Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

Mann døde etter å ha blitt overkjørt av en gravemaskin. Som tingretten, kom lagmannsretten til at selskapet hvor gravemaskinen var ansvarsforsikret var erstatningsansvarlig idet maskinføreren hadde vært uaktsom.

* * * * * * * * * *

Saken gjelder tvist om erstatningsansvar etter dødsulykke med gravemaskin.

D, født 0.0.1961, omkom 15. august 2011 som følge av skader han ble påført da han delvis ble overkjørt av en gravemaskin ført av E. D var gårdbruker, men leide seg tidvis ut som hjelpemann til Es entreprenørfirma.

Den angjeldende dagen opererte D en lastebil i forbindelse med nedgraving av en septiktank på en eiendom i X, mens E opererte gravemaskinen av type New Holland med en vekt på 26,4 tonn. Gravemaskinen var dekket av ansvarsforsikring i IF Skadeforsikring NUF.

Politiet ved Operasjonssentralen fikk melding om ulykken kl. 09.36, og lensmann Hans Petter Gulliksen rykket umiddelbart ut. E hadde også varslet AMK, og ambulanse var på stedet da Gulliksen ankom. D ble fraktet bort i ambulansehelikopter mot Ullevål sykehus, men ambulansepersonellet som var igjen på ulykkesstedet fikk etter kort tid beskjed om at D hadde avgått ved døden i helikopteret.

Fra lensmann Gulliksens egenrapport/åstedsrapport skrevet samme dag ulykken inntraff siteres:

«Jeg kjørte straks til stedet og ankom dette kl 0955. Der ble jeg møtt i veien av E som dirigerte meg inn mot stedet:

Åstedet var en traktorvei sydover fra [adresse] - i retning av noen jorder som ligger der. E, heretter kalt mistenkte, forklarte at han hadde en jobb på stedet med å legge ned en ny septiktank, for F, som bor på stedet.

Mistenkte forklarte at han ved enkelte jobber leier inn hjelp av D, fra Y, og dette hadde vært tilfelle nå. D, heretter kalt forulykkede, hadde vært av gårde med lastebilen for å hente pukk - mens mistenkte skulle utbedre veien ned til gravestedet, slik at forulykkede kunne kjøre lastebilen dit ned.

Om hendelsesforløpet forklarte mistenkte at mens han drev med utbedring av veien, ved å presse ned kantene både med beltene på gravemaskinen og skuffen/gravemaskinen, så han forulykkede komme tilbake med lastebilen, og at han stoppet denne litt borte i veien.

Mistenkte fortsatte å utbedre veien - som han nesten var helt ferdig med - da han plutselig oppdaget at forulykkede lå i veien. Mistenkte skjønte straks at han hadde kjørt oppå han med maskinen - men forsto ikke helt hvordan forulykkede var kommet dit han lå, da han ikke hadde sett han bevege seg til fots i det hele tatt før han plutselig lå der.»

Som følge av ulykken og dødsfallet fremsatte Ds etterlatte, hans ektefelle C og hans to barn, B (født i 1991) og A (født i 1994), krav om erstatning overfor IF Skadeforsikring NUF med henvisning til gravemaskinens ansvarsforsikring. Kravet ble avslått i forsikringsselskapets brev 9. desember 2011.

Saken ble brakt inn for Nordre Vestfold tingrett ved stevning datert 13. august 2014 fra Ds etterlatte. If Skadeforsikring NUF tok til motmæle og påstod seg frifunnet. Under saksforberedelsen besluttet tingretten i henhold til partenes enighet at forhandlingene og pådømmelsen skulle deles slik at spørsmålet om ansvarsgrunnlag skulle avgjøres først og eventuell erstatningsutmåling skulle behandles senere.

Nordre Vestfold tingrett avsa 29. juni 2015 dom i saken med slik domsslutning:

1. If Skadeforsikring NUF plikter å erstatte C, B og A sitt tap som følge av hendelse den 15. august 2011 da D omkom.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale C, B og A sakskostnader med 100 000 - hundretusen - kroner innen to uker fra forkynnelse av denne dom.

Tingretten kom til at forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig på culpagrunnlag idet retten fant det sannsynliggjort at gravemaskinføreren hadde opptrådt uforsvarlig og klanderverdig. Fra de sentrale deler av tingrettens vurdering hitsettes:

«Retten finner Es forklaring lite troverdig hva gjelder hans aktsomhet knyttet til å sikre at han har god sikt i den retning han arbeider. Retten er av den oppfatning at dersom E arbeidet slik han har forklart må han på et eller annet tidspunkt ha sett D komme gående på veien.

Gravemaskinens lave fart tilsier også at E hadde tid til å belte frem og tilbake flere ganger mens D gikk den 50 meter lange strekningen, og dermed hadde han også ved flere anledninger mulighet til å få øye på D. Skulle D ha sklidd og falt, slik E har antatt i sin forklaring, tilsier også maskinens lave fart at han hadde tid til å reise seg opp. Til dette kommer det at E også forklarte at han ikke ville arbeidet slik en annen gang - men heller snudd førerhuset i kjøreretning hver gang.»

If Skadeforsikring NUF anket dommen til Agder lagmannsrett og fastholdt påstanden om frifinnelse. Ds etterlatte tok til motmæle gjennom anketilsvar og påstod anken forkastet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg tinghus 10. mai 2016. IF Skadeforsikring NUF møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Kjetil Norseth. For ankemotpartene møtte C og B. Det ble ikke gitt partsforklaringer, men avhørt tre vitner og tre sakkyndige vitner. Det ble gjennomført befaring av eiendommen hvor ulykken inntraff, og hvor den aktuelle gravemaskinen også ble fremvist og demonstrert i bruk.

Ankende part, If Skadeforsikring NUF, ved advokat Norseth la ned slik påstand:

1. If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2. If Skadeforsikring NUF tilkjennes saksomkostninger for ting- og lagmannsrett.

Som grunnlag for denne påstanden er det i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det ankes over tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Når det gjelder bevisbedømmelsen og erstatningsansvar på culpagrunnlag, anføres at ulykken ikke kan ha skjedd slik tingretten legger til grunn. Kravsstilleren har bevis- og tvilsrisikoen.

Lagmannsretten må legge til grunn at ulykken skjedde slik politiet og Arbeidstilsynet la til grunn i 2011 umiddelbart etter befaring og rekonstruksjon; D har sklidd ned fra skråningen ved siden av veien og innunder gravemaskinens ene belte akkurat i det maskinen ble satt i bevegelse. Vurderingen må foretas ut fra forholdene på stedet i 2011, jf. forklaringene fra lensmann Gulliksen og vitnet F samt fremlagte fotografier. Det var busker og trær helt inntil og delvis ut i veien, og det var en «jordvoll»/skråning med en høyde på 1-2 meter parallelt med veikanten på begge sider der ulykken inntraff. Politiet fant ikke at E hadde begått noe straffbart forhold ved anledningen, og heller ikke Arbeidstilsynet fant grunnlag for å kritisere ham på noe vis.

Det vises videre til maskinfører Es forklaringer både til politiet og i retten. Han forklarer at han ikke så D fra tidspunktet da han så at D skiftet lyspære på lastebilen og frem til han plutselig var overkjørt av gravemaskinen. Dette underbygger for øvrig også at E har sett i retningen mot lastebilen, dvs. i den retning gravemaskinen beveget seg da D ble overkjørt, kort tid i forveien.

Det må legges til grunn at D har beveget seg nedover mot gravemaskinen samtidig som E holdt på med å rydde traktorveien. I denne forbindelse beveget E maskinen noe nedover og oppover på veien, dvs. «beltet» litt frem og tilbake. Da D var kommet helt ned til gravemaskinen, skulle E flytte maskinen et par meter bakover/oppover igjen. E snudde da førerhuset på maskinen slik at han fikk sikt i «kjøreretningen», samtidig som D flyttet seg litt opp i skråningen ved siden av veien noe som gjorde at han var vanskelig å få øye på av E. I samme øyeblikk som E satt maskinen i bevegelse, skled og falt D og inn under maskinen.

Subsidiært på dette punkt - for det tilfelle at lagmannsretten ikke finner å kunne legge til grunn at E snudde førerhuset på gravemaskinen og så i kjøreretningen da D ble overkjørt, anføres at det likevel ikke er grunnlag for uaktsomhetsansvar som forsikringsselskapet svarer for. D hadde plassert seg på et sted hvor E uansett ikke ville fått øye på ham, og årsaken til at han ble overkjørt var at han skled ned fra denne posisjonen og inn under beltet i samme øyeblikk som maskinen ble satt i bevegelse.

Til rettsanvendelsen anføres således at gravemaskinføreren ikke kan klandres for ulykken. Han førte maskinen på en fullt forsvarlig måte og hadde ingen praktisk mulighet til å unngå ulykken. Det var dessuten helt uventet for ham at hans kollega oppholdt seg i buskene rett ved maskinen, for deretter å miste fotfestet og falle inn under beltet. Ulykken skyldtes uhell og uforsiktighet hos avdøde D.

Det er videre ikke grunnlag for ansvar etter bilansvarsloven. Beltegravemaskinen har en toppfart under 10 km/t, jf. BAL § 3 fjerde ledd og kgl. res. 14. april 1961 [14. april 1961 nr. 3000] som unntar slike motorvogner fra lovens virkeområde. Det har ingen betydning i denne sammenheng at farten på førerhuset og gravekomponenten kan beveges med høyere hastighet.

Subsidiært på dette punkt anføres at objektivt ansvar etter bilansvarsloven også er uaktuelt på grunn av bestemmelsen i § 2a som unntar skadetilfeller som «kjem av at vogna vart nytta til anna enn kjøredoning». På ulykkestidspunktet var gravemaskinen i bruk som gravemaskin/anleggsmaskin og ikke under transport eller forflytning.

Ankemotpartene, C, B og A, ved advokat Eidsvig, la ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens kostnader for lagmannsretten.

Som grunnlag for denne påstanden er det i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingretten har vurdert bevisene riktig når den har kommet til at E har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Skaden skjedde idet gravemaskinen kjørte over D med det venstre beltet sett i kjøreretningen. Gravemaskinens store skadepotensiale tilsier en høy aktsomhetsnorm som nødvendiggjør at føreren må forsikre seg om at det ikke befinner seg personer innenfor maskinens skadevoldende rekkevidde. E var kjent med at D befant seg i nærheten/i anleggsområdet da ulykken inntraff.

Ds venstre fot kom inn under maskinens venstre belte og han ble deretter overkjørt opp til midjen på kroppen. Det er ikke mulig å havne i en slik posisjon uten at han befant seg umiddelbart foran beltet like i forkant. Det anføres at E har satt maskinen i bevegelse uten først å ha beveget blikket på en slik måte at gravemaskinen var i sikker bruk - mest sannsynlig har han heller ikke snudd førerhuset tilstrekkelig til at han har hatt fri sikt i kjøreretningen.

Ved bevisvurderingen må det legges vekt på Es forskjellige forklaringer om de sentrale deler av hendelsesforløpet. Under ankeforhandlingen forklarte han at han snudde førerhuset nesten helt rundt i kjøreretningen før han satt maskinen i bevegelse. I tingretten sa han at mens han beltet frem og tilbake, så snudde han ikke førerhuset i kjøreretningen men plasserte det sidelengs - mao at han hadde oversikt over kjøreretningen gjennom sidevindu/dør. Til politiet i 2011 sa han at «hver gang han rygget eller kjørte framover snudde han førerhuset, slik at han hele tiden satt i kjøreretningen».

Det er for øvrig lite sannsynlig at D skal ha tatt seg opp i en skråning i skogkanten og sklidd/falt ned foran gravemaskinen. Uansett er dette uten betydning da føreren av gravemaskinen likevel har utvist uaktsomhet ved å kjøre over D.

Når det gjelder momenter ved aktsomhetsvurderingen vises til gjennomgangen i Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave, side 137 flg. Det bemerkes særlig at E hadde handlingsalternativer og kunne iverksatt forebyggende tiltak gjennom bl.a. avstengninger av anleggsområdet og i alle fall oppfylle grunnleggende bransjenormer ved å snu førerhuset i kjøreretningen før maskinen ble satt i bevegelse. At D også hadde en del erfaring fra anleggsvirksomhet er ikke avgjørende - E skulle uansett hatt kontroll på at veien var fri. D var for øvrig en forsiktig mann, og han kjente til farene. Han ville ikke oppholdt seg der dersom han hadde grunn til å tro at gravemaskinen ville bli manøvrert slik at han risikerte å bli overkjørt.

Subsidiært anføres at If er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag etter bilansvarsloven. Unntaket i lovens § 3 fjerde ledd, jf. kgl.res. 14. april 1961 kommer ikke til anvendelse. Selv om gravemaskinen ikke kan oppnå større fart enn 10 km/t på beltene, kan overbygget som utgjør størstedelen av maskinen oppnå betydelig større hastighet under rotasjon. Heller ikke unntaket i § 2 a er anvendelig - gravemaskinen var i bruk på vei da ulykken skjedde.

[Lagmannsrettens bemerkninger:]

Lagmannsretten har kommet til at anken blir å forkaste, og det vises til tingrettens domsgrunner som lagmannsretten i hovedsak slutter seg til. For øvrig bemerkes:

Ved aktsomhetsvurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i hva som rimeligvis bør kunne forventes av en innsiktsfull og normalt forstandig person som manøvrerer en slik gravemaskin det her er tale om. Det presiseres at det i denne forbindelse ikke legges til grunn ideelle krav til adferden; en adferd som overensstemmer med den handlemåten omgivelsene forventer, og som de kan innrette seg etter, er normalt ikke uaktsom.

Men kravet til forsvarlig adferd må samtidig tilpasses den funksjonen skadevolderen har - her gravemaskinfører og dessuten arbeidsleder. Den handlingen som er foretatt må settes opp mot det handlingsalternativet skadevolderen burde ha valgt. Det er hele tiden tale om eventuell reaksjon mot risikoen for skadeforvoldelse - risikoen som skadevolderen burde ha redusert eller avverget ved å handle eller ha handlet på annen måte.

Til sist vil spørsmålet om utvist uaktsomhet bero på en samlet vurdering av en rekke faktorer som oppsummeringsvis har sitt tyngdepunkt i handlingens skadeevne, omfanget av den eventuelle skaden og skadevolderens muligheter ved ikke å handle eller ved en alternativ atferd som ville ha hindret skaden.

Vurderingen må skje på bakgrunn av hva som faktisk har skjedd, og anken i foreliggende sak retter seg i særlig grad mot tingrettens bevisvurdering og det faktum som er lagt til grunn i tingrettens dom. Ved denne bevisvurderingen legger for øvrig lagmannsretten til grunn som ubestridt at det er kravsstillerene som må godtgjøre at det foreligger sannsynlighetsovervekt for de faktiske forhold som hevdes å være uforsvarlige, dvs at skadelidte har bevisbyrden for et eventuelt uklart faktum.

Etter bevisførselen under ankeforhandlingen, herunder befaringen hvor rettens medlemmer også satte seg inn i gravemaskinens førerhus for å få et inntrykk av siktmulighetene, finner lagmannsretten, som tingretten, det mest sannsynlig at E ikke kan ha forsikret seg om at maskinen uten fare kunne settes i bevegelse 1-2 meter oppover veien igjen da D ble overkjørt.

Lagmannsretten finner det i utgangspunktet ikke sannsynlig som årsak til at D plutselig befant seg foran det ene beltet på gravemaskinen at D skled ned fra en 1-2 meter høy skråning i samme øyeblikk som maskinen ble satt i bevegelse. Ingen av bildene som er fremlagt i saken, tatt på ulykkesdagen, gir inntrykk av noen skråning av en slik størrelse ved siden av veien på det sted D ble overkjørt. På andre siden av veien derimot, samt lenger opp i veien på den siden D befant seg, fremgår det helt tydelig en slik skråning eller jordvoll. Men uansett hvis det legges til grunn en slik skråning, bl.a. i lys av vitneforklaringer, og at D har «falt/sklidd» ned fra denne, så måtte i alle fall E hatt enda bedre muligheter til å få øye på D hvis han på det samme tidspunkt allerede hadde snudd førerhuset slik at han hadde kontroll med omgivelsene i kjøreretningen før han satt gravemaskinen i bevegelse.

Det må ved vurdering av aktsomheten til fører av en slik beltegravemaskin med en vekt på i overkant av 26 tonn i alminnelighet forutsettes at vedkommende forsikrer seg om at ingen personer oppholder seg i kjøreretningen før maskinen settes i bevegelse. Dersom E hadde snudd førerhuset så mye som han forklarte under ankeforhandlingen, ville han klart mest sannsynlig ha sett en voksen person som D med anleggsklær i et område umiddelbart foran det ene av maskinens belter. Om han snudde førerhuset slik, må det faktum at han likevel ikke fikk øye på D før han beveget maskinen bakover/nedover igjen skyldes at han ikke har beveget blikket på en slik måte at gravemaskinen var i sikker bruk, slik tingretten har lagt til grunn. Da er det i tilfelle tale om en feilfordeling av oppmerksomheten eller en kortvarig uoppmerksomhet bort fra det viktigste i situasjonen som uansett trekker i retning av et uaktsomhetsansvar i denne sammenheng.

Ut over det tingretten har lagt vekt på ved aktsomhetsvurderingen, har lagmannsretten også sett hen til at D ved anledningen var i arbeid for E, og at han fra morgenen av var tildelt særskilte oppgaver med å hente et lass med pukk med Es lastebil samt skifte en lyspære på lastebilen. I mens skulle E selv «rydde» traktorveien med gravemaskinen slik at lastebilen kunne komme uhindret frem med pukklasset. E har forklart at han registrerte at D kom tilbake med lastebilen og dessuten at han så at D var utenfor lastebilen og skiftet lyspæren. Etter lagmannsrettens syn måtte det da fremstå som påregnelig for E som arbeidsleder at D på et tidspunkt ville forsøke å oppnå kontakt med ham.

For øvrig måtte D ha grunn til å regne med at E ikke ville sette gravemaskinen i bevegelse bakover uten å forsikre seg om at det var klart. Det bemerkes i denne sammenheng også at det er lite sannsynlig at D skal ha beveget seg i retning maskinen på annen måte enn på veien som nettopp var blitt ryddet ned til der maskinen stod og arbeidet.

Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at D, i det øyeblikk gravemaskinen har satt seg i bevegelse i hans retning, kan ha sklidd og/eller falt i et forsøk på å komme seg unna. E skulle uansett ha fått øye på D forut for dette og dessuten også når D i så fall lå på bakken umiddelbart foran gravemaskinens belter.

Lagmannsretten tilføyer også at området E arbeidet i, ikke var avsperret. Også dette tilsier en skjerpet aktsomhet fra maskinførers side med henblikk på risikoen for at uvedkommende skulle kunne komme inn i maskinens faresone.

Etter dette er det ikke grunn til å gå nærmere inn på de subsidiære grunnlag for erstatningsansvar etter bilansvarsloven som ankemotpartene har anført.

Anken har etter dette ikke ført frem, og ankemotpartene har krav på full erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) og (2). Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra dette etter bestemmelsens tredje ledd. Advokat Eidsvig har på vegne av ankemotpartene krevd dekket kr 109.167,- hvorav kr 98.000,- utgjør salær til prosessfullmektigen. Ankende part har ikke fremsatt innvendinger til beløpet, og lagmannsretten legger det til grunn som rimelig og nødvendig. Beløpet tilkjennes.

Det gjøres ingen endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til C, B og A til sammen 109 167 - etthundreognitusenetthundreogsekstisyv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.