Kronikk: Yrkesskadde skal tvinges inn i et statlig byråkrati

Det hersker en overdreven tro i Regjeringen på at alle offentlige løsninger er bedre for brukerne enn private ordninger. I denne tro jobber Regjeringen nå intenst med å innføre et offentlig kontor som skal erstatte forsikringsselskapenes rolle ved yrkesskadesaker. Regjeringen jobber stille, og med den målsetting at saken skal være avgjort uten at velgerne blir spurt ved kommende valg.

Et samlet personskademiljø går imot denne endringen. Dette er både forsikringsselskaper, selskapenes advokater, interesseorganisasjoner for skadelidte og advokater på skadelidtesiden, slik som undertegnede. Det har vært avholdt møter mellom disse og representanter for departementet, slik at man kan si at partene er blitt hørt. Regjeringen har imidlertid så langt verken hørt på eller lyttet til de innspillene som er kommet.

Før man oppretter en ny offentlig ordning på enda et område innenfor personskaderetten, burde man se på hvordan de eksisterende offentlige ordningene innenfor personskade fungerer i dag. Man må våge å gjøre en reell vurdering av hvorvidt de offentlige ordningene gir noen bedre ordning for brukerne enn hva de private selskapene tilbyr.

Det er i dag tre offentlige ordninger som særlig er aktuelle for skadelidte: NAV, Norsk Pasientskadeerstatning og Kontoret for Voldsoffererstatning.

Skadelidte med alvorlige personskader rammes på et eller annet tidspunkt av NAVsystemet. For brukerne er NAV et svært vanskelig system å forholde seg til, noe som kom frem ved Riksrevisjonens kritikk av NAV i fjor høst om at mange brukere ikke får de ytelsene de har krav på. Å ”nave” ble i 2012 et uttrykk for å drive dank på statens regning, og brukes som en betegnelse for dem som mottar statlige ytelser uten at har krav på dem. Kanskje man skulle bruke den passive formen å ”bli navet” til å beskrive den håpløsheten de reelle brukerne av systemet opplever ved systemets treghet og manglende ytelser?

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) håndterer alle pasientskader i Norge, og har de senere år blitt utsatt for en massiv kritikk særlig i VG for sin sakshåndtering. Lite har skjedd som kan vise at denne kritikken har hatt noen effekt på NPEs saksbehandling. Et søk på Lovdata viser at det ble avsagt 11 lagmannsrettsdommer innenfor pasientskaderett i fjor. Det tilsvarende for yrkesskadesaker var 5, altså under halvparten av antallet tvistesaker fra den offentlige ordningen. Det skal også nevnes at 10 av de skadelidte i disse 11 sakene helt eller delvis fikk medhold i sine krav. Hvor mange flere yrkesskadesaker som vil havne i rettsapparatet ved et offentlig kontor for yrkesskader á la NPE er uvisst, men erfaringen fra NPE tyder på en økning.

Den siste offentlige ordningen ved personskadesaker er Kontoret for Voldsoffererstatning (KFV). KFV er nylig blitt overprøvd i samtlige oppreisningskrav fremmet fra ofrene etter terroren 22.juli. KFV har også i mange år hatt en praksis om fullstendig tilsidesettelse av kravet til utredning som stilles i forvaltningsloven når det kommer til hvilke skadefølger et voldsoffer har fått som følge den kriminelle handling.

Det foretas ikke noe for å justere de ovennevnte feil og mangler ved dagens offentlige ordninger for personskadde. Det er derfor vanskelig å tro at en ny statlig ordning for yrkesskadde vil bli vesentlig annerledes enn de erfaringene vi allerede har med disse ordningene.

Det er selvsagt også mye som kan sies om forsikringsbransjen og de taktikker som benyttes av dem overfor de skadelidte. I det store og hele oppleves det imidlertid langt lettere for en skadelidt å forholde seg til et privat forsikringsselskap enn eksempelvis NPE.

Et privat forsikringsselskap er utvilsomt en motpart, og man får i prosessen klare og definerte roller som ikke kan forvirres. En offentlig ordning vil som forvaltningsorgan selv mene at det ivaretar hensynet til brukeren, også når brukeren ikke deler denne opplevelsen. Brukeren av den offentlige ordningen får imidlertid ofte den samme opplevelsen av at hun ikke møter forståelse for sine synspunkter og trenger bistand like ofte som overfor et privat forsikringsselskap.

Et privat forsikringsselskap er avhengig av at brukerne fortsatt vil kjøpe forsikringer hos dem. Hvis et selskap over tid motarbeider de kundene som har reelle krav på erstatning, så vil brukerne kjøpe sine forsikringer hos andre. Dette er en markedsmekanisme som tvinger useriøse aktører til en mer seriøs tilnærming overfor sine kunder. Det finnes ingen tilsvarende mekanisme overfor et statlig organ som har monopol på sitt område. Her må brukerne ta det de får.

Jeg vil hevde at de eksisterende, statlige organene fungerer i sine egne små bobler hvor de oppriktig sikkert mener at de er det beste alternativet for brukerne, selv der realiteten er noe helt annet for den skadelidte. Nå vil Regjeringen lage en ny boble for yrkesskadesaker, og jeg frykter for hvordan brukerne vil rammes av dette når man bruker de eksisterende ordninger som referansegrunnlag.