Høyesterett avsa i november en dom som kan ha stor betydning for pasienter som opplever vaksineskader. I dommen konkluderes det med at det ikke skal stilles veldig strenge krav til bevisene for årsakssammenheng når det er spørsmål om erstatning for skade etter anbefalt vaksine. Resultatet er logisk, og strengt tatt burde ikke staten latt saken gå så langt når man ser på dette fra et større samfunnsmessig perspektiv.

Saken gjaldt krav om erstatning etter at en gutt fikk multippel sklerose (MS). Gutten hadde fått den anbefalte MMR-vaksinasjonen, og opplevde helseproblemer. Han hadde en episode med dobbeltsyn og opplevde i forkant av dette en kraftsvikt lang hele høyre side som gjorde det problematisk bl.a. å åpne syltetøyglass, brusflasker mv. Han ble etter dette undersøkt og diagnostisert med MS. Tilstanden hans ble etter hvert forverret, og var ved behandlingen for Høyesterett delvis avhengig av rullestol.

Gutten søkte pasientskadeerstatning, men fikk avslag i både NPE og hos Pasientskadenemnda med henvisning til at det ikke var sammenheng mellom vaksinasjonen og hans helseplager. Verken tingretten eller lagmannsretten var enig i med Pasientskadenemnda, og ønsket å tilkjenne gutten erstatning. Pasientskadenemnda valgte likevel å bringe saken videre inn for Høyesterett.

Utgangspunktet er at den som krever erstatning må bevise at han eller hun har krav på erstatning. Som en del i dette må den som krever erstatning bevise at det er en sammenheng mellom det man mener er årsak til skaden, og de skadene som man krever erstatning for. Høyesterett viste til at det i Smittevernloven § 8-2 er et unntak fra dette utgangspunktet ved at staten i dette tilfellet er erstatningsansvarlig hvis staten ikke kan bevise at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig enn vaksinen.

Høyesterett gikk gjennom diskusjonen som hadde vært i forkant av at loven ble vedtatt. På den bakgrunnen var Høyesterett enig med lagmannsretten i at det var tilstrekkelig for den som krever erstatning å påvise en rimelig mulighet for at vaksinen på grunn av sine egenskaper faktisk kan ha påført skaden. Staten på sin side må bevise med mer enn 50% sannsynlighet at andre skadeårsaker er mer sannsynlig for å bli fri for ansvar.

Høyesteretts resultat fremstår å være både riktig og logisk når det gjelder statens erstatningsansvar for anbefalte vaksiner. Hvis man vil ha en befolkning som følger statens vaksineanbefalinger, så kan ikke vaksineringen innebære for stor risiko for de enkeltindivider som ønskes å følge statens råd. Dette gjelder også i forhold til hva som skjer økonomisk med den som får en vaksinasjonsskade.

Hvis Pasientskadenemnda hadde vunnet frem med sitt synspunkt, ville den allerede eksisterende skepsis mot vaksinasjonsprogrammene hatt en grobunn til å øke tidligere. Staten ved Pasientskadenemnda ville ved dette ha skutt seg selv i foten ved at flere personer ville nektet å følge anbefalte vaksinasjonsprogrammer. Å ha en befolkning som ikke følger vaksinasjonsanbefalinger kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Dette er hensyn som staten v/Pasientskadenemnda burde ta høyde for, men det gjøres ikke. Heldigvis tenker Høyesterett litt lenger.