Domsslutningen fra lagmannsretten er inntatt her i sin helhet, som en illustrasjon på rettspraksis. Hvis du har en personskade og ønsker å fremme erstatningskrav, råder vi deg til å kontakte erfarne advokater gjennom Personskadesiden. Kontakt oss idag på tlf 05789, helt uforpliktende.

* * * * *

A er født i 1988.

Hun har vært - og er - interessert i ridning og har deltatt i en rekke sprangridningskonkurranser på høyt nivå, herunder norgesmesterskap.

Hun har fullført videregående skole og etter det tatt kurs i hestemassasje, uten å fullføre den praktiske del av kurset.

Av legejournal av 18.09.2003 fremgår at hun da hadde plager med knærne, at hun hadde hatt mye plager med anklene, at hun vrikket dem stadig og at den høyre var verst. Hun hadde noe ømhet spesielt lateralt under malleolen på høyre side. Det fremgår videre at det sannsynlig var en gammel skade med instabilitet.

Senere journaler viser smerter og instabilitet i høyre ankel og at hun «Tråkker over hele tiden». I mars 2004 ble hun operert for instabilitet i høyre ankel og i november 2005 i venstre ankel. I forbindelse med operasjonen av venstre ankel ga hun uttrykk for at hun var fornøyd med resultatet av den tidligere operasjonen av høyre ankel. Det fremgår at hun i flere år hadde hatt smerter i knærne.

Den 08.10.2007 begynte hun som avisbud i 36,5 % stilling i Mjøs Distribusjon AS. Mjøs Distribusjon AS hadde yrkesskadeforsikring i If Skadeforsikring NUF

Under arbeidet som avisbud den 04.01.2008 tråkket hun over høyre ankel. Hun kontaktet lege samme dag og av legejournalen fremgår:

«Tråkket over på jobb i morges (kjører aviser). Har tidligere blitt operert i ankelen for ustabilitet. Ved us. er det smerter over laterale malleom og det er ømt foran malleolen. Kan ikke utelukke brudd. Henvises til rtg. og videre til kir.polikl.

Diagnose: Forstuving/forstrekking ankel.»

Av journalen fra kirurgisk poliklinikk fremgår:

«Pasienten jobber som avisbud og tråkket over i dag på isen. Supinasjonstraume høyre ankel. Det tas røntgenbilde som ikke viser tegn til fraktur. Ved klinisk u. s. ser man moderat hevelse over laterale malleol, palpasjonsømhet og nedsatt funksjon, men klarer å bøye ankelen samt bevege tærne. Litt palpasjonsømhet i muskulaturen på lateralsiden. Tidligere operert bilat. grunnet ligamentskade. Behandler dette i utgangspunktet som overtråkk, mistenker ikke direkte alvorlig ligamentskade nå ... ..»

Hun fikk sykemelding fram til 19.01.2008 med mulighet for forlengelse hos egen lege. Sykemeldingen ble levert arbeidsgiver. Sykemeldingen ble den 17.01.2008 forlenget etter at hun henvendte seg telefonisk til sin lege. Sykemeldingen ble senere forlenget flere ganger etter telefonsamtale med egen lege, uten at hun var til undersøkelse.

Den 20.01.2008 var hun ute og red. Hesten ble skremt og hun måtte hoppe av. Da hun landet på marken tråkket hun igjen over høyre ankel. Hun «iset» ned ankelen, men oppsøkte ikke lege da hun allerede var sykemeldt.

Den 27.01.2008 deltok hun i sprangridningsstevne. Hun deltok i flere løp under stevnet og fikk blant annet en førsteplass.

Hun hadde tegnet en ulykkesforsikring i Tryg Vesta. Den 07.02.2008 ble det sendt inn skademeldingsskjema til Tryg Vesta. Skjemaet er fylt ut og undertegnet av hennes mor. Skjemaet omtaler «hesteulykken» 20.01.2008, men datoene det er vist til er 04.01.2008 som første gang hun oppsøkte lege pga. ulykken, og 05.01.2008 som første sykemeldingsdag. Lagmannsretten legger til grunn at dette skyldes en misforståelse. I skademeldingsskjemaet er oppgitt at hun tråkket over, skadet leddbånd og ventet på MR.

Hun deltok i flere sprangridningsstevner i februar 2008. Hun var fortsatt sykemeldt.

Hun var til MR-undersøkelse den 31.03.2008. Det ble der funnet litt signalforandringer svarende til ligamentum talofibular, men ligamentet virket intakt. Det kunne være postoperative forandringer, men man kunne ikke utelukke partiell skade av ligamentet.

Av legejournal av 16.05.2008 fra hennes lege fremgår at:

«Hun har enkelte dager da hun ikke klarer å gå, må gå med krykker. Det er derfor uaktuelt å gå tilbake til jobb før hun får gjort noe med dette.»

I slutten av mai gjennomførte hun femdagers hestemassasjekurs og deltok i sprangridningsstevner i juni 2008.

Hun ble operert på nytt i høyre ankel den 15.10. 2008. Gipsen ble fjernet etter tre uker.

Den 06.01.2009 noterte ortoped Mørk at hun hadde hatt det bra inntil for to-tre uker siden. Deretter hadde hun fått økende smerter, hevelse og redusert bevegelighet.

Hun har senere vært til flere utredninger og behandlingsopplegg.

Hun deltok på sprangridningsstevner ut over våren og deltar fortsatt på sprangridningsstevner, senest ca en måned før ankeforhandling.

Den 13.02.2009 fremsatte hun krav overfor NAV om rehabiliteringspenger.

A beskrev hendelsen slik i brev av 26.08.2009 til Tryg Vesta:

«Har mottatt deres brev ang skadeoppgjør i min rideulykke, og det ser ut til å ha blitt en misforståelse i forhold til antall skader.

Jeg var utsatt for en ulykke i forbindelse med jobb den 04.01.08. Jeg var igjen utsatt for en rideulykke ca 20.01.08 (husker ikke den eksakte datoen), ute på ridetur blir hesten jeg red skremt og for min egen skyld så jeg meg nødt til å hoppe av, da jeg landet «tråkket» jeg over og det «smalt» i ankelen min, som forårsaket ulykken jeg har meldt til dere. Årsaken til at min mor meldte inn skaden var fordi jeg var ute av fysisk stand til å ta hånd om dette selv da.

Var ikke hos fastlegen for å få sjekket ved rideulykken da jeg alt hadde fått rekvisisjon og time til både røntgen og hos Mjøskirurgene (kir. Poliklinikk)

Når rideulykken ble meldt inn var jeg frisk etter første ulykke og så da ingen grunn til å nevne dette for dere siden det ikke hadde noe å gjøre med min forsikring hos dere.»

Den 07.09.2009 ba TryggVesta om dokumentasjon på hendelsen 20.01.2008 og selskapet trakk tilbake et gitt tilbud om 20.000 kroner i erstatning som en minnelig løsning. Den 22.10.2009 ba A om å få tilbake innsendte kvitteringer.

Mjøs Distribusjon AS meldte ankelskaden som yrkesskade til If forsikring NUF den 12.10.2009 og knyttet skaden opp mot overtråkket 04.01.2008.

A sendte inn egenerklæring og det ble innhentet spesialisterklæring fra overlege i ortopedi Ove Talsnes. Han konkluderte med at A har en varig medisinsk invaliditetsgrad på 5 %. Ifølge hans erklæring ga den varige medisinske invaliditetsgraden et unyansert bilde av de begrensninger A opplevde i forhold til hverdag og arbeid, da hun hadde et arbeid som krevde god funksjon i ankelen.

Den 08.04. 2010 fremmet A krav om godkjenning av yrkesskade til NAV. NAV innhentet spesialisterklæring fra lege Espen Mørk ved Mjøsklinikkene. Hans erklæring konkluderte med en skadebetinget medisinsk invaliditet på 15 % og en inngangsinvaliditet på 5 % Kravet ble avslått av Nav Forvaltning Hamar 16.01.2012. Vedtaket ble stadfestet av NAV Klageinstans 19.04.2013, etter anke stadfestet av Trygderetten i kjennelse av 13.03.2015. Begrunnelsen for avslaget var at skaden var meldt for sent i forhold til ettårsfristen i folketrygdloven § 13-14 samt at retten ikke fant det klart at skaden var en yrkesskade.

Hun søkte senere på uførepensjon, men fikk avslag den 02.01.2014.

Den 13.01.2011 fikk hun forhåndsvarsel om stans av arbeidsavklaringspenger på grunn av at hun ikke møtte til avklaringskurs. Den 04.02.2011 fattet NAV vedtak om stans av arbeidsavklaringspenger. A hadde selv fremkommet med en forslag om å fortsette hjemme på gården noe NAV ikke fant hensiktsmessig.

Høsten 2013 begynte A på ingeniørstudier ved Universitetet i Agder, med sikte på en bachelorgrad. Det er opplyst at det tas sikte på avsluttende eksamen våren 2017.

A tok ut stevning mot If Skadeforsikring NUF den 14.12.2014 med påstand om erstatning for lidt inntektstap med kr 2.090.000, fremtidig inntektstap med kr 520.000, menerstatning med kr 100.000, utgifter til juridisk bistand før stevning med kr 130.054, samt tilkjenning av sakskostnader.

If skadeforsikring NUF la i tilsvaret ned prinsipal påstand om frifinnelse, subsidiært utbetaling av erstatning etter rettens skjønn, samt tilkjenning av sakskostnader.

Tingretten oppnevnte overlege Arne R. Nilsen som sakkyndig. Han avga spesialisterklæring 28.08.2015 og konkluderer med at det er klare indikasjoner på at A, som følge av operasjonen i oktober 2008 har utviklet en nevropatisk smertetilstand, med en medisinsk invaliditet på 15 %. Den sakkyndige finner det umulig å si med sikkerhet om det er hendelsen 04.01.2008 (arbeidsuhellet) eller hendelsen 20.01.2008 (rideuhellet) som er årsaken til ankelskaden.

Den 26.10.2015 avsa Hedmarken tingrett dom med slik slutning:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for lidt inntektstap med 2.280.000 - tomillionertohundreogåttitusen - kroner

2.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for tap i framtidig erverv med 599.415 - femhundreognittinitusenfirehundreofemten - kroner.

3.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for påførte merutgifter med 64.500 - sekstifiretusenfemhundre - kroner.

4.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for fremtidige merutgifter med 133.455 - etthundreogtrettitretusenfirehundreogfemtifem - kroner.

5.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for ménerstatning med 102.678 - etthundreogtotusensekshundreogsyttiåtte- kroner

6.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for juridisk bistand med 94.279 - nittifiretusentohundreogsyttni - kroner.

7.If Skadeforsikring NUF dømmes til å erstatte A sakens omkostninger med 258.017 - tohundreogfemtiåttetusenog sytten - kroner.

Oppfyllelsesfristen er i alle tilfeller 2 - to - uker.

If Skadeforsikring NUF har inngitt rettidig anke. A har tatt til motmæle.

Muntlig ankeforhandling ble avholdt i Hamar tinghus i tidsrommet 06.-08.12.2016.

Partenes påstandsgrunnlag og påstander:

If Skadeforsikring NUF har sammenfatningsvis anført:

Til spørsmålet om nåværende plager fra høyre ankel ville vært annerledes hvis arbeidsulykken tenkes borte bemerkes:

Overtråkking er en svært vanlig skade og operasjonen synes å ha vært vendepunktet. Overlege Nilsen har uttalt at det er umulig å si hvilken av de to skadene som har forårsaket dagens plager. Arbeidsulykken er heller ikke en så sentral årsaksfaktor for dagens ankelplager at det er rimelig å ilegge ansvar. Det er ikke en adekvat årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og dagens plager og det er ikke sannsynliggjort at de adekvate skadefølgene har ført til et økonomisk tap. De adekvate skadefølgene er ikke så vesentlige at det er rimelig å ilegge ansvar og det er ikke en tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skadefølger og et økonomisk tap. Det er uansett ikke sannsynliggjort at det er oppstått et økonomisk tap.

Det er A som har bevisbyrden - eller tvilsrisikoen - for sine påstander. Det sentrale er hva som er sannsynliggjort, ikke hva som ikke kan utelukkes. Det er krav om en alminnelig bevisovervekt og tvil skal kumuleres. Bevisbyrden snus først hvis retten finner faktisk og adekvat årsakssammenheng og deretter vurderer om ankelplagene uansett ville ha oppstått før eller senere. If har ikke bevisbyrden for å sannsynliggjøre faktisk årsak til plagene.

Det skal foretas en fri bevisvurdering, men vurderingene til rettsoppnevnt sakkyndige skal tillegges stor vekt. Det samme gjelder sakkyndige uttalelser innhentet av partene i fellesskap. Faktapremisser for den medisinske vurdering bygger på en alminnelig bevisvurdering og er i mindre grad medisinske vurderinger. Det forutsettes at allment akseptert viten legges til grunn for vurderingene.

Tidsnære forklaringer har større vekt enn etterfølgende forklaringer når tvist er oppstått.

A forklarte til Tryg Vesta at hun var fullstendig rehabilitert før rideulykken. Hennes forklaringer endres alt etter hvem hun forklarer seg overfor og muligheten for å kunne oppnå en økonomisk gevinst. Hun meldte yrkesskaden først ca ett og et halvt år etter overtråkket og det kan ikke legges til grunn at hun ikke kjente til at hun var dekket under en yrkesskadeforsikring, slik hun selv forklarer. Det er en diskrepans mellom de oppgitte funksjonsreduksjoner og de aktiviteter hun har deltatt i. Til tross for at hun overfor leger har gitt uttrykk for at hun ikke greier å ri, har hun samtidig deltatt i en lang rekke sprangridningskonkurranser. Det fremstår også som underlig at hun ikke husker om hun har deltatt i norgesmesterskapet en eller flere ganger.

Hun har også i dag hest og deltok i sprangridningsstevne senest for en måned siden. Det er bare hun selv som vet hvor redusert funksjon som foreligger. Etter bevisførselen må det legges til grunn at hun gjennomførte flere hestemassørkurs etter ulykken, enn hva hun selv har forklart seg om.

Hennes fastlege ga sykemeldinger pr telefon slik at det i realiteten var hun selv som bestemte hvor lenge hun ville være sykemeldt.

Ifølge vitnet Talsnes er skadeforløpet atypisk, smertene atypiske og smertene kom først etter operasjonen. Ifølge vitnet Nesmark vil sprangridning medføre belastninger på bena som tilsvarer hopp fra ca en meters høyde ned på et mykt underlag, som for eksempel en gressplen. Dette er vanskelig å forene med hennes forklaring om at hun fikk vondt hver gang hun satte ned foten.

Det er erkjent at det foreligger en arbeidsulykke, men denne hadde ikke en skadeevne for varige plager slik hun frambyr i dag. Det bestrides at skadeevnen har realisert seg i en varig skade. Det er fire kumulative vilkår for å kunne konstatere varig skade. Det må foreligge et adekvat traume, det må foreligge akuttsymptomer innen 72 timer, det må foreligge brosymptomer, og symptombildet må være forenlig med det man vet om slike skader.

Overtråkkene kan ikke føre til nevropatiske smerter alene og overtråkk er en av de vanligste skadene som finnes. Hun har hatt en rekke overtråkk både før og etter operasjonen i 2008. Arbeidsuhellet var ikke et adekvat traume for dagens smerteplager.

Det var ingen nevropatiske akuttplager direkte knyttet til arbeidsuhellet. Disse oppsto flere uker etter operasjonen. Hun har svært variable symptomer, noe som er i strid med allmenn traumatologi. Nevropatiske smerter er ikke objektiviserbare. Hun var ifølge det som ble opplyst i brevet til Tryg Vesta helt frisk tre uker etter arbeidsuhellet og hvis det er riktig, forelå det ingen brosymptomer. Hvis hennes anførsel om manglende brosymptomer etter rideulykken 20.01.2008 er riktig, var det samtidig heller ingen brosymptomer etter arbeidsuhellet 04.01.2008. Hennes forklaring om omfattende plager er ikke forenlig med hennes samtidige aktiviteter. Hun har ikke sannsynliggjort en forenlig symptomutvikling med forventede brosymptomer etter ulykken.

Det er andre årsaker til hennes plager enn arbeidsuhellet. Plagene oppsto først etter operasjonen.

A hadde en instabilitet i begge anklene fra 2002 og flere overtråkk med smerter før 2008. Operasjonen i 2004 var et traume i seg selv. Etter de to ulykkene viste MR ingen avrevne leddbånd. Hun hadde flere overtråkk fra januar til oktober 2008, men det var operasjonen i oktober 2008 som er årsak til de nevropatiske smertene. Hun må ha hatt en egen sårbarhet da slike plager etter en operasjon er uvanlig.

Subsidiært anføres at arbeidsulykken er en så uvesentlig del av årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den.

Selv om man må ta skadelidte som hun er, må påregnelighetsspørsmålet vurderes konkret. I denne sak foreligger det ikke en adekvat årsakssammenheng, kun en teoretisk sammenheng.

Atter subsidiært anføres at det ikke foreligger adekvat årsaksammenheng i fase I og subsidiært til det at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng ut over akuttfasen.

Oppsummeringsvis i forhold til årsakssammenheng fase I, anføres prinsipalt at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng. Traumet et ikke adekvat, det er ingen akuttsymptomer innen 72 timer, det er ikke brosymptomer og symptombildet er ikke forenlig med hva man vet om den aktuelle skadetype.

Subsidiært - forutsatt at de fire vilkårene er oppfylt - anføres at A uansett ville hatt dagens plager da operasjonen ville blitt foretatt selv om arbeidsuhellet tenkes borte.

Subsidiært - forutsatt at de fire vilkårene ikke er oppfylt - anføres at arbeidsuhellet ikke er en nødvendig betingelse for dagens plager.

Atter subsidiært anføres at ansvar må avvises ut fra uvesentlighetslæren.

Atter atter subsidiært anføres at ansvar må avvises ut fra adekvanslæren.

Oppsummeringsvis i forhold til årsakssammenheng fase II, (subsidiært) anføres at det ikke er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom adekvate skaderelaterte plager og et økonomisk tap/en varig medisinsk invaliditet på minst 15%.

Subsidiært anføres at eventuelle skaderelaterte plager er en så uvesentlig årsaksfaktor for økonomisk tap at det ikke blir ansvarsbetingende.

Atter subsidiært anføres at det ikke foreligger en adekvat årsakssammenheng mellom eventuelle skaderelaterte plager og økonomisk tap/ en varig medisinsk invaliditet.

Subsidiært - til en erstatningsberegning - bemerkes at A har en tapsbegrensningsplikt og at If bare er ansvarlig for adekvate skaderelaterte plager og adekvat tap. Hun har ulike plager og et spørsmål blir om det er adekvate skadeplager som hindrer planlagt jobb uten skaden. Trygdeytelser hun ikke mottar på grunn av egne forhold må medregnes og et valg av «feil» yrke kan få betydning for uføregraden. Hun må finne seg en tilpasset jobb. Rettidig melding av arbeidsulykken til NAV ville ført til dekning av behandlingsutgifter. Hadde hun oppfylt aktivitetsplikten ville det medført arbeidsavklaringspenger. Hun burde skaffet seg en alternativ jobb tidligere og er ikke forhindret fra å skaffe seg jobb på lik linje med andre.

Det anføres at det ikke er grunnlag for menerstatning. Det er en stor diskrepans mellom hva hun oppgir at hun klarer og den aktivitet hun utviser, noe som også er påpekt av overlege Nilsen.

Det er skjerpede beviskrav ved anførsel om vesentlig inntektsvekst. Det må tas utgangspunkt i historiske inntektstall. Hennes plan var å være sprangrytter og ha bijobb på posten. Hun har ikke sannsynliggjort noe lønnshopp. Hennes svært store rideaktivitet i sykemeldingsperioden taler for en svært moderat redusert ervervsevne. Hun ville uansett opplevd overtråkk med påfølgende operasjon og smerter en eller annen gang.

Subsidiært anføres at renter uansett ikke er aktuelt før påkrav.

Subsidiært anføres at stipend og omgjøringslån må tas med ved en beregning etter 2013.

Selv med et lønnshopp har hun ikke sannsynliggjort noe inntektstap.

Subsidiært anføres et moderat tap i 1-2 år.

Grunnerstatning forutsetter varig uførhetsgrad fra 2017. Hun har ikke sannsynliggjort noen varig uførhetsgrad fra 2017. Hennes helsesituasjon ville uansett vært den samme i dag, da ett overtråkk ville vært nok i perioden 2008-2017.

Subsidiært anføres at selv om hennes helsesituasjon ikke hadde vært den samme, burde hun i løpet av ni år kunne greid å skaffe seg en like godt betalt jobb som uten skaden.

Atter subsidiært anføres at en ingeniørinntekt er høyere enn det hun sannsynlig ville hatt som sprangrytter/hestehotell/hestemassør. Hun har ingen redusert ervervsevne.

Subsidiært til dette anføres en grunnerstatning på 10%.

Behandlingsutgifter erstattes fullt ut ved yrkesskader og det er ikke Ifs ansvar at skaden ble meldt for sent til NAV. Hvis det ikke er yrkesskader er det bare egenandelene som er dekningsmessige. Behandling har ikke hatt noen nytteeffekt og hun har uansett mange legebesøk og medisiner i forbindelse med andre plager, slik at hun uansett ville hatt egenandelskort I.

Det er betalt fullt salær til advokat Laugerud for perioden 2010-2012 med kr 25.000. Det er krevd kr 130.000 for perioden 2012-2014, minus akonto på kr 35.721. If har utbetalt akonto med kr 40.000, slik at det totalt er betalt kr 75.721 (35.721 + 40.000). Det anføres at det ikke er grunnlag for erstatning for andre poster, og at de foretatte utbetalinger dekker nødvendig og rimelig salær.

Det er lagt ned slik påstand:

1.If Skadeforsikring frifinnes.

2.If Skadeforsikring tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

A har sammenfatningsvis anført:

Tingrettens dom er riktig.

Det foreligger en rettslig og faktisk årsakssammenheng. Ved samvirkende årsaker hefter skadevolder for hele skaden. Det må foretas en helhetsvurdering ved vurderingen av om det foreligger en faktisk årsakssammenheng hvor spørsmålene om yrkesskaden kunne medføre den aktuelle skaden, om symptomene tyder på sammenheng og om det er andre sannsynlige forklaringer på ankelskaden, vil være viktige momenter. Etter rettspraksis er det to unntak ved rettslig årsakssammenheng; uvesentlighetslæren og adekvanslæren. Det er årsakssammenheng mellom skaden og det økonomiske tapet.

Det er enighet om at If Skadeforsikring er ansvarlig forsikringsselskap.

Det er skadelidte som har bevisbyrden og det kreves sannsynlighetsovervekt. Hvis det anføres andre årsaker snus bevisbyrden. If Skadeforsikring har ikke oppfylt bevisbyrden for andre årsaker. Tidsnære nedtegnelser skal tillegges størst vekt og Nilsens forklaring - som rettsoppnevnt for tingretten - må tillegges stor vekt. Også felles valgt sakkyndig må tillegges stor vekt.

Talsnes har satt en medisinsk invaliditet på 5 % og sa seg enig med Nilsen i at det er tale om nevropatiske smerter. Mørk har konkludert med en medisinsk invaliditet er på 15 %. Nilsen har satt en medisinsk invaliditet på 15 %.

Ingen av spesialisterklæringene har knyttet noen varig medisinsk invaliditet til rideulykken. Nilsen beskrev overtråkket 04.01.2008 som en reell skade, som var ordentlig dokumentert i forhold til rideulykken, som mangler dokumentasjon.

A var før yrkesskaden en vanlig velfungerende 19 åring, uten helsemessige plager av betydning. Det er vist til de sakkyndige erklæringene i saken. Overlege Nilsen og overlege Talsnes legger til grunn at hun ikke hadde noen inngangsinvaliditet. Talsnes, som visste om rideulykken, har ikke knyttet noen yrkesmessig invaliditet til denne. Nilsen har i sin erklæring ikke tatt standpunkt til hvilken av skadene som er den mest vesentlige årsaken til de plagene hun har i dag.

Det anføres at yrkesskaden var en nødvendig betingelse for at skaden skulle inntre. Uansett vil yrkesskaden være et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Det er nok at yrkesskaden er en disponerende årsak og skadevoldere vil være solidarisk ansvarlige.

Skadevolder må ta skadelidte som hun er, med unntak for sårbarhet som er realisert og som har medført en ervervsuførhet før ansvarshendelsen inntreffer - inngangsinvaliditet.

Spørsmålet om faktisk årsakssammenheng må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. De fire vilkår som er oppstilt i forhold til nakkeslengskader er ikke overførbare ved andre skademekanismer. I denne sak foreligger det en annen diagnose, og spørsmålet må avgjøres etter en vanlig helhetlig bevisvurdering. Skadeforvoldelse og skadesymptomer skiller seg fra en typisk nakkeslengmekanisme.

Den skade hun fikk, kunne medføre slike plager som hun har i dag. Hun hadde mye smerter etter skaden, uten symptomfrie perioder. Det er et forenlig sykdomsbilde og det forelå ingen inngangsinvaliditet. Hesteepisoden var ikke så alvorlig som overtråkksepisoden. Etter hesteepisoden oppsøkte hun ikke engang lege. Det er et plausibelt sykdomsforløp og If Skadeforsikring har ikke oppfylt bevisbyrden for alternative årsaker.

Oppsummeringsvis er det sannsynlighetsovervekt for faktisk årsakssammenheng mellom yrkesskaden enten alene eller som disponerende årsak i samvirke med det senere rideuhellet, og hennes ankelskade. Tenkes yrkesskaden borte ville operasjonen ikke blitt foretatt.

Ved vurderingen av rettslig årsakssammenheng er utgangspunktet at årsakskravet i betingelseslæren er oppfylt når ulykken er en nødvendig betingelse. Unntak fra dette er det når ulykken gir et uvesentlig bidrag til skaden. Adekvanslæren representerer også et unntak. Det må foretas en konkret påregnelighetsvurdering. Plagene må være forenlige med skaden, noe de er i denne sak, og heller ikke for fjerne eller avledede, noe de ikke er i denne sak. Her er skadefølgene påregnelige.

Ankelskaden er også en nødvendig betingelse for det økonomiske tap som er oppstått. Det bør legges til grunn en ervervsmessig uførhet på 20%.

A må ha en tilrettelagt arbeidsplass. Hun har betydelige begrensninger i forhold til hva slags arbeid hun kan ha. Hun kan ikke bebreides for at hun ikke tidligere valgte å endre karriereveg. Det er vanskelig å si hvordan hennes framtidige arbeidsliv vil bli. 7-10 dager i måneden har hun så sterke smerter at hun ikke kan arbeide. Hun ville fortsatt en periode som avisbud mens hun begynte som hestemassør. Når hun går ut i arbeid som ingeniør i 2017 forventes det at hun vil oppnå inntekt tilsvarende den hun uten skaden ville hatt som selvstendig næringsdrivende som hestemassør. For å begynne som hestemassør gjensto kun den praktiske prøven. Etter hvert ville hun arbeidet som hestemassør på heltid. Det legges til grunn at hun ville hatt god tilgang på oppdrag og at hun ville hatt inntekt som hestemassør på kr 140.000 siste halvår 2008. I 2009 er det lagt til grunn en inntekt på kr 350.000 og deretter en 3% økning i inntekten pr år til og med 2016.

Det er framlagt oversikt over hennes inntekter med skaden fram til og med 2016. Lidt inntektstap fram til 2017 inkludert rente utgjør kr 2.527.129.

Hun har krav på grunnerstatning ut fra en ervervsmessig uførhetsgrad på 20% dvs kr 621.185, og menerstatning etter gruppe I, da medisinsk invaliditet er på 15% med kr 105.537.

Påførte merutgifter kreves dekket med kr 71.287 og framtidige merutgifter kreves dekket med kr 133.455.

Utgifter til juridisk bistand før saksanlegg kreves dekket i samsvar med forskriftens kap. 2 med kr 94.762.

Samlet krav blir da kr 3.553.355, som etter fradrag for utbetalt akontobeløp på kr 40.000 gir et sluttkrav på kr 3.513.355.

Hva angår sakskostnader er vist til at det må tas hensyn til hvor «tyngdepunktet» i saken ligger.

Det er lagt ned slik påstand:

1.Anken forkastes.

2.A tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten hva angår erstatningsutmålingen og bemerker:

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a skal yrkesskadeforsikringen dekke skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke. Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Begrepet «forårsaket» innebærer at det må tas utgangspunkt i de vanlige erstatningsrettslige regler, både om faktisk og rettslig årsakssammenheng. I praktiseringen av loven vil man også ta utgangspunkt i de samme beviskravene som i vanlig erstatningsrett. Hovedregelen er derfor at det må være mer sannsynlig at arbeidsulykken var årsak til skaden enn at ulykken ikke var årsaken. Det vises nærmere til Norsk Lovkommentar, note 83 til yrkesskadeerstatningsloven § 11. I kravet til faktisk årsakssammenheng ligger at skaden ikke ville inntrådt dersom ulykken tenkes borte, dvs. at det er sannsynlig at hendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden. Dersom skaden er et resultat av samvirke mellom flere årsaksfaktorer, kreves det at ulykken framstår som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det vises blant annet til Rt-1992-64 side 69-70.

Spørsmålet om årsakssammenheng må avgjøres ut fra en samlet bevisvurdering. Ved denne vurderingen må retten bygge på allment akseptert medisinsk viten. For øvrig vil tidsnære bevis normalt være av størst betydning, jf. blant annet Rt-2010-1547 avsnitt 44.

I rettspraksis er erstatningsspørsmålet ved kroniske smerter der årsaken ikke er objektivt konstaterbar først og fremst knyttet til «nakkeslengskader», og det er i Rt-1998-1565 stilt opp fire kriterier som vilkår som må være oppfylt før man med en viss sannsynlighet kan diagnostisere tilstanden. Det er i denne sak anført at disse fire kriterier må være oppfylt før årsakssammenheng kan fastslås.

Nærværende sak gjelder ikke nakkesleng. Det følger da av Rt-2007-1370 at årsakssammenhengen må avgjøres etter «en vanlig bevisvurdering». Dommen gjaldt nakke prolaps, og Høyesterett uttalte:

«Lagmannsretten har gitt uttrykk for at de vilkårene som kommer til uttrykk i Rt-1988-1565 (skal vel være Rt-1998-1565, Lovdatas anm.) - L--dommen - også må være retningsgivende i dette tilfellet. I L-dommen ble det på grunnlag av uttalelsen til en rettsoppnevnt sakkyndig, basert på internasjonal konsensus, lagt til grunn at en kjede av betingelser må være oppfylt for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til nakkesleng. Siden spørsmålet har vært reist, nevner jeg at alle betingelsene i L-dommen må være oppfylt i de sakene hvor de kommer til anvendelse.

Også vår sak gjelder årsaksforholdet til en nakkeskade. Det medisinskfaglige materialet som foreligger, viser at vurderingene om årsakssammenheng har klare likhetstrekk med kriteriene i L-dommen (Rt-1998-1565). Men disse betingelsene er utviklet med sikte på en annen diagnose enn A's. Det er for øvrig ikke fremlagt informasjon om internasjonal konsensus om forholdet mellom prolaps og et tidligere traume. Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om A's symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.»

Lagmannsretten legger dette til grunn, men antar at kriterier i Rt-1998-1565 uansett kan ha en viss overføringsverdi ved vurderingen om kravet til «nødvendig årsakssammenheng» er oppfylt.

I Rt-1992-64 (P-pille dom II) beskrives årsakssammenhengens rettslige side slik:

«Spørsmålet blir etter min mening om bruken av P-pillen Lyndiol var en nødvendig betingelse for at A ble rammet av hjernetrombosen. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger og som jeg kommer tilbake til, kan mye tale for at det her foreligger et tilfelle av samvirkende årsaker, hvor flere faktorer har vært nødvendige for skaden. Når jeg i det følgende drøfter om ppillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket «nødvendig» at den har vært så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til det».

Videre uttales at beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten - hvor spørsmålet er hvem som skal bære det økonomiske tapet etter en skade - som i naturvitenskapen, og at denne forskjellen «kan ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige».

Det er enighet om at A tråkket over høyre ankel to ganger i januar 2008 og at hennes nåværende smerter oppsto først etter operasjonen i oktober samme år.

Det er videre enighet om at ansvarsgrunnlaget er yrkesskadeforsikringsloven § 10 jf. § 11.

Talsnes har i sin spesialisterklæring vurdert årsaksforholdet slik:

«Det er hevet over tvil at pasienten hadde en velfungerende ankel i forkant av aktuelle ulykke den 04.01.08. og at hun i etterkant av denne ulykken og i forbindelse med denne har fått en ankel som ikke er velfungerende verken i forhold til yrkesaktivitet eller fritidsaktiviteter.

Flere medisinske undersøkelser av både fastlege og sykehus bekrefter skaden i leddbånd i ankelen. Det foreligger altså klare objektive funn både at pasienten var velfungerende før aktuell ulykke og at pasienten hadde en leddbåndskade i ankel i forbindelse med ulykken.

Jeg vil derfor mene at det her foreligger en årsakssammenheng mellom den beskrevne arbeidsulykke og den aktuelle skaden i ankelen, og at sannsynligheten for dette er over 50 %.»

Nilsen har i sin erklæring uttalt:

«Jeg har ovenfor bevisst ikke konkludert om det er hendelsen den 4.1.2008 eller det faktum at hun også skadet den høyre ankelen da hun måtte hoppe ned fra hesten noen uker senere eller en kombinasjon av disse to hendelsene som er årsaken til at hun senere utviklet tilstanden med nevropatiske smerter. Mest sannsynlig er det at hun utviklet de kroniske nevropatiske smertene først etter at hun ble operert den 16.10.2008 og da etter først etter at gipsbandasjen ble fjernet. Det er ofte at et operativt inngrep er utløsende årsak til en slik smertereaksjon.

Jeg kan ikke ut fra den medisinske dokumentasjonen konkludere om fallskaden den 4.1.2008 eller rideulykken noen uker senere var den mest sannsynlige utløsende årsaken til plagene som medførte behov av det operative inngrepet. Det vil også være komplett umulig for alle andre medisinske fagpersoner å si noe sikkert om dette spørsmålet. Skadelidte fortsatte å trene sprangridning i tiden etter yrkesskaden den 4.1.2008 og rideulykken noen uker senere og stilte til start på sprangridestevne den 27.1.2008 og stilte da i 6 klasser. Stevneaktiviteten i sprangridning fortsatte senvinteren og våren 2008. Det minnes også om de svært beskjedne avvikende funn som ble påvist ved MR utredningen i 31.3.2008 som uansett var etter begge de to skadehendelsene som er nevnt. Det har her mest sannsynlig skjedd en betydelig grad av sentral og/eller perifer sensitisering, slik sensitisering representerer en form for nevropatisk smerte.»

Lagmannsretten finner - i samsvar med hva som ble forklart av ortoped Nilsen - bevist at A i dag har utviklet nevropatiske smerter fra ankelen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at smertene oppsto etter operasjonen i oktober 2008. Operasjonen var den utløsende faktor. Det legges videre til grunn at årsaken til at ankelen var blitt slik at A valgte å foreta en ny operasjon var et samvirke mellom flere årsaksfaktorer. Det var flere disponerende faktorer. Hun hadde fra ung alder svake ankler med flere tidligere overtråkk, hun opererte høyre ankel i 2004, og fikk to overtråkk i januar 2008. Alt dette førte til en tilstand som gjorde at operasjon ble ansett nødvendig for å stabilisere ankelen. Det har i ettertid fremkommet at operasjonen ikke burde vært foretatt, men A kan ikke bebreides for å ha fulgt de medisinske råd hun fikk. Overtråkket er fra medisinsk hold beskrevet som et «reelt overtråkk» og lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at arbeidsulykken fremstår som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Skadefølgen er ikke for fjern eller avledet, og faktisk og rettslig årsakssammenheng finnes å foreligge.

Når det foreligger samvirkende skadeårsaker, er ansvaret solidarisk og skadelidte kan rette hele sitt krav mot hver av skadevolderne/de ansvarlige.

Nilsen har forklart at forekomsten av nevropatiske smerter kan påvises med rimelig stor grad av sikkerhet. Lagmannsretten har lagt dette til grunn.

Når det gjelder graden/omfanget av smerter og hvilke begrensninger - også arbeids-/yrkesmessige - disse medfører, er det ingen mulighet for å fastslå eller måle disse objektivt eller med noen form for nøyaktighet. Det man er henvist til er As egne uttalelser sammenholdt med hva hun har greid å gjøre.

Ett av de sakkyndige vitnene for lagmannsretten forklarte at ved sprangridning vil påkjenningene på rytterens ben hver gang hesten lander etter å ha hoppet over et hinder kunne likestilles med belastningene på bena ved et hopp fra 80 til 100 centimeters høyde ned på et mykt underlag som for eksempel en plen. Lagmannsretten legger dette til grunn.

If Skadeforsikring har anført at det er en diskrepans mellom den funksjonsreduksjon hun selv har oppgitt og de aktiviteter hun har deltatt i. Ortoped Nilsen har også kommet inn på denne diskrepansen i sin spesialisterklæring til Hedmarken tingrett i avsnittet «Dilemma ved vurdering av aktivitetsnivå». Videre skriver han under avsnittet «Funksjonsvurdering» følgende:

«Det er imidlertid en diskrepans i de forhold som fremkommer i skadelidtes medisinske dokumentasjon og hva som fremkommer i oversikten over skadelidtes stevneaktivitet ... .

Jeg har i det som er nevnt ovenfor lagt til grunn skadelidtes beskrivelse av sin hverdag og at skadelidte har en nevropatisk smertetilstand som årsak til plagene. Det får bli opp til retten å vurdere hva som kreves for å kunne fungere som sprangrytter på høyt nivå i forhold til andre gjøremål. Det blir her rent juridiske problemstillinger å ta stilling til hva som lovmessig kreves av en arbeidstager i forhold til sykemelding, aktivitet og utdanning når vedkommende samtidig kan fungere i en så krevende idrett som sprangridning i klasser opp til 1,40 m og 1,50 m. Disse forhold kan jeg ikke uttale meg om utover det rent medisinske som jeg har utførlig beskrevet ovenfor. Likeledes kan jeg ikke uttale meg om hva som kreves i utøvelsen av yrket som hestemassør i forhold til det å trene og konkurrere i sprangridning på høyt nivå. Det samme gjelder behovet av å gå sykemeldt fra jobben som avisbud i forhold til det å stille i stevner i sprangridning. Videre må det fra retten avklares den diskrepans som fremkommer i den medisinske dokumentasjon mellom hva som journalføres om svært nedsatt aktivitetsnivå og i samme tidsrom stevnedeltagelse i elitemesterskap. Alt som her nevnes er juss og ikke medisin.»

Lagmannsretten er enig i denne diskrepansen fremstår som problematisk og viser i den sammenheng til følgende:

I legejournal av 24.06.2009 fremgår «Hun driver med hester i tillegg. Jobben består i å ri til andre sine hester og rir også til egne hester. Dette klarer hun heller ikke så lenge hun har så mye smerter.» Til tross for dette hadde hun deltatt i sprangstevner 01.05.2009, 23.05.2009, 01.06.2009, 13.06.2009, og 21.06.2009.

I brev til Tryg Vesta av 26.08.2009 skriver hun blant annet «Min jobb består i hovedsak av å ri andres og mine egne hester, det å skulle ri er på dette tidspunkt utenkelig pga smerter.» Til tross for dette deltok hun i sprangstevner 07.07.2009, 08.07.2009, 23.08.2009, 05.09.2009, 25.09.2009, 26.09.2009, 27.09.2009, og 18.10.2009.

Av legejournal av 24.11.2009 fremgår «Hun får ikke drevet med sprangridning pga ankelen. Det er blitt så stivt at hun ikke får tråkket over. Så stivt har det vært helt efter operasjonen.» Hun deltok i sprangstevner 21.02.2010, 20.03.2010 og 10.04.2010.

Av legejournal av 16.04.2010 - seks dager etter siste sprangstevne - fremgår «Hun har fortsatt mye smerter i foten. Hun har så mye smerter at hun noen dager ikke kan gå på foten og da må hun enten gå på krykker eller så halter hun mye eller så ligger hun. Det er svært varierende hyppighet av smertene, og hun er ikke så stabil at hun har noen ting i arbeidslivet å gjøre for tiden. Hun blir deprimert av å gå slik. Hun har kjørt aviser og har ingen mulighet til å fortsette med det. Det var meningen at hun skulle drive eget hestesenter og ri inn hester, dette har hun aldri fått mulighet til å starte skikkelig opp, da hun ikke kan ri med en slik fot.» I tillegg til ovennevnte stevne 10.04.2010 deltok hun på sprangridningsstevner 30.05.2010, 05.06.2010, 20.06.2010, 31.07.2010, 27.08.2010, 17.09.2010, 11.03.2011 og 01.05.2011.

Av legeerklæring av 12.05.2011 fremgår «Skaden har medført betydelige plager, slik at hun enkelte dager er sengeliggende pga smerter. De dagene hun fungerer blir hun nødt til å ta hensyn til hva hun gjør, slik at det ikke skal utløse mer smerter. Hun hadde staket ut en vei inn i yrkeslivet, der hun skulle drive med hester. En del av jobben ville være å ri inn hester. Dette er blitt problematisk for henne.» Dagen etter - den 13.05.2011 - deltok hun i sprangridningsstevne og senere også den 21.05.2011, 28.05.2011, 29.05.2011, 13.06.2011, 01.07.2011, 02.07.2011, 03.07.2011, 31.07.2011, 02.09.2011, 04.11.2011, og 05.11.2011.

Det ble avgitt en spesialisterklæring til If Skadeforsikring, etter undersøkelse 14.12.2011. Av den fremgår bla. «I forhold til hennes hverdag og utdannelse er det slik at hun nå er ute av stand til å ri hester. Dette er smertefullt fordi hun må ha full belastning på ankelen i stigbøylen. Dette tåler hun ikke. Hun har prøvd dette flere ganger uten suksess. Har hatt enkelte dager hvor hun har klart å ri over noe avstand, men dette er sjeldent.»

I tillegg til ovennevnte sprangridningsstevner deltok hun 26.02.2012, 14.04.2012, 01.05.2012, 02.06.2012, 29.06.2012, 30.06.2012, 14.09.2012, 28.09.2012, 25.10.2012, 26.10.2012 og 27.10.2012.

Som anført av If skadeforsikring er det en diskrepans mellom den funksjonsreduksjon hun selv har oppgitt og de aktiviteter hun har deltatt i. Etter lagmannsrettens syn er det ikke samsvar mellom de plager og begrensninger hun selv gir uttrykk for og de aktiviteter hun har deltatt i. I den sammenheng pekes også på at hun i brev av 26.08.2009 til Tryg Vesta ga uttrykk for at:

«Når rideulykken ble meldt inn var jeg frisk etter første ulykke og så da ingen grunn til å nevne dette for dere siden det ikke hadde noe å gjøre med min forsikring hos dere.»

På dette tidspunkt hadde hun bare meldt inn «hesteskaden» til Tryg Vesta. Det var ennå ikke fremmet noe krav - og forelå ingen tvist - med If Skadeforsikring etter yrkesskaden.

Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 12 første ledd, første punktum at:

«Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning»

Det følger av lovens § 13 første ledd at skadeserstatningsloven kapitel. 3 gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeloven. Videre er det ved forskrift av 21. desember 1990 nr. 1027 gitt i medhold av lovens § 13 annet ledd fastsatt standardiserte utmålingsregler for deler av erstatningskravet.

Erstatningen fram til oppgjørstidspunktet skal fastsettes individuelt, jf. forskriftenes § 2-3, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Partene er enige om at oppgjørstidspunktet kan settes til 1. januar 2017.

Lagmannsretten legger til grunn at hennes nevropatiske smerter oppsto da gipsen ble tatt av en tid etter operasjonen medio oktober 2008, jf det som fremgår tidligere. Av notat datert 06.01.2009 fra ortoped Mørk fremgår at hun hadde hatt det bra inntil for to-tre uker siden, dvs medio desember 2008.

Det er ikke sannsynliggjort at A i det alt vesentlige av 2008 hadde noen nedsatt ervervsevne som følge av yrkesskaden og det er ikke sannsynliggjort noe inntektstap som følge av den. Til tross for at det ikke er sannsynliggjort noen nedsatt ervervsevne i 2008 fullførte hun ikke hestemassasjekurset og startet heller ikke opp egen virksomhet som hestemassør høsten 2008, slik hun selv har forklart var planlagt.

For de følgende årene fra og med 2009 til og med 2016 har hun dels mottatt sykepenger, dels arbeidsavklaringspenger og dels stipender. Arbeidsavklaringspengene ble for øvrig stanset fordi hun ikke fulgte opplegget. Hun ønsket heller et opplegg hvor hun kunne arbeide hjemme på foreldrenes gård, noe som ikke ble godtatt. Begge parter har fremlagt beregninger over inntektstapet i disse årene. De beregninger A har fremlagt viser et inntektstap i perioden på kr 2.073.473 og et rentebeløp på kr 453.656. If Skadeforsikrings beregninger viser at hun ikke har hatt noe inntektstap i perioden.

Ut fra den aktivitet hun har utvist - hva hun har greid å gjøre - finner lagmannsretten at hennes ervervsevne er nedsatt kun i liten grad på grunn av yrkesskaden. Det legges til grunn at hun - i samsvar med hennes egen forklaring - uten skaden ville begynt som hestemassør, noe som først da ville skjedd tidligst i 2009, jf ovenfor. Hun hadde lave inntekter før skaden og hva egen virksomhet som hestemassør ville gitt av inntekter er høyst uvisst. Hun har heller ikke forsøkt å nyttiggjøre seg den arbeidsevne hun har.

Forutsetningene for de beregninger som er fremlagt er svært skjønnsmessig og det samme ville gjelde hvis lagmannsretten selv skulle foreta detaljerte utregninger. Erstatning vil derfor bli fastsatt etter en skjønnsmessig samlet vurdering.

Lagmannsretten legger til grunn at A har hatt et mindre årlig inntektstap fra 2009 på grunn av yrkesskaden og at det er en tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skaden og tapet. Etter en samlet skjønnsmessig vurdering settes lidt inntektstap i perioden fra og med 2009 til og med 2016 til kr 250.000 inkludert renter. Til fradrag kommer tidligere utbetalt kr 40.000.

As prosessfullmektig har under prosedyren fremholdt at A - når hun går ut i arbeid som ingeniør - vil ha inntekter som tilsvarer hva hun ville hatt av inntekter som hestemassør. Det bemerkes at hun med en svært moderat tilrettelegging vil kunne fungere fullt ut i de aller fleste typer arbeid som ikke krever betydelig fysisk aktivitet.

Etter lagmannsrettens syn kan det maksimalt legges til grunn en 10% framtidig ervervsmessig uførhet. Dette gir et tap i framtidig inntekt på kr 310.592, jf forskriftens kapittel 3. Det er så stor usikkerhet knyttet til hennes inntekter etter 2008 - uten skaden - at forskriftens § 3-1 tredje ledd ikke gis anvendelse.

A har krevd dekket påførte utgifter til transport, medisinsk behandling/utredning, medisiner og egenandel før frikort. Hun har imidlertid hatt flere andre plager som har nødvendiggjort legebesøk og medisinering - noe som er av betydning for egenandel før frikort - og transport fremstår som anslåtte beløp for hvert år. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at erstatning for påførte utgifter som følge av yrkesskaden skjønnsmessig bør settes til kr 50.000, inkludert renter.

A har opplyst at hun i dag ikke går til fysioterapi eller annen behandling og at hun bruker en type medisiner som følge av ankelsmertene. Slik situasjonen er i dag er det kun framtidige kostnader til denne type medisin som medfører et framtidig tap knyttet til yrkesskaden. Hennes tilstand er utredet og ytterligere legeundersøkelser på grunn av den kan vanskelig ses nødvendige. Hun har andre plager, med derav følgende legekonsultasjoner og medisinering, noe som er av betydning i forhold til egenandel før frikort. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at erstatning for framtidige utgifter som følge av yrkesskaden skjønnsmessig bør settes til kr 25.000.

Ménerstatningen er standardisert med utgangspunkt i medisinske invaliditet og alder, jf forskriften kapittel 4. Lagmannsretten legger i samsvar med Nilsens forklaring til grunn en 15 % medisinsk invaliditet. Korrigert for alder, jf § 4-2 bokstav c er ménerstatningen kr 105.537.

If Skadeforsikring har ikke bestridt plikten til å erstatte As utgifter til juridisk bistand forut for den rettslige tvisten, forutsatt at selskapet anses ansvarlig for hennes skade. Det er opplyst at det er utbetalt kr 25.000 til tidligere advokat for arbeid i perioden 2010-2012. det er videre opplyst at det er utbetalt a konto kr 35.721 for arbeid i perioden 2012-2014. Etter lagmannsrettens syn er det krav A har fremsatt vesentlig for høyt. Slik denne sak ligger an bør utgiftene til advokatbistand før stevning ikke overstige kr 100.000. At det har skjedd advokatskifte kan også ha medført ekstra kostnader som ikke kan belastes motparten. Etter dette tilkjennes kr 40.000 ut over hva som allerede er utbetalt. Beløpet inkluderer renter.

A la i stevningen ned påstand om erstatning for lidt inntektstap med kr 2.090.000, fremtidig inntektstap med kr 520.000, menerstatning med kr 100.000, utgifter til juridisk bistand før stevning med kr 130.054.If Skadeforsikring NUF la i tilsvaret ned prinsipal påstand om frifinnelse. For lagmannsretten la If Skadeforsikring NUF ned påstand om frifinnelse mens A la ned påstand om at anken skulle forkastes. Ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige og hver av partene bærer egne sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap med 210.000 - tohundreogtitusen - kroner.

2.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale A erstatning for tap i framtidig inntekt med 310.592 - trehundreogtitusenfemhundreognittito - kroner.

3.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale A erstatning for påførte merutgifter med 50.000 - femtitusen - kroner.

4.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale A erstatning for fremtidige merutgifter med 25.000 - femogtyvetusen - kroner.

5.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale A ménerstatning med 105.537 - etthundreogfemtusenfemhundreogtrettisju - kroner.

6.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A erstatning for juridisk bistand med 40.000 - førtitusen - kroner alt innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

7.Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.

8.Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.