personskadesiden

Vi hjelper deg få erstatning etter nakkesleng

Spør våre advokater

Nakkesleng ga ikke erstatning

Kvinne tapte krav om erstatning etter nakkesleng.

Saken ble ikke prosedert av advokater ved vårt kontor.

Kvinne fikk ikke medhold av lagmannsretten i at hennes nakkesmerter og migrene skyldtes trafikkulykken hun var utsatt for. Lagmannsretten mente at plagene ville ha kommet selv om ulykken ikke hadde skjedd, og at ulykken ikke hadde tilstrekkelig krefter til å forårsake varig skade.

Borgarting lagmannsrett - Dom.

Dato: 2015-09-21

Publisert: LB-2014-173274

Saken gjelder krav om erstatning etter trafikkuhell.

Oslo tingrett avsa 8. juli 2014 dom med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2.A skal i sakskostnader betale til If Skadeforsikring NUF, 155 040 - etthundreogfemtifemtusenogførti - kroner, innen to uker fra forkynnelse av dommen.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 24. - 28. august 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Forsikringsselskapets saksbehandler fulgte deler av forhandlingene. Det ble avhørt tre vitner og sju sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

De sakkyndige vitner var sivilingeniør Arvid Aakre og ingeniør Henrik Nesmark som forklarte seg om trafikkuhellet, herunder hvilke krefter som ble utløst, overlege ved Ullevål sykehus Fredrik Smith som forklarte seg blant annet om hypermobilitet, professor ved Universitetet i Oslo Audun Stubhaug som forklarte seg om blant annet om smerter, professor emeritus Per Holck som forklarte seg om blant annet nakkeskader, dr/direktør/professor Marit Grønning som forklarte seg blant annet om nakkeslengskader og spesialist, dr Ole Jørgen Rise Kirkeby som var oppnevnt sakkyndig for tingretten.

Sakens bakgrunn og As sykehistorie i hovedtrekk

A var 8. mars 2001 utsatt for et biluhell ved påkjørsel bakfra. Sakens tema er om det er årsakssammenheng mellom dette uhell og hennes senere plager.

A ble født 0.0.1965. Hun er utdannet innen økonomi og finans i USA, og har derfra en Bachelor of Administration og en master i internasjonal business. Hun har senere gjennomført blant annet lederutviklingsprogram, kurs i regnskap og budsjettering og diverse kurs i økonomisystemer. Fra 1995 til 1998 arbeidet hun i forskjellige stillinger og posisjoner i X AS. Fra august 1998 til april 2000 var hun rådgiver hos skattefogden i Møre og Romsdal før hun i ett år var controller i Y AS. Hun var senere ett år i Molde kommune og fra desember 2004 til januar 2007 var hun avdelingsdirektør i Z.

As ektefelle fikk hjernesvulst og gjennomgikk flere operasjoner. Hun opplevde at han forandret personlighet. Paret hadde et barn sammen født i 1994. Ektefellene ble separert i desember 1998 og skilt i oktober 2002. A har senere giftet seg på ny, og har ett barn fra dette ekteskapet født i januar 2002.

A var sykmeldt da ulykken skjedde. Om hennes tidligere sykehistorie er blant annet opplyst at hun i 1993 falt av en hest og var kortvarig bevisstløs. Hun forstuet nakken, hadde hukommelsestap og var på sykehus i to dager. Ifølge henne selv hadde hun ingen ettervirkninger. Fra hun var i 20-årene ble det registret hjerteklaff-feil, og hun ble medisinert med betablokker. Hun slet også med migrene.

I 1997 oppsøkte hun lege med behov for avlasting som følge av problemer i ekteskapet. I januar 1999 ble hun henvist til fysioterapeut som følge av muskelsmerter i nakken, men hun brukte ikke henvisningen. Sommeren 1999 framgår det av legejournalen at hun var sliten og slet med søvn. Hun var da nyseparert og opplevde at mannen endret seg mye mentalt etter hjernesvulsten og tre operasjoner. Hun ble sykmeldt første gang fra 22. juni til 18. juli 1999. Diagnosen var «stressreaksjon akutt P02». Sykmeldingen ble senere forlenget flere ganger fram til 20. august 1999. Hun ble også henvist til psykiatrisk poliklinikk. Hun var halvt sykmeldt fram til 10. oktober 1999, 60 prosent fram til 31. s.m. Diagnosen var den samme, og i journalene henvises det blant annet til forholdet til mannen, ansvaret for sønnen og en stresset jobbsituasjon. Til 25. november 1999 var hun igjen 100 prosent sykmeldt og deretter 50 prosent sykmeldt til 31. mars 2000. I journal fra 11. november 1999 er angitt «forlenget sorgreaksjon med søvnproblemer».

I perioden fra november 1999 til april 2000 var A til sju samtaler på psykiatrisk poliklinikk. Det ble stilt diagnose «F 43 21 Forlenget depressiv reaksjon». Det er notert at

Etter at hun seponerte medikamentet (Cipramil, lagmannsrettens bemerkning) har hun også opplevd to tilfeller at hun under stress fikk en form for plutselig bortfall av konsentrasjon og tiltak. Samtidig strammet det seg sterkt i muskulaturen spesielt rygg, nakke og hodet. Tilstanden føltes sterkt fysisk, og var ledsaget av hodepine. Hun har nå også søkt ny jobb, og er i tvil om hva hun bør gjøre. På gode dager føler hun seg i stand til å arbeide igjen, men tilstanden er altså ustabil.

A skiftet jobb etter årsskiftet 1999/2000. Hun begynte da som controller i Y AS.

Hun ble helt sykmeldt fra 9. oktober til 15. oktober 2000, halvt fra 6. til 20. desember 2000 og helt igjen fra 13. desember 2000 til 10. januar 2001, forlenget til 15. mars 2001. I journalen fra 10. januar 2001 står det at

Har sagt opp siden sist. Har en sterk opplevelse av at hun ikke klarer å jobbe der fordi jobben blir grenseløs. Psykisk går det mye opp og ned, ofte dårlig søvn, endel hodepine, fikk snøring i brystet og hjertebank under heftige diskusjoner på jobb, og kjent litt til slik snøring/tung pust etterpå i rolige situasjoner. Smertene utover i armene demonstrerer jeg for henne ved å provosere hennes infraspinatusmuskler.

Diagnosen var fortsatt «Stressreaksjon akutt P02». I journalnotat 9. februar 2001 bekreftes at «etter min vurdering er hennes sykdom relatert til hennes arbeidssituasjon», og i journalnotat fra 15. s.m. heter det

Går litt noe bedre, klarer seg nå uten sovemedisin, men da må hun ta det svært rolig utover kvelden. Hvis ikke sover hun svært urolig. Bedre konsentrasjon, men ikke skikkelig restituert ennå. Trener på helsestudio, hvis hun tar i skikkelig, blir hun liggende med hodepine dagen etter. Kjenner på noen stramninger bak i trapzius. Har forsøkt aromaterapi, men hun kommer ikke skikkelig inn i muskulaturen.

Hun ble henvist til fysikalsk behandling og fikk utskrevet Anervan, et legemiddel mot migrene.

Ulykken inntraff 8. mars 2001. A har forklart at hun sto i kø rett etter å ha kjørt ut av en rundkjøring. En bil kjørte inn i hennes bil bakfra. Av skademeldingen framgår at det ikke ble synlige skader på As bil, men det ble senere oppdaget en liten bulk i bagasjedøra og låsen bak lot seg ikke åpne. Den påkjørende bil hadde skader i frontpartiet.

A har forklart at hun umiddelbart fikk vondt i hode og nakke, og at dette tiltok utover kvelden. Hun oppsøkte da legevakta. Smertene ble verre, og hun kontaktet lege på nytt to dager senere. Det ble skrevet ut Brexidol som er betennelsesdempende, og stilt diagnosen Whiplash.

A var til kontroll 19. mars 2001 og det er i journalen anført at

har seponert brexidol for fire dager siden og følt mere på smerter. Vært hos kiropraktor som tok bilder - ikke på rtg-avdelingen. Angivelig normalt rtg men ble påvist begrenset beveglsesutslag, særlig bakover. Har tilnærmet normalt rotasjonsutslag, men vegrer seg mot ekstensjon og flekterer også noe dårlig ved fremoverbøy. I etterkant av skaden bemerker hun knepping i øvre del av cervikalkolumna. ( ... ) Hun har nå siste månedene hatt minimum en liggedag per uke pga hodepine. Tar da Anervan/paracet med god effekt. Har prøvd imigran en gang uten effekt. Antagelig er dette spenningshodepine. Lar henne prøve noe annet. Hun vil ikke ha besodiasepiner. Hodepinen begynte første gang i april i fjor, men har økt på .

Hun ble sykmeldt fra 16. mars til 10. juni. med diagnosen «Whiplash-skade L83».

I journal fra 30. april siteres:

Nakkeskaden for ca 6 uker siden. Hatt 5-6 kiropraktorbehandlinger og fysiobeh og er mye bedre, ikke lenger knepping i nakken .

Dr Hesla undersøkte A og henviste til MR-undersøkelse. Av journalen 7. mai 2001 framgår blant annet at

hun merket at hun fikk på en måte et sammenbrudd for 2 ½ år siden, det hadde hopet seg opp for henne, og hun ble sykmeldt i 8 uker. Da begynte hun på jobb igjen på nytt. Etter dette har hun vært plaget av uopplagthet, nedsatt konsentrasjon, nedsatt hukommelse, av og til sliter hun med å finne ord, og sliter med å koordinere. Hun kan av og til sjangle, og har vært litt ustø. I tillegg dårlig kontroll på blæren. Kan ha ufrivillig vannlating flere ganger i løpet av en dag, og må skifte ofte. I tillegg ekstrem tørste. I tillegg hodepineanfall. Hun bruker Anerven som hjelper, Imigran hjalp ikke, men mener det kanskje ikke er migrene. Hun har mye vondt i nakken, gjerne etter at hun har trent. ( ... ) Pas forteller at ved påsketider i år ble hun påkjørt bakfra. Dette skjedde i Molde. Det var relativt liten skade på hennes bil, men motparten som kjørte på, hadde stor skade. Hun var ikke innlagt i sykehus, var til røntgen og det ble ikke påvist noe galt. Pas forteller også at hun for 7 år siden hadde en hodeskade. Dette skjedde i den form at hun ramlet av en hest og fik hukommelsestap og hjernerystelse. Hun lå på sykehus i Tyskland i 7 dager. Pas forteller at hun har vært sykmeldt nå i fra januar. Hun er litt tilbakeholden med å søke ny jobb i og med at hun ikke vil lure arbeidsgiver inn i en situasjon som er uønsket. I den forrige jobben hun hadde, så kunne hun ligge med migrene og hodepine opptil 2 dager i uken, det var uakseptabelt.

Kiropraktor Tokle behandlet A over en periode fra 13. mars 2001. Den 16. mai 2001 har han journalført at hun ikke har smerter, men noe nedsatt konsentrasjon. 22. s.m. konstateres at «det går bra». Hun gikk til fysioterapeut Aurdal fra 6. april, senere Wik fra 25. oktober 2001. Det ble konstatert graviditet med termin 13. januar 2002.

I journal fra Drammen sykehus 10. juni 2001 er angitt at A

er under utredning for hodepine, oftest ensidig. Var til søvndeprivasjons-EEG 0806 ved BSS. Våkingen natten før har sannsynligvis utløst hodepinen nå som sitter på hø side, BT 112/70, puls 66 rm. Er våken, mentalkt adekvat. Ikke ømme nakkemuskler, ingen nakkestivhet.

Det ble stilt diagnose svangerskap og «N89 migrene». Den 15. juni 2001 konstateres svær og vedvarende hovedpine, nok snarere av tensionstypen end egtl. migræne.

Den 27. juni ble hun sykmeldt fra 11. juni til 15. juli 2011 med diagnosen «Whiplash-skade L83», og den 16. juli videre til 19. august for «smerter generell». På bakgrunn av telefonhenvendelse ble tilføyd L83 - nakkerelaterte plager. Den 15. oktober 2001 konstateres stress og episoder med hodepine, og god effekt av massasje. Som følge av komplisert svangerskap ble hun sykmeldt fra 27. november til 24. desember 2001. Sykemeldingen ble senere forlenget til 17. januar 2002.

For perioden fra 25. oktober 2001 til 16. mai 2002 skriver fysioterapeut Vik i epikrise blant annet at

mine kliniske funn viser delvis hypoton (slapp) nakkemusulatur med spredte myoser (muskelknuter) og tendens til hypermobilitet (overbevegelighet) i nakken.

Fra konsultasjon hos legekontoret Fem faste 14. februar 2002 er journalført at

kommer pga migrene??? Beskriver en hodepine som kom for 2 år siden. Starter i nakken eller ved press bak øynene. Alltid halvsidig men vekslende side. Paracet Ibux hjelper ikke. Prøvd PF uten særlig hell. Tatt Anervan og det virket godt. Hodepinen banker ikke. Lys og lyssky. Kan ikke trene lenger. Whiplash skade fra mars 2001. Hodepine fra 2 år siden. Påkjørsel etter dette. Hun føler at hodepinen har endret seg. Økende plager med anfall. Svært stiv i nakken og mye kan nok hentes av denne grunn. Mor har migrene ( ... ) Nå daglige nesten anfall forrige uke annenhver dag nå noe bedre.

Den 26. juni 2002 ble hun sykmeldt fra 13. juni til 2. juli på grunn av migrene. Sykmeldingen ble senere forlenget til 15. august 2002.

I notat «Kroppsundersøkelse» skriver fysioterapeut Høgset at hun

har alltid måttet være forsiktig siden hun var ung med sm/stivhet i rygg/nakke/skuldre

Den 19. mai 2002 konstaterer han at

hun ikke har hatt hodepine siden sist. Beste på flere mnd.

Senere beskrives varierende symptomer.

A kontaktet dr Kjærnli den 2. juli 2002, og hun hadde et opphold på Catosenteret fra 19. september til 31. oktober 2002.

As videre sykehistorie omfatter blant annet beskrivelser av nakkesmerter, hodepine og migrene. Hun konsulterte lege og gikk til fysioterapibehandling. Hun var sykmeldt i perioder inntil hun etter 18. januar 2007 ikke kom tilbake i jobb.

Lagmannsretten vil komme tilbake til forskjellige behandlinger, detaljer og utredninger i den grad det er nødvendig av hensyn til de spørsmål som er sentrale for vurderingen av det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til.

As anførsler i hovedtrekk

Det sentrale spørsmål er om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og de skader A ble påført. Det er to aktuelle situasjoner: at det foreligger en bløtdelskade uten objektive funn eller at det foreligger objektive funn i form av skjelett-/leddbåndskade.

Utgangspunktet er spørsmålet om ulykken er en nødvendig betingelse for skadene. Dette gjelder også dersom det foreligger samvirkende årsaker. Sårbarhetsprinsippet gjelder; skadevolder har risikoen for at skadelidte er sårbar.

Ved vurdering av bevisene er sannsynlighetsovervekt tilstrekkelig. Det er bevisene vurdert samlet som skal vurderes og veies opp mot bevisbyrderegelen. Tidsnære bevis er sentrale, og det skal legges mindre vekt på forklaringer fra personer som har binding til partene og som står i motstrid. Dette gjelder også for sakkyndige vurderinger og konklusjoner. Den frie bevisvurdering gjelder også vurdering av journalnotater. Disse har ellers mange feilkilder ved at de kan være unøyaktige. Samtidig er det åpenbart at journalnotater aldri vil være fullt ut dekkende for hele sykehistorien og detaljer i sykdomsforløpet. Allment akseptert viten som omtalt i blant annet Rt-1998-1565 (L) skal bare vektlegges så langt ikke annet er mer sannsynlig.

De fire grunnvilkår oppstilt i nevnte dom er utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering. Dette gjelder ulykkens skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. De krav Høyesterett oppstiller er medisinske krav som inngår i en samlet bevisvurdering, men de avgjør i seg selv ikke det rettslige. Det er for øvrig verdt å merke seg at Høyesterett i Rt-2010-1547 (Ask) fant at det forelå årsakssammenheng også for en lett nakkeslengskade.

Dersom det foreligger objektivt konstaterbare skader, kan det ikke oppstilles de samme krav til symptomutvikling.

Når det gjelder skadeevnen kan det ikke opereres med en fast hastighetsgrense eller kraftutslag. I saken er det enighet om at kraften har vært tilstrekkelig, og det er ikke grunnlag for teoretiseringen om at sammenstøtet var en såkalt «underride». Hastighet og kraft er uansett ikke proporsjonale størrelser, og lagmannsretten må legge vekt på dr Kirkebys vurdering om at kreftene her var tilstrekkelige til å redusere stabiliteten i nakken. Dette gjelder særlig når hodet var rotert og med det var alarligamentene allerede strukket og mer utsatt. I tillegg må vektlegges at hodet var i en viss avstand til nakkeputen i kollisjonsøyeblikket.

Det er enighet om at A hadde akuttsymptomer etter ulykken. Disse var tilstrekkelige, og uansett opptrer ifølge professor Holck ikke akuttplager spesifikt og nødvendigvis når det er alarligamentene som skades. På legevakta 10. mars 2001 ble det også beskrevet at skaden var «helt verst mot occiput» (bakhodet, rettens bemerkning).

Det foreligger brosymptomer. Hva som ligger i kravet til brosymptomer er et bevisspørsmål, og ikke bare et medisinsk. Lagmannsretten må her være oppmerksom på at det kan være manglende nedtegnelser i journalene. Det kan ikke legges til grunn at A ble frisk etter akuttfasen, og det blir feil når Kirkeby legger til grunn at hun ved enkelte anledninger oppga å være smertefri. Grensen kan uansett ikke være kategorisk, og et slikt spørsmål er nettopp kjennetegnet ved at faktumgjengivelser har store feilkilder. Uansett vil kravet være relativt og vurderingen må gjøres konkret. I dette ligger at det ikke kan oppstilles noe krav til intensitet, og variasjoner i symptomer vil forekomme. Kirkeby stiller for strenge krav.

A har hatt løpende nakkerelaterte plager etter akuttfasen. Kirkeby baserer seg på enkeltuttalelser som den fra kiropraktoren, og han ser bort fra medisinering, mulige feilvurderinger og at forhold kan være uriktig gjengitt. Han nyanserer heller ikke sin vurdering på bakgrunn av fastlegens senere notat hvor A sykemeldes på grunn av nakkeplager og andre omstendigheter som viser det samme. Han feiltolker også notatet fra legevakta av 10. juni 2001. Det sentrale for lagmannsretten vil være om det er sannsynlighet for at plagene fra akuttfasen og videre er forenlig med at de startet som følge av trafikkulykken. Det må også vurderes om skadene kan være forårsaket av noe annet.

A har ikke blitt bra i mellomtiden. Dette underbygges av opplysninger fra kiropraktor for perioden 3. april til 26. juli 2001, og fra fysioterapeuten i tiden mellom 6. april og 13. juni og av 25. oktober, sykemeldingen på grunn av whiplash 30. april, hodepinen beskrevet fra Drammen legevakt 10. juni og fastlegen 15. juni, rekvisisjon for psykomotorisk behandling og sykemelding på grunn av whiplash 27. juni, plagene i sommerferien, sykemeldingen på generelt grunnlag 16. juli - 19. august og hennes brev til If 5. november 2001. At hun var smertefri den 16. mai kan ikke tillegges vekt, hun gikk da på Brexidol. Den 15. oktober knyttet hun selv plagene til jobbsituasjonen. Det er ikke oppsiktsvekkende, og dette betyr ikke at man kan se bort fra ulykken.

Det som foreligger av opplysninger etter fødselen forsterker at det foreligger brosymptomer. Notatet av 14. februar 2002 fra legekontoret Fem faste viser fortrinnsvis nåsituasjonen. Migrenen er kommet tilbake, men den starter i nakken og har antakelig en blandingsårsak hvor de forskjellige årsaker forsterker hverandre. Opplysningene om tilstanden tidligere er uten betydning når det sentrale er at migrenen hadde forandret seg etter ulykken.

Når det gjelder forenlighetskriteriet må lagmannsretten legge til grunn at det ikke alltid er slik at vitenskapelige undersøkelser kan avgjøre om en pasient representerer et avvik fra det som forventes. Kirkeby utelukker ikke at As symptombilde er forenlig med et kronisk nakkeslengsyndrom. Hennes kroniske smerteplager fra nakken samt tilleggssymptomer er forenlig med at ulykken er årsak.

Ytterligere funn sannsynliggjør årsakssammenhengen. Det vises til den blokade som ble gjort av nerverøttene som viser at hodepinen starter øverst i nakken. Dette er annerledes enn de nakkeplager de fleste har. Kliniske funn av Kaale og beskrivelsen fra Dvorak viser instabilitet. De radiologiske funn er usikre, men viser skader på alarligamentene, og disse er mer uttalt på høyre side, noe som er forenlig med at skaden oppsto ved ulykken. Professor Holcks funn hvor Dens beveger seg mer enn normalt, hvor rotasjonen overskrider det alminnelige, synlig leddflate på hvirvel C1 er synlig med 90 prosent (normalt 50), underbygger skaden og årsaken. Dr Kirkeby kan ikke høres med at dette ligger innenfor det normale.

As plager er ikke en fortsettelse av tidligere helsebesvær. Det foreligger ingen dokumentasjon for at hun hadde denne type plager før ulykken. Hennes psykiske plager var forårsaket av mannens sykdom, og på tidspunktet for ulykken var hun i bedring. Det var den ekstreme arbeidssituasjonen som forårsaket sykmelding. Hun hadde ikke migreneanfall i en årrekke, og var ikke sykmeldt på grunn av dette før ulykken. Hennes psyke, nakke- og hodesmerter hadde en annen karakter og en annen årsak etter ulykken. Forholdene er dokumentert av en rekke personer som har behandlet henne.

I den samlede vurderingen må lagmannsretten trekke inn om det er andre årsaker. Etter bevisføringen tilbakevises at dette er alminnelige nakkeplager, Ehler Danlos syndrom, psykisk betinget eller forårsaket av fallet fra hest.

Subsidiært anføres at ulykken uansett utgjør hovedelementet av årsakene til As plager.

Det foreligger årsakssammenheng, og det foreligger ikke omstendigheter som tilsier at denne ikke er adekvat. Rimelighets- og pulveriseringshensyn tilsier ansvar.

Ved beregningen av erstatningskravet må legges til grunn at det ikke foreligger noen inngangsinvaliditet. 25 prosent medisinsk invaliditet som angitt av Holck og Robberstad gir grunnlag for menerstatning.

Det samlede krav er beregnet og dokumentert, og det avspeiles i påstanden.

Subsidiært, for det tilfellet at A mot formodning ikke skulle vinne fram med sitt krav, anføres at det er grunnlag for unntak fra kostnadsansvaret, helt eller delvis.

Det er lagt ned slik påstand:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning etter rettens skjønn for følgende poster med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer dersom ikke annet er angitt:

a)Påført inntektstap med inntil kr 1.623.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av kr 1.326.00 fra 01.09.2015

b)Fremtidig inntektstap inklusive skatteulempe med inntil kr 2.557.000

c)Fremtidig pensjonstap inklusive skatteulempe med inntil kr 259.000

d)Påførte utgifter med inntil kr 517.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av kr 373.000 fra 01.09.15 til betaling skjer

e)Påførte utgifter relatert til undersøkelser og behandling i utlandet med inntil kr 154.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av kr 125.000 til betaling skjer

f)Fremtidige utgifter inklusive skatteulempe med inntil kr 310.000

g)Påført og fremtidig hjemmearbeidstap inklusive skatteulempe med inntil kr 530.000

h)Menerstatning med inntil kr 275.000

i)A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

If Skadeforsikring NUF's anførsler i hovedtrekk

As symptomer er svært sammensatte, og det foreligger ikke årsakssammenheng mellom ulykken og hennes nåværende plager.

A var sykmeldt på tidspunktet for ulykken, og hun hadde muskel- og migreneplager før skadetidspunktet. De krefter hun ble utsatt for ved påkjørselen lå i det helt nedre sjikt. Akuttplagene var beskjedne slik de er beskrevet av dr Grønning og dr Kirkeby. Brosymptomer og forenlighetskriteriet må vurderes i sammenheng, og heller ikke dette kravet er oppfylt.

De fire oppstilte krav er kumulative. Forsikringsselskapet støtter tingrettens tilnærming og konklusjoner.

Dr Grønning har funnet årsakssammenheng mindre sannsynlig. Det kan konstateres en beskjeden bløtdelskade initialt, slik også dr Kirkeby har påpekt. Det som beskrives om skade på agarligamentene er basert på kontroversielle synspunkt som er faglig tilbakevist. Årsaksforklaringer med basis i slike forklaringer dukker dessuten bare opp i land der nakkeslengskader utløser forsikringsoppgjør. Grønning har påpekt at A har symptomer som skyldes flere forhold. Hun er sårbar for stress, har hatt vanskelige arbeidsforhold og har hatt senere reaksjoner som følge av en syk mann og vanskelig familiesituasjon. Dr Grønning og dr Kirkeby har sammenfallende syn på at energiutløsningen ved ulykken ikke kan ha gitt skade på alarligamentene. Deres syn er solid forankret i allment akseptert medisinsk viten, og det som senere skjer med henne kan ikke relateres til ulykken.

If er ikke uenig i dr Robberstads konklusjon, som dr Kirkeby trekker opp en del av premissene for. Det refereres til 5 prosent inngangsinvaliditet og et moderat overforbruk av medisiner. De plager som er beskrevet før ulykken harmonerer med Kirkebys vurdering.

Dr Kirkeby representerer en tung kompetanse med hensyn til sakens sentrale spørsmål. Han er rettsoppnevnt, noe han har vært 150 ganger tidligere. Han påpeker at det karakteristiske for bløtdelsskader er at de kraftigste symptomene kommer rett etter traumet. Senere blir det bedre, det skjer en tilfriskning eller en stabilisering av følgetilstanden. De fire kriteriene oppstilt gjennom rettspraksis legges til grunn. I saken er det vanskelig å si noe om sammenhengen mellom kreftene og skadene. Kraften A ble utsatt for var ikke stor, men selskapet anser kravet om skadeevne for oppfylt. Det må legges betydelige vekt på de sakkyndiges vurderinger, og følgelig legges til grunn at det her med sannsynlighet var en underride som ga langt mindre støt enn det som ville vært konsekvensen av et kontant støt mot hengerfestet på As bil. Uansett finner ikke Kirkeby at kravet til brosymptomer er oppfylt, og if gir sin tilslutning til hans vurderinger og konklusjon. Lagmannsretten må legge vesentlig vekt på de tidsnære bevis. Journalnotatene gir et tilstrekkelig grunnlag for konklusjonene, og det er A som har bevisbyrden for alternative forklaringer.

Lagmannsretten må trekke hennes sårbarhet inn i vurderingen. Hun var allerede sykmeldt på tidspunktet for ulykken, og det må da vurderes hva som kunne forventes som følge av den begrensede kraft hun ble utsatt for. Mange som har vært i kontakt med A mer enn antyder at hun har hypermobile ledd. En slik tilstand samsvarer også med at hun tidlig fikk påvist feil med hjerteklaffene. Kirkeby avviser at spørsmålet om hypermobile ledd har betydning for konklusjonen, og if er enig i dette. Dette er slik sett uten relevans for ansvarsspørsmålet. Forholdet kan likevel forklare det som skjer.

Høyesterett har trukket opp kriteriene for vurderingen av årsakssammenheng i nakkeslengskader i en rekke dommer. Sentralt står Rt-1988-1565 (L) [skal vel være Rt-1998-1565, Lovdata anm.] og Rt-2010-1547 (Ask). De fire kriteriene er sentrale, og disse er lagmannsretten bundet av. Lagmannsretten må også merke seg at underrettspraksis etter Ask-dommen har lagt mer vekt på forenlighetskriteriet. Sykdomsforløpet til A etter ulykken er ikke forenlig med hva som kunne forventes, og alle hennes behandlingsinitiativ har ikke hatt positive konsekvenser for hennes plager. Saken er sammenliknbar med LB-2013-200852, og det sentrale er at As plager ikke kan relateres til ulykken. Det er uansett viktig at lagmannsretten følger opp praksis hvor kravet til brosymptomer vurderes sammen med forenlighetskriteriet.

Skaden var ikke instabiliserende, og alt A var plaget av før ulykken kom igjen senere. Etter beskjedne akuttsymptomer inntrådte bedring. Den senere forverring representerte ikke et plausibelt forløp i forhold til ulykken etter alminnelig akseptert lære. Dr Grønning og dr Kirkeby er begge tydelige på at As nakkeplager ikke kan forklares med ulykken.

Dr Kirkeby har subsidiært angitt at plagene kan tilskrives fallet fra hest. Kravet til årsakssammenheng er etter dette ikke oppfylt. Uansett er ulykken uvesentlig i en årsakssammenhengvurdering.

Selskapet anfører etter dette at kreftene som har virket ligger i nedre sjikt. Det er ikke dokumentert at det foreligger noen objektive konstaterbar skade, og heller ikke en varig bløtdelsskade. Hvis lagmannsretten finner at det foreligger en objektivt konstaterbar skade, har denne en annen årsak enn ulykken 8. mars 2001.

Subsidiært bestrides erstatningsutmålingen, og det vises til selskapets alternative beregninger som gir langt lavere beløp.

Hva angår sakskostnader kan if ikke under noen omstendighet belastes for at saken har vokst ut av alle proporsjoner. Her er det blant annet pådratt kostnader for bistand i utlandet som ligger langt utenfor det allment aksepterte. If kan atter subsidiært kun akseptere at dr Kirkebys kostnader for tingretten deles.

Det er lagt ned slik påstand:

1.Anken forkastes.

2.If Skadeforsikring NUF tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten skal ta stilling til om det er årsakssammenheng mellom bilulykken 8. mars 2001 og As senere plager.

Utgangspunktet for den juridiske vurderingen av årsakssammenhengen er at påkjørselen må ha vært en nødvendig betingelse for hennes medisinske plager og økonomiske tap, og at påkjørselen «har vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf Rt-1992-64 (side 70) og Rt-2010-1547 (Ask) avsnitt 33.

Lagmannsretten vil nedenfor vurdere særskilt om det foreligger objektivt konstaterbare funn. Om slike mangler, er Ask-dommen førende for praksis i saker om årsakssammenheng i nakkeslengsaker. Lagmannsretten siterer derfor følgende fra dommen som retningsgivende for vurderingen:

(34)

Det foreligger en omfattende rettspraksis om kravet til årsakssammenheng i saker om nakkesleng. Mangelen på objektivt konstaterbare biologiske funn, kombinert med at symptomene kan være diffuse og av en art som svært mange i befolkningen har, gjør at årsaksvurderingen er vanskelig. Dette er dessuten et område hvor den medisinske kunnskap er under utvikling. Domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra «allment akseptert medisinsk viten», jf. Rt-1998-1565, på side 1571. Dersom nyere forskning tilsier at nakkeslengskader bør bedømmes annerledes enn det som tidligere er lagt til grunn, må kursen justeres i tråd med dette. På denne bakgrunn finner jeg grunn til å redegjøre for noe av den medisinske forskningen som har vært trukket fram i saken.

(44)

Selv om det ved nakkeslengstraumer som i vår sak generelt er usikkert om det - ut fra medisinsk viten - er en fysisk årsakssammenheng mellom traumet og senere kroniske smerteplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Men jeg er enig med professor Stovner når han fremholder at «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle». Til tross for den usikkerhet som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen, finner jeg det riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt-1998-1565, på side 1577. Den tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning, jf. samme avgjørelse på side 1570.

Høyesterett refererer de fire grunnvilkårene i avsnittene (45) - (48). For det første må ulykken ha en skadevoldende evne, for det andre må det foreligge akutte symptomer i form av nakkesmerter innen 2-3 døgn etter ulykken, og for det tredje må plagene være sammenhengende fra ulykken til den kroniske senfasen (brosymptomer). Dette vil for det første innebære at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende problem før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene, og for det andre må sykdomsutviklingen følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente.

Lagmannsretten legger til grunn at forsikringsselskapet ikke bestrider at ulykken hadde skadevoldende evne. Partene er imidlertid uenige om hvilken kraft A ble utsatt for. Dette har blant annet sammenheng med hva som skal legges til grunn om hastighet, treffpunkt og hvordan hun satt i bilen.

Lagmannsretten legger til grunn at As bil sto stille da den ble påkjørt bakfra. De sakkyndige er relativt enige om den påkjørende bils hastighet. Aakre angir 12,5 til 22,5 km/t, Nesmark 12,4 - 19,1 km/t. Lagmannsretten har ikke andre holdepunkter for sannsynlig hastighet, og legger som utgangspunkt intervallenes ytterpunkter til grunn.

Basert på forklaringen fra kona til føreren av den påkjørende bil om at han akselererte gjennom rundkjøringen for å unngå sammenstøt med en annen bil som kom inn i hans kjørefelt, finner lagmannsretten det mest sannsynlig at hastigheten lå i midtre sjikt av intervallet. Det samsvarer også med at avstanden fra rundkjøringen til As bil var såpass kort at det bare var kort tid til en begrenset nedbremsing, og dette var kun egnet til en mindre reduksjon av hastigheten.

Uenigheten mellom de sakkyndige består i første rekke av hvilken kollisjonstid som skal legges til grunn. Etter de tekniske undersøkelser og beregninger mener Nesmark at det skjedde en såkalt underride, det vil si at den påkjørende bil delvis skled under den påkjørte og løftet den opp. Kollisjonstiden blir da lengre og kraften mindre. Aakre har i sine vurderinger lagt særlig vekt på at det var betydelige skader på den påkjørende bil og mangler av skader på den påkjørte. Han finner det da sannsynlig at den påkjørende bil traff den påkjørte direkte i hengerfestet. Kollisjonstiden ble da kort, og den kraften A ble utsatt for ble større.

Lagmannsretten finner at det mest sannsynlige er at As bil ble truffet i hengerfestet slik at støtet ble direkte og støttiden kort. En har ved vurderingen lagt avgjørende vekt på at det kun var ubetydelige skader på As bil. En underride ville etter lagmannsrettens skjønn gitt andre og større skader.

Virkningen av den kraft A ble utsatt for var avhengig av hvordan hun satt. Om dette legger lagmannsretten til grunn hennes forklaring om at hun satt med hodet vendt noe til venstre idet hun så ut av sidevinduet. Hun hvilte ikke hodet mot nakkestøtten.

Den sakkyndige Aakre har i sin rapport angitt at man ikke har gode metoder for beregning av den kraft A ble utsatt for. Han framholder at forsøk på å tallfeste slike verdier bør brukes med stor forsiktighet, men at

ut fra generelle tester kan disse kreftene bli meget store særlig ved en uheldig sittestilling og dersom føreren ikke er oppmerksom på at uhellet vil inntreffe.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ble utsatt for ikke helt ubetydelige krefter som fikk forsterket virkning ved at hun satt med hodet vendt mot venstre med avstand til nakkestøtten og ved at hun ikke var oppmerksom på støtet hun ble utsatt for. Lagmannsretten finner da i likhet med partene at ulykken hadde skadevoldende evne.

Etter bevisføringen er det etter lagmannsrettens vurdering ingen tvil om at A hadde akutte symptomer i tiden rett etter ulykken. Om dette er det tilstrekkelig å vise til det hun selv har forklart og det hun tilkjennega på legevakta samme dag hvor det i journalen er skrevet

Whip-lash, moderat traume, med dog hovedpine+nakkestivhet, ikke kvalme, forbigående synsbesvær. Obj upåvirket, pæn fleks.+ekst. Samt sidedrej, nogen ømhed sv.t. nakkefæsterne.

Situasjonen bekreftes ytterligere ved at smertene tiltok og hun kontaktet lege to dager senere. I journalen er skrevet:

Føler seg stivere i nakken i dag, mere smerter. Vondt i muskulaturen paravertebralt helt verst mot occiput og også i sternocleidmusklene og trapez. Siden hun hadde så moderat vondt fra starten tror jeg dette skal gå bra, men det er fornuftig med en NSAID-kur.

Før lagmannsretten går inn på spørsmålet om brosymptomer, anses det hensiktsmessig å vurdere om A ble påført en objektivt konstaterbar skade i form av skade på alarligamentene. Om dette spørsmål er det stor uenighet mellom flere av de som har vitnet for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene at det ikke er sannsynliggjort at A ved ulykken ble påført en objektiv skade ved at alarligamentene ble skadet eller strukket med den konsekvens at dette har medført de senere plager.

Det sakkyndige vitne dr Holck er professor emeritus i human anatomi, og han har bred praktisk erfaring. For lagmannsretten ga han en redegjørelse for enkeltelementers funksjoner i nakkeregionen. Han har konkludert slik i sin rapport av 12. juni 2015:

På de forskjellige bildene som jeg har fått se, er rotasjonen mellom C1 og C2 mellom 43 grader og 52 grader - altså klart mere enn normalen, og leddkontakten er bare 10 %. Sideglidningen av C1 i forhold til C2 er 4-5 mm, noe mer ved sidebøy mot høyre. Også dette er klart mere enn hva som kan anses som normalt. Selv i nøytralt leie viser bildene store variasjoner mht. asymmetrien som oppstår mellom dens axis og C1, og viser overveiende sannsynlig at det er en ligamentskade som er årsaken. Det er rimelig å sette denne i relasjon til ulykken i 2001. Jeg kan ikke se at As plager og påviste røntgenfunn kan skylde hverken «naturlige» årsaker, sykelige forandringer eller «annet» som ikke har noe med det aktuelle traumet å gjøre. Jeg anser det overveiende sannsynlig at lukseringen av C1 i forhold til C2, samt asymmetrien av dens axis, skyldes en ligamentskade i øvre nakkeavsnitt, forårsaket av et traume, med et skadepotensiale tilsvarende en påkjørsel bakfra med hodet på skrå.

Professor Holck fastholdt sine konklusjoner for lagmannsretten, og han sammenholdt og umderbygget sine vurderinger med de funn som er gjort i London, Finland og USA etter at A har vært i kontakt med diverse fagpersoner der. Han var imidlertid også forbeholden med hensyn til om skaden på alarligamentene hadde en annen og tidligere årsak, og om tilstanden kan være medfødt. Smertesymptomene indikerer heller ikke med sikkerhet at de stammer fra alarligamentene idet blødninger i muskulaturen også kan være en årsak selv om han anså de anatomiske årsaksforklaringer som mest sannsynlige.

Manuell terapeut Bertel Rune Kaale har behandlet og henvist A. Han forklarte for lagmannsretten at hun har en kronisk skade som aldri kan repareres fullt ut. Han kunne vanskelig forestille seg at den registrerte instabilitet var medfødt, og bygget i den sammenheng på at skader utløst av traumer ofte er asymmetriske. Kaale kunne for øvrig ikke ta stilling til hvilket traume som hadde utløst skadene.

Det foreligger etter dette etter lagmannsrettens syn objektivt konstaterbare funn som viser unormale forhold i nakkeregionen hos A. Hun har en instabilitet, og det kan ikke utelukkes at de påviste forhold gir grunnlag for smerter.

Funnene i seg selv sier imidlertid ikke noe om årsakssammenhengen mellom ulykken og skaden. Lagmannsretten har om dette ikke tilstrekkelige holdepunkter for å finne det sannsynlig at hennes senere tilstand har sin årsak i ulykken 8. mars 2001. Selv om lagmannsretten legger til grunn at de krefter A ble utsatt for ved ulykken var av en viss styrke, fordres etter lagmannsrettens syn langt mer for å utløse slike skader på alarligamentene eller annet som det hevdes at A er blitt påført. Lagmannsretten bygger her i det alt vesentligste på dr Kirkebys uttalelse om at skader på ligamentene ville gi langt større smerter enn det som her var tilfelle, da slike skader også vil medføre blødninger. Synspunktet om at det ikke er sannsynlig at påkjørselen førte til en varig skade støttes av dr Grønning.

Selv om dette ikke er avgjørende for lagmannsretten, oppfattet man at så vel professor Holck og terapeut Kaale tok et visst forbehold om årsaken til hennes tilstand. Dr Kirkeby utelukket på sin side at det forelå brudd, ligamentskade, hjerneskade eller nerveskade etter ulykken. I en samlet vurdering av bevisene slutter lagmannsretten seg til dette.

Lagmannsretten støtter sin vurdering og konklusjon også på at den registrerte tilstand ikke er påfallende asymmetrisk. Dette ville i større grad vært tilfelle dersom det var en skade forårsaket av påkjørselen når det legges til grunn at hun satt med hodet mot venstre.

I forhold til spørsmålet om As nakke- og hodeproblematikk er en konsekvens av ulykken 8. mars 2001, er de fire siterte vilkår i Ask-dommen sentrale for lagmannsrettens vurdering. I avsnitt 48 i dommen utrykkes følgende i tilknytning til forenlighetskriteriet:

Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000- 418.

Etter en samlet vurdering konkluderer lagmannsretten med at kravet til brosymptom vurdert i lys av forenlighetskravet ikke er sannsynliggjort.

Det legges etter bevisføringen til grunn at A hadde symptomer også før ulykken inntraff. Disse er beskrevet både gjennom journaler og hennes retrospekte beskrivelser etter ulykken. Det er blant annet beskrevet nakkedistorsjon etter fallet fra hest, nakkemuskelsmerter (januar 1999), søvnproblemer (mai 1999) og at hun var sliten. Hun var sykmeldt i perioder, og hun var også det da ulykken inntraff 8. mars 2001. Kirkeby har beskrevet at det forelå «behandlingskrevende hodepine og til dels nakkeplager også før ulykken». Lagmannsretten finner beskrivelsen dekkende, og sykdombildet før ulykken bekreftes av de opplysninger hun selv ga etter ulykken. Det vises blant annet til det som er referert ovenfor fra journalen 7. mai 2001 hos dr Hesla, fra journalen hos Fem faste 14. februar 2002 og det som framgår av notat «Kroppsundersøkelse» fra fysioterapeut Høgset 19. mai 2002. Årsaken til hennes plager synes sammensatt, og for en stor del knyttet til stress som utløsende årsak.

Brosymptomene skal vurderes for perioden mellom akuttsymptomene og de senere («den kroniske senfasen») uomtvistede symptomer som til slutt har medført grunnlag for uførhet.

Som grunnlag for sin konklusjon om at det ikke foreligger brosymptomer har dr Kirkeby oppsummert følgende i sin rapport:

Fastlegen skrev 11 dager etter skaden at skadelidte hadde noe reusert bevegelighet for å bøye og strekke nakken, og hun hadde merket et knepp i øvre del av nakken etter skaden. I april 2001 skrev fastlegen at skadelidte var mye bedre av nakkeskaden seks uker tidligere, og det var ikke lenger knepping i nakken. Kiropraktorbehandlingen var avsluttet i mai, og det var da ikke smerter men nedsatt konsentrasjon. I juni 2001 ble skadelidte undersøkt ved legevakten i Drammen på grunn av akutt forverret hodepine. Det var ikke ømme nakkemuskler og ingen nakkestivhet. I oktober 2001 var det en del stressymptomer. Hun fikk fysikalsk behandling for mulige stressymptomer i nakke og skuldre. Skadelidte fortalte til fysioterapeuten at hun hadde hatt hodepine og stiv nakke over lengre tid. Dette relaterte hun til en stresset hverdag. Hun nevnte trafikkulykken en tid tilbake. I februar 2002 oppsøkte skadelidte lege på grunn av migrene og hodepine som kom to år tidligere. Dette startet i nakken eller som press bak øynene. Det var halvsidig med vekslende side (typisk for migrene). Anervan (legemiddel mot mogrene) var det legemidlet som virket best. Hun var plaget med lys- og lydskyhet (typisk for migrene), og hun kunne ikke trene lengre.

Dr Kirkeby fastholdt sine vurderinger og konklusjon under ankeforhandlingen, og lagmannsretten gir etter en samlet vurdering av bevisene sin tilslutning til dette. Det dr Kirkeby legger til grunn ligger innenfor det som må anses å være allment akseptert viten om de problemstillingene som er sentrale i saken. Vurderingene støttes av dr Grønning.

Lagmannsretten har funnet klare likheter mellom As symptomer før ulykken og de som er utvist i senfasen. Om det er stress eller annet som har utløst og utløser plagene, er i denne sammenheng uten avgjørende betydning. Det sentrale er at det ikke er sannsynliggjort at det er ulykken 8. mars 2001 som har forårsaket det senere sykdomsbildet. Et element i denne vurdering er at akuttsymptomene forsvant slik dr Kirkeby har beskrevet dette.

Etter dette legges til grunn at As status var etablert før ulykken. Dersom ulykken ikke hadde skjedd, ville de senere plager likevel inntrådt. De symptomer A har hatt i ettertid er ikke forenlige med de krefter hun ble utsatt for under ulykken.

Kravet til årsakssammenheng er med dette ikke oppfylt.

Det bemerkes særskilt at de feilkilder som måtte ligge i det forhold at A var gravid og at hun i perioder hun ble observert var medisinert, i et totalbilde ikke gir grunnlag for en annen konklusjon. Lagmannsretten har også tatt hensyn til de feilmarginer som følger av manglende og mulig feilaktig journalføring, og at det i perioder ikke foreligger journalnotater. Det må likevel vektlegges at journalnotatene er tidsnære, og som sådan i en samlet vurdering framstår som umiddelbare med mindre risiko for hukommelsesforskyvning og ubevisst tilpasning. Videre er det ikke lagt avgjørende vekt på diagnostiseringen i det enkelte journalnotat, idet disse har en tendens å følge med fra den ene journalføring til den neste.

Når lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As sykdomsbilde idag, er det ikke oppfordring til å ta stilling til de ytterligere anførsler.

Anken blir etter dette å forkaste.

Lovens hovedregel er at tapende part skal erstatte vinnende parts sakskostnader. Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for vurderingen av sakskostnadene også for tingrettens behandling.

Det kan gjøres unntak fra ansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig. Advokat Knagenhjelm har understreket at bestemmelsen må komme til anvendelse dersom anken blir forkastet.

Lagmannsretten har funnet at sakskostnadene for tingretten skal deles slik at hver av partene skal bære sine kostnader for instansen. Bakgrunnen for dette er dels styrkeforholdet mellom partene, men særlig at nødvendige avklaringer gjennom blant annet sakkyndige vurderinger ble gjort i løpet av tingrettens behandling. Det var også av stor velferdsmessig betydning for A å få avklart mulige årsaker og eventuelt ansvar.

For de sentrale tema saken reiser har saken ikke stått i noen vesentlig annen stilling for lagmannsretten enn da den ble behandlet i tingretten. Lagmannsretten kan da ikke se at det samlet sett foreligger tilstrekkelige tungtveiende grunner for fritak for kostnadsansvaret for ankebehandlingen.

Advokat Ihler har for lagmannsretten framlagt en kostnadsoppgave over salær på 129 000 kroner. I tillegg kommer 98 400 kroner for dr Kirkebys saksforberedelse og oppmøte i lagmannsretten, 21 093 kroner for det samme for ingeniør Nesmark, Rekon og 5 820 kroner for forberedelse og telefonavhør av dr Rønning. Samlet kostnad utgjør etter dette 254 313 kroner. Salærkostnaden ble framlagt i retten, de øvrige kostnader er presentert i e-post av 3. september med kopi til advokat Knagenhjelm. Han har ikke reist innsigelser mot kostnadene.

Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige, og legger kostnadsoppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.Anken over tingrettens dom punkt 1 forkastes.

2.Hver av partene bærer sine sakskostnader for tingretten.

3.I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen to uker fra dommens forkynnelse til If skadeforsikring NUF 254 313 - tohundreogfemtifiretusentrehundreogtretten - kroner.

Kontakt oss
Din beskjed