personskadesiden

Skal du kreve erstatning etter personskade?

Kontakt våre advokater

Båtulykke dom

Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter en båtulykke hvor begge passasjerer døde. Det ble fremsatt krav om erstatning fra de etterlatte etter passasjeren på båten.

Båtulykke som medfører personskade kan gi rett til erstatning enten under båtens ansvarsforsikring eller under båtførerens egen ansvarsforsikring dersom det er tegnet slike forsikringer. Du kan også være dekket av egne ulykkesforsikringer. Har du vært i en båtulykke og tenker å fremme krav om erstatning, bør du søke bistand fra advokat til å fremme ditt erstatningskrav. Her kan du lese dom om tvist etter forsikringsutbetaling etter en småbåtulykke.

* * * * *

Etter båtulykke oppsto tvist om utbetaling av ulykkesforsikring. Ved småbåtulykke druknet begge ombord, både båtfører og passasjer. Den konkrete forsikring gjaldt passasjeren. Begge var beruset og redningsvester var ikke tatt med i båten. Selskapet fikk medhold i at forsikringsutbetalingen skulle avkortes.

Saken gjelder forsikringsselskaps vedtak om nedsettelse/avkortning av erstatningsutbetaling etter båtulykke i henhold til forsikringsavtaleloven (Fal.) § 13-9. Prinsipalt er det spørsmål om bestemmelsen kommer til anvendelse, subsidiært om avkortningen er for høy og ifall hva som er riktig avkortning.

Sakens bakgrunn:

Onsdag morgen den 26. juli 2000 døde F f. 0.0.1967 og G f. 0.0.1957 i en småbåtulykke utenfor X i Masfjorden kommune. F etterlot seg ingen livsarvinger, men søsken og barn av søsken. G etterlot seg 2 livsarvinger. Begge forulykkede hadde gjennom sin arbeidsgiver ulykkesforsikring i If Skadeforsikring NUF, heretter If.

Begrunnet i Fal. § 13-9, 1. ledd - her angitt som konsekvens av at de forsikrede grovt uaktsomt hadde fremkalt forsikringstilfellet - ble det av If besluttet avkortning med 75 % i ulykkeserstatningene til Fs søsken. For livsarvingene til G ble avkortning tilsvarende satt til 50 %.

Mens livsarvingene til G avfant seg med avkortningen, gikk Fs søsken til søksmål mot If skadeforsikring med påstand om rett til full ulykkeserstatning etter forsikringen.

Nordhordland tingrett avsa den 8. juli 2002 dom i saken med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2.A, D, B, E og C tilpliktes å betale kr 35.659,- trettifemtusensekshundreogfemti- i saksomkostninger til If Skadeforsikring NUF innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

De i dommens pkt. 2 nevnte personer, dvs. avdødes søsken, har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. For ordens skyld bemerkes at mellomnavnet til den første av de ankende personer er --- slik at «---» beror på feilskrift.

Ankeforhandling ble avholdt 2. og 3. september 2004. Ankende parter møtte, dog slik at H møtte med fullmakt for C . Foruten part A, ble 5 vitner avhørt herunder professor dr. med. Inge Morild som sakkyndig vitne. Om dette vises til rettsboken. Videre ble politiforklaringer utesket på formiddagen den 26. juli 2000 av to nå sykmeldte vitner, hhv. I og J, lest opp av ankende parters prosessfullmektig i forbindelse med dennes innledningsforedrag. Lagmannsretten har også hørt ett nytt vitne, K, som retten kommer tilbake til nedenfor.

Ankende parter, A m.fl., har i all hovedsak anført:

Fal. § 13-9 stiller krav om grov uaktsomhet hos forsikringstakeren for at forsikringsselskapet skal kunne sette ned (avkorte) den erstatning forsikrede ellers ville hatt krav på. Hva som skal til for å oppfylle kravet til grov uaktsomhet må vurderes i forhold til skaderisikoen og vil derfor variere ut fra hvilket livsområde og også hvilken faktisk situasjon det er tale om. Det må videre tas utgangspunkt i den forsikredes egen oppførsel, ikke i andres og således i dette tilfellet ikke i hvorledes G har forholdt seg. Det foreligger ingen dommer hvor spørsmålet om grov uaktsomhet fra passasjer i båt er vurdert. Forskjell i skaderisiko gjør det mindre interessant å se hen til rettspraksis fra vegtrafikkretten.

Følgende bør etter den foretatt bevisføring legges inn i den totalvurdering som må foretas til avgjørelse av om det foreligger grov uaktsomhet:

Begge i båten hadde «promille».

De visste om hverandres forhold mht. «promille».

De hadde sovet noen timer før båtturen.

Begge var på synkende rus og hadde neppe tatt inn alkohol de siste timene.

Ølflaskene i båten gir ikke holdepunkter for drikking der.

Eventuell drikking sett av L, er uansett ubetydelig.

De to var godt kjent i området.

Avstandene var korte. Mellom fastlandet og Xøy-sundet hvor ulykken skjedde - er det neppe mer enn 400 meter og klart mulig å svømme til land.

Rop om hjelp ville lett blitt hørt, idet det ligger hytter og hus like til sjøen der ulykken skjedde. Det var ferietid og folk i bebyggelsen.

Det var lyse dagen, blikkstille, sol og fint varmt vær. Det var også varmt i sjøen.

F var svømmedyktig, sterk og spenstig, aktiv fotballspiller.

F holdt seg i ripen da båten kjørte utover, - iflg. vitnet L.

I utgangspunktet var forholdene således optimale og det var ikke fare for drukning.

Båten hadde motor som lå innenfor kravene som stilles ut fra båtens størrelse. Familien til G hadde den som landstedsbåt. Max. fart for båten var 24-25 knop.

Årsaken til dødsfølgen - det objektive utgangspunkt - ligger ikke i at F gikk ombord i båten, men at båten hadde en upåregnelig mangel/feil. Det vises til Ls forklaring om at G ga full gass, slapp båtrattet og hevet hendene, hvorpå båten gjorde et kast mot høyre og at begge ble slengt ut av båten. Det vises videre til det nye vitnet, K, som var båtkyndig, og som dagen i forvegen opplevde noe tilsvarende med båten, men slik at han straks fikk grepet rattet og rettet opp båten fra høyreutslaget. Han antok at feilen skyldtes en friksjonsmutter som ikke var tilfredsstillende festet. Dette var en atypiskhet ved båten som må anses som mangel. Hvis alt hadde vært som det skulle, ville ikke Gs handling - at han slapp rattet - vært noen risikohandling. Feilen er den dominerende faktor. De to ville uansett - alkohol eller ikke alkohol - ha blitt kastet ut av båten. Forholdet har intet med rus å gjøre. Den direkte dødsårsak for F er mest sannsynlig at han etter å ha landet i sjøen ble truffet av motorens propeller. Han slås bevisstløs og er ute av stand til å redde seg. Promillen er uten betydning og heller ikke redningsvest kunne reddet ham. Årsaksforholdet er således adskillig mer komplisert enn at han gikk ruset ombord i båten, og tilfellet ligger utenfor det som kan grunngi erstatningsavkortning etter Fal. § 13-9.

Noen fullstendig undersøkelse av båten har ikke vært foretatt etter ulykken, men den skal senere har vært i bruk av andre. Det må ha vært en alvorlig mekanisk feil ved styringen som kunne slå ut - og som også gjorde det - og som F ikke hadde kunnskap om. Alt bortsett fra båtens tilstand har vært ok på denne morgenturen.

Det var båtfører G som slapp rattet. Tingretten mente det måtte forventes at han kunne slippe det. Selv om rattet slippes, skal det ikke skje at båten gjør full sving, - og det ville ha skjedd selv om begge hadde vært edru.

Det er mange momenter som tilsier at det ikke kan opereres med «grov uaktsomhet» i dette tilfellet. Det vesentligste er likevel båtens oppførsel som var upåregnelig.

Ansees grov uaktsomhet likevel å foreligge fra Fs side, ligger den uansett i nedre grenseland for begrepet slik det må forstås etter loven og kan ikke gi grunnlag for avkortning på 75 %.

Hvis retten likevel finner grunnlag for avkortning, gjøres gjeldende at avkortningen er satt for høyt. I «Finnangersaken», Rt-2000-1811 som gjaldt passasjer som ble med i bil til tross for kjennskap til at føreren var alkoholpåvirket, ble krav med grunnlag i bilens passasjerulykkeforsikring avkortet med 30 %. Forsikringsselskapet hadde i utgangspunktet helt avvist krav om utbetaling i henhold til Fal. § 13-9.

Det vises videre til Hammerfest tingretts dom av 9. april 2002 (01-00381 A) som også gjaldt passasjer ved bilkjøring og hvor avkortningen ble satt til 30 %. Tingretten la vekt på «skylddifferansen» mellom bilfører og passasjer. Dette må også få betydning i nærværende sak hvor F var passiv passasjer og ikke medvirket til at G hevet armene.

Endelig vises til saksuttalelser fra Avkortningsnemda, i sak AKN-896 fra 1.3.1993 (bilsak) og til følgende drukningssaker: AKN-1077 fra 1994, AKN-1379 fra 1996 og AKN-2063 fra 2003 hvor nemda i samtlige saker anbefalte lavere avkortning enn forsikringsselskapene i utgangspunktet hadde bestemt.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

If. Skadeforsikring AS dømmes til å betale A, D, B, E, C full ulykkeserstatning etter personalforsikring nr. 60261 med 1/6 part hver av kr 1.284.000,- tillagt lovens rente fra 04.02.01 og frem til betaling finner sted.

Subsidiært:

If. Skadeforsikring AS dømmes til åbetale A, D, B, E, C ulykkeserstatning etter personalforsikring nr. 60261 med 1/6 part hver fastsatt etter rettens skjønn, -tillagt lovens rente fra o4.02.01 og frem til betaling finner sted. n

I begge tilfeller dømmes If. Skadeforsikring AS til å betale saksøkerne sine saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett, tillagt lovens rente fra forkynnelse av dommen og frem til betaling skjer.

Ankemotparten If Skadeforsikring har i hovedsak anført:

Det foreligger en ulykke som faller inn under Fal. § 13-9 og som gir grunnlag for avkortning i Ifs ansvar etter forsikringsavtalen.

Fire forhold er spesielt å peke på i forbindelse med vurderingen av aktsomheten hos forsikrede, F.

Han var selv meget beruset (promille på 2,2),

Han hadde kunnskap om at båtføreren, G, var godt alkoholpåvirket (promille på 1,8).

I nevnte tilstand og med nevnte kunnskap gikk han likevel om bord i båten, og var med på ferden uten at noen hadde redningsvester verken på seg eller i det minste i båten.

Både han og G var i forveg samme natt like før de gikk til ro, konkret advart mot å legge ut i båt.

Mest sannsynlig har det vært drukket øl videre på natten og i båten.

Alene det forhold å bli med en beruset båtfører ut på sjøen er grovt uaktsomt. Det er klar årsakssammenheng til dødsfølgen. Tenkes således den grove uaktsomhet borte - nemlig at han i en slik situasjon gikk i båten - ville ulykken ikke skjedd. Feil ved styreanordningen på båten er således underordnet, idet F uansett skulle blitt på land.

Den irrasjonelle handling som lå i at G slapp rattet i båten og hevet hendene, må ses som en materialisering av risikoen skapt ved det uaktsomme forhold og således som en følge av rusen. Det var ikke upåregnelig. Der det edrue vitnet, K, for sin del klarte å korrigere styringen, klarte ikke den alkoholpåvirkede G det. Også det var påregnelig.

Det må for øvrig være på det rene at G kjente båten fra tidligere.

Også manglende bruk av redningsvester og at slike heller ikke var tatt med i båten, viser at det ble tatt sjanser, - og det i en sammenheng hvor det enda mer trengtes til sikkerhetsutstyr.

Dødsårsaken for F er av den sakkyndige opprettholdt som drukning. Det er ikke ført bevis for bevisstløshet før drukningen. Uansett ligger ligger den egentlig utløsende årsak til F død sett i relasjon til Fal. § 13-9, i hans valg om å legge ut på sjøen i beruset tilstand.

For så vidt gjelder avkortningens størrelse er det av forsikringsselskapet foruten forsikredes eget forhold, særlig lagt vekt på at F ikke etterlater seg barn eller noen han har forsørgelsesbyrde for.

If Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

1.Nordhordland tingretts dom av 08.07.2002 stadfestes.

2.If Skadeforsikring NUF tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av rente etter forsinkelsesrentelovens § 3 første ledd fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder sakens bakgrunn, hendelsesforløpet og beskrivelsen av båten, henholder lagmannsretten seg til tingrettens redegjørelse på s. 2 og s. 6 f.f. i tingrettens dom som finnes fyldestgjørende, likevel slik at båtens utslag til høyre kom ganske fort etter at G hadde fått opp hendene. Det vises tvml. § 149, 1. ledd.

Vitnet J, nevnt i tingrettens dom som den som reiet opp senger til F og G, møtte ikke som vitne i lagmannsretten grunnet sykdom. Hennes politiforklaring avgitt samme dag ulykken skjedde, og som med partenes samtykke ble opplest under ankeforhandlingen, levner ingen tvil om at de forulykkede i forbindelse med at de skulle gå til ro for natten, klart ble henstilt om ikke å dra ut med båten grunnet beruselse.

En ølflaske som sto tilbake der de to forulykkede skal ha sovet, sammenholdt med observasjonen gjort av vitnet L om at de to delte en ølflaske seg i mellom - også politiforklart dagen etter -, gjør det lite tvilsomt at det også har vært «spedd på» med alkolholdig drikke om enn i beskjedent omfang, like frem til ulykken.

Det finnes helt klart at redningsvester ikke har vært med i båten. Noen ulovlighet i seg selv er dette ikke. Det ligger imidlertid i situasjonen hvor de to var hhv. middels og meget sterkt beruset, at behovet for risikoforebyggelse i form av redningsvester, var klart mer fremtredende enn ved vanlig småbåtferdsel langs land. Mangelen på redningsvester er et vesentlig moment i denne saken hvor det til like ble gitt advarsel med bakgrunn i alkoholkonsum.

Spørsmålet i saken er om forholdet til F gir grunnlag for avkortning i den ulykkesforsikring som er tegnet for ham i If. Eventuelt om det er grunnlag for avkortning med så mye som 75 %.

Etter Fal. § 13-9 kan forsikringsselskapets ansvar ved den type forsikring som var tegnet for F og G, settes ned og også helt falle bort såfremt forsikringstilfellet er fremkalt av den forsikrede med vilje eller ved grov uaktsomhet. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd uttrykk for at spørsmålet om avkortning - det være seg helt eller delvis - vil bero på en skjønnsmessig vurdering hvor det ved avgjørelsen, «skal legges vekt på skyldgraden, skadeforløpet, om den forsikrede var i selvforskyldt rus» og dessuten, «hvilken virkning nedsettelse eller bortfall av selskapets ansvar vil få for den som har krav på forsikringen eller andre personer som er økonomisk avhengige av ham eller henne og forholdene ellers».

Forsikringstilfellet i nærværende sak er Fs bortgang, og første spørsmål i saken er om bortgangen er fremkalt av F selv ved grov uaktsomhet. Lagmannsretten finner som tingretten at så er tilfelle. Lagmannsretten finner i denne sammenheng grunn til å presisere at de vesentlig elementer i den grove uaktsomhet hos F er at han la ut på båtferden sterkt beruset, uten redningsvest og med kjennskap til at båtføreren var beruset - ja klart beruset - og da med fare for uoverveid og også irrasjonell adferd fra dennes side, for eksempel i form av «kjekkasserier». Og det var også det som faktisk skjedde, nemlig at rattet ble sluppet mens båten var i full fart og armene hevet over hodet.

Adferden til F, var sterkt klanderverdig og uforsvarlig, og sammenholdt med det som finnes av praksis fra domstolene og Avkortningsnemda for slike saker, å anse som grovt uaktsom fra hans side. Lagmannsretten finner som tingretten at det er klar og påregnelig årsakssammenheng mellom Fs grovt uaktsomme adferd - det vil si den grove uaktsomhet som er beskrevet over - og at han dør. Dødsårsaken i seg selv er drukning. Lagmannsretten ser ikke betydning i om F forut for dette har vært slått bevisstløs av propellen på båtens påhengsmotor. Denne risikoen ligger i utviklingen av situasjonen han hadde satt seg i. Sjansene for at drukning kunne vært unngått, hadde uansett vært betydelig større dersom redningsvest var blitt nyttet og hodet dermed hadde kommet i en gunstigere posisjon i forhold til den stille sjøoverflaten frem til hjelp kom til.

Det ligger i lagmannsrettens syn at det forhold at det har vært en angivelig feil ved båtens styring på det vis at båten ikke holdt retningen om rattet ble sluppet, ikke er av betydning for spørsmålet om grov uaktsomhet foreligger hos F. Forholdet var kjent ved tingrettens behandling av saken og noe egentlig nytt er ikke kommet frem ved den tilleggsbevisføring - avhør av K - som har skjedd for lagmannsretten. Lagmannsretten legger etter bevisføringen, herunder avhøret av pensjonert politiførstebetjent Terje Haugland, til grunn at slikt utslag ved fullt gasspådrag kan ha vært en feil eller tendens om man samtidig slapp rattet.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det ved håndtering av båt, er risikofylt i sin alminnelighet å slippe styreinnretningen i forbindelse med gasspådrag, - og særlig ved fullt gasspådrag som her. At det likevel skjer som «kjekkasseri» er ikke uvanlig. Lagmannsretten ser det slik at den slags adferd og også slike konsekvenser av adferden - nemlig å bli kastet ut av båten - er noe den risikerer som begir seg ut på en ferd av den karakter F gjorde. Konsekvensen er dramatisk men påregneligheten er til stede.

Lagmannsretten er således kommet til at forsikringstilfellet i forhold til F er fremkalt også ved grov uaktsomhet fra dennes side, og at If i utgangspunktet har rettslig adgang til å sette ned (avkorte) sitt ansvar overfor Fs etterlatte. Om det faktisk skal skje og i hvilket omfang blir å avgjøre ut fra en helhetsvurdering i henhold til de momenter som er stilt opp i Fal. § 13-9 og som er gjengitt i tingrettsdommen.

Lagmannsretten er enig med tingretten i dens vurderinger av If's avkortninger overfor de ankende parter, og ser for øvrig avkortningene som nødvendige av hensyn til forsikringssystemet. Lagmannsretten tiltrer for øvrig de vurderinger tingretten har gjort og er enig i de momenter som er trukket fram som relevante. Lagmannsretten vil understreke at det ligger i sakens natur, og også har hjemmel i loven, at barn av forsikret lett kommer bedre ut enn søsken i forbindelse med avkortning av forsikringsutbetalinger etter Fal. § 13-9.

Anken har etter dette ikke ført frem og tingrettens dom blir å stadfeste.

Ankemotparten har lagt ned påstand om å få dekket saksomkostninger for lagmannsretten med kr 28.600,- med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Omkostningsavgjørelsen i tingretten blir stående ved at dommen der stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Tingrettens dom stadfestes.

2.A, D, B, E og C tilpliktes en for alle og alle for en, å erstatte If Skadeforsikring NUF saksomkostninger for lagmannsretten med kr 28.600 - kronertjueåttetusensekshundre - med tillegg av gjeldende renter etter forsinkelsesrentelovens § 3, første ledd fra 2 - to - uker - etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Via Personskadesiden.no kan du komme i kontakt med advokater som har lang erfaring med båtulykke og erstatning. Vi er godt vant til å jobbe opp mot forsikringsselskapene til våre klienters beste, og oppnår gjennomgående gode resultater for våre klienter.

Kontakt oss
Din beskjed