personskadesiden
Nakkesleng ga erstatning etter motorsykkelulykke

Nakkesleng ga erstatning

Erstatning for nakkeslengskade. En motorsyklist kolliderte og fikk en nakkeslengskade. Lagmannsretten fant at det var årsakssammenheng mellom den nye ulykken og hennes nåværende nakkeplager, og tilkjente henne erstatning.

Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

* * * * *

Saken gjelder krav om erstatning for nakkeskade (nakkeslengskade) etter en trafikkulykke 7. mai 2007. En sentral problemstilling knytter seg til at skadelidte allerede forut for denne motorsykkelulykken hadde nakkeplager, etter en tidligere trafikkulykke i 1991.

A er født 0.0.1970 og oppvokst litt nord for Molde. Hun var i ferd med å avslutte videregående skole da hun 4. juni 1991 var utsatt for en trafikkulykke. A var fører av en bil da hun måtte bråbremse og deretter ble påkjørt bakfra av en annen bil.

Det er uomstridt at A fikk nakkeplager etter denne ulykken. I spesialisterklæring av 7. juni 1994 fra dr. Jens Christian Sagild, spesialist i nevrologi, ble hun vurdert til å ha en medisinsk invaliditet på ti prosent. I spesialisterklæring av 30. april 1996 fra dr. Robin Holtedahl, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, ble det samme lagt til grunn. Konklusjonene i begge spesialisterklæringene er gjengitt mer utførlig i tingrettens dom.

I de første årene etter ulykken i 1991 hadde A i perioder noen kortere arbeidsforhold, men var stort sett ikke i arbeid.

Etter det opplyste fikk hun fra det aktuelle forsikringsselskapet etter hvert utbetalt en mindre erstatning, rundt 90.000 kroner, etter ulykken i 1991.

I 1995 flyttet A til Oslo, med sikte på å ta et ettårig studium i markedsøkonomi, som et attføringstiltak. Etter å ha fullført denne utdannelsen høsten 1996 hadde hun flere arbeidsforhold innen markedsføring og salg, som angitt i tingrettens dom, i 100 prosent stilling.

Det er uomstridt at A hadde en del helseplager disse årene, både nakke-/hodeplager og etter hvert også mage-/tarmproblemer.

A mente etter noen år at selgerjobben innebar for mye stress i forhold til hennes helse, og i samråd med daværende Aetat (i dag NAV) ble det besluttet at hun skulle omskolere seg, som et nytt attføringstiltak. I årene 2002 til 2006 tok hun en bachelorgrad innen datateknologi, ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole (NITH) i Oslo, og utdannet seg til interaksjonsdesigner. En interaksjonsdesigner arbeider særlig med å gjøre datasystemer mer brukervennlige. Studiet var i utgangspunktet treårig, men A brukte fire år - etter først å ha strøket i et par fag.

Fra våren 2006, dvs. fra kort tid før hun var ferdig med studiene, arbeidet hun en periode i medieselskapet Talk AS, i 50 prosent stilling. Hun sluttet her 1. november 2006, etter det opplyste på grunn av faglig uenighet med sjefen.

Fra 12. februar 2007 arbeidet A - som interaksjonsdesigner - i selskapet Agresso AS, i 100 prosent stilling. Agresso AS er et firma som utvikler og selger økonomistyringssystemer. Bare ca. tre måneder etter tiltredelsen ble A utsatt for den ulykken som nærværende sak gjelder. Etter dette har hun ikke vært i arbeid.

Ulykkesdagen, mandag 7. mai 2007, kom A etter jobb kjørende Trondheimsveien sydover fra Sinsen. Hun kjørte tung motorsykkel, en Suzuki 900. Litt nord for Carl Berners plass, i krysset med Rosenhoffgata, kolliderte hun med en bil. Bilen - en Opel Astra - kom kjørende nordover Trondheimsveien, og skulle svinge til venstre inn i Rosenhoffgata. Den stanset først, før den kjørte ut i krysset rett foran A. A prøvde å svinge utenom (foran) bilen, men klarte det ikke. Hun har forklart at hun fikk sleng på motorsykkelen, som traff bilen tilnærmet front mot front. A har videre forklart at hun slo hjelmen ned i bensintanken på motorsykkelen, hvoretter hodet hennes ble rykket kraftig bakover. Motorsykkelen veltet etter sammenstøtet, etter det opplyste først mot høyre og så mot venstre. I skademeldingen har føreren av påkjørende bil opplyst å ha hatt en hastighet på ca. 5 km/t i kollisjonsøyeblikket. A opplyste på legevakten rett etter ulykken - jf. nedenfor - at hennes egen hastighet var ca. 30 km/t.

A, som hele tiden var ved bevissthet, ble kjørt i ambulanse til legevakten. Her klaget hun over nakkeplager m.v. Hun ble kort etter sendt videre til Ullevål sykehus. Hun ble utskrevet herfra fredag 11. mai 2007, dvs. etter fire dager. I mellomtiden hadde hun for øvrig hatt permisjon én natt for å sove hjemme.

De materielle skadene på motorsykkelen utgjorde ca. 38.000 kroner. Etter det opplyste oppsto det ikke skader på bilen, utover riper i støtfangeren.

Etter ulykken har A hatt store nakke- og hodesmerter. Hun var først sykmeldt, før hun gikk over på andre offentlige ytelser. I perioden fra høsten 2008 og til høsten 2009 var hun under omfattende behandling på Smerte-Medisinsk Institutt i Oslo, ved dr. Henrik Høgstrøm, men heller ikke dette ledet til at hun kom tilbake i arbeid.

Gjensidige Forsikring ASA, der den påkjørende bilen var forsikret, har erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag etter bilansvarsloven § 8. I forbindelse med spørsmål om årsakssammenheng og uføregrad ble det våren 2009 innhentet en spesialisterklæring fra dr. Jorulf Aasen, spesialist i nevrologi. Etter det opplyste var forsikringsselskapet og A enige om å kontakte dr. Aasen. Erklæringen fra dr. Aasen er datert 17. april 2009.

Dr. Aasens konklusjon, etter å ha undersøkt A, var at hennes samlete medisinske invaliditet kunne settes til ni prosent, hvorav maksimalt fem prosent ble antatt å stamme fra ulykken i 2007. Følgelig ble det lagt til grunn at (minst) fire prosent stammet fra den første ulykken, i 1991.

Det ble deretter innhentet nok en spesialisterklæring, nå fra dr. Monica Drottning-Rønne, som i likhet med dr. Aasen er spesialist i nevrologi. Denne erklæringen er datert 25. september 2010. Etter det opplyste ble også denne erklæringen innhentet etter enighet mellom partene.

Dr. Drottning-Rønnes konklusjon, etter å ha undersøkt A, var at hennes medisinske invaliditet var større enn det dr. Aasen var kommet til. Dr. Drottning-Rønne la til grunn dr. Aasens vurdering om at den medisinske invaliditeten etter ulykken i 1991 var på fire prosent, på tidspunktet for den nye ulykken. Dr. Drottning-Rønne fant imidlertid at den medisinske invaliditeten etter 2007-ulykken som utgangspunkt var på 17 prosent. Dr. Drottning-Rønne la vesentlig vekt på at hun ved undersøkelse fant nedsatt bevegelighet i nakken. Dr. Aasen hadde ved sin undersøkelse i 2009 ikke funnet nedsatt bevegelighet.

Dr. Drottning-Rønne fant at det i tillegg forelå en nerveskade på venstre side av kroppen, noe som ga endret smertefølsomhet. Det ble lagt til grunn at dette utgjorde en medisinsk tilleggsinvaliditet på tre prosent, og at også denne nerveskaden skyldtes 2007-ulykken.

Forhandlingene mellom A og Gjensidige førte ikke frem. Ved stevning av 19. juni 2013 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot selskapet. Gjensidige hadde forut for dette, 21. desember 2012, utbetalt 500.000 kroner til A - men uten å erkjenne noen erstatningsplikt. Selskapet dekket også deler av As utgifter til juridisk bistand forut for stevning. Videre utbetalte selskapet etter hvert - i mars 2014 - noe over 24.000 kroner til A under en fører- og reiseulykkesforsikring.

I slutten av 2013 gjennomgikk A en gallestensoperasjon. Etter det opplyste har hun etter dette ikke lenger hatt mage-/tarmproblemer.

Fra 1. februar 2014 har A mottatt 100 prosent uføretrygd.

I februar 2014 fikk for øvrig A og hennes samboer sitt første barn, en datter.

Oslo tingrett avsa 5. februar 2015 dom med slik domsslutning:

1.Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale erstatning til A med 3 760 000 -tremillionersyvhundreogsekstitusen- kroner med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

2.Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale As omkostninger med 419 019 -firehundreognittentusenognitten- kroner med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

Hvordan tingrettens erstatningsbeløp er bygget opp, fremgår sammenfatningsvis på s. 32 i dommen. Den helt dominerende posten er inntektstap - påført tap og fremtidig tap.

Gjensidige Forsikring ASA har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har inngitt avledet anke, med krav om et høyere erstatningsbeløp enn det tingretten kom til.

Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 21. til 23. september 2016, over tre rettsdager. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, herav to sakkyndige vitner - dr. Drottning-Rønne, nevnt foran, og dr. Tryggve Lundar. Sistnevnte var nytt vitne for lagmannsretten. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Gjensidige Forsikring ASA, har i korthet gjort gjeldende:

Det bestrides ikke at A har betydelige nakke- og hodeplager. Det er imidlertid ikke godtgjort fra A at det foreligger noen faktisk årsakssammenheng mellom ulykken i 2007 og disse helseplagene. Det er heller ikke godtgjort noen faktisk årsakssammenheng mellom plagene og noe økonomisk tap. Tvilsrisikoen påhviler A.

For å fastslå faktisk årsakssammenheng stilles det tradisjonelt opp fire kumulative vilkår, slik tingretten har redegjort for. De tre første vilkårene - dvs. at ulykken i 2007 hadde tilstrekkelig skadevoldende evne, og at det foreligger både akuttsymptomer og «bro-symptomer» - bestrides isolert sett ikke. Det springende punkt er det fjerde vilkåret om forenlighet, et vilkår som kan spaltes i to: For det første må symptomutviklingen etter ulykken være biologisk/traumatologisk plausibel. For det andre må det ikke foreligge andre og mer sannsynlige forklaringer på plagene - dvs. tilsvarende problemer allerede før ulykken.

Når det gjelder den første vurderingen, kan det synes som om A ble bedre det første året etter ulykken, for så å ha blitt dårligere fra høsten 2008 og fremover til hun ble undersøkt av dr. Aasen våren 2009, og ytterligere dårligere frem til hun ble undersøkt av dr. Drottning-Rønne høsten 2010. En slik utvikling, med en forverring av plagene, er lite forenlig med en biologisk forklaringsmodell. Den forventete biologiske utvikling er at symptomer blir svakere over tid, før de enten blir helt borte eller stabiliserer seg på et svakere nivå enn det opprinnelige.

Denne atypiske symptomutviklingen kan indikere at As nakke- og hodeplager ikke er en følge av 2007-ulykken, men dreier seg om en fortsettelse av tidligere helseplager - dvs. etter ulykken i 1991. Etter denne ulykken ble hun ansett ti prosent medisinsk invalid. Så sent som i februar 2007 - dvs. samtidig som hun begynte i Agresso - har hun selv, i brev til NAV, opplyst å ha betydelige nakkeplager. Hun hadde således tilsvarende problemer allerede før ulykken i 2007.

Uansett - dvs. selv om retten skulle mene at ulykken i 2007 rent faktisk har spilt inn i årsaksbildet - foreligger det her ingen rettslig årsakssammenheng mellom 2007-ulykken og plagene/tapet. Et eventuelt årsaksbidrag fra 2007-ulykken må anses som så uvesentlig at det ikke er naturlig å knytte erstatningsansvar til det, jf. læren om uvesentlige årsaksfaktorer. Videre må erstatningsansvar her også avskjæres ut fra læren om adekvans. At A skulle bli helt arbeidsufør, er ingen adekvat følge av det moderate sammenstøtet i 2007. Psykososiale faktorer må antas å ha virket sterkt inn.

Under enhver omstendighet foreligger det bare årsakssammenheng mellom 2007-ulykken og en del av plagene/tapet.

Når det gjelder kravet om ménerstatning, forutsetter dette en skadebetinget medisinsk invaliditet på minst 15 prosent. Det må her legges til grunn at den medisinske invaliditeten som følge av 2007-ulykken er på maksimalt fem prosent, slik dr. Aasen kom til i 2009.

Når det gjelder inntektstap, både påført og fremtidig, er det uenighet mellom partene om hvilket inntektsnivå man skal ta utgangspunkt i - dvs. for den antatte inntekten om 2007-ulykken tenkes borte. Forsikringsselskapet har her tatt utgangspunkt i inntektsopplysninger fra arbeidsgiver (Agresso), både med hensyn til As startlønn i 2007 og for antatte lønnsøkninger etter dette. Det er lagt til grunn en inntekt på 450.000 kroner i 2007, slik det fremgår av arbeidsavtalen fra 2007. I samsvar med arbeidsgivers opplysninger, jf. tingrettens dom s. 27-28, er det lagt til grunn at A ikke ville ha fått noen lønnsøkning i 2007, men først i 2008.

For så vidt gjelder krav om erstatning for utgifter, er det generelt ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning utover egenandeler ved legebesøk m.v. Selve utgiftene til egenandeler ville A ha hatt uansett, som følge av de helseplagene hun hadde allerede forut for 2007-ulykken.

Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning for tap av hjemmearbeidsevne, når den medisinske invaliditeten som følge av ulykken er så lav som her. Man har som skadelidt en tilpasningsplikt, noe som både innebærer en plikt til omfordeling av arbeid innen familien og at skadelidte selv må finne seg i at hjemmearbeidet tar lengre tid enn tidligere.

A har fått oppgjør, i mars 2014, for en egen forsikringsdekning for førerulykke og reiseulykke. Samlet maksimal forsikringssum var her 300.000 kroner. Oppgjør ble foretatt basert på en medisinsk invaliditetsgrad på fem prosent. Det er ikke grunnlag for ytterligere utbetaling.

Det gjenstående kravet for utgifter til juridisk bistand forut for stevning, 66.000 kroner med tillegg av renter, aksepteres.

Forsikringsselskapet har lagt ned slik endelig påstand:

1.Gjensidige Forsikring frifinnes mot å betale gjenstående krav til juridisk bistand før stevning, kr 66.000 pluss renter.

2.A dømmes til å betale sakskostnadene for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i korthet gjort gjeldende:

Den aktuelle ulykken 7. mai 2007 var såpass dramatisk at A ble sendt videre fra Legevakten til Ullevål sykehus, der hun lå i fire dager. Det generelle bildet av alle årene etter dette er at A har hatt nokså likeartete symptomer hele tiden, herunder cervikogen (nakkerelatert) hodepine - som er en typisk følgeskade etter et nakkeslengtraume. Det har ikke skjedd noen forverring av plagene over tid, slik forsikringsselskapet hevder. Perioder med forverring har gått tilbake igjen, dvs. at det bare dreier seg om mindre svingninger innenfor et nokså konstant smertebilde.

Den omstendighet at dr. Drottning-Rønne i 2010 fant innskrenket bevegelighet i nakken, mens dr. Aasen ikke fant dette i 2009, er ikke uttrykk for noen forverring av helsetilstanden. Forholdet er bare at dr. Drottning-Rønne gjennomførte en grundigere undersøkelse, herunder med bruk av måleinstrument. Det er for øvrig ikke noe uvanlig i at bevegeligheten i nakken kan variere fra undersøkelse til undersøkelse.

Det bestrides ikke at A hadde nakkeplager også før 2007-ulykken, dvs. etter 1991-ulykken. Pr. våren 2007, dvs. forut for den nye ulykken, var imidlertid disse plagene moderate og håndterbare. Smertebildet etter den nye ulykken er et helt annet. Det bestrides at dette bare er en fortsettelse av tidligere plager. Etter 2007-ulykken ble A - som var i fullt arbeid - straks 100 prosent arbeidsufør, og hun har vært det siden.

Selv om A opprinnelig ble ansett for å ha en medisinsk invaliditet på ti prosent kort etter 1991-ulykken, hadde hun deretter både tatt to utdanninger og ellers stort sett vært i arbeid. Dette viser at hennes medisinske invaliditet etter 1991-ulykken var blitt lavere i løpet av de etterfølgende år, jf. at både dr. Aasen og dr. Drottning-Rønne har anslått denne inngangsinvaliditeten til bare fire prosent. Dette er for beskjedent til å medføre noen reduksjon i ervervsevnen.

Det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom ulykken i 2007 og As nåværende nakkeplager. Det foreligger også rettslig årsakssammenheng. Det er overhodet ikke grunnlag for å avskjære erstatningsansvar ut fra betraktninger om adekvans eller ut fra læren om uvesentlige årsaksfaktorer.

Når det gjelder selve utmålingen av erstatning, må det legges til grunn at den medisinske invaliditeten som følge av 2007-ulykken er på minst 15 prosent, i tråd med det dr. Drottning-Rønne kom til i 2010. Det er dermed grunnlag for ménerstatning, med et beløp på 171.598 kroner.

Med hensyn til inntekstap, både påført og fremtidig, må det legges til grunn at A ville ha fått lønnsøkning også det første året, i 2007, slik hun var forespeilet. Det må derfor legges til grunn en inntekt på 480.000 kroner, ikke 450.000 kroner, for 2007. Videre kan det ikke legges til grunn at A ville ha fortsatt hos akkurat samme arbeidsgiver, idet det er stor mobilitet i denne bransjen. Uansett måtte hun ha skiftet arbeidsgiver i 2010, da hennes avdeling i Agresso ble flyttet til Nederland. Ved beregningen av antatte lønnsøkninger etter 2007 er det tatt utgangspunkt i NITOs (Norske Ingeniører og Teknologers Organisasjon) lønnsstatistikk, ikke opplysninger om lønnsøkninger i Agresso.

Videre kreves det erstatning for utgifter, både påførte og fremtidige. Beregningen her er basert på 50 prosent av de utgifter A faktisk har hatt. Det dreier seg om utgifter til lege, medisiner, fysikalsk behandling, treningsstudio m.v.

A krever også erstatning for tap av hjemmearbeidsevne, basert på et beløp på 7.200 kroner pr. år for påført tap og 9.600 kroner pr. år for fremtidig tap. A bor i en stor, gammeldags leilighet - og det kan ikke forventes at hennes samboer overtar alt av tyngre husarbeid. A må således til en viss grad kjøpe slike tjenester.

Endelig har A krav på tilleggsoppgjør under dekningen for fører- og reiseulykke. Hun fikk her en utbetaling i mars 2014 basert på fem prosent medisinsk invaliditet. Når det legges til grunn at den medisinske invaliditeten er høyere enn dette, jf. dr. Drottning-Rønne, har A krav på ytterligere utbetaling her.

A har lagt ned slik endelig påstand:

1.Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale en erstatning til A begrenset oppad til kr 6.196.000 etter rettens skjønn.

2.Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er i rettspraksis, jf.eksempelvis [kallenavn]-dommen i Rt-2010-1547 avsnitt 44 flg., stilt opp fire vilkår for å statuere faktisk årsakssammenheng i nakkeslengsaker. Den aktuelle ulykken må ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne, det må foreligge akuttsymptomer rett etter ulykken, og det må foreligge sammenhengende plager («brosymptomer») fra denne fasen og frem til dagens situasjon (senfasen). Endelig må det, som det fjerde vilkåret, foreligge forenlighet mellom ulykken og de aktuelle helseplagene. Dette vilkåret har to underpunkter: For det første må helseplagene/symptomutviklingen samsvare med en biologisk forklaringsmodell. Det forventete biologiske forløp er at helseplager/symptomer er sterkest i begynnelsen, dvs. rett etter en inntruffet ulykke, mens de deretter blir svakere over tid - før de eventuelt stabiliserer seg på et lavere nivå enn i den første fasen. Et forløp der det under veis skjer en forverring av plager, er ikke i samsvar med en slik biologisk forklaringsmodell. For det andre må det ikke foreligge andre og mer sannsynlige forklaringer på de aktuelle helseplagene. Dette er særlig et spørsmål om det forelå tilsvarende helseproblemer allerede forut for den aktuelle ulykken. I den foreliggende saken er det springende punkt dette fjerde vilkåret, kravet om forenlighet.

Kravet om årsakssammenheng innebærer ikke bare at det må foreligge slik sammenheng mellom ulykken og skadelidtes helseplager, noe som ofte betegnes som fase 1 av årsaksvurderingen. Det må også - med hensyn til krav om erstatning for økonomisk tap - foreligge årsakssammenheng mellom helseplagene og et økonomisk tap. Dette betegnes ofte som fase 2 av årsaksvurderingen. Økonomisk tap i form av tapt arbeidsevne (inntektstap) er det som normalt står sentralt, slik det også er tilfelle i nærværende sak.

I den foreliggende saken er det fase 1 av årsaksvurderingen som er mest sentral.

Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om As helseplager/symptomutvikling samsvarer med en biologisk forklaringsmodell. Lagmannsretten bemerker at det i saken foreligger meget omfattende medisinsk dokumentasjon, herunder fastlegejournaler, både fra perioden før ulykken i 2007 og fra perioden etter. I forhold til spørsmålet om As helseplager/symptomutvikling samsvarer med en biologisk forklaringsmodell, er det dokumentasjonen fra perioden etter ulykken som er det sentrale.

Enkelte journalnotater m.v. det første året etter ulykken i 2007 gir inntrykk av en forbedring av helseplagene, med påfølgende forverring etterpå. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå i detalj inn på dette. Lagmannsretten er enig med A i at det samlete bildet gir inntrykk av at det bare dreier seg om mindre svingninger innenfor et nokså konstant smertebilde.

En særlig problemstilling knytter seg imidlertid til at dr. Aasen i 2009 ikke fant innskrenket bevegelighet i nakken, mens dr. Drottning-Rønne fant dette i 2010, jf. foran. Som fremholdt av det sakkyndige vitnet dr. Tryggve Lundar er det imidlertid ikke uvanlig at bevegeligheten i en nakke kan variere fra én undersøkelse til en annen - endog ved gjentatte undersøkelser fra en og samme lege - uten at dette avspeiler noen reell endring av skaden. Som fremholdt av dr. Lundar kan flere faktorer spille inn med hensyn til graden av bevegelighet på et gitt tidspunkt, herunder skadelidtes smertesituasjon akkurat i øyeblikket og hvor mye vedkommende subjektivt tar i eller holder igjen. I denne sammenheng nevner lagmannsretten at A på tidspunktet for dr. Aasens undersøkelse i 2009 var under intensiv behandling ved Smerte-Medisinsk Institutt, jf. foran. I en slik periode med intensiv smertelindring virker det nærliggende at bevegeligheten i nakken er bedre enn i en periode hvor man ikke er undergitt slik behandling.

Lagmannsretten finner det etter dette mest sannsynlig at det ikke skjedde noen forverring av As helsesituasjon mellom de to undersøkelsene i 2009 og 2010, men at situasjonen i det store og hele var den samme. Et annet spørsmål, som lagmannsretten kommer tilbake til, er hvorvidt det er dr. Aasens vurdering i 2009 eller dr. Drottning-Rønnes i 2010 som best avspeiler As helsesituasjon.

Etter lagmannsrettens vurdering er således As helseplager/symptomutvikling etter ulykken i 2007 ikke atypisk, men forenlig med en biologisk forklaringsmodell.

Lagmannsretten drøfter etter dette spørsmålet om det foreligger andre og mer sannsynlige forklaringer på As nåværende helseplager. I forhold til dette spørsmålet er det den medisinske dokumentasjonen fra tiden før ulykken som står sentralt.

Som nevnt er det uomstridt at A hadde nakke- og hodeplager også forut for 2007-ulykken, dvs. etter den gamle ulykken i 1991. Nakke- og hodeplagene etter den nye ulykken i 2007 fremstår imidlertid, ut fra dokumentasjonen, som betydelig mer omfattende enn tidligere. Lagmannsretten peker videre på at A var i 100 prosent stilling på ulykkestidspunktet, at hun etter ulykken umiddelbart ble sykmeldt, og at hun senere ikke har kommet tilbake i arbeid. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det ikke andre og mer sannsynlige forklaringer på As helsesituasjon i dag, enn ulykken i 2007.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten således at ulykken i 2007 rent faktisk forårsaket at A fikk betydelig mer omfattende nakke- og hodeplager enn tidligere. Lagmannsretten finner det også klart at det var disse nye plagene som førte til at hun falt ut av arbeidslivet (fase 2 av årsaksvurderingen, jf. foran).

En annen sak er at også den gamle ulykken i 1991 mest sannsynlig har medvirket til at As helsesituasjon er som den er, og at hun har falt ut av arbeidslivet. Det foreligger følgelig samvirkende årsaker.

Ved samvirkende årsaker er det rettslig sett slik at alle årsaker er fullt ansvarlige, med forbehold for årsaker som anses som helt uvesentlige i årsaksbildet - dvs. så uvesentlige at det ikke er naturlig å knytte ansvar til dem. Lagmannsretten viser eksempelvis til Rt-2001-337 ([kallenavn]), på s. 342. Lagmannsretten finner det her klart at 2007-ulykken ikke kan karakteriseres som noe uvesentlig årsaksbidrag, uansett det nærmere forhold mellom helseplager fra 1991-ulykken og fra 2007-ulykken. Det siste spørsmålet kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

I forbindelse med spørsmålet om rettslig årsakssammenheng er det også - i tillegg til anførselen om uvesentlighet - anført av forsikringsselskapet at erstatningsansvar må avskjæres ut fra læren om adekvans. Det er anført at det ikke var noen adekvat (påregnelig) følge av ulykken i 2007 at A skulle bli helt arbeidsufør.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er nok noe uklart nøyaktig hvor kraftig sammenstøtet i 2007 var, men det er på ingen måte upåregnelig at selv et moderat sammenstøt under gitte omstendigheter kan medføre omfattende helseplager og fullstendig arbeidsuførhet. Lagmannsretten viser for øvrig til beskrivelsen av ulykken innledningsvis.

Lagmannsrettens konklusjon er således at det foreligger både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken i 2007 og As helsesituasjon i dag - og også mellom helsesituasjonen og hennes arbeidsuførhet.

Et annet spørsmål er hvor langt årsakssammenhengen her - med hensyn til arbeidsuførhet - rekker. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor.

I forbindelse med erstatningsutmålingen finner lagmannsretten det hensiktsmessig først å drøfte hvilken medisinsk invaliditet hver av de to ulykkene - i 1991 og i 2007 - kan antas å ha medført. Hvilken grad av medisinsk invaliditet etter 1991-ulykken A fortsatt hadde på tidspunktet for den nye ulykken i 2007 (inngangsinvaliditeten) har blant annet betydning for om 2007-ulykken gir grunnlag for ménerstatning. Jo større andel av den samlete medisinske invaliditeten som kan henføres til 1991- ulykken, jo mindre blir andelen som kan henføres til 2007-ulykken - og omvendt.

Som det fremgår foran ble A opprinnelig ansett som ti prosent medisinsk invalid etter 1991-ulykken, jf. foran om de sakkyndige erklæringene fra 1994 og 1996. Begge parter har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at denne vurderingen kan anses som riktig den gang, og lagmannsretten legger dette til grunn. Spørsmålet er om - og i så fall i hvilken grad - den medisinske invaliditeten var blitt lavere i årene deretter, frem til den nye ulykken i 2007.

Rundt tidspunktet for As tiltredelse i Agresso i februar 2007 søkte hennes fastlege - dr. Holger Dahl - NAV om unntak fra arbeidsgiveransvaret for sykepenger, for arbeidstaker med kronisk sykdom m.v. (folketrygdloven § 8-20). I søknaden av 29. januar 2007 skrev dr. Dahl blant annet at A «har en kronisk nakkeskade etter trafikkulykke i 1991». Samme dag sendte dr. Dahl en søknad til NAV om en ukes rekonvalesensopphold i varmere klima, der det blant annet het at A «er kronisk plaget av nakkesmerter, hodepine, konsentrasjonsvansker samt insomnia ... ». A sendte selv et brev til NAV, datert 28. februar 2007, i forbindelse med søknaden om unntak fra arbeidsgiveransvaret for sykepenger. I brevet skrev hun blant annet at nakkeplagene ga henne «daglige problemer». Brevet er mer utførlig gjengitt i tingrettens dom.

Uansett om disse uttalelsene, fra As lege og fra henne selv, måtte være noe farget av ønsket om å få innvilget søknadene, dvs. oppnå et gode, gir de etter lagmannsrettens oppfatning klart inntrykk av at As nakkeplager så sent som på dette tidspunktet - dvs. kort tid før den nye ulykken - var langt fra ubetydelige. Lagmannsretten viser for øvrig også til at A våren 2005, dvs. et par år tidligere, kontaktet sin fastlege etter å ha lest flere artikler om nakkeslengskader. Hun ønsket da en henvisning til dr. Jostein Kråkenes i Bergen, som i større grad enn andre mente å kunne påvise objektive skader i slike saker. Etter lagmannsrettens oppfatning indikerer dette at A også i 2005 var ikke ubetydelig plaget av nakkesmerter.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at As medisinske invaliditet etter 1991-ulykken, pr. våren 2007, ikke var så lav som de fire prosent som dr. Aasen og dr. Drottning-Rønne har lagt til grunn.

På den annen side tviler ikke lagmannsretten på at A, etter at hun gjennom flere år både hadde vært i arbeid og tatt en lengre utdanning, var helsemessig bedre pr. våren 2007 enn da hun i 1994/1996 ble vurdert som ti prosent medisinsk invalid. Hennes inngangsinvaliditet lå således et sted mellom fire og ti prosent. Lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at hennes medisinske invaliditet pr. våren 2007 var på rundt syv prosent.

Når det konkret gjelder hvilken grad av medisinsk invaliditet som kan henføres til den nye ulykken i 2007 - hvilket altså er det som er avgjørende for spørsmålet om ménerstatning - har som nevnt dr. Aasen og dr. Drottning-Rønne vurdert dette nokså forskjellig.

Lagmannsretten bemerker først at den, på samme måte som tingretten, ikke finner det godtgjort at A ved ulykken i 2007 ble påført en nerveskade på venstre side av kroppen - slik dr. Drottning-Rønne la til grunn (og som isolert sett ble ansett å tilsi en medisinsk tilleggsinvaliditet på tre prosent). Lagmannsretten viser her til at det fremgår av den sakkyndige erklæringen fra 1994 fra dr. Sagild at A allerede den gang klaget over at fingrene på venstre hånd kunne sovne eller «visne».

For øvrig har som nevnt dr. Aasen lagt til grunn en skadebetinget medisinsk invaliditet på fem prosent, dr. Drottning-Rønne 17 prosent. Hvis man legger til grunn et tall midt i mellom disse anslag, ville dette være på 11 prosent. Lagmannsretten finner grovt skjønnsmessig - og i mangel av andre holdepunkter - å kunne legge dette til grunn, dvs. at den skadebetingete medisinske invaliditeten er på rundt 11 prosent.

Det er etter dette ikke grunnlag for ménerstatning, idet dette krever en skadebetinget medisinsk invaliditet på minst 15 prosent, jf. forskrift om ménerstatning av 21. april 1997 § 3.

Lagmannsretten går etter dette over på utmålingen av erstatningen for inntektstap, dvs. for arbeidsuførheten. Økonomisk sett er dette, som tidligere nevnt, den sentrale tapsposten.

Som antydet under drøftelsen av årsakssammenheng foran, er et grunnleggende spørsmål her om A pr. våren 2007 allerede hadde tapt en del av sin ervervsevne.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten det sannsynliggjort at A ikke var 100 prosent arbeidsfør pr. våren 2007 - selv om hun på ulykkestidspunktet arbeidet i en 100 prosent stilling, i Agresso. Lagmannsretten peker imidlertid på at hun bare hadde arbeidet der i snaut tre måneder og fortsatt var i prøvetid (på seks måneder). Videre vises til at lagmannsretten foran har lagt til grunn at hennes medisinske invaliditet på dette tidspunkt var på rundt syv prosent, med ikke ubetydelige nakkeplager. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at hun ikke ville ha klart å stå i 100 prosent stilling over lengre tid. Som tingretten finner lagmannsretten således at A pr. våren 2007 allerede hadde tapt noe av sin ervervsevne.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten skjønnsmessig å kunne sette det allerede inntrufne tapet av ervervsevne til rundt 20 prosent, dvs. slik at hennes gjenværende ervervsevne pr. våren 2007 var på rundt 80 prosent. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til den rent beløpsmessige betydningen av en slik 80/20-fordeling.

Lagmannsretten er enig med Gjensidige i at man må ta utgangspunkt i en lønn på 450.000 kroner i Agresso i 2007, i samsvar med det som fremgår av arbeidsavtalen. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A ville ha fått lønnsøkning (til 480.000 kroner) dette året. Lagmannsretten finner det her tilstrekkelig å vise til selskapets anførsler, om hva som er opplyst fra Agresso.

Gjensidige har videre basert seg på Agressos opplysninger om lønnsøkninger i de etterfølgende årene, ikke lønnsstatistikken fra NITO (Norske Ingeniører og Teknologers Organisasjon). Basert på disse opplysningene er As lønn i 2010 satt til 482.000 kroner. Lagmannsretten er enig i at det må legges til grunn som mest sannsynlig at A ville ha fortsatt å arbeide i Agresso i flere år, og at man derfor som utgangspunkt må basere seg på Agressos opplysninger om lønnsøkninger.

Lagmannsretten tilføyer at lønnsøkningene fra 2007 og fremover er noe høyere etter NITOs lønnsstatistikk enn i Agresso.

En egen problemstilling knytter seg til at As avdeling i Agresso i 2010 ble flyttet til Nederland. Lagmannsretten legger til grunn at hun da, i tråd med egen forklaring, ville ha skiftet arbeidsgiver. Lagmannsretten legger videre til grunn at hun ville ha begynt i en stilling med tilsvarende lønnsnivå som i Agresso.

Med hensyn til etterfølgende lønnsøkninger fra 2010 kan det diskuteres om man fortsatt skal legge Agressos opplysninger til grunn, slik Gjensidige har gjort, eller om man fra da av skal legge NITOs lønnsstatistikk til grunn. Lagmannsretten finner her at Agressos opplysninger er mest veiledende også for perioden etter 2010, idet disse opplysningene knytter seg til den stillingen som A konkret hadde hatt, mens NITOs lønnsstatistikk naturlig nok er av mer generell art.

Det samlete påførte inntektstapet frem til 1. januar 2017 utgjør etter selskapets beregninger 1.148.043 kroner, med tillegg av renter. Renter er beregnet frem til 1. januar 2017, med et beløp på 282.944 kroner. Lagmannsretten er enig i at skjæringstidspunktet mellom påført og fremtidig tap her hensiktsmessig kan settes til 1. januar 2017.

Samlet utgjør disse beløp - som lagmannsretten altså er enig i - 1.431.347 kroner.

Basert på de samme premisser utgjør det fremtidige inntektstapet, fra 2017 og frem til pensjonsalder, 2.467.980 kroner - som etter neddiskontering blir 1.709.915 kroner. Partene er enige om at skatteulempen her skal settes til 20 prosent, som blir 341.983 kroner.

Samlet matematisk inntektstap - påført og fremtidig - utgjør etter dette 3.483.245 kroner, for 100 prosent tap av ervervsevne. Lagmannsretten finner skjønnsmessig å kunne runde av beløpet til 3.500.000 kroner.

Lagmannsretten har i det foregående - som tingretten - kommet til at rundt 80 prosent av ervervsuførheten skal henføres til 2007-ulykken, ikke 100 prosent. Beløpet på 3.500.000 kroner må således reduseres tilsvarende. Det nedjusterte beløpet utgjør 2.800.000 kroner.

Det ble i tingretten krevet erstatning for pensjonstap med 100.000 kroner, og det fremgår av tingrettens dom at kravet ikke var omstridt - hvis det først ble funnet å foreligge årsakssammenheng. I tingretten ble det tilkjent 80.000 kroner, basert på at 80 prosent - ikke 100 prosent - av ervervsuførheten kunne henføres til 2007-ulykken.

Det har vært liten fokus på denne tapsposten under ankeforhandlingen, men lagmannsretten legger uten videre til grunn at kravet opprettholdes. Lagmannsretten legger videre til grunn at kravet fortsatt - under den nevnte forutsetning - er uomstridt. A blir her følgelig å tilkjenne samme beløp som i tingretten, 80.000 kroner.

Det er videre krevet erstatning for utgifter, påførte og fremtidige, til medisinsk behandling m.v. Lagmannsretten legger til grunn at dette betyr utgifter til egenandeler.

Det er også krevet erstatning for utgifter til treningsstudio.

Lagmannsretten har i det foregående lagt til grunn at A hadde ikke ubetydelige nakke- og hodesmerter allerede forut for 2007-ulykken. På denne bakgrunn finner lagmannsretten - som tingretten - at hun uansett ville ha hatt de aktuelle utgiftene til egenandeler ved medisinsk behandling. Det samme gjelder utgifter til treningsstudio - i den grad dette overhodet er erstatningsmessig. Den siste problemstillingen er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på.

Etter dette tilkjennes ikke erstatning for utgifter.

A har også krevet erstatning for tap av hjemmearbeidsevne.

Lagmannsretten bemerker her at det kreves en høyere grad av funksjonsnedsettelse for å få erstatning for nedsatt evne til å utføre hjemmearbeid enn det som er tilfelle for den alminnelige ervervsevne - dvs. arbeid utenfor hjemmet. En skadelidt må i betydelig grad finne seg i at hjemmearbeid tar lengre tid enn tidligere. Dette er et utslag av skadelidtes tilpasningsplikt, som også innebærer at man innen en husstand i betydelig grad må finne seg i en omfordeling av hjemmearbeidet mellom familiemedlemmene. I nærværende sak er situasjonen at A, som nevnt, har en samboer.

Lagmannsretten har i det foregående lagt til grunn at A har en medisinsk invaliditet på rundt 11 prosent som følge av ulykken i 2007. Hennes konkrete evne til å utføre hjemmearbeid er blitt lite belyst.

Lagmannsretten finner at en medisinsk invaliditet på rundt 11 prosent er for lavt til å utløse krav om erstatning for tap av hjemmearbeidsevne. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til Borgarting lagmannsretts dom av 24. juni 2014 (LB-2011-149652), der det ble lagt til grunn at ti prosent medisinsk invaliditet ikke var tilstrekkelig.

En egen problemstilling knytter seg til at den skadebetingete invaliditeten her kommer i tillegg til en annen invaliditet (inngangsinvaliditet). Lagmannsretten kan ikke se at dette kan lede til noen annen konklusjon, ved såpass lave invaliditetsgrader som det her er tale om.

Det tilkjennes følgelig ikke erstatning for tap av hjemmearbeidsevne.

Videre har A krevet erstatning etter en egen fører- og reiseulykkesforsikring som hun hadde tegnet. Samlet maksimal forsikringssum, ved 100 prosent medisinsk invaliditet, var etter det opplyste på 300.000 kroner.

A har her - i mars 2014 - fått oppgjør basert på en medisinsk invaliditetsgrad på fem prosent. Lagmannsretten forstår det slik at det utbetalte beløpet på 24.633 kroner besto av en hovedstol på 15.000 kroner, med tillegg av renter fra 2007. Det følger av det foranstående at hun har krav på utbetaling basert på en medisinsk invaliditet på 11 prosent, dvs. ytterligere seks prosent - hvilket gir en samlet hovedstol på 33.000 kroner, altså 18.000 kroner mer.

Det er fremlagt en beregning av A om at rentepåslaget på et tilleggsbeløp på 18.000 kroner fra 2007 og frem til 21. oktober 2016 utgjør 15.907 kroner. Det fremgår av det foranstående at et hensiktsmessig forfallstidspunkt er 1. januar 2017. Lagmannsretten finner at rentespåslaget frem til 1. januar 2017 avrundet kan settes til 16.200 kroner.

A har således krav på ytterligere utbetaling med 34.200 kroner under denne dekningen.

Endelig har A krevet erstatning for utgifter til juridisk bistand forut for stevningen, dvs. utgifter utover det selskapet allerede har utbetalt. Som det fremgår av selskapets anførsler ble denne posten, på 66.000 kroner pluss renter, akseptert under ankeforhandlingen.

A har fremlagt en beregning om at rentepåslaget frem til 21. oktober 2016 utgjør 22.685 kroner. Med et forfallstidspunkt 1. januar 2017, jf. foran, blir naturligvis beløpet noe høyere. Lagmannsretten finner at rentepåslaget pr. 1. januar 2017 avrundet kan settes til 24.000 kroner, slik at samlet beløp her blir 90.000 kroner.

Samlet erstatning utgjør etter dette 3.004.200 kroner. Til fradrag kommer imidlertid beløpet som selskapet utbetalte 21. desember 2012, på 500.000 kroner, jf. innledningsvis. Det er fremlagt en beregning om at dette med tillegg av renter utgjør 683.168 kroner pr. 1. januar 2017. Etter fradraget utgjør erstatningssummen 2.321.032 kroner, som lagmannsretten avrunder til 2.321.000 kroner.

Lagmannsretten må endelig ta stilling til spørsmålet om saksomkostninger, både for tingretten og for lagmannsretten.

Basert på lagmannsrettens resultat har ingen av partene vunnet saken, etter tvisteloven § 20-2. Begge parter har imidlertid fått «medhold av betydning», etter lovens § 20-3. A har fått medhold i det grunnleggende spørsmålet om årsakssammenheng. På den annen side er det ved erstatningsutmålingen flere tapsposter der hun ikke er tilkjent noen erstatning. Dette gjelder kravet om ménerstatning, kravet om erstatning for utgifter og kravet om erstatning for tap av hjemmearbeidsevne.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at A bør tilkjennes delvise omkostninger for begge instanser, etter tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten peker her på at spørsmålet om årsakssammenheng har stått helt sentralt under den rettslige behandlingen, og en meget betydelig del av saksomkostningene må følgelig antas å knytte seg til denne delen av saken.

A har fremsatt krav om saksomkostninger for tingretten med 419.019 kroner, og for lagmannsretten med 423.235 kroner (pluss ankegebyr for den avledete anken). Beløpene, som er inkludert merverdiavgift, består i all hovedsak av salær til prosessfullmektigen.

Gjensidige har anført at omkostningskravet for lagmannsretten er noe høyt, og har herunder gjort gjeldende at selskapet ikke kan belastes meromkostningene som følger av at A under ankeforberedelsen har skiftet advokat. Lagmannsretten bemerker her at As tidligere prosessfullmektig mistet sin advokatbevilling våren 2016, og at A som følge av dette måtte skifte advokat.

Lagmannsretten kan ikke se at A kan bebreides for advokatskiftet, men er likevel enig i at omkostningskravet for lagmannsretten kan synes noe høyt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, hensett til at A uansett ikke skal tilkjennes fulle omkostninger.

Lagmannsretten finner skjønnsmessig at A passende kan tilkjennes 600.000 kroner i saksomkostninger for begge instanser. Forfall for saksomkostningsbeløpet settes på vanlig måte til to uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning

1.Gjensidige Forsikring ASA betaler samlet erstatning til A med 2.321.000 - tomillionertrehundreogtjueentusen - kroner, innen 1. januar 2017.

2.I saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett betaler Gjensidige Forsikring ASA til A 600.000 - sekshundretusen - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Kontakt oss
Din beskjed