Fri rettshjelp er en ordning som blir så stemoderlig behandlet, at det virker som om målet er å bli kvitt den.

I Oslo har man kuttet støtten til kontoret for fri rettshjelp, og kontoret legges sakte ned etter hvert som grunnlaget for driften forsvinner. Mediedekningen av dette er minimal.

Fri rettshjelp er en av grunnsteinene i den norske rettssikkerheten. Ordningen et tilbud som innebærer at staten dekker kostnader ved rettshjelp, og gis av advokater og autoriserte rettshjelpere.

Jeg har engasjert meg for å opprettholde Fri rettshjelp som daværende medlem av styret i Oslo krets av Advokatforeningen, sammen med det øvrige styret.

Oslo kommune ville imidlertid ikke bevilge de nødvendige midlene til at driften kunne fortsette. Nå er det dessverre bare advokatenes bransjetidsskrift som engasjerer seg i dette.

I dag deltok jeg i Advokatforeningens aksjon for å bedre tilbudet om fri rettshjelp. Ingen andre representanter fra norsk media var til stede. Jeg oppfordrer flere til å engasjere seg i en ordning som har vært en støtte for mange av samfunnets mest vanskeligstilte.

Da ordningen for fri rettshjelp ble introdusert, omfattet den en langt større andel av den norske befolkning enn hva som nå er tilfelle. Inntektsgrensen for å kvalifisere seg til fri rettshjelp har i praksis stått mer eller mindre stille siden ordningen ble opprettet.

Dette gjør at svært mange som burde fått fri rettshjelp faller utenfor av økonomiske årsaker – selv om de ikke har råd til å engasjere advokat.

En annen urovekkende utvikling er at svært mange advokater ikke har mulighet til å påta seg oppdrag etter satsene for fri rettshjelp. Satsen en advokat kan få pr time er nå kr 970,- etter en økning på kr 5,- siden i fjor. Det er en økning på 0,2%. Til sammenligning økte konsumprisindeksen fra i fjor til i år med 2%, altså ti ganger mer.

Men burde ikke advokatene være fornøyd med kr 970,- pr time?

Hvis dette hadde vært advokatens lønn, ville dette vært et veldig godt spørsmål. Fra denne summen må man imidlertid trekke alle utgiftene knyttet til driften av advokatkontoret, samt skatt. Når dette er trukket fra, vil den enkelte advokat sitte igjen med rundt kr 200,- pr time. Hertil kommer også at advokaten ikke får dekket alle timer vedkommende jobber på saken. Når man tar høyde for dette, blir advokatens reelle timelønn i et grovt regnet snitt mellom kr 100-150,-. Dette kan man ikke leve på.

Advokater som har mulighet til det – det vil si de mest profilerte og presumtivt dyktigste advokatene – velger derfor i stor grad bort fri rettshjelp. I personskadesaker ser man dette særlig i forhold til pasientskadesakene, hvor store deler av prosessen dekkes gjennom den offentlige salærsatsen, etter timelister som Norsk Pasientskadeerstatning kutter med stor iver. De fleste advokatene som har et valg, velger derfor bort pasientskadesaker og foretrekker andre typer skadesaker hvor man kan ta et salær man faktisk kan leve av.

Utviklingen for fri rettshjelp i Norge er med andre ord så negativ at det er betimelig å spørre om Regjering og Storting i realiteten ønsker den avviklet, men ikke tør i si dette rett ut. Det er lettere da å la ordningen gå for lut og kaldt vann inntil den selv forsvinner, og domstolene bare blir en lekeplass for de rike og ressurssterke.

Er det slik rettssikkerheten i Norge skal være?