven § 12-18, som hadde slik ordlyd i første og annet ledd:

Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det uførepensjon etter følgende særbestemmelser:

a)Vilkåret i § 12-2 om minst tre års forutgående medlemskap gjelder ikke.

b)Vilkåret i § 12-3 om fortsatt medlemskap gjelder ikke.

c)Vilkåret i § 3-8 om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

d)Grunnpensjon og tilleggspensjon ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.

Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.

Lagmannsretten behandler først saksøkers anførsel om at Trygderetten har lagt til grunn feil faktum i saken.

Spørsmålet er om arbeidsulykken 1. mai 2008 er årsaken til deler av As uførhet. Trygderetten kom til at arbeidsulykken ikke er årsaken til As uførhet. Det vises til kjennelsen side 6 hvor det står:

A har ein lang historikk med hofte- og kneplager forut for ulukka, og artrose er ei liding som typisk tiltar med alderen. Etter dokumentasjonen av lidingar og sjukdomsbilete framstår det for retten ikkje som mest sannsynleg at den tiltakande artroselidinga i venstre kne særleg er ein konsekvens av ulukka.

A gjør gjeldende at han ikke hadde artrose i det venstre kneet på skadetidspunktet, og at Trygderetten derved har lagt til grunn feil faktum.

Partene er enige om at A har hatt en artoseutvikling i venstre kne, og at dette har skjedd uavhengig av arbeidsulykken 1. mai 2008, slik Trygderetten har lagt til grunn. Spørsmålet er om Trygderetten har tatt feil når den har lagt til grunn at A hadde artrose i kneet før arbeidsulykken. Det vises til at Trygderetten støttet seg til anførslene fra NAV Klageinstans om at «det forelå funn forenlig med artrose i venstre kne allerede i februar 2008».

Lagmannsretten legger til grunn at Trygderetten, under henvisning til anførslene fra NAV Klageinstans, har bygget på epikrise fra Martina Hansens hospital 6. februar 2008 skrevet av lege Virginijus Meskauskas der det blant annet fremgår følgende:

Han har vært til MR-undersøkelse som viser bruskreduksjon med betydelig patellofemoral artrose på høyre side, også redusert brusk i venstre kne. På røntgenbildet kan man se at det er slitasje i patellofemorale ledd og mest uttalt slitasje i tibiafemoralledd.

Trygderetten viser til denne uttalelse og sier at dette «kan forklare utvikling av ein seinare artrose, på same vis som i høgre kne».

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble foretatt noen MR-undersøkelse av det venstre kneet før ulykken. Det vises til erklæring 17. februar 2015 fra sakkyndig vitne, ortoped Arne R. Nilsen, som også har avgitt forklaring under hovedforhandlingen. Nilsen har påpekt at det ble foretatt en MR-undersøkelse av det høyre kneet 3. november 2007. Det ble i tillegg tatt vanlig røntgen av det høyre kneet 28. januar 2008. På røntgenbildet tatt i front ser man også det venstre kneet.

Lagmannsretten finner etter dette at Trygderetten har tatt feil når den la til grunn at det ved MR - undersøkelse av det venstre kneet i februar 2008 ble konstatert artrose i kneet. Det avgjørende for vedtakets gyldighet er imidlertid om en slik feil kan ha virket inn på vedtakets innhold, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Det vil si om feilen kan ha virket inn på spørsmålet om arbeidsulykken 1. mai 2008 er årsak til deler av As uførhet. Lagmannsretten har kommet til at feilen ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold.

I Rt-2005-495 har Høyesterett tatt utgangspunkt i hovedårsakslæren. Den saken gjaldt spørsmålet om godkjenning av yrkessykdom som yrkesskade. Lagmannsretten legger til grunn at hovedårsakslæren også får anvendelse i denne saken som gjelder spørsmålet om godkjenning av uførhet etter særreglene for yrkesskade. Det vises til Hålogaland lagmannsretts dom 16. mai 2006, LH-2005-154768, som gjaldt vurdering av årsakssammenheng i relasjon til (tidligere) folketrygdloven § 12-18 som i denne saken. Etter en gjennomgang av lovens ordlyd og øvrige rettskilder la Hålogaland lagmannsrett til grunn at hovedårsakslæren får anvendelse når det gjelder årsakskravet i folketrygdloven § 12-18. Hovedårsakslæren innebærer at det skilles mellom de mer og mindre vesentlige årsaksfaktorene. For å komme i betraktning som årsaksfaktor stilles det krav om at skaden er av en viss størrelse. Lagmannsretten tilføyer at det følger av § 12-18 annet ledd at det skal foretas en fordeling dersom det er flere årsaker til uførheten. Det vises som eksempel til at NAV har fastslått at 15 % av uførheten skyldes larmskaden. Spørsmålet i denne saken er om yrkesskaden 1. mai 2008 er årsak til noen del av uførheten.

Partene er enige om at artroseutviklingen i saksøkers venstre kne ikke har sammenheng med arbeidsulykken. Det er saksøker som har bevisbyrden for at (deler av) arbeidsuførheten har sin årsak i arbeidsulykken.

Saksøker har anført at arbeidsulykken førte til en kontusjonsskade som er årsaken til deler av saksøkers arbeidsuførhet. Lagmannsretten finner bevist at saksøker fikk en kontusjonsskade etter arbeidsulykken 1. mai 2008. Det vises til saksøkers egen forklaring, journalnotatet fra fastlegen 19. mai 2008 samt senere undersøkelser ved Martina Hansens hospital. Lagmannsretten finner imidlertid ikke bevist at kontusjonsskaden førte til en varig skade som er årsak til (deler av) As uførhet. Det vises til forklaring fra sakkyndig vitne Nilsen som forklarte at smerter i gåsefoten normalt går over etter seks - tolv måneder. Lagmannsretten ser ikke bort fra at A hadde plager i gåsefoten en tid etter arbeidsulykken, men finner ikke bevist at plagene i gåsefoten er varige.

Lagmannsretten tillegger at plagene i det venstre kneet ikke ble påberopt som grunnlag for søknadene om uførhet, verken i 2009 eller i 2011. Det vises til vedtakene om uførepensjon fra 2009 og 2011. Søknaden om 50 % uførhet var begrunnet i As «fysisk nedsatte arbeidskapasitet forårsaket av smerter og nedsatt bevegelighet i bærende ledd fortrinnsvis i hø. hofte og kne samt ve. ankel». Som hoveddiagnose viste fastlegen til «Artrose posttraumatisk IKA/INA». I søknaden ble det krysset av for nei på spørsmålet om NAV- kontoret bør vurdere om det er en yrkesskade. Det vises til legeerklæring om uførhet av 16. desember 2008. Ved søknaden om 100 % uføretrygd ble det vist til «kroniske muskel-skjelettplager og betydelig redusert funksjonsnivå». Også denne gangen ble det krysset av for nei på spørsmålet om yrkesskade bør vurderes. Som hoveddiagnose er oppført «Artrose kneledd INA». Det vises til legeerklæring datert 14. september 2010.

Det vises videre til at A forut for arbeidsulykken hadde hatt helseplager som, sammen med begynnende artrose i det venstre kneet, fremstår som sannsynlig årsak til uførheten. I en epikrise fra 7. januar 2002 fremgår at A i «mange år (har) hatt plager med smerter i begge knær». I et konsultasjonsnotat fra 14. april 2004 er det vist til «kneproblemer bl.a pga. overvekt». I notatet fra konsultasjonen 16. oktober 2007 fremgår at A «Plages med smerter i u.e selvom plagene i ve. ankel og ve. kne er blitt betre under fys. beh.».

Det er ingen samtidsdokumenter i tiden etter arbeidsulykken som gir holdepunkter for en varig kontusjonsskade, som saksøker nå anfører.

Ulykken skjedde som foran nevnt natt til 1. mai 2008. A var 100 % sykemeldt i perioden 19. mai 2008 - 15. juni 2008. Av journalnotatet 19. mai 2008 fremgår at «Pas har de siste 3 uker hatt plager med smerter i venstre kne etter fall».

A tok MR av det venstre kneet 16. juni 2008. Av journalnotatet fremgår at det er «ujevn bruskdekning bak patella». Av erklæring fra fastlegen til NAV 24. juni 2008 fremgår at «MR av ve. kne viser margødem i store deler av femurkondyl». Det fremgår videre at det er krysset av nei for spørsmålet om NAV bør vurdere skaden som en yrkesskade. Ortoped Nilsen skriver i sin sakkyndigerklæring at ettergranskning av bildene viser «helt fin bruskdekning på leddflatene både medialt og lateralt».

Det fremgår av epikrise fra Martina Hansens hospital 12. september 2008 skrevet av dr. Meskauskas at smertene i det venstre kneet nå er blitt bedre. Det fremgår videre at røntgenbildene ikke avdekket noe spesielt. Endelig fremgår at det er «palpasjonsømt over mediale femurkondyl og over pes anserinus [gåsefoten]». Dette er første gangen det omtales smerter i gåsefoten. Det fremgår videre av epikrisen at «Prognosen synes å være god». Dersom smertene vedvarer mer enn tre måneder må det tas nye røntgenbilder.

I en ny epikrise skrevet av dr. Meskauskas 26. februar 2009 fremgår at plagene i det venstre kneet ikke har blitt bedre med tiden. Det angis at smertene sitter «mest medialt for leddet», og spesielt når han går eller sitter med bøyd kne over lengre tid.

I en epikrise fra det samme sykehuset 27. mars 2009 skrevet av lege Stein Håvard Ugland fremgår at røntgenbildene ikke viser tegn til artrose. Ved skopi i kneet samme dag observeres «en lettgradig artrose». Dr. Ugland skriver at artrosen «nok kan forklare hans knesmerter».

I et journalnotat 10. november 2009 omtales «økende smerter i knærne ved belastning i det siste».

Spesialist i ortopedisk kirurgi Steinar Johansen avga 22. januar 2010 en spesialisterklæring til Storebrand livsforsikring AS vedrørende kneskaden etter fallet 1. mai 2008 hvor det konkluderes med at det er «klar sammenheng mellom ulykkeshendelsen og As nåværende symptomer og de objektive funn». Lagmannsretten finner ikke å legge vekt på erklæringen. Lagmannsretten slutter seg til Trygderettens kjennelse, som har vist til brevet fra NAV klageinstans hvor det står:

Vi har merket oss spesialisterklæringen fra dr. Johansen. Slik vi leser erklæringen ga undersøkelsen svært sparsommelige funn. Johansens konklusjon synes å være basert på opplysninger fra den ankende part om at smertene debuterte ved ulykken. Johansen synes videre å vektlegge at det ikke er gitt opplysninger som skulle tilsi at det er andre årsaker til plagene. Således ser det for Klageinstansen ut til at det avgjørende for Johansens vurderinger, var den ankende parts egen bedømmelse av forholdet. Vi vil for øvrig påpeke at vurderingen etter § 12-18 skal gjøres i samsvar med hovedårsakslæren. Johansens resonnement og konklusjon synes å være basert på betingelseslæren, som dermed ikke vil gi et riktig grunnlag for å vurdere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Det ble tatt ny røntgen av det venstre kneet 27. august 2010. I journalnotatet omtales «degenerasjonsbetingede forandringer i begge menisker uten tegn til gjennomgående ruptur». Det konkluderes med «begynnende grad av artrose i mediale compartment og patellofemorale compartment». 8. august 2011 ble det gjort en ny skopi av det venstre kneet. Det fremgår at A fortsatt hadde smerter medialt over leddspalten. Ved kontroll 16. november 2011 forteller A at han «ikke har blitt noe særlig bedre etter operasjonen». Av journalnotatet skrevet av dr. Meskauskas fremgår at «Peroperativt kunne man ikke se større forandringer på leddbrusken tibiofemoralt, men det var en del dårlig leddbrusk patellofemoralt».

Staten har ført rådgivende lege i NAV, spesialist i samfunnsmedisin, Per Chr. Riiber, som sakkyndig vitne. Riiber avga erklæring 30. november 2011 og en tilleggserklæring 31. august 2015. Riiber konkluderer med at As plager i det venstre kneet mest sannsynlig skyldes artrose som også forelå i et tidlig stadium på skadetidspunktet. Riiber fremholder at tidlig artrose uten klare funn ikke er lett å diagnostisere. Ytterligere vises til at A har flere klare risikofaktorer for å utvikle artrose. Det er vist til betydelig overvekt, alder og at han tidligere er stivoperert i høyre hofte. Dette disponerer for artrose i kne, også på motsatt side. Videre er vist til at han allerede har påvist sikker artrose i andre ledd. Han var videre i en jobb med mye bøying og løfting. Samlet innebærer dette en klar og betydelig økt risiko for artrose utvikling.

Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at Trygderetten har tatt feil når den la til grunn at MR- undersøkelse foretatt i februar 2008 viste artrose i det venstre kneet, slik også sakkyndig vitne Riiber har antatt. Lagmannsretten finner imidlertid at feilen ikke har virket inn på vedtaket, jf. prinsippene i forvaltningsloven § 41. Det vises til at lagmannsretten ikke finner bevist at kontusjonsskaden førte til varig skade. Lagmannsretten legger grunn at A hadde andre helseplager, og at det er disse - sammen med begynnende artrose i det venstre kneet - som er årsak til uførheten. Det er uklart når artroseutviklingen i det venstre kneet startet. Lagmannsretten legger til grunn som mest sannsynlig at artrosen var helt i startfasen da ulykken skjedde. I den etterfølgende perioden har artrosen mer og mer overtatt som årsaksfaktor for de plager A har i kneet. Det vises til gjennomgangen foran av As sykehistorie.

Lagmannsretten konkluderer med at kontusjonsskaden ikke er årsak til noen del av As uførhet. Det er da ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på ankende parts anførsler om at Trygderetten har trådt feil når det gjelder det rettslige kravet til årsakssammenheng. Lagmannsretten viser imidlertid til merknadene foran om at hovedårsakslæren får anvendelse i saken.

Søksmålet fører etter dette ikke frem.

A har tapt saken fullstendig og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd pålegges å erstatte statens saksomkostninger. Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i bestemmelsens tredje ledd, men ikke funnet den anvendelig.

Statens prosessfullmektig, advokat Ståle Haugsvær, har levert kostnadsoppgave på 87 500 kroner. I tillegg er det krevd dekning av honorar til det sakkyndige vitnet Per Christian Riiber med 26 400 kroner. Samlet er det krevd dekning med 113 900 kroner. A har ikke hatt merknader til oppgaven. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige for å få saken betryggende utført og legger oppgaven til grunn for salærfastsettelsen, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Staten v/Arbeids og velferdsdirektoratet frifinnes.

2.A betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse sakskostnader for lagmannsretten til Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet med 113 900 - etthundreogtrettentusennihundre - kroner.

Kontakt oss
Din beskjed