personskadesiden
Nakkesmerter etter trafikkulykke ga erstatning

Lurer du på om du har et erstatningskrav?

Spør våre advokater

Nakkesmerter ga erstatning

Kvinne fikk nakkesmerter i forbindelse med en kollisjon i lav hastighet. Forsikringsselskapet nektet å betale erstatning for nakkeskaden, men ble dømt av lagmannsretten.

Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Den ble ikke prosedert ved vårt kontor. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

Saken gjelder krav om erstatning etter en bilkollisjon. Hovedspørsmålet i saken er om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og smerteplager som føreren av den påkjørte bilen utviklet i tida etter kollisjonen.

Bakgrunn

Den 24. februar 2011 skjedde det et trafikkuhell i krysset Teknologivegen/Merkantilvegen på Gjøvik. A, som den gang var 29 år gammel, kom fra Merkantilvegen i en Ford Escort 1997-modell. Idet hun var i ferd med å svinge til venstre ut i Teknologivegen, ble bilen hennes truffet i venstre side av en VW Passat som kom kjørende langs Teknologivegen. Treffpunktet på Escorten var i bakkant av venstre bakdør, mens treffpunktet på Passaten var på venstre forskjerm. Skadene på Escorten ble taksert til drøyt 37 000 kroner, noe som førte til at bilen ble kondemnert.

Passaten var forsikret i Terra Forsikring AS. Selskapet erkjente ansvar etter bilansvarsloven. Terra har senere skiftet navn til Eika Forsikring AS.

Bortsett fra at A fikk litt vondt i korsryggen, rapporterte ingen av førerne om noen personskade umiddelbart i forbindelse med ulykken. Dagen etter oppsøkte imidlertid A fastlegen. Av journalen fra konsultasjonen den 25. februar 2011 går det fram at hun hadde blitt «påkjørt i lav fart i går», at hun hadde «smerter muskulært rygg/nakke venstre side i etterkant», og at hun kunne få sykemelding hvis det ikke gikk å jobbe i helga.

Journalnotatet om sykemelding hadde sammenheng med at A på ulykkestidspunktet arbeidet deltid som kjøkkenmedarbeider på restauranten X på Gjøvik. Det hadde hun gjort nesten helt siden hun kom til Norge fra Thailand i 2008. I tillegg gikk hun på norskundervisning. Hun drev også med noe renhold gjennom et eget enkeltpersonforetak.

A ba ikke om sykemelding, men forsøkte i stedet å fortsette i arbeidet på X. Den 14. mars 2011 oppsøkte hun fastlegen på nytt. Hun ble da henvist til kiropraktor.

Den 25. mars 2011 ble hun henvist til fysioterapeut, samt sykemeldt, først fram til 27. mars 2011. Sykemeldingsgrunnen var nakkesymptomer/plager. Deretter ble sykemeldingen forlenget flere ganger, helt fram til at A, etter råd fra legen, den 1. juli 2011 sa opp jobben på X på grunn av plagene. Hun hadde da i mellomtida vært til behandling hos både kiropraktor og fysioterapeut, uten at dette hadde ført til noen varig bedring. Hun hadde også, den 14. juni 2011, fylt ut skjema for egenerklæring ved personskade til Terra Forsikring.

Utover sommeren og høsten 2011 og videre framover hadde A flere konsultasjoner hos fastlegen. Av journalnotatene går det fram at hun fortsatt hadde smerter, men at smertene varierte. Det er tale om hodepine, kvalme, og lysskyhet.

Høsten 2011 var hun i kontakt med NAV i forbindelse med søknader om økonomisk støtte, men fikk avslag.

I en fysioterapirapport av 13. februar 2012, skrevet etter til sammen 33 behandlinger, opplyses det at A - i tillegg til de øvrige plagene - også hadde smerter i kjeven.

Forsikringsselskapet forela etter hvert saken for dr. Tomm Kristoffersen og ba ham om en vurdering av blant annet årsaksforhold og medisinsk invaliditetsgrad. Kristoffersen er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og overlege ved Ullevål sykehus. Han avga sin erklæring den 17. juli 2012. I tillegg til legejournaler, erklæringer og trygdedokumenter samt egen undersøkelse av skadelidte, bygget Kristoffersen sin vurdering på en utredning av 23. desember 2011 fra Rekon DA. Etter oppdrag fra forsikringsselskapet hadde Rekon beregnet hvilken hastighetsendring og belastning As Escort hadde vært utsatt for i kollisjonen. Konklusjonen var at hastighetsendringen lå mellom 8,2 og 13,2 km/t, mest sannsynlig 10,5 km/t, og at den gjennomsnittlige belastningen tilsvarte en akselerasjon på mellom 1,9 og 3,1 g.

Kristoffersen konkluderte overfor selskapet med at han fant det overveiende sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes tilstand sommeren 2012. Han vurderte den medisinske invaliditeten til 5%. Punktet «funksjonsvurdering» besvarte han ved å vise til at skadelidte beskrev «nedsatt utholdenhet og nedsatt kapasitet til vanlig husarbeid», men at hun på «Norsk funksjonsskjema» ikke hadde angitt noen vansker. Han anbefalte at hun burde avslutte fysioterapibehandlingen, gjenoppta egentrening og - om mulig - gis «tilbud om kognitiv hjelp til økt mestring».

Eika Forsikring var likevel ikke enig i at det var årsakssammenheng mellom kollisjonen og de plagene A hadde. Selskapet bygget i den forbindelse blant annet på en uttalelse fra en annen spesialist, dr. Goldsack, som hadde vurdert dr. Kristoffersens spesialisterklæring etter anmodning fra selskapet.

I februar 2013 fikk A et barn sammen med sin norske ektemann.

Høsten 2013 ble As søknad om arbeidsavklaringspenger avslått. Avslaget ble stadfestet av Trygderetten i vedtak 29. mai 2015 (TRR-2015-249), idet Trygderetten var enig med NAV i at As ervervsevne ikke var nedsatt i en slik grad at hun ikke kunne ha noen form for inntektsgivende arbeid.

Sommeren 2015 begynte A å arbeide i ektefellens kafé. Hun forsøkte først å arbeide i full stilling, men i oktober ble hun 20% sykemeldt på grunn av kroniske nakkesmerter. Hun har siden arbeidet 80% av full stilling i kaféen, fordelt over 6 dager pr. uke.

Tingrettens behandling

A gikk til sak mot Eika Forsikring AS med krav om erstatning for påført og framtidig inntektstap og utgifter ved stevning av 13. november 2015. For tingretten var partene enige om at de medisinskfaglige sidene av saken ble tilstrekkelig opplyst ved at dr. Kristoffersen og dr. Goldsack ble ført som sakkyndige vitner. Det var derfor ingen rettsoppnevnt sakkyndig under tingrettens behandling av saken.

Gjøvik tingrett avsa dom i saken 7. juni 2016 med slik slutning:

1. Eika Forsikring AS dømmes til å betale 1 953 000 - enmillionnihundreogfemtitretusen - kroner i erstatning til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Eika Forsikring AS dømmes til å betale As sakskostnader med 271 592 - tohundreogsyttientusenfemhundreognittito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Tingretten fant at skadehendelsen hadde hatt tilstrekkelig skadeevne, og at utviklingen av As plager hadde hatt et forløp som var forenlig med det man, ut fra anerkjent viten, kunne forvente dersom A var påført en fysisk skade ved hendelsen. Når både vilkårene om akuttsymptomer og brosymptomer også var oppfylt, konkluderte derfor tingretten med at det var faktisk årsakssammenheng mellom kollisjonen og plagene. Etter tingrettens syn var ikke skadehendelsen noe uvesentlig element i årsaksbildet. Selv om den medisinske invaliditetsgraden ikke var på mer enn 5%, var nedsettelsen av ervervsevnen på 20% likevel en adekvat følge av hendelsen. Tingretten vurderte lidt inntektstap pr. domstidspunktet til å utgjøre ca. 650 000 kroner (inkludert påslag for skatteulempe og renter), mens framtidig inntektstap (inkludert påslag for skatteulempe) ble anslått til i underkant av 850 000 kroner. Påførte ekstrautgifter i form av utgifter til juridisk bistand og egenandeler ble tilkjent med 112 283, inkludert renter. Framtidige ekstrautgifter til egenandeler ble anslått til i underkant av 50 000 kroner (neddiskontert). Krav om dekning av utgifter til vaskehjelp ble ikke tatt til følge.

Anken og ankebehandlingen

Eika Forsikring AS har anket til lagmannsretten. Anken retter seg mot tingrettens rettsanvendelse og bevisvurdering.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ønsket Eika at A skulle la seg undersøke av ytterligere en sakkyndig i tillegg til dr. Kristoffersen. Dette var hun ikke villig til. Eika har derfor i stedet lagt fram en ny spesialisterklæring utarbeidet av dr. Thomas Kadar på grunnlag av dokumentene i saken. Dr. Kadar er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og arbeider som overlege ved Haukeland universitetssykehus i Bergen. Hans erklæring, som er datert 17. februar 2017, konkluderer med at det er mindre enn 50% sannsynlighet for årsakssammenheng mellom ulykken og dagens plager.

Ankeforhandlingen ble holdt i Hamar tinghus 4. og 5. mai 2017. I tillegg til øvrig bevisførsel hørte lagmannsretten også redegjørelser fra de sakkyndige vitnene Kristoffersen og Kadar.

Ankende parts - Eika Forsikring AS - anførsler i korte trekk:

Prinsipalt gjør selskapet gjeldende at skadelidte ikke har sannsynliggjort at det er faktisk årsakssammenheng mellom kollisjonen og hennes nåværende plager. Det er ikke sannsynliggjort at de kreftene som virket ved kollisjonen var så store at de ville kunne forårsake varig fysisk skade («adekvat traume»), og utviklingen av skadelidtes tilstand etter kollisjonen har heller ikke hatt et forløp som samsvarer med det man ut fra anerkjent medisinsk kunnskap måtte forvente.

Subsidiært, for det tilfelle at faktisk årsakssammenheng anses sannsynliggjort, anføres det at skadelidtes tilstand i dag i så fall er et resultat av samvirkende årsaksfaktorer, hvor kollisjonen utgjør et så uvesentlig element at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Alternativt gjør selskapet gjeldende at det ikke er adekvat årsakssammenheng mellom skadelidtes meget begrensete medisinske invaliditet og et økonomisk tap på flere millioner kroner.

Atter subsidiært bestrider selskapet beregningen av det økonomiske tapet. For det første kan ikke selskapet holdes ansvarlig for tapte inntekter som følge av at skadelidte valgte å slutte i jobben på X og dermed gikk glipp av sykepenger og fødselspenger. For det andre mangler det holdepunkter for å fastslå at hun vil ha en varig nedsatt ervervsevne på 20%. Og for det tredje svikter grunnlaget for beregningen av tap som følge av påførte og framtidige utgifter.

Eika Forsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Eika Forsikring AS frifinnes.

2. Eika Forsikring AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartens - As - anførsler i korte trekk:

Tingrettens dom er riktig når det gjelder årsaksspørsmålet. Alle de fire vilkårene for å konstatere faktisk årsakssammenheng er oppfylt: Rekons beregning tilsier at kollisjonen hadde skadeevne. Det vises i denne forbindelse særlig til at man ikke kan operere med noen fast nedre grense for hvor store hastighetsendringer som må til for at skader skal oppstå. Akuttsymptomene oppsto allerede morgenen etter kollisjonen. Plagene har vedvart, om enn i noe varierende grad, slik at kravet om brosymptomer er tilfredsstilt. Og sykdomsforløpet har fulgt en normal kurve, som man kan forvente etter en nakkeslengskade. At skadelidte, i årene etter ulykken, også har rapportert om andre plager enn de som knytter seg naturlig til den opprinnelige skaden, betyr ikke at forløpet av selve nakkeslengskaden ikke har vært normalt.

Det er ikke påvist psykososiale omstendigheter eller andre forhold av slik betydning at kollisjonen framtrer som en uvesentlig årsaksfaktor når det gjelder skadelidtes nedsatte ervervsevne og økonomiske tap. Det er ikke noe unormalt i at en medisinsk invaliditet på 5% fører til en mer omfattende nedsettelse av ervervsevnen. Tap i det omfang det her er tale om er en påregnelig og adekvat følge av skade oppstått som følge av kollisjon i trafikken.

Ved beregningen av det økonomiske tapet må det tas utgangspunkt i at skadelidte før ulykken hadde full ervervsevne. Nå makter hun bare å arbeide ca. 80% i ektefellens virksomhet, spredt over 6 dager pr. uke. Dette tilsier at det vil oppstå et betydelig inntektstap, slik beregningene viser. Når det gjelder det påførte tapet, samt beregning av påførte og framtidige merutgifter, er skadelidte åpen for at det må foretas en viss reduksjon. Blant annet frafalles kravet om erstatning for tap som følge av redusert evne til å utføre husarbeid. Det erkjennes også at beregningen av utgifter til helsehjelp ikke kan legges til grunn fullt ut, idet noen egenandeler ville påløpt uansett skaden.

A har lagt ned slik påstand:

1. Eika Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn.

2. Eika Forsikring AS idømmes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsrettens merknader

Spørsmålet om årsakssammenheng

Det sentrale spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og skadelidtes nåværende plager i form av nakke-, skulder- og hodesmerter.

Alminnelig anerkjent medisinsk kunnskap gir få holdepunkter for å si noe sikkert om sammenhengen mellom nakkesleng og varige plager av den typen det er tale om i denne saken. Samtidig er det tale om en type plager som er svært utbredt, og som kan ha en rekke - ofte sammensatte - årsaker. Derfor opereres det i rettspraksis med fire grunnvilkår som alle må være oppfylt for at det skal kunne legges til grunn at det foreligger årsakssammenheng. Ved den konkrete vurderingen i denne saken tar lagmannsretten utgangspunkt i disse fire vilkårene.

Et grunnleggende vilkår er at kollisjonen den 24. februar 2011 hadde tilstrekkelig skadevoldende evne. I prinsippet reiser dette spørsmål om hvilke krefter (N) sammenstøtet påførte skadelidtes nakke. I praksis tar man, for enkelhets skyld, utgangspunkt i den hastighetsendringen (km/t) bilen til skadelidte ble påført ved kollisjonen. Hvis denne er større enn det som i det medisinske fagmiljøet er ansett som nødvendig for i det hele tatt å kunne påføre skade, antas det at vilkåret om skadeevne er oppfylt.

Ingeniørfirmaet Rekon har, etter oppdrag fra forsikringsselskapet, beregnet at kollisjonen i dette tilfellet førte til at As bil fikk en hastighetsendring på mellom 8,2 og 13,2 km/t, mest sannsynlig 10,5 km/t. Beregningen er foretatt ved hjelp av dataprogrammet Scan-Crash, med utgangspunkt blant annet i en vurdering av de skadene bilen ble påført ved sammenstøtet. Lagmannsretten går ut fra at det i dette tilfellet knytter seg adskillig usikkerhet til resultatet, for det første fordi As bil i dette tilfellet ble truffet på skrå i siden (ikke rett for- eller bakfra) og for det andre fordi skadene på den andre bilen ikke var kjent for Rekon. Dette er det imidlertid ikke aktuelt å gå nærmere inn på, fordi begge parter er enige om å legge Rekons beregning til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om den beregnede hastighetsendringen er så stor at det kan ha oppstått skade i vårt tilfelle, er partene derimot uenige.

Dr. Kadar, som Eika støtter seg til, skriver i sin erklæring følgende:

I det medisinske fagmiljøet er det akseptert at hastighetsendringen må være i størrelsen 10-17 km/t evt. mellom 2.5 og 4 g, for å kunne forårsake varig vevsskade ved påkjørsler bakfra. Dr. Nordal uttaler imidlertid i Lie-saken at hastighetsendring under 10-15 km/t ved påkjørsel bakfra bare helt unntaksvis vil resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige skader i nakken. Dette samsvarer med konklusjonen i en publisert forskningsrapport. (Castro WH et. al ... )

En hastighetsendring som er beregnet til mest sannsynlig 10.5 km/t og en akselerasjon med beregnet nedre verdi på 1.9 g er således helt i nedre grenseland av hva som er medisinsk akseptert for at varig vevskade kan oppstå ved påkjørsel bakfra.

Den aktuelle påkjørselen skjedde dog ikke bakfra. Slik som undertegnede tolker ulykken skjedde påkjørselen fra siden/ evt. skrått forfra slik at skadelidte beveget seg forover mot venstre i forhold til bilens lengdeakse.

Ved sammenstøt fra forfra, siden eller skrått forfra, som i dette tilfelle, tenker man at hastighetsendringen må være høyere for å forårsake varig vevsskade. Blant annet forestiller man seg at rørligheten av nakken ikke er så stor ved sidekollisjoner slik at man ikke får samme grad av whiplash mekanisme. Videre tenker man at påkjørsler fra siden i mindre grad oppstår helt uten forvarsel, da påkjørsel oftere blir sett/ oppdaget og at man da i større grad klarer å forberede seg for sammenstøtet («pre-impact bracing»).

Medarbeidere fra bilmerket Volvo, som er ledende innenfor sikkerhetsutvikling, uttrykker tydelig at risikoen for nakkeskade er høyere ved påkjørsler bakfra, enn andre ulykker. (Jakobsson et al ... )

I Tidsskrift for den Norske Legeforeningen er det publisert en artikkel som foreslår at hastighetsendringen ved kollisjoner frontalt eller fra siden bør være minst 34 km/t. (Schrader et. al ... )

Konklusjonen blir delvis basert på eksperimentelle kollisjonsstudier med frivillige forsøkspersoner, hvor det er beskrevet at ingen fikk kroniske symptomer. (Ferrari et. al ... )

Høyere hastighetsendring for å forårsake varig vevsskade ved side- eller frontalkollisjoner er også foreslått i en oversiktsartikkel (McClune et. al ... )

Skadelidte peker særlig på at professor Helge J. Nordal, som rettsoppnevnt sakkyndig i Rt-1998-1565 (Lie), der uttalte at man skal «være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår». Videre viser hun til at det i rettspraksis, for eksempel Rt-2000-418 (Telle), er lagt til grunn at også hastighetsendringer helt ned mot 6-8 km/t kan føre til skade, samt at kollisjonen i vår sak uansett var så kraftig at bilen hennes ble kondemnert som følge av skadene den ble påført.

Lagmannsretten er kommet til at vilkåret om skadeevne i dette tilfellet er oppfylt, i den forstand at det ikke kan utelukkes at kollisjonen utsatte skadelidte for krefter tilstrekkelige til å forårsake skade. Retten viser særlig til professor Nordals uttalelse om faren ved «kategoriske grenser» ved denne type vurderinger, samt til Rekons beregning, som tilsier at hastighetsendringen kan ha vært på inntil 13,5 km/t. Selv om det fortsatt klart nok er tale om et lavenergitraume, og selv om skadelidte ble påkjørt skrått forfra, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å utelukke at kollisjonen kan ha forårsaket skade. Om årsakssammenhengen er sannsynlig er et annet spørsmål, som retten kommer tilbake til.

Et annet vilkår for å kunne anse at det foreligger årsakssammenheng mellom en kollisjon med nakkesleng og varige nakkeproblemer, er at skadelidte får symptomer på nakkeskade innen to-tre dager etter ulykken. I dette tilfellet oppsøkte skadelidte lege dagen etter ulykken. Av journalen går det fram at hun oppga å ha smerter i musklene i nakke og rygg på venstre side, og at disse hadde kommet i etterkant av kollisjonen. Det er dermed på det rene at vilkåret om akuttsymptomer er oppfylt.

Det tredje vilkåret for at det skal kunne være årsakssammenheng mellom kollisjonen og skadelidtes nåværende plager, er at det foreligger såkalte «brosymptomer». Dette har sammenheng med at hvis de senere plagene har oppstått etter en symptomfri periode, er det overveiende sannsynlig at disse plagene skyldes noe annet enn kollisjonen.

I vår sak har ikke Eika direkte bestridt at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Men selskapet har pekt på enkelte formuleringer i skadelidtes legejournaler som, i følge selskapet, tilsier at skadelidte på et tidspunkt kan ha vært kvitt de opprinnelige symptomene. Dette påberopes som et moment som må tillegges vekt ved den endelige vurderingen av om skadelidte har sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og hennes nåværende plager.

Når det gjelder spørsmålet om brosymptomer, er det særlig legejournalene fra den første tida etter ulykken som etter lagmannsrettens syn er av interesse. Disse viser følgende:

Etter den første konsultasjonen hos fastlegen dagen etter kollisjonen gikk det nærmere tre uker før neste gang skadelidte var hos legen. Men da, den 14. mars 2011, noterte legen blant annet at det var «økende smerter og stivhet», at de forplantet seg nedover ryggen, at hun hadde hodepine, og smerter ved bøying og strekking av nakken. «Aldri hatt nakkeproblemer tidligere.» Deretter er det notater om nakkesymptomer 25. mars, 9, mai, 16. mai og 14. juni 2011.

Den 14. juni 2011 anbefalte legen skadelidte å si opp jobben på X, noe skadelidte også gjorde.

Den 7. juli 2011, i forbindelse med ytterligere sykemelding, er det notert at skadelidte følte seg mye bedre, mer avslappet og at hun hadde dager helt uten hodepine. Ved konsultasjon 19. september 2011 er det notert at hun får store plager med kvalme og oppkast når hun prøver å gjøre noe fysisk, at hun ikke klarer å være på skolen [det vil si delta på norskkurs] på grunn av hodepine, at hun hadde mest smerter på venstre side, men også høyre, og at hun fortalte om lysskyhet. Den 19. oktober står det at hun ikke er i aktivitet, og derfor mye bedre, at hun går to ganger i uka til fysioterapi, at hun har mindre smerter, men fortsatt er lyssky. Den 28. november går det fram at hun er noenlunde bra når hun er i ro. Den 2. januar 2012 står det at hun ikke fungerer i det daglige på grunn av mye hodepine. Legen gir råd om å ta kontakt med «advokat og se på ankemuligheter ift. trygden».

Deretter bytter skadelidte fastlege. Det er fortsatt jevnlige notater om nakke- rygg- og hodesmerter, i tillegg til andre legebesøk, blant annet i forbindelse med at hun ble gravid.

I tillegg til legejournalene viser lagmannsretten i denne forbindelse også til rapporten som dr. Tomm Kristoffersen, etter oppdrag fra forsikringsselskapet, skrev den 17. juli 2012. Etter gjennomgang av journaler og andre dokumenter, samt egen undersøkelse av skadelidte, skrev dr. Kristoffersen under overskriften «vurdering» blant annet:

Tidligere nakkefrisk kvinne som ble påkjørt i egen bil 24.02.11 og utsatt for moderate krefter. Hun fikk umiddelbart ryggsmerter og dagen etter nakkesmerter med stivhet. Etter hvert utviklet hun betydelig hodepine som virker å være av cervicogen type.

Dessuten lysskyhet et symptom som man av og til ser som følge av nakkesleng. Plagene har holdt seg fram til dagens dato til tross for behandling.

Behandlingen det siktes til, er dels kiropraktorbehandling, dels fysioterapi.

Etter lagmannsrettens syn viser journalene og dr. Kristoffersens uttalelse at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Notatene om midlertidig bedring må etter lagmannsrettens syn ses på som uttrykk for naturlige variasjoner, blant annet påvirket av behandlinger, bruk av smertestillende medisiner, ulik arbeidsbelastning og svingende dagsform. Det er ingen ting som tyder på at skadelidte på noe tidspunkt har vært kvitt de opprinnelige symptomene på nakkeplager som oppsto dagen etter ulykken.

Det fjerde vilkåret som etter rettspraksis må være oppfylt for at det skal kunne anses å foreligge årsakssammenheng, er vilkåret om «traumatologisk plausibelt forløp».

Eika bestrider som nevnt at dette vilkåret, også kalt «forenlighetsvilkåret» er oppfylt. Selskapet viser her igjen til redegjørelsen fra dr. Kadar.

Dr. Kadars innvending på dette punktet er i hovedsak basert på de samme journalnotatene som er gjennomgått ovenfor. På bakgrunn av notatet 14. mars 2011 og legens henvisning samme dag til kiropraktor skriver dr. Kadar blant annet:

Samlet sett får man ut fra hvordan notatet er formulert tydelig inntrykk av at det [har] skjedd en vesentlig forverring fra skadetidspunkt frem til tidspunkt for aktuelle notat. Tydelig står det at hun var bedre rett etterpå, men at plagene nå var økende. Her må man drøfte det semantiske: f.eks. står det «men nå økende plager» - etter min mening er dette å tolke som at plagene var økende den siste tiden, kanskje er det snakk om noen dager før 14.03.11. Dessuten oppsøkte hun jo også lege først tre uker etter ulykken, noe som kan tyde på at det skjedde en forverring i dagene forutfor legekontakten. Dette er ikke forenlig med et vanlig skadebiologisk forløp.

Videre er det beskrevet økende stivhet. Denne stivheten er ikke beskrevet i første notat etter ulykken ettersom det da står at bevegeligheten var god.

Og det er altså denne første tiden som etter min mening er nokså kritisk mtp. vurdering av forenlighetskriteriet i den aktuelle saken. Man kan ikke fravike helt alminnelige medisinsk-skadebiologiske prinsipper ved en bløtvevsskade. Da skal det ikke skje en forverring av plagene senere i forløpet.

Man kan eventuelt drøfte om en eventuell skade grunnet fysisk belastning (på arbeid) ble aksentuert ytterligere, men da ville hun etter beste skjønn ha opplevd dette tidligere enn to-tre uker etter symptomdebut.

Jeg mener at, hvis man velger å vektlegge opplysningene som fremkommer i de første notatene etter ulykken, ikke kan konkludere med annet enn at forenlighetskriteriet ikke er oppfylt. Da bør man også ha in mente at andre faktorer kan ha bidratt til smerteforverringen - disse faktorene vil bli drøftet senere i erklæringen under rubrikk «Andre årsaker».

I tillegg til det som går fram av notatene fra den første tida etter ulykken, peker dr. Kadar også på opplysninger fra det senere forløpet. Blant annet viser han til et notat fra 22. desember 2014, da A var på en poliklinikk for smertebehandling, hvor det blant annet er tale om smerter i korsrygg og føttene. I følge dr. Kadar er det her tale om en «senere sekundær generalisering av plagene ikke forenlig med et vanlig forventet skadebiologisk forløp».

Lagmannsretten er, til tross for dette, kommet til at også forenlighetsvilkåret i er oppfylt.

Forenlighetsvilkåret innebærer et krav om at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er «forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente», forutsatt at utgangspunktet er en fysisk skade påført ved kollisjonen. Retten viser her blant annet til Rt-2010-1547 avsnitt 48. I dette ligger, slik lagmannsretten forstår det, ikke et krav om at utviklingen skal følge et «vanlig» forventet skadebiologisk forløp. Poenget er at det, ut fra anerkjent medisinsk viten, må kunne anses som mulig at det senere sykdomsbildet er et resultat av den opprinnelige skaden.

Det vanlige forløpet av en nakkeslengskade er, som påpekt av dr. Kadar, at skaden heles og at smertene avtar med tida. Som oftest blir smertene helt borte. Men i noen tilfeller, antagelig som et resultat av flere samvirkende årsaker, blir smertene kroniske. Dette er heldigvis statistisk sett uvanlig. Men slik lagmannsretten forstår det, blant annet på bakgrunn av dr. Kristoffersens redegjørelse, er det ikke umulig at den opprinnelige skaden - i sjeldne tilfeller - utvikler seg slik at skadelidte får mer kroniske smerter.

Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, kan utviklingen av skadelidtes tilstand grovt sett sammenfattes slik: I begynnelsen hadde hun smerter, men hun klarte likevel stort sett å fungere på jobben og ellers. Smertene varierte, blant annet med hvor mye hun anstrengte seg. En måneds tid etter ulykken ble hun sykemeldt på grunn av smertene, og sommeren 2011 sa hun opp jobben av samme grunn. Deretter har hun fortsatt å ha nakkerelaterte plager i varierende grad, og hun har også rapportert om symptomer andre steder i kroppen. De siste årene har tilstanden vært noenlunde stabil, med nakke- og hodesmerter som det mest framtredende. Fra sommeren 2015 har hun, til tross for smertene, arbeidet 80% av full stilling som ansatt i ektefellens kafevirksomhet.

Lagmannsretten forstår det slik at dette ligger innenfor det som, medisinsk sett, må anses som en sjelden, men mulig, utvikling etter den opprinnelige skaden. At skadelidte, i løpet av de årene som har gått, også har rapportert om plager i føtter og fingre, og at hun selv har satt også dette i forbindelse med skaden, er etter lagmannsrettens syn ikke til hinder for å anse dagens smerteplager, i hovedsak i tilknytning til nakke, skuldre og hode, som en mulig følge av skaden. At skadelidte først ble sykemeldt etter at det hadde gått noen uker, gir etter lagmannsrettens syn heller ikke holdepunkt for å anse utviklingen uforenlig med det man ut fra medisinsk viten kan forvente. Retten viser her til at belastningen med smerter ikke bare er et spørsmål om smertens intensitet. Varigheten er også av betydning. Dermed er det, etter lagmannsrettens syn, ikke spesielt påfallende at det gikk noen uker før skadelidte ba om å bli sykemeldt.

Etter lagmannsrettens syn er det også grunn til å peke på at skadelidtes utvikling, når hele forløpet vurderes under ett, må sies å ha gått i positiv retning. Retten tenker her særlig på at skadelidte i dag, til tross for noe smerter, faktisk er i stand til å arbeide tilnærmet normalt. Det er med andre ord tale om en utvikling som klart skiller seg fra utviklingen i Rt-2010-1547 (Ask), der forenlighetsvilkåret ikke ble ansett for å være oppfylt.

Dette betyr at lagmannsretten, i tråd med dr. Kristoffersens redegjørelse under ankeforhandlingen, er kommet til at alle de fire «inngangsvilkårene» for årsakssammenheng er oppfylt i denne saken.

Om årsakssammenhengen er sannsynliggjort, er et annet spørsmål. Dette må avgjøres ut fra en mer samlet vurdering, hvor blant annet spørsmålet om eventuelle andre mulige årsaker er sentralt.

I denne saken er det enighet om at det ikke forelå noen form for «inngangsinvaliditet». Lagmannsretten viser her til dr. Kristoffersens spesialisterklæring til selskapet, hvor det under overskriften «Tidligere sykdommer og skader» står følgende:

Skade av venstre pekefinger for flere år siden som er reoperert her i Norge. Har også hatt et skrubbsår på venstre fot. Det bemerkes at hun tidligere ikke har hatt nakkeplager eller vært plaget med hodepine. Samlet sett har hun vært lite sykemeldt. Hun forteller at hun alltid har trivdes på jobben.

Når det gjelder etterfølgende årsaksalternativer, har selskapet særlig pekt på at nakke- og ryggplager er en folkesykdom, og på at «bio-psyko-sosiale faktorer» etter selskapets mening i dette tilfellet må anses som en vel så nærliggende, og selvstendig virkende, årsak. Konkret har selskapet vist til at skadelidte på ulykkestidspunktet ikke var fast etablert i yrkeslivet, at dette først og fremst hadde sammenheng med manglende språkferdigheter, og at hun - som følge av at hun sa opp jobben hos X etter ulykken - verken hadde krav på sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller fødselspenger, og at det dermed ble en vanskelig periode økonomisk. Selskapet har også pekt på betydningen av negative forventninger, uheldig behandling (kiropraktor og fysioterapeut), samt at skadelidte til tider også brukte nakkekrage.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at slike faktorer kan ha spilt en rolle ved utviklingen av skadelidtes tilstand fram til i dag. Men i så fall er det tale om samvirkende, ikke alternative, årsaker. Og selv om man legger til grunn at slike forhold er en del av årsaksbildet, framtrer likevel ulykken som et såpass vesentlig element at det er grunnlag for å knytte ansvar til den.

Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det, ut fra en samlet vurdering av bevisene, er sannsynlig at det er faktisk årsakssammenheng mellom skaden og skadelidtes nakkerelaterte helseplager.

Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at det rettslig sett likevel ikke foreligger såkalt «adekvat årsakssammenheng». Selskapet viser blant annet til at det var begrensete krefter involvert i sammenstøtet, og at skadelidtes medisinske invaliditetsgrad bare er på 5%. På denne bakgrunn gjør selskapet gjeldende at det ut fra en konkret vurdering ikke er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og et økonomisk tap på flere millioner.

Lagmannsretten kan ikke se at den lave medisinske invaliditetsgraden i seg selv gjør at årsakssammenhengen mellom skade og økonomisk tap ikke kan anses adekvat. Når det gjelder skadelidtes ervervsmessige uførhetsgrad, kommer lagmannsretten noe tilbake til denne i forbindelse med drøftelsen av det økonomiske tapet nedenfor.

Erstatningens størrelse - det økonomiske tapet

Om skaden har påført skadelidte et økonomisk tap som selskapet er ansvarlig for, og hvor stort dette tapet i så fall er, er et annet spørsmål.

Skadelidte har lagt fram et tapsberegningsskjema som konkluderer med et samlet økonomisk tap pr. juni 2017 på 2 470 832 kroner. Hovedpostene i beregningen er «påført inntektstap hittil» med 750 466 kroner inkludert skatteulempe, og «framtidig inntektstap» (neddiskontert) med 939 225 kroner.

En grunnleggende forutsetning for beregningen, både av framtidstapet og av store deler av det påførte tapet, er at skadelidtes arbeidsevne som følge av skaden er redusert til 80%. En annen forutsetning er at hun, dersom hun hadde kunnet arbeide i full stilling, ville hatt en årsinntekt på 402 250 kroner.

Begge disse forutsetningene er problematiske. Grunnen er at de langt på veg framtrer som «selvvalgte». Forutsetningen om årsinntekt i full stilling er basert på arbeidsavtalen mellom skadelidte og arbeidsgiveren, men dette er en kafévirksomhet som eies og drives av hennes ektefelle. Og forutsetningen om 80% arbeidsevne framkommer ved at det er dette som utgjør skadelidtes faktiske stillingsbrøk, etter at hun har tilpasset arbeidsforholdet til det hun mener hun kan klare, smerteproblemene tatt i betraktning.

En annen svakhet er at posten for påført inntektstap i praksis, så vidt lagmannsretten kan forstå, inkluderer tap av sykepenger og andre trygdeytelser som følge av at skadelidte sa opp stillingen hun hadde på skadetidspunktet sommeren 2011. Riktignok gjorde hun dette etter råd fra lege, og fordi hun ikke klarte å arbeide på grunn av smerter etter ulykken. Men hvis hun hadde holdt fast ved ansettelsen, ville store deler av lønnstapet blitt kompensert i form av sykepenger og fødselspenger. I erstatningsrettslig sammenheng er denne delen av tapet dermed ikke forårsaket av skaden.

Dessuten er tapet for året 2015 beregnet ut fra en forutsetning om at skadelidte ville vært i full jobb i ektefellens kafé hele året. Som nevnt begynte hun å arbeide der 1. juli 2015, opprinnelig i full jobb, etter hvert nedjustert til 80%. Etter det lagmannsretten kan se, er det ikke noe holdepunkt for å legge til grunn at hun uten skaden ville begynt i fullt arbeid fra nyttår, slik denne beregningen forutsetter.

Det klare utgangspunktet, rettslig sett, er at det er opp til skadelidte å sannsynliggjøre størrelsen på tapet som kreves erstattet. Av det som er sagt ovenfor, går det fram at lagmannsretten ikke kan basere sin utmåling av erstatningen for inntektstap på de beregningene skadelidte har lagt fram. Retten kommer tilbake til dette nedenfor.

Tilsvarende problemer knytter seg til utmålingen av erstatning for påførte og framtidige merutgifter som følge av skaden.

Av skadelidtes tapsberegningsskjema går det fram at posten for påførte utgifter, inkludert renter, utgjør 117 133 kroner. Drøyt 25 000 kroner av dette knytter seg til utgifter til egenandeler opp til egenandelstaket for egenandelskort I (lege m.v.) og egenandelskort II (fysioterapeut m.v.) for hvert av årene 2012 - 2016. Når det gjelder egenandeler til legebehandling, er det imidlertid ikke grunnlag for å gjøre regning med at skadelidte overhodet ikke ville gått til lege av andre årsaker disse årene. Og når det gjelder egenandeler til fysioterapeut, er det ikke gjort rede for hvorfor selskapet skal dekke disse, også etter det tidspunktet både dr. Kristoffersen og andre har uttalt at slik behandling ikke var å anbefale. Her må det derfor gjøres et skjønnsmessig fradrag.

Kravet om erstatning for framtidige utgifter består av to hovedposter; utgifter til egenandeler (I og II) med 105 654 kroner (neddiskontert) og utgifter til hjelp i hjemmet med 113 152 kroner. Under ankeforhandlingen ble posten utgifter til hjelp i hjemmet frafalt. Det var også enighet om at posten for egenandeler måtte nedjusteres, uten at det ble antydet noe konkret beløp.

Samlet sett innebærer dette at lagmannsretten har et dårlig faktisk grunnlag for å ta stilling til om skaden har påført skadelidte et økonomisk tap, og hvor stort dette i tilfelle er.

Selv om det er tale om en lav medisinsk invaliditetsgrad, mener imidlertid lagmannsretten at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at skadelidte er påført et visst inntektstap, og at hun også vil bli påført et visst inntektstap i framtida. Retten viser her til at skadelidte, som følge blant annet av lite utdanning og store språkproblemer, har begrensete muligheter på arbeidsmarkedet. I praksis er hun av den grunn henvist til å ta arbeid som ofte er slitsomt i seg selv, og hvor ekstra problemer i form av kroniske smerter dermed lett vil gjøre et visst utslag på arbeidsevnen.

Det sier seg selv at lagmannsretten ikke har tilstrekkelig holdepunkt for å fastsette noen bestemt ervervsmessig uførhetsgrad. Uansett må tapet utmåles skjønnsmessig. Lagmannsretten anslår at inntektstapet samlet sett utgjør et beløp i størrelsesorden 600 000 kroner, inkludert skatteulempe og renter. Av dette kan 100 000 kroner anses som påført inntektstap, mens 500 000 kroner anses å utgjøre tap i framtida.

Når det gjelder utgifter på grunn av skaden, er den største posten utgifter til juridisk bistand. For årene 2013, 2014 og 2015 utgjør dette drøyt 90 000 kroner. I tillegg mener lagmannsretten at det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at skadelidte er påført en del ekstra utgifter til egenandeler hittil, og at hun vil bli påført noen slike ekstrautgifter, også i framtida. Det samlede beløpet for påførte og framtidige utgifter settes skjønnsmessig til 125 000 kroner, alt inkludert.

Det totale erstatningsbeløpet blir etter dette 725 000 kroner.

Sakskostnader

Skadelidtes erstatningskrav var, som det går fram av det foregående, bygget opp av en rekke konkret angitte poster, som til sammen utgjorde 2 470 832 kroner. Det beløpet lagmannsretten tilkjenner er dermed vesentlig lavere. Selv om skadelidtes påstand i stevningen til tingretten gjaldt erstatning «fastsatt etter rettens skjønn», kan det på denne bakgrunn reises spørsmål om skadelidte nå «har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd.

Selve utmålingen av tapet har imidlertid bare vært en liten del av saken. Tyngdepunktet, både når det gjelder forberedelser og selve gjennomføringen av hovedforhandlingen, har ligget på spørsmålet om årsakssammenheng. På det punktet har skadelidte fått fullt medhold. Derfor mener lagmannsretten at det er riktig å avgjøre sakskostnadsspørsmålet med utgangspunkt i tvisteloven § 20-2.

Etter hovedregelen skal skadelidte da tilkjennes erstatning for sine nødvendige sakskostnader, både for tingretten og lagmannsretten. Det er ingen tungtveiende grunner som tilsier at det er aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen i dette tilfellet.

For lagmannsretten har prosessfullmektigen levert omkostningsoppgave på i alt 250 562 kroner (inkludert merverdiavgift). I tillegg kommer utgifter til vitner med 27 060 kroner. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og tilkjenner dermed 277 622 kroner i sakskostnader for lagmannsretten.

For tingretten utgjorde det tilkjente beløpet, etter at tingretten hadde foretatt en viss reduksjon av kravet, 271 592 kroner inkludert merverdiavgift, rettsgebyr og utgifter. Lagmannsretten ser ingen grunn til å gjøre noen endring i dette.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Eika Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med 725 000 - sjuhundreogtjuefemtusen - kroner.

2. I sakskostnader for tingretten betaler Eika Forsikring AS til A 271 592 - tohundreogsyttiientusenfemhundreognittito - kroner.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Eika Forsikring AS til A 277 622 - tohundreogsyttisjutusensekshundreogtjueto - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Kontakt oss
Din beskjed