Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

* * * * *

Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar som følge av nakkeslengstraume ved bilkollisjon.

Sakens bakgrunn

A ble lørdag 1. juni 2002 utsatt for en bilulykke. Hun var passasjer i sin mormors VW Golf da bilen kolliderte med en Mazda 323. Mazdaen traff Golfens høyre side i skrå vinkel bakfra. A var 12 år da ulykken skjedde.

A er i dag 27 år. Hun er uføretrygdet og bor i en kommunal omsorgsbolig. Hun har assistenter som hjelper henne 24 timer i døgnet. A gjør gjeldende at bilulykken er årsak til at hun ble påført nakkeskade og har utviklet kroniske nakkerelaterte smerter som har medført at hun i dag er uføretrygdet og trenger døgnkontinuerlig hjelp. Hun har reist sak mot If Skadeforsikring NUF (If Skadeforsikring) med krav om fastsettelsesdom for at forsikringsselskapet er erstatningsansvarlig for de skader og de tap hun er påført som følge av ulykken.

If Skadeforsikring bestrider at det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de helseplager A har i dag.

Oslo tingrett avsa 17. desember 2014 dom med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF er erstatningsansvarlig for de skader og det tap A er påført som følge av trafikkulykken den 1. juni 2002.

2.If Skadeforsikring NUF betaler 393 420,49 - trehundreognittitretusenfirehundreogtjuekronerogførtiniøre - kroner i sakskostnader til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

If Skadeforsikring har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 15. - 22. november 2016 (fem rettsdager) i Borgarting lagmannsretts hus. If Skadeforsikring møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Truls Nygård. Til stede var også saksbehandler Torill Fanebust Klaussen. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Sven Knagenhjelm. Hun avga forklaring. Det ble hørt ni vitner, hvorav tre sakkyndige vitner. De rettsoppnevnte sakkyndige, overlege/professor Arne Tjølsen og klinikkoverlege/psykiater Leif Roar Falkum avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

I tingrettenes dom er det innledningsvis gitt en beskrivelse av ulykken og den etterfølgende sykehistorikk. Prosessfullmektigene har ikke hatt bemerkninger til denne, og tingrettens dom, «Framstilling av saken», frem til gjennomgang av de sakkyndiges erklæringer for tingretten, dommen side 2 - 11 gjengis i sin helhet:

Framstilling av saken

A er født 0.0.1989.

Som barn var hun ifølge egen og farens beskrivelse aktiv. Hun var både fysisk sterk og allsidig, spilte piano og fiolin og var leder i speideren. Hun hadde laktoseintoleranse som liten, men ellers ingen kjente sykdommer.

A var lørdag 1. juni 2002 passasjer i forsetet på bil hvor hennes mormor var fører. Bilen hadde kjørt ut i kryss på Furnesvegen ved sykehuset i Hamar da den ble truffet av en annen bil i høyre side ved passasjerdøren hvor A satt. Bilen ble truffet skrått bakfra/fra siden. Det er fylt ut skademelding, hvor det i rubrikk for personskade på passasjer er satt et «?». Skadene på bilen er ved takstrapport rekvirert 5. juni 2002 taksert til kr 17.713.

Det er fremlagt to vurderinger av kreftene ved kollisjonen. Henrik Nesmark ved Rekon har i erklæring av 1. oktober 2010, utarbeidet på oppdrag for If Skadeforsikring, konkludert med at golfens hastighetsendring ble beregnet til å ligge mellom 10,4 km/t og 16,6 km/t. Det er videre konkludert med at kreftene i kollisjonen medførte at passasjer/fører i bilen ble beveget bakover mot høyre i forhold til bilens lengdeakse, og beregnet akselerasjon var mellom 2,5 og 3,9g. Sivilingeniør Arvid Aakre har på oppdrag fra saksøkeren utarbeidet rapport datert 22. september 2014, og konkludert med at bilen kan ha blitt utsatt for en mest sannsynlig hastighetsendring i størrelsesorden 12,8 til 20,6 km/t. Dette tilsvarer en akselerasjon på mellom 2,4 og 6,5g.

A har gjort gjeldende at hun etter kollisjonen ble uvel, at hun i en telefonsamtale med foreldrene samme dag var hes i stemmen, samt hadde problemer med å svelge og hodepine.

Hun var hos sin mormor til den påfølgende kvelden, da foreldrene hentet henne og tok henne med hjem. As mormor, B, har i erklæring av 10. juni 2002 sendt Hamar politikammer og If Skadeforsikring skrevet følgende om As helsetilstand:

«Erklæring om symtomer hos passasjer A:

A ga ikke uttrykk for smerte etter kollisjonen. Hun reiste hjem dagen etter ca kl. 18.00. Noen dager etter dette har jeg med stor bekymring fått informasjon fra min datter om at A har diverse symptomer på hjernerystelse og nakkesleng.»

Av journalnotat fra fastlege C fremgår det at As mor den 4. juni 2002 kontaktet legen med opplysning om at A var i en bilulykke den 1. juni og «senere har hatt litt vondt i hodte og nakken- vært lit stiv og støl. Moren har vært i kontakt med Majorstuen Rtg inst. hvor man kan få tatt funksjonellt nakkerøntgen - ønsker henv. Moren skal selv til nakke/ smertespesialist i Oslo samme dag- ønsker henv til vurdering hos denne.»

På bakgrunn av røntgenbilder tatt 6. juni 2002 er det konkludert med at det forelå «lette holdningsforandringer». For øvrig er det ikke gjort noen funn. A ble også vurdert av dr. Stokke, spesialisten nevnt i fastlegens journalnotat, som anbefalte ro og bruk av nakkekrage.

Den 7. juni 2002 oppsøkte A legevakten i Oslo, som noterer at hun «har utover uka fått tiltagende smerter i nakken samt trøtthetsfølelse og kvalme. I tillegg følt svakhet i hø overarm. Har blitt henvist til Majorstuen rtg institutt. Pga forværring oppsøkes legevakten.» Undersøkelsen av A ga ingen utslag. Det ble antatt at hun hadde hjernerystelse, og ble anbefalt ro i minst to uker fra skadedato, deretter aktivitet ved behov. 9. juni 2002 ble A vurdert av fysioterapeut Liv Skaare for tilpasning av nakkekrage. Under tilpasningen besvimte A, og hun ble anbefalt å ta det med ro de neste månedene.

Den 11. juni 2002 kontaktet foreldrene på nytt fastlegen per telefon. På bakgrunn av redegjørelsen som ble gitt ønsket fastlegen å se A, og hun kom derfor til konsultasjon samme dag sammen med begge foreldrene. Fra det omfattende journalnotatet hitsettes enkeltdeler:

«Gjentar skademekanismen: den 01.06. I mormosr Golf- I krytt/ Hamar- påkjørt fra hø. Hvor påkjørende bil treffer i passasjerdør og side stolpe. A kan gjengi dette- og husker hva som skjedde der og da -også senrene. Ingen sanns. bevistløshet.Benekter ogås å ha hatt plager fra hode / nakke eller annet sted. Var i fin form inntil madag- tirdsdag ( 3-4.06: følete seg uspesifikkt slapp- Lett svimmel. Var på sykkeltur den 3.- da hun kom hjem var hun skjev i nakken- og virket slap. Slik fortsatte det utover uken-

Ble med moren til Oslo- Hvor den 06.06 ble tatt rø. bilder som ikke viste noen vesentlkig patologi.

Us hos morens lege + dr. Robberstad ble konkludert med at det neppe var vesentlig skade men hun ble anbefalt å ta det med ro- bruke myk krage. Undersøkelse ved Legevakta viste ingen spes.patologi ( søkte der pga litt slapphetsfølelse i hø. arm.

Antydet Commotio som årsak.

I helgen fikk hun tilpasset myk krage- blir da svimmel slapp og besvimer - får litt snorkende resp.mulige små krampe- Over på 1min-men hun følte seg slapp og kvalm lenge etterpå.

( ... )

Funn:

Kommer hit med mor og far. beveger seg normalt Har en myk ( meget myk) Krage- som vel knapt har noen annen funksjon enn som dårlig skjerf.

Hun virker i god AT. beveger nakken spontant uten vesentlig påfallenhet.

Forklarer seg greit. Har ingen amnesi. Sier hodet og nakken er noe bedre de siste dagene. Virker psykisk upåfallen. Er klar og orientert.

( ... )

Vurd: Jeg tror ikke dette er resultat av commotia ( bl.a.ingen sikker bevistløshet)

Jeg tror ikke hun har hatt noen alvorlig cervicalskade.

KOnkl: Strekk/ myalgi. Dessuten litt vegitative syntomer og nå nok et element av spenningsmyalgi.

Syncopen sist helg anser jeg som vasovagal.

HUn er i bedring og det synes ikke å være stort psykisk traume-men hun vil naturlig nok være senibilisert pga morens mangeårige problematikk.

Jeg foreslår at man avvikler halskraven - som likevel ikke har noen funksjon.

Fortsette m Ibux ved behov. vekt på forsiktig trening med faren- og spår bedring i løpet av dager til 2 uker.I motsatt fall tar de kontakt.»

A har forklart at hun var sengeliggende i de første ukene etter ulykken. Rektor D på X skole har i erklæring datert 20. januar 2003 opplyst at A var fraværende fra ulykken frem til sommerferien den 21. juni 2002. D har også opplyst at A frem til ulykken hadde hatt 3,5 dagers sykefravær i løpet av skoleåret.

Sommeren 2002 var As familie på en lang ferietur til Hellas. A og faren har forklart at hun var redusert på denne turen, og i motsetning til tidligere ferieturer i liten grad deltok i vanlige ferieaktiviteter, men satt mye i skyggen eller var på hotellrommet.

Det er deretter ingen dokumentasjon fra legebesøk før A oppsøkte dr. Stokke den 13. september 2002. Han har i erklæring av 27. august 2003 har oppsummert sin kontakt med A og sagt følgende om denne kontrollen:

«Ved kontroll 13.9.02 har tilstanden bedret seg. Pasienten får rådgivning om hvordan hun forsiktig skal prøve seg frem med aktivitetsnivået. Hun skal selv bestemme hva hun kan gjøre.»

Det neste journalnotatet fra besøk hos lege er datert 9. oktober 2002, da A oppsøkte sin nye fastlege Steinar Jensen. Fastlegen har blant annet notert følgende:

«Anamnese Lang samtale med mor/datter vedrørende nakkeskaden oppstått ved trafikkulykke 010602. Hun har kommet seg gradvis og kjenner nå, ifølge henne selv, kun ubehag ved hårvask og annen fleksjon av hodet. Har merket tilløp til besvimelse. Føler at hun må være forsiktig ved jogging og annen fysisk aktivitet.

De har vært hos nakkespes stokke og skal tilbake hvor hun skal us sammen med nevrokirurg pga spinal instabilitet.»

I legeerklæring av samme dag til As ungdomsskole fremgår følgende:

«Hun har vært utsatt for en trafikkulykke 010602 og har senere slitt med nakkesmerter og tendens til besvimelser. Hun er fortsatt under utredning og behandling.

Det er nødvendig at det tas hensyn til hennes nakkeplager i forbindelse med fysisk aktivitet på skolen.»

Den 14. november 2002 ble A undersøkt av dr. Stokke og dr. med. Abbas Montazem. Det ble ikke gjort patologiske funn, og anbefalt isometriske nakkeøvelser og bruk av nakkekrage i situasjoner hvor hun vet at plagene øker på. Etter røntgen har dr. Stokke og dr. Montazem konkludert med at A har en lett instabilitet i nakken i virvlene C3/4/5. Dr. Stokke har den 13. desember 2002 gjort MR av cervicalcolumna (halsryggraden), som ikke vise sikre patologiske forandringer.

As mor har deretter vært i kontakt med fastlegen 22. november, hvorpå dr. Jensen har søkt om time til vurdering av A ved nevrokirurgisk avdeling ved Ullevål sykehus, og blant annet redegjort for at hun «sliter fortsatt med økt trettbarhet og smerter ved f.eks. hårvask og fysisk aktivitet. Skoledagen er lang. Det er ikke neurologiske utfall ved klin. testing.». Det er også journalnotater fra kontakt med fastlegen den 9., 11., 12., 17., og 18. desember 2012, idet A fortsatt hadde store plager, og blant annet måtte avbryte tentamen og dra hjem på grunn av økende nakkesmerter. Den 4. desember 2002 var hun til tilpasning av nakkekrage for bruk i situasjoner som erfaringsmessig fører til smerter på Sophies Minde i Oslo, hvor det er notert at hun får smerter når «hun sitter lenge, leser, bader osv». I Jensens journalnotat fra 17. desember 2002 heter det blant annet:

«Stor fortvilelse i fam. Hun har vært hjemme fra skolen siden 10.12 og skal prøve seg igjen den 19.12. Vært elendig. Ikke orket å stå på beina?»

Utover i 2003 kontaktes fastlegen en rekke ganger, men med noe varierende intervaller. Gjennomgående formidler A og foreldrene at A er svært preget av smerter og plager, og at hun i stor grad må være hjemme fra skolen.

I flere av fastlegenes journalnotater vises det til at As mor har vært nakkeoperert. Ingen av As fastleger har hatt moren som pasient.

A var til konsultasjon hos dr. Mørk, overlege og spesialist i ortopedi, ved Sykehuset Innlandet den 23. januar 2003, som henviste pasienten videre til utredning ved nevrokirurgisk avdeling ved Ullevål sykehus. Dr. Mørk redegjør for at han kjenner As mor gjennom flere år, idet også hun har nakkeskade, og mener at han ikke har kompetanse til å utrede eller behandle A videre. Han redegjør også for at han «er relativt sikker på at A er mest tjent med å prøve å tone ned betydningen av videre utredning og behandling. Det fortelles jo at Montazem også har vært av den mening at minst mulig behandling er å anbefale, i alle fall i denne aldersgruppen.» A fikk smerter og betydelig symptomøkning etter konsultasjonen hos dr. Mørk, noe han beklaget i brev av 28. januar 2003 til As far, samtidig som han viste til at han selv oppfattet undersøkelsen som svært forsiktig.

Den 29. januar 2003 gjennomførte As foreldre et møte med blant annet rektor på As skole. Som en slags konklusjon er det i referat fra møtet angitt at «A skal holde seg frisk ved å ikke holde på med alt, i stedet for å holde på med alt for å vise at hun er frisk», og det er redegjort for en rekke konkrete tiltak. Det er blant annet redegjort for at A trenger drosje til og fra skolen for å avlaste nakken, og at dette antas å gjøre henne mer opplagt når skoledagen begynner. Fastlegen har på denne bakgrunn den 3. februar 2003 attestert As behov for transport overfor skolesjefen i Y kommune, og blant annet uttalt følgende om situasjonen:

«Økt trettbarhet i nakkemuskulatur fører til smerter og reaksjoner fra det autonome nervesystem med bl.a. svimmelhet og besvimelsesreaksjoner. Tilstanden vil sannsynlig vare i lengre tid før en kan se gradvis bedring. ( ... ) Det er startet forsiktig opptrening hos fysioterapeut.»

A var videre til ny konsultasjon hos dr. Montazem den 8. februar 2003, som har notert følgende (oversettelse fra tysk av dr. Steinar Jensen):

«I løpet av vinteren har det kommet til cervicoencephale symptomer. Hun plages nå med hodepine, nakkesmerter, svimmelhet, svekket konsentrasjonsevne, nedsatt aktivitetsnivå, balanseforstyrrelser, koordinasjonsforstyrrelser, synsforstyrrelser, noe tendenser til å falle, fokuseringsvansker, trykk i øret, øresus, fotofobi, tegn til lammelser, svekkelse og smerter i armene, emosjonelle problemer, kvalme og oppkast, økende smerter ved vibrasjoner, stort søvnbehov og stor trettbarhet. Hun klarer ikke lenger bruke armen til å skrive, har ingen sportslige aktiviteter, hun kan ikke danse og ikke gå på ski. Ved klinisk undersøkelse ingen innskrenket bevegelighet i nakken. Redusert sensibilitet på berøring på venstre side av kroppen. Dysdiadochokinese i høyre arm. Redusert muskelkraft i høyre kroppshalvdel. Rombergstest er positiv.

Fastlege Jensen har, etter å ha blitt orientert om konsultasjonen, i journalnotat av samme dag notert at «Fant ruptur i lig med instabilitet mellom C1 og C2 og det som tidligere var beskrevet lengre ned var bare en følgetilstand. Hadde hun vært en voksen person ville han ha operert henne!!!!»

A ble innkalt og undersøk ved Nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus den 6. mars 2003, og hun hadde flere undersøkelser ved sykehuset frem til februar 2006. Dr. Ravn undersøkte A ved første konsultasjon. Han har notert at A har fått vite av dr. Montazem at hun ikke skal flektere eller ekstendere i nakken, og at det derfor ikke er mulig å få tatt bøy/strekk-bilder eller få undersøkt bevegelsesutslag. Han mente at bildet var for komplekst til at han ville vurdere pasienten alene, og lånte derfor samtlige journalark og røntgenbilder fra pasienten for å fremlegge i plenum eller få en overlege til å overta pasienten. Det ble deretter besluttet at saken skulle vurderes av psykiater dr. Steen, som etter å ha gjennomgått journalmaterialet den 10. mars 2003 avga uttalelse med slik konklusjon:

«Fordi vår kontakt med pasienten og hennes familie har vært så kort, og fordi vårt mandat i denne saken i hovedsak har vært å vurdere muligheten for operativ behandling, kan vi ikke konkludere sikkert med hva som er den egentlige årsaken til pasientens plager. Vår mistanke går imidlertid i retning av at det kan foreligge betydelige patologiske samhandlingsforhold i familien. Det er påfallende at datteren nå angis å ha nøyaktig samme tilstand som sin mor.»

Steens vurdering er gjort uten at han hadde møtt A eller hennes foreldre, noe de reagerte på. Avdelingsoverlege Sissel Reinlie redegjorde i brev av 9. august 2005 for at dette «er dypt beklagelig og ikke i tråd med den måten vi ønsker å utøve vår legegjerning på», og at hun «beklager sterkt at pasienten ikke ble vurdert av nevrokirurg med lang erfaring i behandling av kompliserte nakkelidelser slik tilfellet er for deres datter».

Dr. Jensen har videre den 18. mars 2003 skrevet legeerklæring til Hjelpemiddelsentralen i Oppland med redegjørelse for at A på grunn av vansker med å gjennomføre skoledagen har behov for pc. Det heter avslutningsvis at «I utgangspunktet regnes det med at skaden ikke er varig og at hun vil bli helt restituert, uten at det på nåværende tidspunkt kan angis noe nærmere om tidshorisonten.»

A gjennomførte i april 2003 et såkalt funksjons MR hos dr. Volle i Tyskland, hvor dr. Volle konkluderte med at ligamenti alare var skadet på begge sider, samt at det forelå en funksjonell myelopathi (påvirkning av ryggmargen) ved at toppen på den andre nakkevirvelen kom i kontakt med ryggmargen når hodet ble rotert til venstre samt ved fremoverbøyning. Foreldrene søkte om dekning av kostnadene til reise, opphold og behandling hos dr. Volle, noe som ble innvilget.

Fra september 2003 kom A i kontakt med dr. Garfelt, klinikksjef ved rehabiliteringsklinikken ved Sykehuset Innlandet, som bisto med søknad om kostnadsrefusjon som nevnt over, tilrettelegging samt med henvisninger for videre utredning og avga en rekke uttalelser om As helsetilstand. I erklæring av 26. september 2003 til fastlege Jensen har dr. Garfelt foreslått hjelpetiltak og redegjort for As store problemer og omfattende symptomer. Hun fulgte da 50 % av de vanlige skoletimene, det vil si 15 timer per uke, men slet med å følge dette opplegget, og hadde svært lite kapasitet til lekser og andre aktiviteter etter skoledagen. Fastlegen, dr. Jensen, søkte om vurdering hos nevrokirurg Baardsen ved Sykehuset i Stavanger. Baardsen mente imidlertid at A burde undersøkes ved Kompetansesenteret for rygglidelser i Trondheim. I den nevnte erklæringen uttaler dr. Garfelt at man ikke så «behov for å reise til konsultasjon der nå». Det er ikke redegjort for bakgrunnen.

I internt notat av 10. november 2003 har sosionom Anne C. Bordvik etter hjemmebesøk hos A blant annet notert følgende:

«Hun sier at siden ulykken har hun bare blitt stadig verre, bortsett fra den første tiden etter akuttfasen. Det er svært begrenset hva hu orker å være med på utenom skolen og leksearbeidet. Hun jobber mye med skolearbeidet og har i kke gått ned i karakterer, de er heller forbedret.»

Dr. Garfelt har i erklæring til Z ungdomsskole den 19. januar 2004 redegjort for at det foreligger omfattende skade i øvre nakkelegg, og røntgenologisk tegn til overstrekning av ligamenter (leddbånd) flere steder i nakkevirvelsøylen. Det er videre redegjort for at det er velkjent at pasienter med denne problematikken ofte får problemer med konsentrasjon og lettere hukommelse-/oppmerksomhetsvansker, samt økt trettbarhet, noe som oftest er sekundært til smerter, hodepine, svimmelhet og motoriske problemer. Hun skriver også at det vurderes som en svært god prestasjon av A at hun har klart å følge undervisningen med 50 % og holdt tritt med skoleplanen for øvrig, «[e]ttersom mange voksne med tilsvarende skade ender opp med full uføretrygd p.g.a. store funksjonsproblemer». Selv om As plager ikke oppsummeres ved hver kontakt med leger, fremgår det av flere av de foreliggende legeerklæringene at hun i tiden som gikk etter ulykken hadde slike smerter og plager som dr. Garfelt i den nevnte erklæringen redegjør for.

If Skadeforsikrings rådgivende lege, dr. Marit Krogh, gir i brev av 12. mars 2004 til dr. Garfelt uttrykk for at hun ikke deler dr. Garfelts vurderinger om skaden og følgesymptomene. Hun viser blant annet til en vurdering av dr. Montazem og dr. Volles metode, utført av Senter for medisinsk metodevurdering (SMM) på oppdrag for statens Helsetilsyn, hvor det ble konkludert med at metodene manglet vitenskapelig belegg.

Dr. Garfelt har avgitt flere uttalelser hvor hun gir uttrykk for å fastholde sitt syn om at funksjonell anatomi og fysiologi kan forklare As symptomkompleks - i motsetning til hva dr. Krogh gir uttrykk for. Herunder skriver hun i brev av 21. mai 2004 til dr. Krogh at «det er liten grunn til å betvile at pas.'s nåværende funksjonshemming oppstod i forbindelse med skaden, - og at den har oppstått hos en på forhånd fysisk og psykisk frisk person.» Det ble videre sendt en forespørsel til rehabiliteringsklinikken Alfta Rehab i Sverige om mulighetene for at A kunne ha et opphold der, men dette kom ikke i stand.

I løpet av sommeren og høsten 2004 ble MR-bildende fra undersøkelsen hos dr. Volle oversendt til St. Olavs Hospital for vurdering, som ikke anbefalte operasjon på dette grunnlaget.

A har opplyst at hun fra høsten 2004 gikk med nakkekrage det meste av tiden. Hun var i skoleåret 2004/2005 stadig mindre til stede, men fulgte likevel vanlig progresjon ved hjelp av hjemmeundervisning.

Den 8. november 2004 var A til ny konsultasjon hos dr. Stokke og dr. Montazem, som anbefalte følgende tiltak i prioritert rekkefølge: 1: Neuromuskulær trening ved hjelp av SET (slyngetrening), 2: Radiofrekvensbehandling, 3: Operasjon vurderes som siste utvei.

Av dr. Garfelts erklæring av 23. februar 2005 fremgår at nakketrening etter SET- konseptet ble vurdert, men at det på grunn av As svært lave toleranse for bevegelse og fysioterapitiltak rettet mot nakken generelt og fordi effekten av SET- trening etter dr. Garfelts vurdering ikke hadde tilstrekkelig dokumentasjon, ikke ble iverksatt med en gang. I februar 2005 forsøkte A slik nakketrening, men ble svært mye verre av behandlingen.

Dr. Garfelt gjengir i notat av 8. april 2005 at A selv forklarer at «tilstanden svinger mye, men at det heller har vært en utvikling mot forverring over tid enn det motsatte». Garfelt ba i notatet om at det ble gjort en funksjonsvurdering samt vurdering av hjelpemiddelbehov og personhjelp i hjemmet, og opplyste om at man drøftet opphold på rehabiliteringsavdeling for utredning.

Av de fremlagte dokumentene fremgår at operasjon i løpet av 2005 var et stadig tilbakevendende tema. I juni og juli 2005 ble A vurdert ved Rikshospitalet, hvor det vurderes slik at det ikke er sikre holdepunkter for instabilitet i nakken. Det ble videre gjort en gjennomgang av situasjonen med dr. Helene Gjone ved Barneklinikken, BUP. Hun noterer at tilstanden fra nevrokirurgisk side oppfattes «som følgetilstand etter nakkeskade», og anbefaler å nedtone betydningen av smerte. Vurderingen oppsummeres slik:

«En kronisk smertetilstand krever en langvarig rehabilitering hvor man tar hensyn til så vel psykologiske som de rent somatiske forhold. En vil anbefale en kontakt med lokal BUP i videre rehabilitering både mhp en barnepsykiatrisk vurdering, samt støtte og hjelp til pasient og familie for å komme videre i et langvarig løp. En psykomotorisk behandling vil også kunne bidra til rehabilitering. Det er avgjørende at pasient og familie er motivert for dette. Forståelse av smertegrunnlaget er avgjørende for videre rehabilitering, og det er viktig at både pasient og foreldre får støte til gradvis desensitivisering og mestring.»

Nevrolog dr. Skjeldal ved Rikshospitalet har senere uttrykt bekymring for at A går med nakkekrage «som helt sikkert bidrar til en ytterligere forverring av den onde sirkelen hun er kommet inn i».

Rikshospitalet oppsummerer sin vurdering i epikrise skrevet 4. august 2005 med at det ikke ble påvist sikre nevrologiske utfall eller objektive tegn til instabilitet og at videre oppfølgning og behandling hos psykomotorisk orientert fysioterapeut var den primære anbefalingen.

På bakgrunn av informasjon fra dr. Stokke, skriver dr. Montazem den 8. juli 2005 at stabiliseringsoperasjon anses som eneste mulighet for å gi A en brukbar livskvalitet.

A ble i september 2005 innlagt ved nevrokirurgisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus for ny vurdering av nakkeskaden, men utskrives hjem med avtale om reinleggelse i Fysikalsk Medisinsk avdeling. I oktober 2005 gjøres det en tverrfaglig vurdering ved det samme sykehuset. Det fremgår at A på daværende tidspunkt var på skolen i to timer to dager per uke, og hadde hjemmeundervisning, egen skoleassistent, brukerstyrt assistent samt flere tekniske hjelpemidler. A forklarte ifølge journalen at hun følte at hun hadde problemer med å balansere hodet, og derfor hadde brukt stiv halskrage på dagtid og en del om natten det siste året. Om plagene hennes er følgende gjengitt:

«Smerteutstråling i høyre arm som hun føler dovner bort. Hvis hun forsøker å være fysisk aktiv, føler hun at hoet sprenges og hun får ilinger igjennom nakken. Store konsentrasjonsvansker. Har også vanskeligheter med koordinasjon og avstandsbedømmelse når hun går. Lett for å gå på ting. Tåler svært dårlig å bli utsatt for ristinger, for eksempel å kjøre bil på dumpete vei. Har øresus og dottfornemmelse i begge ører.»

Det er ikke gitt noen konkrete forslag til videre behandling på dette tidspunktet.

I februar 2006 ble det gjort MR av craniocervicalovergangen, hvor det konkluderes med at det ikke er tegn til instabilitet, og at det «ikke er påvist MR-funn eller kliniske forhold som gir grunnlag for å anbefale nevrokirurgisk intervensjon. Pasienten er drøftet i overlegeforum, og ovenstående representerer vårt samlede syn.» A ble derfor overflyttet til nevrologisk avdeling. Det ble ikke gjort funn der. Innleggelse på Fysikalsk Medisinsk avdeling kunne imidlertid ikke skje som planlagt på grunn av MRSA-smitte (resistente stafylokokker) ved avdelingen. A ble derfor utskrevet og sendt hjem i ambulanse. 8. mars 2006 ble A operert av dr. Montazem i Tyskland. Det ble gjort en stabilisering med titanplater og skruer i nakken mellom occiput og C3. Hun har forklart at hun opplevde en symptombedring umiddelbart etter operasjonen. Dette fremgår også av dr. Garfelts notat etter hjemmebesøk den 4. juli 2006. Dr. Jensen har etter konsultasjon den 13. juli 2006 notert at A var blitt tiltagende dårlig etter undersøkelsen av dr. Garfelt i form av økt trettbarhet, tyngdefølelse i begge armer og hevelser i nakken, samt økt varmefølelse i nakken og opp i hodet. Garfelt stiller seg ifølge journalnotatet uforstående til reaksjonen, og skal ha lurt på om det var en psykisk komponent.

As foreldre søkte om dekning av utgifter til behandlingen hos dr. Montazem. Det ble argumentert med at As plager var omfattende og at hun hadde benyttet seg av de behandlingstilbud som finnes i Norge uten at disse var til hjelp. Dr. Jensen og dr. Garfelt bisto familien, men søknaden og senere klage ble avslått under henvisning til at behandlingen ble ansett som eksperimentell.

I august 2007 har Rikshospitalet notert at A fungerte svært mye bedre enn ved forrige undersøkelse, men beveget ikke nakken.

A hadde fortsatt behov for betydelig tilrettelegging. Hun fullførte videregående skole i juni 2008 med gode resultater, da med brukerstyrt assistanse. Vedtak om uførepensjon er fattet 1. august 2008, med virkning fra 1. oktober 2007.

Etter videregående skole mistet A mye av den personlige assistansen. Hun gjør gjeldende at hun gradvis ble dårligere, og at hun var helt avhengig av mye privat hjelp.

I desember 2008 var det kontakt med Rikshospitalet og Sykehuset Innlandet, da A opplevde økte smerter ved aktivitet, kvalme, brekninger og svimmelhet. Dr. Montazem fant ingen god forklaring og ønsket at det ble tatt MR på skivenivå. Slike bilder ble tatt ved Rikshospitalet, og vurdert som normale. Også utover i 2009 er det redegjort for en dårlig allmenntilstand og behov for heldøgns omsorg.

17. september 2013 fikk A med tilbakevirkende kraft til 9. juli 2013 innvilget en økning i omfanget av brukerstyrt personlig assistanse fra 84 timer i uken til 168 timer i uken, det vil si en døgnordning. A forklarte i retten at hun fra dette ble innvilget har merket en gradvis bedring i situasjonen, selv om hun fortsatt er preget av mye smerter, har konsentrasjonsvansker og en rekke andre plager.

Med assistanse og tilrettelegging fra Universitetet i Oslo har A høsten 2010 og i 2013 avlagt flere eksamener ved juridisk fakultet, og oppnår svært gode resultater.

Om saksforholdet for øvrig vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

If Skadeforsikring har i det vesentlige anført:

Det er ikke sannsynliggjort faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de helseplager som A har i dag.

A pretenderer at det foreligger en nakkeslengskade. Saken skal da bedømmes etter nakkeslengkriteriene som er stadfestet av Høyesterett senest i Rt-2010-1547 (Ask).

Saken kjennetegnes ved at A - 12 år på ulykkestidspunktet - via miljøet rundt dr. Stokke / dr. Montazem utredes/behandles og til slutt opereres (avstivning av nakken) i Tyskland i 2006 for instabilitet i nakken. Dette etter en ordinær trafikkulykke med angivelige bløtdelsskader etter nakkesleng. En slik diagnostisering/behandling/operasjon er ikke i samsvar med allment akseptert viten. I henhold til det norske nevrokirurgiske miljøet er det ikke holdepunkter for noen alvorlig skadebetinget nakkeskade med instabilitet. Det forelå ingen ustabilitet i nakken, og A ble åpenbart feilbehandlet.

As mor gjennomgikk en tilsvarende operasjon hos dr. Montazem i 2000 etter en nakkeslengskade i 1990. Hun ble også operert i Island i 1998. Mor har hatt utstrakt kontakt med dr. Stokke og dr. Montazem, som begge representerer et meget kontroversielt miljø. Dr. Stokke er i dag fratatt legelisensen. Dr. Montazem har ikke lenger tillatelse til å praktisere i Tyskland. Han er flyttet tilbake til Iran.

Foreldrenes opptreden forut for ulykken må også tas med som et bakteppe. Foreldrene søkte i 1999 om grunn- og hjelpestønad for A pga. matallergi/intoleranse. Søknaden ble avslått. Fars klagebrev over avslaget er skrevet i en advokatorisk form. Han er bevisst på å få rett. Dette er trekk som går videre i saken.

If Skadeforsikring bestrider ikke at kollisjonen hadde skadeevne. Det var imidlertid moderate krefter, hvor man ikke vil forvente varige personskade.

Ut fra den begivenhetsnære dokumentasjonen har A ingen plager frem til mormor sendte henne hjem dagen etter kollisjonen rundt kl. 18. Mormor har i erklæring av 10. juni 2002 uttalt at A ikke ga uttrykk for smerter etter kollisjonen.

Mor ringte fastlegen, dr. C, den 4. juni og opplyste at A «har senere hatt litt vondt i hode og nakken- vært litt stiv og støl.»

If Skadeforsikring bestrider ikke at det foreligger akuttplager. Disse er imidlertid svært vage og skaper derfor tvil i årsaksvurderingen. Det forelå ikke noen betydelig redusert helsetilstand.

Det er etter If Skadeforsikrings vurdering grunn til å stille spørsmål ved den etterfølgende håndtering våren 2002. Det var kritikkverdig å ta med en 12-åring til egen, kontroversiell lege i stedet for til fastlegen. Dr. Stokke leverer aldri ut journaler, men det fremgår av epikrisen han skrev senere, at han rekvirerte proforma nakkekrave til tross for at alt var i orden på røntgenbildene. Dette er en åpenbar feilbehandling. En slik krave har ingen funksjon.

Mor oppsøkte legevakten med A, men fortalte ikke at de hadde vært hos dr. Stokke dagen før. Legevakten så ingen alarmerende tilstand. Legen mistenkte at hun hadde hatt hjernerystelse, og sa at hun skulle ta det med ro i minst to uker. Dette er trolig årsaken til at hun ikke var på skolen.

Fastlegen ønsket å se A den 11. juni. Det var «mange baller i lufta» fastlegen ville undersøke. Det fremgår av journalen at hun hadde god almenntilstand, hun beveget nakken spontant og sa selv at nakken var noe bedre de siste dagene. Fastlegen skrev også at hun naturlig nok vil være sensibilisert pga. morens mangeårige problematikk. Fastlegen noterte ikke noe om smerter. Det fremgår at hun hadde brukt Ibux. Ibux er betennelsesdempende.

Tingretten legger til grunn på side 17 i dommen at A var lysømfintlig og sengeliggende i de første ukene etter ulykken. Det er ikke nedtegnet noe om dette i journalene eller i andre tidsnære kilder. Bevisbedømmelsen strider mot prinsippene Høyesterett oppstiller i Rt-1998-1565 (Lie). A opplyste om dette første gang 8. juni 2005 ved innkomstsamtale på Rikshospitalet.

If Skadeforsikring anfører at det ikke er sannsynliggjort at det forelå mer uttalte symptomer i akuttfasen enn hva som fremkommer av journalnotatene.

A har opplyst at hun var dårlig sommeren 2012 da familien var i Hellas. Mor og far reiste ikke ned sammen med henne. Mor hadde reist i forveien. Man må kunne spørre om det sier noe om helsetilstanden til A. Forklaringer fra mor, far og vitnet E har liten bevisverdi. Det ble ikke søkt legehjelp i Hellas.

A besøkte ikke lege i Norge før hun var på «kontroll» hos dr. Stokke 13. september 2002. Det fremgår av Stokkes epikrise at tilstanden har bedret seg, og at hun skal prøve seg frem med aktivitetsnivået. Hun skal selv bestemme hva hun skal gjøre.

Ny fastlege, Steinar Jensen, bekrefter i journal av 9. oktober 2002 bedring av helsetilstanden.

Til tross for at situasjonen var rimelig under kontroll, ønsker mor at fastlegen skriver en henvisning til dr. Stokke. Foreldrene søker ikke konvensjonell behandling, men nevrokirurgisk utredning og behandling. Mor var på samme tid i tvistesak med norske myndigheter om dekning av utgifter til egen operasjon hos dr. Montazem.

A var til kontroll og undersøkelse hos dr. Stokke og dr. Montazem 14. november 2002. De konkluderte med at hun hadde en lett instabilitet i C3/4/5 og anbefalte bruk av nakkekrage.

I fastlegens journal er det notert at det er påvist forskyvning av C 4, og at dr. Montazem «ønsket å operere henne, men det er antydet tilpasning av stiv krage» og at mor ønsker henvisning til Sofies Minde for dette.

Fastlegen, Steinar Jensen, har avgitt forklaring i lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å si at det i journalen mangler et «ikke» i forbindelse med operasjon. Lagmannsretten må legge til grunn at dr. Montazem ønsket operasjon på dette tidspunkt. Dette er en klar feildiagnostisering/feilbehandling som starter en negativ utvikling. A hører konsekvensene. Hun vet om sin mors plager, og situasjonen må ha vært en stor følelsesmessig belastning for henne.

Fastlegen søkte 26. november 2002 om time på Ullevål Universitetssykehus for vurdering av en nevrokirurg. Sykehuset henviste ham videre til lokal nevrologisk poliklinikk. Sykehuset Innlandet henviste A til Ullevål Universitetssykehus den 24. januar 2003. Det fremgår av henvisningen at henvisende lege, overlege Mørk, «er relativt sikker på at A er mest tjent med å prøve å tone ned betydningen av videre utredning og behandling».

A fortsetter å oppsøke Stokke/Montazem. Av epikrisen fra dr. Stokke fremgår det at man 8. februar 2003 registrerte en markant symptomforverring. Fastlegen har i journalen den 12. februar 2003 skrevet at Montazem ville ha operert henne om hun var voksen.

A var på Ullevål Universitetssykehus, nevrologisk avdeling, 6. mars 2003. I brev av 10. mars 2003 varslet lege Ole Steen overlege Mørk, Sykehuset Innlandet, og fastlege Jensen om sin bekymring dersom foreldrene skulle ta initiativ til å underkaste A en operasjon eller annen behandling som det norske nevrokirurgiske fagmiljøet mener er kontraindisert og/eller skadelig. I så fall ville det være behandlende leges, fastlegens, plikt å melde saken som en bekymring til barnevernet. Steen skriver avslutningsvis at man ikke kan konkludere sikkert med hva som er den egentlige årsaken til pasientens plager, men at mistanken går i retning av at det kan foreligge betydelige patologiske samhandlingsforhold i familien. Han skriver at det er påfallende at datteren nå angir å ha nøyaktig samme tilstand som sin mor.

Selv om Ullevål Universitetssykehus har beklaget Steens uttalelser, fikk Steen rett i sin bekymring.

Dr. Ravn, Ullevål Universitetssykehus, meddeler mor at nevroradiolog ikke har funnet patologi på bildene og at det ikke er grunnlag for kirurgi.

På anbefaling fra dr. Montazem reiser familien i april 2003 til Tyskland for en spesiell MR undersøkelse hos dr. Volle. Dr. Volle konstaterer en leddbåndskade. I epikrisen fra dr. Stokke står det at undersøkelsen hos dr. Volle bekrefter mistanken om instabilitet i overgangen mellom hodet og nakken.

If Skadeforsikrings rådgivende lege, Marit Krohg, advarer i brev av 13. juni 2003 om uklarheter rundt Montazems virksomhet. Hun anbefaler at A henvises til Nasjonalt senter for spinale lidelser ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Overlege Garfeldt, Sykehuset Innlandet, så ikke noe behov for konsultasjon i Trondheim nå og ville heller tilrettelegge for skolesituasjonen.

Gjennom høsten 2003 er det en kamp mot kommunen for tilrettelegging av skole/hjelpebehov. Alle som nå er inne i bildet legger til grunn en instabilitetsskade. As helsetilstand er stadig i forverring, og i notat av 3. desember 2003, fra sosionom Bordvik, Sykehuset Innlandet, står det at A nå må ha tilsyn hele døgnet.

Rådgivende lege Marit Krohg tok 12. mars 2004 på nytt opp sin bekymring for fokus på instabilitet, restriksjoner etc. med overlege Garfeldt.

Overlege Garfeldt henvendte seg i august 2004 til et svensk rehabiliteringssenter med forespørsel om mulig hjelp. Henvendelsen var begrunnet i stor skepsis i det norske miljøet til å anerkjenne denne type skader. Det ble ikke noe av dette.

Stokke/Montazem foreslo i november 2004 trening ved hjelp av S-E-T (slynge). Foreldrene var skeptiske til dette siden hun hadde så lav toleranse. A ble mye verre og ble sengeliggende.

Det blir i den etterfølgende periode foretatt nye henvendelser til det nevrologiske sykehusmiljøet. Man ønsket ikke innleggelse på rehabiliteringsavdeling. Overlege Garfeldt henvendte seg 14. mars 2005 til overlege Bårdsen ved Stavanger Universitetssykehus med forespørsel om hvor gammel pasienten må være før operasjon kan gjennomføres. Hun henvendte seg også på samme tid til Rikshospitalet, nevrologisk avdeling, med krav fra foreldrene om at As tilstand blir vurdert på «aller høyeste nivå» med tanke på at ingenting må være oversett.

En tverrfaglig vurdering fra Rikshospitalet medio 2005 slår fast at nakken er stabil, og at det derfor «ikke er et aktuelt synspunkt at man skal gå for operativ intervensjon».

Det blir også påpekt at det er avgjørende for den videre behandling at A og foreldrene stoler på at nakken er stabil. Rikshospitalet anbefalte kontakt med lokal BUP i videre rehabilitering og hjelp. Det er ingen opplysninger om at dette følges opp.

Ved en tverrfaglig vurdering ved Ullevål Universitetssykehus i februar 2006 ble det avkreftet instabilitet, og påpekt et stort behov for målrettet opptrening støttet psykologisk etter flere år med smerter og redsel i forbindelse med antatt instabilitet i nakken og kronisk bruk av nakkekrage.

A ble operert i Tyskland 8. mars 2006 av dr. Montazem. Etter operasjonen ble hun forbigående bedre. Senere fikk hun stort funksjonsfall grunnet mangel på 24 timers assistanse.

Det er etter If Skadeforsikrings syn ikke tvilsomt at nakken ikke var ustabil. Operasjonen var ikke indisert og en står overfor feildiagnostisering og feilbehandling. Den begivenhetsnære dokumentasjonen viser moderate plager som eskalerte senhøsten 2002 og som senere medførte behov for 24 timers assistanse. Symptomutviklingen er ikke forenlig med utviklingen av bløtdelsskade etter nakkesleng.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, dr. Tjølsen, har lagt til grunn at de kroniske plagene kan forklares som en konsekvens av forstyrret smertemodulering eller sensitivisering. Dette er imidlertid en teoretisk modell for kroniske smerter og sier ikke noe om årsak. Tjølsen skriver også i rapporten at selv om sensitivisering er et normalfenomen og kan være en viktig faktor når smerter blir kroniske, forklarer det ikke symptomer som svimmelhet, ustøhet og kvalme og forstyrrelser i andre sanser. Tjølsen skriver på side 13 i rapporten at:

Sensitivisering er altså en del av skadebiologien, og dermed ikke noen separat modell som atskilles fra «skadebiologisk modell». Både de biologiske forandringene og hvordan smerten påvirker funksjon påvirkes av psykiske og sosiale faktorer og inngår derfor sammen i den bio-psyko-sosiale smertemodellen.

Tjølsen bygger på et annet faktum enn hva som følger av begivenhetsnære bevis. Han legger således til grunn at A var veldig smerteplaget til å begynne med. Det samme gjør Wallstedt. Både Tjølsen og Wallstedt legger til grunn at den opprinnelige vevskaden er leget i en slik modell. Smerten skyldes således ikke vevskaden.

Overlege Kirkeby, nevrologisk avdeling på Rikshospitalet, har i retten uttalt at en nakkedistorsjon med behov for 24-timers assistanse ikke kan forklares med sensitivisering.

Overlege Lundar, Rikshospitalet, er enig med Kirkeby. Sensitivisering er en teoretisk modell som ikke kan forklare utviklingen i vår sak. As situasjon er mer preget av funksjonstap enn smerter. Han viste i denne forbindelse til at hun studerer juss og har fått glimrende karakterer. Dette passer ikke inn i et smertesyndrom.

If Skadeforsikring er således av den oppfatning at det ikke er sannsynliggjort faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og de plager A har i dag.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det foreligger en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og plagene, gjøres gjeldende at det ikke foreligger noen rettslig årsakssammenheng. Ulykken forårsaket i høyden en beskjeden legemsskade som trolig ble leget. Det var etterfølgende omstendigheter som feildiagnostiseringen og feilbehandlingen fra Stokke/Montazem, frykt for en skremmende operasjon mv. som påvirket sykdomsforløpet. Ulykken som utløsende årsak er for uvesentlig til å betinge ansvar. Symptomutviklingen fremstår dessuten som for upåregnelig, fjern og avledet i forhold til den opprinnelige skaden.

Under enhver omstendighet står en overfor en upåregnelig skadeutvikling. Den opprinnelige organiske skaden var en moderat bløtdelsskade etter en trafikkulykke av ordinær karakter. Det er svært sjelden at barn utvikler kronisk nakkeslengskade. Utviklingen frem mot 24-timers assistanse er usedvanlig, ekstraordinær og vanskelig å forklare.

Omfanget av skaden kan ikke anses som en påregnelig følge av ulykken, og If Skadeforsikring er ikke erstatningsansvarlig, jf. Rt-1997-1 (Rossnes).

If Skadeforsikring la ned slik påstand:

If Skadeforsikring NUF frifinnes.

A har i det vesentlige anført:

Bilulykken er årsak til at A ble påført en nakkeskade og har utviklet kroniske nakkerelaterte plager som har medført at hun er blitt uføretrygdet. Årsaken til kronifiseringen er mest sannsynlig en sensitiviseringsprosess hvoretter A har utviklet et kronisk smertesyndrom.

Det bestrides at symptomutviklingen kan tilskrives utredning for instabilitet i nakken, uheldige behandlingsråd eller har noen sammenheng med mors sykdomsforløp. Det avvises at A har utviklet en somatoform smertelidelse eller at det er andre psykiske forklaringer på symptomutviklingen.

For det tilfelle at retten kommer til at plagene og den reduserte funksjonsevnen skyldes samvirkende årsaker, anføres at ulykken utgjør et nødvendig og vesentlig element i det samlede årsaksbilde. Årsakssammenhengen er adekvat.

Ulykken har hatt tilstrekkelig skadepotensiale til å gi varige nakkerelaterte plager. A fikk adekvate akuttsymptomer; hun har ikke på noe tidspunkt etter ulykken vært bra etter den nakkeskaden hun ble påført, og symptomutviklingen er forenlig med at hun har vært utsatt for en nakkeslengskade.

Det foreligger ikke andre sannsynlige årsaker til at A - dersom ulykken tenkes bort - ville utviklet tilsvarende kroniske plager. Tvert imot fremstår en slik utvikling som fullstendig usannsynlig om ulykken tenkes bort.

Tidsnære bevis, spesielt journaler mv. vil være særlig viktige ved bevisbedømmelsen. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er inngitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. Rt-1998-1565. Også vitner og skadelidtes egen forklaring kan imidlertid ha relevans under en fri bevisvurdering, jf. Morten Kjelland, Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten, side 21. Hvis forklaringene supplerer de tidsnære bevis og gir en fornuftig mening, kan man legge vekt på dette.

Man må også ta i betraktning at journaler ikke er skrevet med sikte på å tjene som bevis. De må tolkes og anvendes i lys av sitt medisinske formål, jf. Kjelland side 27/28.

Lagmannsretten har etter begjæring fra If Skadeforsikring oppnevnt to sakkyndige. Overlege/professor Arne Tjølsen uttaler i sin sakkyndige erklæring at det er usannsynlig at As tilstand ville oppstått uten skaden. Psykolog Leif Roar Falkum konkluderer i sin erklæring med at det foreligger brosymptomer i forhold til skadehendelsen, det dreier seg ikke om en vedvarende somataform smertelidelse eller annen somatiseringslidelse, og A har ingen psykiske plager eller annen psykisk lidelse. Det må legges stor vekt på de rettsoppnevnte sakkyndige. «Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser. Det er også vesentlig at rettsoppnevnte sakkyndige vil være uten binding til partene, noe som ofte ikke vil være situasjonen for sakkyndige vitner», jf. Rt-1998-1565.

A var et sunt barn med god helse da ulykken inntraff. Hun hadde ingen sannsynliggjort sårbarhet. Det er svært sjelden at barn i 12-årsalderen har hode- og nakkesmerter. Utgangspunktet for vurderingen er således et helt annet enn situasjonen i Ask-dommen, Rt-2010-1547, der den sakkyndige opplyste at hode- og nakkesmerter er svært vanlige i befolkningen og ofte oppstår uten noen spesiell årsak (avsnitt 35).

Det er ikke omtvistet at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne. Sivilingeniør Aakre konkluderer i sin sakkyndige rapport med at «det er liten tvil om at personen i passasjersetet kan ha blitt utsatt for meget betydelige belastninger».

Det er heller ikke bestridt at det foreligger akuttsymptomer. Ved vurderingen av de fremlagte journalene må en ta i betraktning at det er medisinsk dokumentasjon som må tolkes og anvendes i lys av sitt (medisinske) formål. De kan ikke alltid anses som en fullstendig presis og uttømmende angivelse av pasientens plager. A var videre et barn, og det kan ha vært vanskelig for henne å beskrive hvor/hvor mye hun har vondt og type smerter. Informasjonen formidles videre ofte via andre. Som professor Tjølsen uttaler på side 11 i sin erklæring, kan man heller ikke utelukke «at dokumentasjonen fra helsevesenet er farget av at den anerkjente behandling av slike tilstander er å ha et optimistisk utgangspunkt og oppmuntre til mest mulig normal aktivitet».

Journalene viser at A hadde akuttsymptomer som hodepine, nakkeplager, svimmelhet og vegetative symptomer, alle kjente reaksjoner på nakkesleng.

Gjennomgangen av journalene fra ulykken og fremover sammenholdt med øvrige bevis, herunder parts- og vitneforklaringer, viser at A har hatt sammenhengende plager fra ulykken til den kroniske senfasen (brosymptomer). I tillegg til journalene vises til bekreftelse fra rektor ved X skole om at A som følge av ulykken var fraværende fra skolegang frem til sommerferien den 21. juni 2002, uttalelse fra pianolærer om at A ikke greide å spille piano etter ulykken, parts- og vitneforklaringer vedrørende ferien i Hellas sommer 2002, brev av 9. oktober 2002 fra fastlegen til Z Ungdomsskole, der legen skriver at A har «slitt med nakkesmerter og tendens til besvimelser etter ulykken», og at hun fortsatt er «under utredning og behandling». Fastlegen uttaler at «det er nødvendig at det tas hensyn til hennes nakkeplager i forbindelse med fysisk aktivitet.» Møtereferat fra skolen 29. januar 2003, viser videre plager som A har hatt gjennom lengre tid.

Det er enighet mellom partene om at A fra 2003 har hatt sammenhengende betydelige plager.

Forenlighetskriteriet, som oppstilles i Rt-2010-1547, er også til stede. Høyesterett uttaler i dommen avsnitt 48:

I det ligger at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at A fikk en fysisk skade som følge av kollisjonen. Nå er det riktignok uklart hva som er en forventet utvikling, gitt at tradisjonell medisin i dag ikke kan forklare hva som eventuelt er den fysiske årsaken til kroniske skader etter nakkesleng. Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418.

Som det fremkommer av sitatet finnes det unntak, jf. «i utgangspunktet». Det vil alltid være noen pasienter som avviker fra det forventede ved en sykdomsutvikling. Det kan også skje ved nakke-traumer, jf. dr Nordal, Medisinsk utdrag til lagmannsretten side 174, Sandefjordkurset 2011.

Dette støttes også av Morten Kjelland, Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten, side 29, der han skriver:

Ikke alle følger samme utviklingslinjer ... Det minste avvik fra «normalforløpet» .. . er dermed ikke ekskluderende for at det foreligger årsakssammenheng i den konkrete saken.

Professor Tjølsen er av samme oppfatning. I hans sakkyndige erklæring side 11 uttaler han:

Det «vanlige» forløpet, altså at man har sterkest plager kort etter ulykken og så gradvis blir bedre til man er helt frisk, er jo nettopp det som ikke skjer i de tilfellene noen utvikler kroniske plager. Da skjer nettopp det at plagene endrer karakter, blir mer plagsomme og hemmende, og det er også typisk at de brer seg til større og til andre deler av kroppen.

Dette er sammenfallende med det som uttales av Whiplashkommisjonen og av Helsedirektoratet.

Professor Tjølsen konkluderer slik på side 12:

En slik uheldig, negativ utvikling med kroniske og alvorlige plager forekommer hos et mindretall. Den kroniske lidelsen ville likevel ikke ha oppstått uten skaden, og det er dermed et klart årsaksforhold mellom skaden og lidelsen.

Professor Tjølsen uttaler på side 11 i rapporten at utviklingen av As plager kan forklares som en konsekvens av forstyrret smertemodulering eller sensitivisering. Han uttaler videre at «fenomenet sensitivisering er uhyre veletablert og akseptert viten» (side 13), og at sensitivisering er en del av skadebiologien, og dermed ikke noen separat modell som adskilles fra «den skadebiologiske modell».

Norske og svenske ekspertgrupper legger til grunn at sensitivisering forekommer ved nakkeslengskader. Det er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. LB-2015-32987.

A var til spesialistundersøkelse på Rikshospitalet 17. juni 2005. Det fremgår av journalen side 4:

Fra nevrokirurgisk side oppfattes tilstanden på denne bakgrunn som en følgetilstand etter nakkeskade.

..

As nå uttalte smerteproblematikk og slitenhet ved relativt små anstrengelser kan gitt at man ikke finner grunnlag for noen spesifikk nevrologisk lidelse, tolkes som en hypersensitivitet i nervesystemet.

Det foreligger ikke andre årsaker til As plager.

Hun var kun 12 år da ulykken inntraff. Nakkeplager er svært sjeldne hos barn.

Det foreligger ingen somatiseringslidelse eller psykosomatisk forklaring. A viser bl.a. til den sakkyndige erklæring fra den rettsoppnevnte sakkyndige psykolog/klinikkoverlege Leif Roar Falkum, vitneforklaring fra nevropsykolog Bente Stolpestad og spesialisterklæring av 30. april 2013 fra professor Kjell Noreik.

If Skadeforsikring har påberopt seg uttalelse fra dr. Steen på Rikshospitalet og sakkyndig vurdering og forklaring fra overlege Ingunn Ragnhild Riise Kirkeby, Rikshospitalet. Ingen av disse har imidlertid møtt A.

A er av den oppfatning at If Skadeforsikrings anførsel om fokusering på mors sykdom og fokus på instabilitet fra dr. Stokke og dr. Montazem har ført til sykdomsutviklingen, fremstår som ren spekulasjon.

Tingretten har korrekt kommet til at det foreligger årsakssammenheng:

-

A var frisk før ulykken

-

Bilulykken hadde skadeevne.

-

Skadeevnen har realisert seg - akuttsymptomer.

-

Kravet til brosymptomer er oppfylt.

-

Symptomutviklingen er forenlig med nakkeslengskade - sensitivisering gir en plausibel forklaring.

-

Symptomutviklingen skyldes ikke somatoform lidelse.

-

Symptomutviklingen skyldes ikke fokus på instabilitetsproblematikk.

-

Symptomutviklingen er ikke resultat av psykososiale forhold.

Ulykken var en nødvendig betingelse for skaden og symptomutviklingen. Dersom det er samvirkende årsaker, er ulykken en vesentlig faktor.

Det er ikke grunnlag for adekvansavskjæring. Sykdomsforløpet er ikke upåregnelig i rettslig forstand. A viser her til bl.a. Rt-2001-320. w

A har lagt ned slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:

A er uføretrygdet og har behov for døgnkontinuerlig assistanse. Spørsmålet i saken er om det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken A ble utsatt for 1. juni 2002 og de kroniske smertene hun har i dag.

Utgangspunktet ved den juridiske vurderingen av årsakssammenhengen, er at bilulykken må ha vært «en nødvendig betingelse» for As tilstand, og at ulykken «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. Rt-1992-64, på side 70.

Det foreligger omfattende rettspraksis om kravet til årsakssammenheng i saker om nakkesleng. En sentral dom er Ask-dommen, Rt-2010-1547. Høyesterett påpeker i dommen, i tråd med tidligere rettspraksis, at «mangelen på objektivt konstaterbare biologisk funn, kombinert med at symptomene kan være diffuse og av en art som svært mange i befolkningen har, gjør at årsaksvurderingen er vanskelig».

A var 12 år da ulykken skjedde. I motsetning til i den voksne del av befolkningen, er det ikke vanlig at barn i denne alderen har diffuse nakke- og hodesmerter, og de mekanismer som er trukket frem for å forklare/forstå det store antall nakkeslengrelaterte plager i den voksne befolkning gjør seg ikke i samme grad gjeldende for barn. På den annen side er barn lett påvirkelige, og kan la seg farge av omgivelsenes reaksjoner og forventninger.

Lagmannsretten finner det riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker. Høyesterett formulerer vilkårene slik i Rt-2010-1547 (Ask):

(45) Det er da for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. Det er ikke tvilsomt at dette vilkåret er oppfylt i vår sak. As bil fikk betydelige skader både foran og bak i kjedekollisjonen og måtte kondemneres.

(46) For det andre må det foreligge akutte symptomer i form av nakkesmerter innen 2-3 døgn etter ulykken, jf. Rt-2000-418, på side 430. A oppga smerter i nakken ved besøk hos legevakt umiddelbart etter ulykken. Jeg anser derfor også at dette vilkåret er oppfylt. Ut fra de tidsnære beskrivelsene er det imidlertid grunn til å tro at smertene var relativt moderate.

(47) For det tredje må det foreligge brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen. Spørsmålet om dette vilkåret er oppfylt, behandler jeg sammen med vurderingen av det fjerde vilkåret som er oppstilt, nemlig at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette siste vilkåret innebærer for det første at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende problemer før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene. Denne del av vilkåret er oppfylt. A hadde ikke nakke- eller skuldersmerter før ulykken.

(48) Kravet innebærer for det andre at «plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp», slik professor Stovner formulerer det. I det ligger at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at A fikk en fysisk skade som følge av kollisjonen. Nå er det riktignok uklart hva som er en forventet utvikling, gitt at tradisjonell medisin i dag ikke kan forklare hva som eventuelt er den fysiske årsaken til kroniske skader etter nakkesleng. Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418.

Ved bevisvurderingen må tidsnære bevis tillegges størst betydning, jf. Rt-1998-1565, der Høyesterett uttaler på side 1570:

Såkalte whiplash- eller nakkeslengsaker som kommer for domstolene, er ikke sjelden preget av et uklart årsaks- og symptombilde. Det kan være uklarhet om hvilke skader som er oppstått, når de forskjellige symptomer har inntrådt og i det hele om og i tilfelle hvilke deler av en foreliggende helsesvikt som kan tilbakeføres til den aktuelle påkjørsel som skal ha medført nakkesleng. Det foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-821.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere de fire vilkår:

Skadeevne

Partene er enige om at det foreligger tilstrekkelig skadeevne. If Skadeforsikring mener at kreftene var moderate, mens A mener at hun ble utsatt for betydelige krefter.

Om betydningen av kreftene i kollisjonsøyeblikket har Høyesterett i Rt-1998-1565 på side 1577 inntatt følgende uttalelse fra professor Nordal:

I store trekk vil de krefter som virker på en person øke med økende hastighetsendringer av den bil en pasient sitter i. Det er imidlertid mange usikre omstendigheter som spiller inn, som bilsetets og nakkestøttens egenskaper, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, om pasienten er forberedt på støtet eller ei, om pasienten har forutbestående skade og derav følgende økt sårbarhet, om det er aldersbetingede svekkelser i nakkevirvelsøylen, evt ledsaget av forkalkninger, mmm.

Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår. Det vil som regel dreie seg om relativ risiko for helseskader, som øker med økende hastighet. Således kan man se at selv ved meget høye hastigheter, og med betydelige skader med brudd og annet tilfølge, kan pasienten etter noen tid likevel føle seg helt frisk.

Etter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige.

Lagmannsretten er av den oppfatning at det ikke er tvilsomt at det foreligger tilstrekkelig skadeevne i saken. Kreftene A ble utsatt for, jf. gjengivelsen av erklæringene fra Ingeniørfirmaet Rekon og sivilingeniør Aakre på side3 i dommen, ligger over et nivå der skade kan oppstå.

Akuttsymptomer

Partene er også enige om at det foreligger akuttsymptomer. De er uenige om styrken av disse.

Det er på det rene at mor kontaktet As fastlege, dr. Mørk, på telefon den 4. juni 2002. Det fremgår av legejournalen at A «senere har hatt litt vondt i hodet og nakken». Det er ikke nærmere presisert når plagene oppsto. Mormor opplyste i erklæring av 10. juni 2002 at A ikke ga uttrykk for smerter etter kollisjonen, og at A reiste hjem dagen etter ca. kl. 18.00. Far har i sin anmeldelse til politiet av 11. juni 2002 opplyst at As stemme var påfallende hes da de hentet henne søndag kveld og at hun «rapporterte etter hvert selv problemer med å svelge, vondt i hodet, uvel, og da vi mandag kveld 03.06.02 selv så stor skjevhet på høyre side i forhold til venstre side, medførte dette at vi kontaktet hennes fastlege.»

Symptomene må ha oppstått noe tid før fastlegen ble kontaktet den 4. juni. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at symptomene oppsto i løpet av den 3. juni. Retten viser i denne forbindelse også til fastlegens journalnotat 11. juni 2002 der det bl.a. er notert: «Var i fin form inntil madag - tirsdag (3-4.06: følete seg uspesifikkt slapp- Lett svimmel. Var på sykkeltur den 3.- da hun kom hjem var hun skjev i nakken - og virket slapp. Slik fortsatte det utover uken.» Så vel 3. som 4. juni ligger uansett innenfor oppstilt krav om akuttsymptomer i form av nakkesmerter innen 2-3 døgn etter ulykken. Retten ser i denne forbindelse bort fra observasjonen om hes stemme og skjevhet i nakken, da dette, slik retten har forstått de sakkyndige, er symptomer av annen art.

Brosymptomer

Partene er uenige om det foreligger brosymptomer.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det er mest sannsynlig at A har hatt sammenhengende, likeartede plager fra ulykken til den kroniske senfasen. Lagmannsretten viser for det første til at A var i kontakt med lege 4. juni 2002 (fastlegen), 6. juni (dr Stokke), 7. juni (legevakten), 9. juni (fysioterapeut), 11. juni (fastlegen), 13. september (dr. Stokke), 9. oktober (ny fastlege), 14. november (dr. Stokke og dr. Montazem), 22. november (fastlegen), 4. desember (Sophies Minde), 9. desember (fastlegen), 11. desember (fastlegen), 12. desember (fastlegen), 13. desember (dr. Stokke), 17. desember (fastlegen) og 18. desember (fastlegen). Samtlige besøk gjelder plager i hode, nakke.

Andre begivenhetsnære opplysninger støtter opp om dette. Lagmannsretten viser til erklæring fra rektor ved X skole om at A hadde vært fraværende fra skolen fra ulykken og til sommerferien 21. juni 2002. Lagmannsretten viser videre til fastlegens brev av 9. oktober 2002 til Z Ungdomsskole der han viser til at A var utsatt for en trafikkulykke 1. juni 2002 og at hun «har senere slitt med nakkesmerter og tendens til besvimelser». Brevet viser etter lagmannsrettens vurdering at A har hatt plager over tid. Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til fastlegens journalnotat samme dag der det fremgår at A har kommet seg gradvis. Det fremgår imidlertid at hun fortsatt føler ubehag ved hårvask og annen fiksjon av hodet, at hun har merket tilløp til besvimelse, og at hun må være forsiktig ved jogging og annen fysisk aktivitet.

Familien A tilbrakte syv uker i Hellas sommeren 2002. De var sammen med en annen familie. A, hennes foreldre og familievennen E, som er på samme alder som A, har i lagmannsretten fortalt at A ikke orket å delta på felles aktiviteter, og E fortalte at A var helt annerledes enn hun hadde vært før ulykken. Tidligere var hun meget aktiv med mye lek og uteaktivitet. Denne sommeren var hun ikke med på aktiviteter og var mye sengeliggende. A forklarte i lagmannsretten at hun forsøkte å være med på aktiviteter i begynnelsen, men at hun ble dårlig og ble sittende eller liggende som følge av dette. Selv om det ikke foreligger noen begivenhetsnære nedtegnelser i journaler mv. om As tilstand i Hellas, står forklaringene etter lagmannsrettens vurdering ikke i strid med de begivenhetssnære skriftlige bevis før og etter ferien. Forklaringene endrer ikke det bildet de begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, men støtter etter lagmannsrettens vurdering opp om disse. Lagmannsretten legger således forklaringene til grunn.

A forklarte også i lagmannsretten at hun hadde vært sengeliggende i omkring tre uker etter ulykken. Hun lå delvis med rullegardinen nede fordi lys økte smertene. Dette er ikke omtalt i de begivenhetsnære journaler. Det er første gang nedtegnet i innkomstjournal på Rikshospitalet den 8. juni 2005. Lagmannsretten legger på grunn av manglende objektive, begivenhetsnære bevis mindre vekt på denne opplysningen.

Lagmannsretten viser endelig til spesialisterklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege/professor Arne Tjølsen, der det på side 11 står:

Det er notert noen ganger høsten 2002 at skadelidte var noe bedre. Jeg finner det ikke sannsynliggjort at plagene var borte, altså at hun ikke hadde symptomer i noen periode i 2002 - 2003. Det «vanlige» forløpet, altså at man har sterkest plager kort etter ulykken og så gradvis blir bedre til man er helt frisk, er jo nettopp det som ikke skjer i de tilfellene noen utvikler kroniske plager. Da skjer nettopp det at plagene endrer karakter, blir mer plagsomme og hemmende, og det er også typisk at de brer seg til større og til andre områder av kroppen.

Jeg anser derfor mandatets alternativ A som det som best representerer forløpet - altså at det var sammenhengende plager. Dette står ikke i motstrid til at symptomene ble endret og funksjonen forbigående kan ha vært bedre. Det kan heller ikke utelukkes at dokumentasjonen fra helsevesenet er farget av at den anerkjente behandling av slike tilstander er å ha et optimistisk utgangspunkt og oppmuntre til mest mulig normal aktivitet.

Vurderingen om tilstedeværelse av brosymptomer støttes av den andre rettsoppnevnte sakkyndige, klinikkoverlege/ psykiater Leif Roar Falkum og av As sakkyndige vitne, tidligere klinikksjef ved Karolinska sjukhuset, spesialist i nevrokirurgi Lars Wallstedt.

If Skadeforsikrings sakkyndige vitner, overlege/professor Trygve Lundar og overlege Ingunn Ragnhild Riise Kirkeby, er av den oppfatning at det ikke foreligger brosymptomer. Som det fremkommer av deres sakkyndige erklæringer, avviker deres vurdering av bevisene i saken fra den bevisvurdering lagmannsretten har foretatt. Deres konklusjon vedrørende brosymptomer endrer derfor ikke lagmannsrettens syn.

Forenlighet - psykososiale forhold - sensitivisering

Partene er enige om at A ikke hadde nakke- eller skulderplager før ulykken.

Partene er uenige om sykdomsutviklingen er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente forutsatt at A fikk en fysisk skade som følge av kollisjonen.

Det har i tiden etter ulykken vært ulike meninger om det forelå instabilitet i nakken eller ikke. Lagmannsretten er av den oppfatning at det i dag kan slås fast med stor sikkerhet at det ikke forelå instabilitet i nakken. Lagmannsretten viser til utredningene fra Rikshospitalet medio 2005 og Ullevål Universitetssykehus i februar 2006 samt til forklaringene fra de sakkyndige vitnene overlege Ingun Ragnhild Riise Kirkeby og overlege/professor Trygve Lundar, begge Rikshospitalet. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ble påført en bløtdelsskade ved kollisjon.

Det er ikke omstridt at A ble gradvis dårligere rundt årsskiftet 2002/2003. Dette forsterket seg i 2003 slik at hun mot slutten av året hadde et betydelig hjelpebehov. Utviklingen er i utgangspunktet ikke forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten ville forvente ved en bløtdelsskade oppstått 1. juni 2002.

Overlege Kirkeby har gitt uttrykk for at en somatiseringslidelse, en smertetilstand på psykisk grunnlag, passer best på utviklingen av As sykdom. Hun viser til mors sykehistorie og smerteadferd, fokuseringen på operasjon kombinert med en klar feilbehandling. Overlege Kirkeby skriver i sin spesialisterklæring av 25. desember 2012 på side 31:

Det er sannsynlig at funksjonsforverringen som tilkom i løpet av året 2003 skyldes behandling og utredning med tanke på «instabilitet» i nakken. Aktiv passivisering og stiv halskrage må anses som en feilbehandling ut fra vår viten om virkningene av aktivisering og passivisering hos den aktuelle pasientgruppen. I skadelidtes tilfelle har denne behandlingen fått katastrofale følger for hennes funksjonsnivå.

Overlege/professor Trygve Lundar skriver følgende i sin spesialisterklæring på side 6:

Dr. Kirkeby mener at det i denne saken ikke foreligger noen nakkeskade og at det kan være snakk om en psykosomatisk forklaring på plagene. Dette er bestridt av 2 psykiatere samt en psykolog som har gjennomført en nevropsykologisk testing.

Psykologen mener at det her både foreligger svært god nevrokognitive funksjoner og at det ikke er aktive holdepunkter for en psykisk komponent.

For undertegnede fremstår det som svært spesielt at et individ med behov for 24 timers brukerstyrt assistent pr døgn presterer så godt på nevropsykologisk testing og at hun har gjennomført videregående skole med de påviste svært gode resultatet.

Det kan sikkert forsvares at hun ikke fyller kriteriene for psykiatrisk diagnose, men spørsmålet er om hele denne ulykksalige utviklingen skyldes en serie med uheldige faktorer hvor man søker å påvise en konkret og alvorlig nakkeskade og havner i strid med de medisinske råd man har fått.

Professor Kjell Noreik utarbeidet etter oppdrag av A en spesialisterklæring 30. april 2013. Han konkludert på side 15:

Ved gjennomgang av de tilsendte dokumenter, personlig undersøkelse 2 ganger av A og innhenting av komparentopplysninger om henne, har det ikke fremkommet opplysninger som tyder på at hun har hatt eller har noen psykisk lidelse. Jeg oppfatter henne som psykisk frisk.

Psykisk lidelse kan derfor ikke forklare sykdomsforløpet hennes.

Til dr. Kirkebys uttalelse vedrørende somatiseringslidelse (sitert ovenfor) skriver Noreik på side 4:

Min kommentar til dette er at Kirkeby hverken har undersøkt A, og hun har heller ikke innhentet komparentopplysninger om henne. Kirkeby har heller ikke tatt initiativ til å få A psykiatrisk og/eller psykologisk eventuelt nevropsykologisk undersøkt.

Kirkeby er ikke spesialist i psykiatri, likevel setter hun en psykiatrisk diagnose på et menneske hun aldri har sett.

A ble av fastlege Steinar Jensen henvist til nevropsykologisk undersøkelse samt psykologsamtaler. I nevropsykologisk rapport av 22. oktober 2010 skriver nevropsykolog Bente Stolpetad på side 1 at hun «har hatt flere samtaler med A alene, samtaler med hennes mor tilstede, hilst på pasientens far samt deltatt på flere planleggingsmøter med hjelpemiddelsentralen relatert til at A og hennes foreldre arbeidet for at A skulle få egen, tilpasset bolig.» Stolpestad konkluderer i rapporten på side 6 slik:

Med andre ord, finner jeg, ut fra min sammensatte undersøkelse av A, ikke symptomer eller testresultater forenelig med verken hjerneorganisk patologi eller psykologisk patologi. Jeg finner derimot ei intelligent og psykisk ballansert jente, moden for alderen som viser normale reaksjoner på en unormal livssituasjon for en ung kvinne som i tidlig pubertet ble rammet fysisk som hun gjorde og har etterlatt henne i en unormal livssituasjon.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i psykiatri, klinikkoverlege Leif Roar Falkum, skriver i sin spesialisterklæring av 28. september 2016 under «Sakkyndig vurdering»:

...

Det er undertegnedes vurdering at de smertene pasienten fikk etter skadehendelsen 010602, ikke synes å være av psykogen opprinnelse; smertene vurderes ikke å ha inntruffet «i sammenheng med følelsesmessige konflikter eller psykososiale problemer som er så omfattende at de kan defineres som de viktigste årsaksfaktorene». A synes å ha vokst opp i en normal sunn og harmonisk familie, og det er ikke mulig å påvise at det verken på skadetidspunktet, eller senere, har forekommet omfattende «følelsesmessige konflikter eller psykososiale problemer». Tvert i mot; A synes å ha vokst opp i et godt og støttede familiemiljø.

. .

Med disse vurderingene er jeg klart uenig i spesialist i nevrologi og nevrokirurgi Ingunn Rise Kirkebys konklusjoner. Det foreligger brosymptomer i forhold til skadehendelsen 010602, det vurderes ikke å dreie seg om en Vedvarende somatoform smertelidelse, og heller ikke synes det å dreie seg om noen annen somatiseringslidelse.

Underegnede finner heller ikke at A har psykiske plager som innebærer at hun har noen annen psykisk lidelse. Hun har ikke beskrevet at hun plages av symptomer forenlig med psykoselidelse, posttraumatiks stresslidelse, depresjonslidelse, angstlidelse, spiseforstyrrelse, ruslidelse, personlighetsforstyrrelse eller utviklingsforstyrrelse.

I og med at jeg ikke finner at A fyller kriteriene for andre psykiske lidelser, er jeg på linje med de konklusjonene som psykiater Kjell Noreik og spesialist i klinisk nevropsykologi og klinisk voksenpsykologi Bente Stolpestad har presentert. A fremstår som psykisk frisk.

If Skadeforsikring har i lagmannsretten trukket frem, som et bakteppe for saken, foreldrenes opptreden forut for ulykken i forbindelse med håndteringen av As matallergi. Lagmannsretten kan ikke se at dette har noen betydning for vurderingen av saken. Retten viser for det første til at det gjelder et helt annet forhold som i tid ligger om lag ett og et halvt år forut for ulykken. Retten viser videre til at man ikke har hatt noen bevisføring som belyser spørsmålet ut over forklaringen til foreldrene. Retten viser også til at nevropsykolog Stolpestad i sin sakkyndige rapport skriver:

Jeg erfarer etter flere samtaler med pas alene samt familie at A har en solid familie rundt seg og har hatt en god oppvekst med god kognitiv og fysisk stimulering og omsorg.

Retten viser også til Falkums uttalelse i sin erklæring til retten om at

A synes å ha vokst opp i et godt og støttende familiemiljø.

If Skadeforsikring har også trukket frem mors skade og plager etter ulykken samt fokusering på operasjon. Selskapet anfører at «det var kritikkverdig å ta med en 12-åring til egen, kontroversiell lege i stedet for til fastlegen». Selskapet anfører videre at dr. Montazem ønsket operasjon allerede 14. november 2002, og at dette var en klar feildiagnostisering/feilbehandling som startet en negativ utvikling. Det ble videre anført at A hørte konsekvensene, at hun visste om morens plager og at situasjonen måtte ha vært en stor belastning for henne.

Lagmannsretten er slik saken her ligger an, ikke enig i at slike omstendigheter har noen særlig betydning i årsaksvurderingen. As mor var utsatt for en bilulykke i 1990. Hun ble operert i Island i 1998 og i Tyskland av dr. Montazem i 2000. Operasjonene ble av overlege, spesialist i nevrologi Sissel Reinlie, Ullevål sykehus, i forbindelse med søknad om behandling i utlandet, i august 2001 betegnet som livsviktige. Det har ikke vært bevisføring omkring dr. Montazem på dette tidspunkt (2002), og det er uklart for retten hvor omstridt han var på denne tiden. Retten konstaterer imidlertid at As mor hadde tillit til ham etter at han opererte henne, og at Reinlie søkte om dekning av utgifter til operasjon for henne.

Lagmannsretten finner det ikke påfallende at As mor tok A med til dr. Stokke 6. juni 2002. Mor hadde selv time hos dr. Stokke denne dagen, mor hadde tillit til dr. Stokke som spesialist på nakkeskader og smerter, og med egen erfaring om problemer etter bilkollisjon var hun naturlig nok bekymret for datteren. At hun i denne situasjonen lot dr. Stokke undersøke datteren synes etter rettens vurdering helt naturlig ut fra morens bekymring og ønske om å gjøre alt som var mulig for at A ikke skulle få varige skader. Psykiater Falkum og tidligere klinikksjef Wallstedt ga i sine forklaringer i lagmannsretten uttrykk for at de mente at dette var god omsorg fra morens side.

Så vel foreldrene som A forklarte i lagmannsretten at det i hjemmet ikke hadde vært mye fokus på mor plager. A forklarte at morens sykdom i liten grad påvirket hennes barndom, og at den ikke påvirket hennes hverdag. Faren trodde ikke A følte at det hos dem var noe annerledes enn i andre familier. Familievennen E sa i sin forklaring at han hadde kjennskap til at As mor var skadet, men at det ikke hadde vært noe tema.

Lagmannsretten er videre av den oppfatning at det fremgår av de tidsnære bevisene sett i sammenheng at dr. Montazem ikke ønsket operasjon i november 2002 slik If Skadeforsikring anfører. Lagmannsretten viser til epikrise fra dr. Stokke der han omtaler kontroll sammen med dr. Montazen den 14. november 2002. Det heter i epikrisen:

..Konklusjonen er at hun har en lett instabilitet C3/4/5. Det anbefaler isometriske nakkeøvelser og bruk av nakkekrage i situasjoner, hvor hun vet at plagene øker på.

Lagmannsretten bemerker at det fremgår at A hadde «en lett instabilitet». Dersom dr. Montazem hadde ønsket operasjon på dette tidspunkt, måtte man kunne forvente at det hadde fremkommet av epikrisen. Lagmannsretten peker videre på at epikrisen, som gjelder dr. Stokkes kontakt med A i perioden 6. juni 2002 til 15. april 2003, kun nevner konservativ behandling (dvs. ikke operasjon).

Lagmannsretten viser videre til henvisning fra overlege Mørk, Sykehuset Innlandet, til Ullevål sykehus av 23. januar 2003 der det heter:

Jeg er relativt sikker på at A er mest tjent med å prøve å tone ned betydningen av videre utredning og behandling. Det fortelles jo at Montazem også har vært av den mening at minst mulig behandling er å anbefale, i hvert fall i denne aldersgruppen.

Lagmannsretten viser endelig til epikrise fra dr. Montazem av 27. februar 2003 der det (i fastlege Jensens oversettelse) heter:

Pga hennes alder er jeg primært tilbakeholdende med å anbefale operasjon. Hvis hun dog får tiltagende plager og ytterligere funksjonsutfall har vi ikke andre muligheter enn å operere på hode/hals-overgangen. Om dette har jeg grundig informert pasient og foreldre.

Retten viser videre til henvisning av 18. juni 2003 fra avdelingsoverlege Beate Garfelt, Sykehuset Innlandet, til Fysikalsk medisinsk avd./Nasjonalt senter for spinalskader, St. Olavs hospital, der det står:

Pasienten er foreløpig ikke anbefalt operasjon av dr. Montazem, som angir at han ikke har erfaring med operasjoner av så unge pasienter, og at dette derfor bør utsettes i det lengste. I samtal med mor får jeg også inntrykk av at man er innstilt på å avvente situasjonen.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn mest sannsynlig at det er en skrivefeil i dr. Jensens journal når det den 22. november 2002 er notert:

Dr. Abas Montazem. Han ønsket å operer henne, men det er antydet tilpasning av stiv krage.

Rent språklig synes det å være utelatt et «ikke» etter «ønsket». Videre er notatet slik det nå står i tilsynelatende i motstrid med epikrisene fra dr. Stokke og dr. Montazem. Notatet gir språklig mening og harmonerer innholdsmessig med de etterfølgende epikriser/journaler dersom man setter inn et «ikke» i journalnotatet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A og hennes foreldre ikke ble foreholdt mulighet for operasjon før undersøkelse hos dr. Montazem 8. februar 2003, og da kun som en siste mulighet dersom hun fikk «tiltagende plager og ytterligere funksjonsutfall».

A ble gradvis dårligere mot årsskiftet 2002/2003. Plagene forsterket seg i 2003 slik at hun mot slutten av året hadde et betydelig hjelpebehov. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at så vel foreldrene som de involverte leger, inkludert dr. Stokke og dr. Montazem, i hele denne perioden forsøkte å roe ned situasjonen, og at man var opptatt av konservativ behandling (ikke operasjon).

Lagmannsretten slutter seg på denne bakgrunn til konklusjonene fra den rettsoppnevnte sakkyndige, klinikkoverlege/psykiater Leif Roar Falkum, om at det ikke dreier seg om en vedvarende somatoform smertelidelse eller annen somatiseringslidelse.

--

Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege/professor Arne Tjølsen har på side 10 i sin spesialisterklæring til lagmannsretten formulert sin hovedkonklusjon slik:

Det er usannsynlig at tilstanden ville oppstått uten skaden. Altså var skaden med klar sannsynlighetsovervekt en nødvendig betingelse for sykdomsutviklingen.

Om forenlighet skriver Tjølsen på side 11 i erklæringen:

I mandatet stilles disse spørsmålene: Er symptomutviklingen forenlig med at den er utløst av trafikkulykken? Kan de kroniske plagene forklares som en konsekvens av forstyrret smertemodulering eller sensitisering?

Det korte svaret på begge disse spørsmålene vil være ja. Det forekommer at kroniske plager oppstår og utvikler seg etter en vevskade, slik som etter en ulykke, eller etter andre skader slik som f.eks. kirurgiske inngrep. Det er biologiske forklaringsmodeller som kan gi noen svar på hvordan dette kan skje, og blant disse er forstyrret smertemodulering og sensitivisering i «smertesystemene» i nervesystemet. Det som er vanskelig, er å forklare hvorfor en slik uheldig, kronisk utvikling bare forekommer hos et lite mindretall av de som utsettes for helt sammenlignbare skader.

Tilstedeværelse av sensitivisering er relativt bra dokumentert hos grupper av tilsvarende pasienter. Man regner overfølsomhet for sansestimulering, og endrete («uriktige») og økte sanseinntrykk, som tegn på sensitivisering. Skadelidte i denne saken viser en rekke symptomer og tegn på slik overfølsomhet. Sensitivisering i koblinger mellom nerveceller eller i nettverk av nerveceller er en rimelig forklaring på mange av symptomene.

Den sakkyndige forklarer begrepet «sensitivisering» slik i erklæringen på side 12:

Sensitivisering (sensitisering, sensibilisering) betegner det fenomenet at signaler fra en nervecelle til en annen overføres mer effektivt enn før, og typisk oppstår dette når det kommer en stor mengde signaler over tid. Det er flere hendelse som kan bidra til dette. En viktig faktor er at selve koblingen (synapsen) mellom de to nervecellene blir mer effektiv, slik at signalet forsterkes i nervecelle nr.2. En annen faktor som i alle fall i noen tilfeller er viktig, er at kroppens normale systemer for å hemme smertesignaler svekkes når smerte blir langvarig.

Om fenomenet sensitivisering, skriver han på side 13:

Fenomenet sensitivisering er uhyre veletablert og akseptert viten. Rollen for kortvarig overfølsomhet for smerte etter skader er godt studert, f.eks. etter kirurgi. Men det foreligger ikke «bevis» for at dette er det som direkte forårsaker kronisk smerte - selv om det er mye som sannsynliggjør det.

--

Jeg oppfatter situasjonen i fagmiljøene i dag slik at det ikke er naturlig å dele inn forklaringsmodellene for kronisk smerte i adskilte modeller, slik som «den skadebiologiske modell», sensitiseringsmodellen» og «biopsykososial forklaringsmodell».

--

Sensitivisering er altså en del av skadebiologien, og dermed ikke noen separat modell som atskilles fra «skadebiologisk modell». Både de biologiske forandringene og hvordan smerten påvirker funksjon påvirkes av psykiske og sosiale faktorer, og inngår derfor sammen i den bio-psyko-sosiale smertemodellen.

As private sakkyndige, spesialist i nevrokirurgi Lars Wallstedt, konkluderer i sin sakkyndige erklæring av 25. oktober 2009 med at As situasjon ikke hadde vært som den er i dag uten kollisjonen. Om årsak til smertene uttaler han på side 6:

As mycket tydliga smärtkänslighet är med en hög grad av sannolikhet betingad av samma mekanismer som hos fibromyalgi patienter. Den innebär at A vid normala rörelser av huvud, halsrygg och armar upplever en intensiv smärta som omöjliggör fortsatt aktivitet. Det har i det medicinska underlaget kallats hypersensitivitet i nervsystemet. I litteraturen talas om störd smärtmodulering. Inget av dessa fenomen har ännu ett evidensbaserat stöd, men stöd av en mycket bred beprövad erfarenhet.

Det er for lagmannsretten fremlagt et medisinsk utdrag med flere artikler om sensitivisering. Blant disse er en artikkel av J. Van Oosterwijck m.fl. inntatt i European Journal of Pain i 2013. Den rettsoppnevnte sakkyndige har også henvist til denne. Etter søk og gjennomgang av litteratur om sensitivisering, konkluderes det slik i artikkelen:

Although the majority of the litterature provides evidence for the presence of central sensitization in chronic whiplash, underlying mechanism are still unclear and future studies with good methodological quality are necessarry. In addition, international guidelines for the definition, clinical recognition, assessment and treatment of central sensitization are warranted.

Lagmannsretten er etter gjennomgangen av den påberopte litteratur og de sakkyndiges forklaringer av den oppfatning at det synes treffende når overlege/professor Tjølsen uttaler at «fenomenet sensitivisering er uhyre veletablert og akseptert viten», ... men [at] det ikke foreligger «bevis» for at dette er det som direkte forårsaker kronisk smerte - selv om det er mye som sannsynliggjør det.»

Høyesterett har ikke tatt stilling til sensitivisering som årsak til kroniske smerter. Borgarting lagmannsrett har behandlet sensitivisering i dommer av 24. juni 2014 (LB-2011-149652) og 30. november 2015 (LB-2015-32987). Lagmannsretten la i begge dommer til grunn at sensitivisering var en del av årsaksbildet. I sistnevnte dom uttalte lagmannsretten at selv om kunnskapen om slike prosesser er ganske ny, er det en allment akseptert medisinsk viten.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det er mest sannsynlig at As helseplager i dag er en følge av kollisjonen 1. juni 2002. Retten er videre på bakgrunn av forklaringene fra de medisinsk sakkyndige av den oppfatning at det er mest sannsynlig at sensitivisering er grunnen til at plagene etter hvert utviklet seg slik at A i dag er uføretrygdet og har behov for hjelp 24 timer i døgnet. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at en står overfor et tilfelle der en frisk og aktiv 12-åring blir utsatt for en ulykke. Til tross for at det i utgangspunktet er «uhyre sjeldent» at barn i 12-13 årsalderen utvikler kroniske nakkeplager etter påkjørsel (overlege Kirkebys spesialisterklæring side 26) pådrar A seg etter hvert meget omfattende kronisk nakkeplager. Hun har hele tiden hatt helseplager av samme karakter og i samme område, dvs. i eller med utspring i nakkeregionen. Psykososiale forhold kan ikke forklare utviklingen. Så vel foreldrene som behandlingsapparatet søkte etter kollisjonen å avdramatisere situasjonen og la vekt på at hun skulle ta det rolig.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det er bred enighet om at ikke alle nakkeslengstraumer fører til en «normal» eller «forventet» utvikling. Lagmannsretten viser til Ask-dommen, Rt-2010-1547, avsnitt 48 der Høyesterett oppsummerer de sakkyndiges syn slik:

..En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er i følge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418

Overlege/professor Lundar skriver i sin rapport på side 5:

Det er også riktig at et lite mindretall av individer som har vært utsatt for nakkedistorsjon ikke blir bra og hos noen ytterst få blir plagene stasjonære og endog kanskje noe verre over tid.

Overlege/professor Tjølsen skriver i sin spesialisterklæring på side 11

Det «vanlige» forløpet, altså at man har sterkest plager kort etter ulykken og så gradvis blir bedre til man er helt frisk, er jo nettopp det som ikke skjer i de tilfellene noen utvikler kroniske plager. Da skjer nettopp det at plagene endrer karakter, blir mer plagsomme og hemmende, og det er også typisk at de brer seg til større og til andre områder av kroppen.

Lagmannsretten legger således etter en samlet vurdering til grunn at det er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og de helseplager A har i dag.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at operasjonen i 2006 ble gjennomført lenge etter at As tilstand var blitt kronisk, slik at operasjonen ikke har hatt noen betydning for utviklingen av de plagene hun har i dag..

Rettslig årsakssammenheng

Selv om grunnvilkåret om faktisk årsakssammenheng er oppfylt, er det i tillegg et vilkår for rett til erstatning at kollisjonen har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den, jf. Rt-1992-64 P-pilledom II, side 70. Plagene må også være en adekvat følge av ulykken. Om adekvans uttaler Høyesterett i Rt-2007-158 i avsnitt 67:

Kravet om at skadefølgen må være adekvat, innebærer at det ved siden av en påregnelighetsvurdering må skje en avgrensning av ansvar i forhold til skader som ikke har en tilstrekkelig nærhet i forhold til den skadevoldende handling. Det samme kan være i forhold til skader som har utviklet seg på en ekstraordinær eller uventet måte. Jeg viser til Rt-1973-1268 Flymanøverdommen og senest Rt-2001-320.

Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke tvilsomt at A ikke ville fått de omfattende helseplagene uten kollisjonen. Helseplagene i dag er en direkte følge av ulykken. Med unntak av en forverring av smertene, har ikke helseplagene endret karakter. Psykososiale forhold har ikke påvirket utviklingen av plagene. Plagene utviklet seg gradvis, og det dreier seg om en type plager som er medisinsk kjente ledsagersymptomer til nakkeskader.

A er i dag uføretrygdet og har døgnkontinuerlig ordning med assistenter som hjelper henne 24 timer i døgnet. Lagmannsretten legger til grunn at det er uvanlig at en kollisjon med moderate krefter ender opp med en nakkeslengskade med slike konsekvenser. Det er på den annen side i følge flere av de sakkyndige vitnene, kjent at relativt moderate kollisjoner unntaksvis kan føre til svært alvorlige smertetilstander i nakken.

If Skadeforsikring har anført at etterfølgende omstendigheter som feildiagnostisering og feilbehandling fra dr. Stokke/dr. Montazem påvirket sykdomsforløpet. Lagmannsretten ser ikke bort fra at skadeutviklingen kunne blitt en annen om man ser bort fra feildiagnostiseringen. Det er imidlertid ikke uvanlig at det er uenighet om årsak og behandling. As foreldre kan etter lagmannsrettens vurdering ikke bebreides for å ha tatt med A til dr. Stokke, og lagmannsretten har etter bevisførselen lagt til grunn at alle involverte leger, inklusiv dr. Montazem, i 2002 og 2003 mente at konservativ behandling var det riktige, jf. drøftelsen tidligere i dommen.

Dr. Stokke/dr. Montazem anbefalte i november 2002 «bruk av nakkekrage i situasjoner, hvor hun vet at plagene øker på». Bakgrunnen var at han mente at det forelå instabilitet i nakken. Kragen ble tilpasset på Sophies Minde 4. desember 2002. Det synes i dag å være enighet om at dette var en feilbehandling. Om det ble ansett som en feilbehandling den gang er mer usikkert, jf. at Sophies Minde tilpasset kragen. Det er videre uklart hvor mye kragen ble brukt, og det er uklart hvilken betydning bruken har hatt for den videre sykdomsutviklingen. Retten bemerker at den krage som ble tilpasset 9. juni 2002 var en «proforma krage» eller myk krave. Fastlegen har notert i journal av 11. juni 2002 at den «knapt har noen annen funksjon enn som et dårlig skjerf» og «Jeg foreslår at man avvikler halskraven - som likevel ikke har noen funksjon».

Høyesterett uttaler i Rt-2001-320 på side 335:

Det at det etter en trafikkulykke kan gå noen tid før det blir stilt riktig diagnose, er imidlertid noe man må regne med, og dette kan derfor ikke medføre at skadefølgen ikke blir ansett å stå i adekvat årsakssammenheng med ulykken,

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det er rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de helseplager A har i dag. Retten viser til at plagene er en direkte følge av skaden hun ble påført ved kollisjonen, og er av en type man kjenner fra andre nakkeslengskader. At plagene er uvanlig store og omfattende kan ikke anses som upåregnelig slik saken her ligger an. Det er kjent at nakkeslengskader rent unntaksvis kan føre til meget alvorlige kroniske skader.

Konklusjon

Det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken 1. juni 2002 og As helseplager i dag.

Anken blir etter dette å forkaste.

Sakskostnader

A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra If Skadeforsikring NUF, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita If Skadeforsikring NUF fra erstatningskravet etter bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Knagenhjelm har krevd erstattet sakskostnader med 603 750 kroner inklusive merverdiavgift. Beløpet utgjør i sin helhet salær. I tillegg kreves erstattet utgifter til vitner mv. på til sammen 72 994 kroner. Advokat Nygård er kjent med kravet og har ikke fremsatt bemerkninger. Lagmannsretten tar kravet til følge idet kostnadene anses som nødvendige, og det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

A har fri sakførsel og sakskostnadene tilkjennes henne og /eller det offentlige.

I tillegg plikter If Skadeforsikring NUF å betale utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.Anken forkastes.

2.If Skadeforsikring NUF betaler As/det offentliges sakskostnader for lagmannsretten med 676 744 - sekshundreogsyttisekstusensyvhundreogførtifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.